Skal Storebror varsle arbeidsgiver?

”Vi gjør oppmerksom på at firmaets ansatte Kerimi Nalitet etter omfattende spaning av politiet i går ble avslørt som sex-kjøper. Han ble ilagt kr.9000 i bot, og han vedtok på stedet”. Får politiet i Trondheim dele ut slik tilleggsstraff, kan dette bli fremtiden.
Overvåkningsamfunnet utvider stadig sitt virkeområde.

”Arbeidsgivere for mennesker i visse typer yrker (ikke nærmere spesifisert) må få vite hva deres ansatte driver med på fritiden”, fremholder to tjenestemenn, de ønsker for øvrig å være anonyme, ved Sør-Trøndelag politidistrikt til Adresseavisen. ”Vi har et ansvar for å unngå at menn som blir tatt for sexkjøp begår sedelighetsforbrytelser eller lignende kriminalitet i forbindelse med jobben eller vervet sitt”.

Her tror jeg man skal være forsiktig, jeg vil gjerne se en vitenskapelig bekreftelse av slike relasjoner. Selv om to forsker ved University of Chicago har funnet ut av hver 30. horekunde er politimann, betyr det neppe at vedkommende er mer disponert enn andre til å begå sedelighetsforbrytelser.
Resonnementet kan gi mange interessante paralleller. Hva for eksempel med dem som blir tatt for fartsoverskridelse ? Eller mobiltelefonbruk bak rattet? Bør ikke deres arbeidsgivere få vite hva slags potensielle drapsmenn eller lemlestere de har i sin tjeneste?
Ville det ikke være nyttig å vite for en arbeidsgiver å få kunnskap om at en av hans ingeniører har blitt tatt med til politiet på grunn av husbråk? Aldri godt å vite om hun ikke kunne komme til å stelle i stand noe mye verre?

Samfunnet begir seg inn på en meget tvilsom vei om forslaget fra Trondheim skal effektueres. Vi har allerede et system med vandelsattest for de som har spesielle yrker eller verv, alle straffbare forehold vil der bli tilgjengelig.

Varsling til arbeidsgivere – Storebror passer på deg.

Loven om sexkjøp trådte i kraft fra 1.januar. Jeg har i en tidligere blogg sagt hva jeg mener om den. Og i forbindelse med diskusjonen om datalagringdirektivet, skriver jeg om overvåStoeekning i en annen blogg.

Når det gjelder oppfølgingen av denne loven er det interessant å lese Adresseavisens reportasje med overskriftene ”Her tas sex-kunde nr.26” og ”Her utfører Rosa sine sex-tjenester”.
Avisen har ”i flere dager” fulgt to politimenns jakt på sexkunder i Trondheim. De har kontaktet ”Rosa” , som de kjenner til fra et tidligere besøk da det oppsøkte henne for å finne ut om hun kunne være offer for menneskehandel. ”Det tror de ikke at hun er”.

En av politimennene gir seg ut for å være sexkunde på telefonen, avtaler et møte, men får ikke navnet på hotellet. Plutselig oppdager de henne, skygger henne til hotellet, og får en nøkkel til naborommet. Etter ”flere timer” har intet skjedd.. De tar kontakt, og hun forteller at ”hun har det bra, ingen presser henne til å prostituere seg,. Men jeg trenger pengene, jeg har to barn å forsørge”.

Politimennene varsler resepsjonen, og hun kastes ut. Politiet har funne sms-meldinger på mobiltelefonen hennes, fra en tidligere kjøper som vil møte henne igjen. Dette kan brukes som bevis og ende i en mulig straffereaksjon.
Neste dag er det to østeuropeiske jenter som overvåkes, men ingen kunder dukker opp. Den tredje dagen blir de holdt under oppsikt i tre timer, og så skjer det endelig noe! De går ut, ”står flere minutter i nærheten av en mann med fippskjegg….. kan være jentenes hallik….. mer interessant enn jakten på sexkjøpere”. Men de mister ham, går tilbake til hotellet, finner en familiefar som erkjenner og får 10.000 kroner i bot”.

Menneskehandel er og blir avskyelig, må tas meget alvorlig. Men det er deprimerende at Politiets sentrale enhet for menneskehandelsofre har tallfestet at over 90 prosent av alle anmeldte menneskehandelssaker i Norge blir henlagt.
Ifølge FN skal 2,5 millioner mennesker hvert år være ofre for menneskehandel på verdensbasis. 40 prosent av dem er mindreårige. Amerikanske FBI har anslått at 70–80 milliarder dollar blir tjent inn årlig på verdensbasis på salg av mennesker. FN, på sin side, anslår at menneskehandel er den nest største illegale økonomien i verden. Bare ulovlig våpenhandel er større.
Vi hadde allerede lover som rammet menneskehandel. Har man oppnådd noe konkret positivt ved sexkjøpsloven?

Politiets STOP-gruppe i Oslo beslaglegger de prostituertes mobiltelefoner, og kvinnelige politifolk svarer deretter på anrop og utgir seg for å være prostituerte.
Ifølge politiet benyttes metoden kun i saker hvor det er mistanke om at kvinnene blir tvunget ut i prostitusjon av halliker eller er utsatt for menneskehandel.
Justisdepartementet mener likevel at det er behov for å gjennomgå metodene som benyttes – det tror jeg er klokt.

Jeg ønsker overhode ikke å raljere over politiets bestrebelser på å følge den nye love. Politiet har fått klare politiske pålegg om å prioritere kriminaliteten på dette området. Sør-Trøndelag har mottatt 250.000 kroner til å følge opp loven. Derfor jobber nå ”to politjenestemenn med å følge opp sexkjøp-forbudet på heltid”, skriver Adresseavisen. Kan det regnskapet gå i balanse?

I løpet av årets 10 første måneder er 26 mann tatt for sexkjøp i Trondheim. To er siktet for hallikvirksomhet – resultatet er ukjent.
Er dette den beste bruken av politiressurser? Er den viktigere enn å gjøre noe med folks skepsis til politiet fordi man altfor ofte opplever at politiet ikke har ressurser til å
- rykke ut når det meldes fra om kriminelle handlinger
- etterforske en lang rekke av lovbrudd
- virkelig å gå inn i slåsskamp med konkursrytteri og økonomisk krim
- håndtere terrorisme og store naturkatastrofer
- møte økende narkotikaproblemer
for å nevne noe av de bekymringsmeldinger vi ser i mediene.

Det er i dag et åpenbart gap mellom de oppgaver politiet er satt til å løse, de forventninger samfunnet har – og de ressurser politiet får.

Det er ikke vanskelig å være enig i at prostitusjon og særlig organisert prostitusjon, skal forsvinne. Men jeg ser problemet når det beste blir det godes fiende, når kriminalisering kan virke mot sin hensikt for å oppnå dette.
Prostitusjon er et sosialt problem, og slike problemer må først og fremst møtes med sosiale tiltak. Dersom samfunnet ikke klarer å løse problemene på den måten, kan vi ikke presse dem ut av syne, de kan ikke løses ved lov.