Fallskjerm-ukulturen

Få sparken og bli rik!
Dagens Næringsliv føyer i dag et nytt kapittel til den etter hvert omfangsrike sagaen om ledere som ut av lang, lang rekke går - nei, svever i de tynne luftlag med en fallskjerm i gylden farge.

Direktør Petter Jansen i Norwegian Property hadde en avtale om etterlønn i seks måneder. Den ble firedoblet i nye forhandlinger i styret. Etterpå følte han at han hadde gjort jobben han var satt til, søkte avskjed – og fikk med seg en hyggelig sluttpakke på nesten 7 mill.kr.
Dette var en tre år gammel reprise, Jansen oppnådde forsommeren 2006 en kraftig økning i etterlønnen på 5-8 mill. kr. umiddelbart før han fikk sparken fra topplederstillingen i SAS Braathens. Hvoretter han noe uker senere ble ansatt i Norwegian Property.

Grådighet? Dårlig styrearbeid før ansettelse? ”Firmareklame” og ny variant av ”hvem har den største”?

Generelt: Hvis et styre ønsker å bli kvitt daglig leder, må det skje på en ordentlig måte. Det er åpenbart at ledere (stundom også andre ansatte) i yrker der stillingsvernet er svært begrenset, må få en eller annen form for fallskjerm. Ordningen er da også lovfestet i arbeidsmiljølovens § 15-16: Det er lov å avtale at lederen skal kunne sies opp uten videre og uten saklig grunn, hvis det gis etterlønn av en viss størrelse. 

”Viss størrelse” er imidlertid et fleksibelt begrep. I sluttpakke og pensjon er det beregnet at Kjell Almskog fikk 78 mill.kr av Kværner i 2001 og Jens P. Heyerdahl, 42 mill.kr.(Orkla, 2000).

Gyldne fallskjermer dreier seg som regel om ledere som allerede er særdeles godt lønnet. To, tre, fire osv ganger statsministerens lønn er ikke uvanlig i store selskaper. Slik lønn bør i seg selv stimulere til maksimal innsats, det er ingen grunn til å gi overdimensjonerte fallskjermer, opsjoner og store bonuser - som lett kan friste til å ta avgjørelser som gir kortvarig pluss men langsiktig minus.

”Vi må gi høy lønn og gode incentiver for å beholde toppledere slik at de ikke går til utlandet”, lyder bekymringsfulle forklaringer - stundom i egeninteresse? - til ukulturen. Jeg tviler på om utvandringen ville bli av særlig størrelse, og om så var: la fare hen, la gå.

Dagens Næringsliv gjør et godt arbeid med å avdekke den ukultur det her er tale om, hvis noe i det hele tatt kan påvirke selskapene er det trolig at det skapes et negativt omdømme.
Slik det skjedde da det ble kjent at stortingsrepresentanter fikk maksimal pensjon etter bare 12 års opptjeningstid, at pensjonen ble regulert mot stortingslønnen til enhver tid, ikke mot G. Det var ingen levealderjustering som politikerne hadde vedtatt skal gjelde alle andre, og en representant som ble valgt som 35-åring kunne pensjonere seg som 55-åring etter 5 perioder.
Dette var et sterkt bidrag til politikerforakt, og regelverket ble endret. Kanskje litt mye. Etter valget i høst er det fremkommet at de som ikke skal fortsette, får ekstralønn i én måned og i inntil tre hvis de ikke har inntekt. Dette er lite, her kunne man gjerne gå lenger. Noen er uten en jobb som venter, det kan ta litt tid å etablere en ny tilværelse - ikke alle heter Bjarne Håkon. Ellers registrerer jeg at noen som på direkten gikk rett over i annen virksomhet frasa seg ekstralønnen - ros til dem. Andre har ikke skjønt den norske samfunnskoden, og lot være.

Arbeiderpartiet har gått klart imot store lederlønninger og opsjoner, og ønsker derfor økt aksjonærkontroll, åpenhet og innsyn i prosessene rundt lederlønnsfastsettelse. Men teori og praksis er ulike størrelser. Nåværende partisekretær Raymond Johansen ga Martin Andresen en millionfallskjerm som blir utløst selv om VIF-sjefen selv velger å gå. Som manager og som spiller tjener han godt over fem millioner kroner i året på de to rollene.

Ikke bare når det gjelder skyhøye lønninger til middelmådige fotballspillere er Idretts-Norge smittet av ukulturen. Generalsekretær Kristin Felde i Skiforbundet sluttet i jobben etter seks og et halvt år i lederstolen. Hun hadde avtale om seks månedslønner «etter fratredelse fra sin stilling», men fikk fire ganger så mye. Samtidig fikk Skiforbundet et driftsresultat før finans på minus 39,3 mill.kr. etter et inntektsfall på 17,4 prosent og økende kostnader. I år har organisasjonen måtte kutte ti millioner i utgifter etter et overforbruk i fjor på 6,5 millioner. (VG)
De sterke tradisjonene i norsk idrett er amatørskap, dugnad og idealisme, ikke fallskjerm og etterlønn.

Det er langt fra Armen Firman, som i 854 hoppet fra et tårn i Cordoba med stoff som var avstivet med trepinner for å bremse farten, til dagens som regel helt risikofrie og innimellom altså meget lønnsomme operasjoner.