Synes vi innerst inne at en årlig temperaturøkning på 3-4 grader egentlig bare vil være en fordel for Norge?
Er vi små pompadur-madamer som greit konstaterer at etter oss kommer syndfloden?
Er politikerne så redde for ikke å vinne et valg at fremtiden blir taper?
Utslippene må reduseres – sier vi. Men gjør vi nok, noe som virkelig monner? Nei.
Hopper Norge når Statoil sier: Hopp! Ja.
Toer staten sine hender når Statoil involverer seg i et oljesandprosjekt i Canadas som vil føre til større utslipp enn oljeproduksjonen på norsk sokkel? Lyser vi ut nye konsesjonsrunder i områder uten gode nok miljøvurderinger? Ja.
Er vi så opptatt av å fortsette velstandutviklingen at vi ikke bryr oss om å gjøre nødvendig industri-omstilling og satse sterkere på energiforskning og –utvikling? Dessverre, jeg er redd for at svaret er ja, og at fremtiden vil si med den svenske Kontrapunkt-Broman: ”Domaren säger at svaret er fel”.
Sitter olje- og energiminister Terje Riis-Johansen fra det grønne Senterpartiet i førersetet for å sikre miljø og fremdtid, eller har oljeindustrien en hånd og tre fingre på rattet? Miljøbevegelsen vil rope: Ja!”Nå er handlingslammelse og mangel på engasjement det beste som kan sies om ham”, sier aktørene i industrien.
En kort og meget ufullstendig internasjonal klimahistorikk før jeg vender tilbake til stoda på heimebane, Norges forpliktelser og alternativ energi:
1997: I Kyoto i Japan vedtas en avtale om at 37 i-lands utslipp av klimagasser skal reduseres med 5,2 % i forhold til 1990-nivå frem til perioden 2008–2012. EU skal senke sine utslipp med 8 %, USA med 7 %, og Japan med 6 %. Minst 55 land, med 55 % av CO2-utslippene i 1990, må offisielt ratifisere avtalen.
2005: Avtalen trer i kraft etter at Russland har underskrevet, 127 land stårnå bak.
1997-2009: USA sier nei til avtalen. ”Den kan skade amerikansk næringsliv, og det er urettferdig at land med så stor velstandsvekst som India og Kina” (George Bush. USA har tradisjon for ikke å forplikte seg før de har fått i stand et lovverk hjemme, men troverdigheten er stor når de har undertegnet.
2007: På en konferansen på Bali blir 190 medlemsland i FNs klimakommisjon enige om å begynne forhandlinger om en ny avtale etter 2012, blant annet om hvor store utslippskuttene må være og hvorledes de skal bli fordelt.
1990-2008: Verdens utslipp av CO2 fra fossil forbrenning øker med 40 %.
2008: Verdens utslipp av CO2 fra kull, olje og gass øker med 2,2 % fra 2007. Effekten av finanskrisen får en motvekt i økt bruk av kull i India (6% av verdens utslipp) og Kina (22%).
Effekt: Vi styrer mot betydelige temperaturøkninger, kanskje 3-4 grader innen 2100 (Gunnar Myhre, seniorforsker, CICERO).
Blant de rikeste landene i verden, deriblant Norge, har klimagassutslippene økt med 11,2% fra 1990.
FNs klimapanel: Rike industriland må redusere sine egne utslipp med 25-40% innen 2020 for å hindre store temperaturstigninger i fremtiden.
Desember 2009: Klimatoppmøte i København.
Intensjon: Landene skal forplikte seg på en ny, strengere og mer omfattende klimaavtale. Sannsynlig resultat: Ingen bindende avtale, i beste fall politiske intensjon om ”50% kutt av utslippene i 2050 sammenlignet med 1990, målsetting om at klodens temperatur ikke skal øke med mer enn to grader fra førindustriell tid, mål for utslippsreduksjoner underveis til 2050” (Hanne Bjurstrøm, Norges forhandlingsleder). Forpliktelsenes motpoler: Kina/India og USA. Kanskje vil det største slaget stå om finansieringen av utslippsreduserende tiltak i utviklingsland.
2013: Kyoto-avtalen utløper. Klokken tikker raskt.
Til syvende og sist tror jeg det er med klima som det meste annet: ”Is’s the economy, stupid” (Bill Clinton i valgkampen 1992). Det kan synes som om EU og de rike land – igjen – vil sende regningen til de fattige. Urettferdighet er en svak karakteristikk av vestlige holdninger. Rike land – og Norge er så visst blant dem – må forplikte seg både til finansielle og utslippsmessige forpliktelser.
Hver eneste nordmann slipper ut like mye CO2 som seks amerikanere. Vi er verdens nest verste CO2-land målt etter folketall, bare Kuwait slår oss. Det er som trønderen som ble kritisert for at trøndere var norgesmestre i skryting, strålende svarte: Ja, vi e’ best der å’.
Vår rikdom har ført til at importerer stadig større kvanta elektronikk, maskiner og andre produkter fra Kina, som da får økende industriproduksjon, energibruk og klimautslipp. Vi overlater mer og mer forurensende produksjon til utviklingsland. som Kina. Hvis den samme produksjonen hadde foregått i Norge eller andre europeiske land, måtte vi ha betalt milliarder av kroner for å kjøpe utslippskvoter
Olje- og gassfesten har gitt oss ”pæng på bok”, rundt to tusen femhundre milliarder kroner. på bok, og en velstand få kan vise maken til. Men produksjonen av norsk olje og gass har også en bakside. For vår egen rikdom har gått på bekostning av klimaet på jorda.
Når afrikanske land krever at Vesten gir finansiell støtte på 200 milliarder dollar og et klimafond på 67 milliarder, er ikke dette urimelig Det er vi rike som har skapt miljøkrisen, det er de fattige som rammes sterkest. Land som nesten ikke slipper ut CO2, opplever flere og verre flommer, høyere sjø og dårligere matsikkerhet.
Vann fra fjell, vann i hav og olje under hav er naturgitte forutsetninger for Norsk Rikdom. Burde vi ikke i langt, langt sterkere grad bruke denne rikdommen til å gi hjelp – kompensasjon er egentlig et mye bedre uttrykk - og i neste omgang selvhjelp til de som ikke har, for de som lider mest og i fremtiden vil kunne lide enda mer for vestlig menneskeskapt klimapress?
På hjemmebane: Det går for smått og det er for små insentiver når det gjelder satsing på alternativ energi. Jo lenger vi venter, jo verre blir situasjonen den dagen vi opplever at naturressursene tørker inn og vi ikke har skapt de arbeidsplassene som skal erstatte. Eller som slutten i den første tyske gjenfortellingen på fortidens realskole: Har du sovet i den varme sommeren, kan det bli kalt til vinteren.
Etterlyst: Langvarig og stabil satsing på klimavennlige teknologier:
• Vindkraft og offshore
• CO2-fangst og lagring
• Pellets ovner
• Biodrivstoff
• Solceller
• Hydrogenteknologier
• Varmepumper
• Lavutslippsfartøy
Endelig: Er det helt sikkert at siste kapittel er skrevet og boken lukket i spørsmålet om atomkraft?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar