Fotball-EM og entusiasme

Fotballpresident – enn så lenge – Sondre Kåfjord oppfatter en ”enorm interesse ” (Aftenposten) for et norsk svensk EM i 2016. men en spørreundersøkelse viser at 4 av 10 (3 8pst) nordmenn ikke bryr seg om søknaden. 72 pst av dem som har tatt standpunkt, synes det er riktig å søke. Det betyr at det er nærmere 43 pst som synes Norge skal søke om fotball-EM.

Kåfjord er ”veldig fornøyd” med tallene, de stemmer overens med den oppfatningen jeg har av entusiasmen rundt om i landet”. Dette gjelder nok først og fremst Oslo, Stavanger, Trondheim og Lillestrøm - som eventuelt skal få kamper og utvidede og oppgraderte baneanlegg – og der det er antydet såkalte basecamps, steder i nærheten av kamparenaene der lagene skal bo og kanskje trene.

Kåfjord synes ”det er vanskelig å skjønne at så mange egentlig ikke har tatt standpunkt”” og han har "egentlig ingen forklaring på hvorfor det er slik”. Kanskje skyldes det for liten medieoppmerksomhet, undres han.

Nå er kanskje ikke fotball det mest underutviklede stoffområde i norske medier. Men ikke sjelden ser vi nå at de vanligvis varme fotballhjerter i denne sammenheng har veket plassen for de kalde hjerner. En ting at slike bevilgninger heller bør gå til breddeidretten. Man har rett og slett ikke kjøpt eventyrfortellingene om hvor stort og gildt dette skal bli, og om alle inntektene som bokstavelig skal flomme inn i statskassen (som for eksempel alkoholavgift). Man har spurt om behovet for nytt riksstadion (kan kanskje fylles under cupfinale og i aller beste fall i en Champions League-kamp). Og det er stilt betydelige spørsmålstegn ved beregninger av for eksempel publikumstilstrømning (Norge ligger ikke akkurat sentralt i Europa).

Kanskje kan mye av skepsisen mot gigant-planene skyldes at fotballen i Norge har et kjempestort omdømmeproblem. Sponsorsjefen i landets største bank, Jacob Lund, sier det slik: ”Man har brukt penger som fulle sjøfolk, og jeg antydet allerede for ti måneder siden et underskudd på 600 millioner i norsk toppfotball og tok vel ikke for hardt i. Men problemet er at når det kommer kritiske bemerkninger går man i selvforsvar. Vi har spillerlønninger som gir utbetalinger på 1,5-2,0 millioner kroner, og så må spillerne hvile fordi de er utslitt etter å ha løpt 90 minutter”.

Dette er urettferdig mot sjøfolk, de er økononomisk lang mer edruelige enn fotball-Norge. Det dreier seg om millionlønninger til middels gode fotballspillere, spillerimport av noen få virkelig gode og mange som bare bidrar til å stenge ute norske talenter, urimelige krav til stadion-standard i 1.divisjon, og altså om et milliard-tilskudd fra fellesskapets kasse til EM. Jeg viser til mine kommentarer om fremmedlegionærene, Nordlie, Stoltenberg, og lønn, og om fotballøkonomi.

Det kommer sikkert nye undersøkelser i Fotballforbundets regi, som vil bli offentliggjort dersom resultatene tolkes positivt. Generelt er det min erfaring at oppdragsundersøkelser bør man alltid være skeptisk overfor. Det er viktig å vite hvilke spørsmål som er stilt, og hvordan de er formulert. Dessuten sniker det seg ikke sjelden inn en følelse at byråene som foretar målinger er velvillige i sin presentasjon. Man lever av fornøyde oppdragsgivere. Spesielt når det gjelder såkalte ”samfunnsregnskaper” er det grunn til å være på vakt. Et fotball-EM i Norge vil bli en svært dyr fornøyelse. Noe vil det gå utover – kanskje er det en idé å spørre entusiastene hvor de vil hente milliardene fra.

Advent - ett lys for den lille jord

1.søndag i advent – vi tenner et lys og tenner det for glede. Må alle dele håpet så gode ting kan skje. Må jord og himmel møtes. Det nye kirkeåret starter - men å feire advent er ikke først og fremst å glede seg til jul. Det er å leve i forventning, leve i håpet, om Kristi gjenkomst ved tidenes ende.

Husker du ”Portveien 2” fra barne-TV som gikk i adventtiden for vel 20 år siden? Eivind Skeie hadde laget en sang om å tenne fire lys, et hver søndag. Og for 1.søndag i advent het det:

”Tenn lys ! ETT LYS skal brenne for denne lille jord,
den blanke himmelstjerne der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det”

Da Gud lot jord og himmel møtes, tente Han evighetens lys for alle mennesker. Vi tenner lys i juletiden for å minnes at Gud kom med livets lys til vår jord. Vi har fått ansvaret for Jorden, den blanke himmelstjerne.
I desember møtes verdens toppledere til FNs store klimakonferanse i København. Det dreier seg om vår felles fremtid på jorden. Gud har kalt oss til å være kloke forvaltere. Håpet er at denne konferansen hjeper verden et skritt videre på veien mot en mer ansvarlig forvaltning av naturen og en mer rettferdig fordeling av jordens ressurser. Og vi må be:

Gud, hjelp oss å ta vare på ditt skaperverk og dele dine gaver rett.
Gi verdens statsmenn vilje og visdom til å fremme rettferd og fred, og la samarbeidet mellom folkene ha fremgang.
Hjelp oss å dele jordens rikdommer rett og forvalte dem til din ære og til gagn for kommende slekter.

Også naturen har sine tålegrenser. Vi må åpne øynene for økosystemenes sammenheng. Det er en indre forbindelse mellom vår grådige livsstil, negativ klimautvikling og økende fattigdom i verden. Vi høster det vi sår.
I klimakrisens tidsalder skulle vi kanskje se at det er ved å bøye oss ydmykt mot jorden at vi strekker oss mest mot himmelen.

På kirkemøtet i 2007 formulerte Martin Lönnebo, biskop emeritus, situasjonen slik: "Jordens redningsflåte har to årer, den tekniske og den etiske. Kirkens store oppgave er å samle seg med alle mennesker av god vilje om den etiske".
Vi tenner lys for å bryte mørket, vi gjør det for å varme,- og vi tenner lys for dem som trenger en strime av lys i livsmørket. Adventslysene tenner vi med forventning og i håp. Advent betyr komme og ankomst. Jesus kommer - med befrielse. Befrielse fra de grenser som livet setter for oss av død, sykdom og lidelse. Befrielse fra alle de murer vi mennesker setter opp mellom hverandre av vurderinger, krav, bedømmelse, prestasjoner, stand og stilling. Befrielse fra de gjerder av angst vi setter opp omkring oss og bygger opp i vårt indre av selvbedømmelse og skyldfølelse.
Jesus gir nytt liv til dem som livet har gått i stykker for, gir håp i håpløshet.

ROPET FRA EN SÅRET JORD
Menneske, du som har kunnskap om godt og ondt:
Livet er truet, ta ditt ansvar!

OPPDAG HELHETEN
Jorden er et vev uten sømmer
som ingen har rett til å rive i stykker.

SANS HELLIGHETEN
En hellig duft hviler over alt som er til.
Livet skal verdsettes, vernes og elskes.

GLED DEG OVER SKJØNNHETEN
Skaperverket eier sin egen rikdom.
Ingen ting er bare råvarer.
Jordens gaver skal forvaltes med hengivenhet og takk.

DYRK SAMMENHENGEN
Ditt liv er innfelt i jordens liv.
Alt er gitt deg til låns.
Alt skal du overlate til dem som følger etter.

KJEMP FOR RETTFERDIGHETEN
Moder jord har nok til alles behov,
Men ikke til alles grådighet.
Misforholdet mellom fattig og rik
er forakt for menneskeverdet.

LEV I FORSONINGEN
Menneske, du som har makt til å ødelegge jordens vev:
Du er kalt til et liv i forsoning
(Eivind Skeie og Finn Wagle)

Dyrere bensin? - og en dag i mårå!

Bensinprisen bør økes. Inntektsøkningen og større deler av miljøavgiften må gå til bedre satsing på kollektivtransport, større satsing på veisikkerhet(f.eks.midtskiller), og miljøvennlige tiltak. Det må bli lønnsomt for folk og bedrifter å velge miljøriktig. Da må gode miljøalternativ bli billigere og dårlige bli dyrere.

Skal vi tro ekspertene vil imidlertid effekten av sterkt økte bensinpriser i løpet av 10-15 år bli spist opp av befolkningsvekst, inntektsøkning, og utbedring av veiene. Alle disse faktorene vil øke trafikken i årene framover.

Da trengs det motkrefter. Disse virkemidler fungerer godt sammen, ifølge Transportøkonomisk Institutt (TØI):
* Drivstoffavgift
* CO2-komponent i kjøpsavgiften
* God utbygging av kollektiv trafikk
* Streng parkeringspolitikk i byene og langs trafikkårene inn mot byene

Dagsavisen skriver i en lederartikkel i dag at spørsmålet om nei eller ja til avgift på biodiesel er uhyre mindre viktig enn spørsmålet om nei eller ja til dramatisk økt avgift på fossilt drivstoff. Det er jeg helt enig i. Den logiske fortsettelsen av Stoltenbergs tankerekke bør derfor være en merkbar økning av avgiften på fossilt brensel og drivstoff.

Transportsektoren står for nesten en firedel av de norske klimagassutslippene, og bensindreven bil er en av klimaverstingene. Veksten i denne sektoren gjør det svært vanskelig for Norge å nå sine internasjonale forpliktelser i Kyoto-avtalen. Men høyere CO2-avgift uten samtidig å satse på kollektive løsninger er dårlig distriktspolitikk og bare halvgod miljøpolitikk.

Det er ikke sant at bensinprisene i Norge er høye. I Europa er det bare Luxemburg som har billigere bensin, når man tar til kjøpekraften. Mens nordmenn i gjennomsnitt må jobbe to timer og ett kvarter for å skape store nok verdier til å fylle en 60-liters tank, må en serber jobbe i over 25 timer.

Det er også et - beklagelig - faktum at billettprisene på kollektivtransport i Norge har økt langt mer enn bensinprisen de siste årene. Dagsavisen foreslår at bensinprisen økes til 20 kroner. Det må i tilfelle skje over tid. De i distriktene som er avhengig av bil (rapporter tyder på at ikke all bilkjøring utenfor tettbygde strøk er av det nødvendige slaget) har små kollektivmuligheter. Trolig er det langt lettere å få folk til å bytte ut bilen med en mer miljøvennlig modell.

Byttes bilparken vår ut med dagens teknologi på lavutslippsbiler i løpet av de neste 15 årene, vil de årlige CO2-utslippene reduseres med 30 prosent. Dobling av bensinprisen vil gi en utslippsreduksjon på 12 prosent fra persontrafikken totalt.

Cicero, senter for klimaforskning, fremholder at en felles standard for utslipp fra biler er et virkemiddel som kan gi stor miljøeffekt. EU drøfter nå en standard hvor det etter 2020 ikke skal være lov å selge biler som slipper ut mer enn cirka 120 gram CO2 per kilometer. Også flere stater i USA jobber med slike planer.

Veiprising kombinert med bedret kollektivtransport er også et godt virkemiddel for å redusere utslippene i større byer. Dette er en form for bomavgift, hvor det blir dyrt å passere bommen i rushtiden, mens det blir atskillig rimeligere å passere på andre tider av døgnet. Et forsøk med såkalt "trängselskatt" i Stockholm innførte et bomsystem hvor bilistene betalte ulike satser til ulike tider for å komme inn til sentrum. I tillegg ble busstilbudet styrket. Forsøket var vellykket, man fikk redusert forurensing, bedre trafikkflyt og økt fremkommelighet.

Bensinpris på 14-15 kroner literen, vil redusere angtall bilreiser over 10 mil med fem prosent, fremgår det av arbeidet med Norsk transportplan. 70 prosent av alle lange reiser foregår med bil, bare åtte prosent velger toget når de reiser langt. Økning av bensinprisen med 50 prosent gir 10-15 prosent mindre vekst i trafikken.

Veiprising, økt bensinpris, økt kollektivtrafikk, krav til mer miljøvennlig bilpark - dette vil være en konkretisering av klimaforlikets ord om at det er nødvendig med et sett av virkemidler for å få ned skadelige utslipp.

Klimaforliket? Fremtiden kaller statsminister Stoltenberg. Redusert tillit fra medunderskriverne kan kompenseres med ny samling i mårå, med djervere ord på arket og fargestifter i klarere grønnfarge. Å da kan du rette opp att alle feil i fra i går og da får du det så godt i mårå kvæll.

Stoltenbergs utfordring

Norsk debatt er preget av øyeblikket, av kortsiktighet. Av de ofte små ting som gjøres store. De store er så vanskelige å gripe fatt i, gjøre bærekraftige utspill overfor, lage salgbare titler av. Her er vi alle skyldige: politikere og media og symbiosen mellom dem, alle vi som på ulike måter og med svært ulik tyngde ytrer oss i det offentlige rom - eller lar være, når og der vi burde.

I øyeblikket: Ap har satt årsverste i politisk klønethet i behandlingen av biodieselavgiften, i sterk konkurranse med hijab og blasfemi. Men – hvis partiet tar lærdom av dette, skjønner at det kan være lurt, og fremfor alt riktig, å spille mer sammen med Stortinget, bør i alle fall dagens ras på VG-barometeret (ned fra 37,5i oktober til 30,5 i november) bli etterfulgt av klatring. Slike enkelttall må imidlertid alltid tas med betydelige saltklyper, kanskje lå partiet for høyt i oktober, trolig ligger det for lavt nå, jeg regner det som nokså sannsynlig at desember-tallene vil bli bedre at f.eks. KrFs fremgang fra 4,6 til 7,3 vil bli en del redusert, og at andre målinger vil vise andre tall).

I det større perspektivet: Med tanke på de utfordringene som ligger foran oss i de kommende 2-3 år, kan jeg skjønne at statsminister Stoltenberg er opptatt av innskjerpet budsjettdisiplin og økte inntekter der de måtte finnes. Når Kristin Halvorsen allerede på budsjettkonferansen i mars fremmet det forslaget SV nå har tatt på seg piggskoene for å løpe ifra, er det ikke rart at en regjeringssjef reagerer. Men det er heller ikke dumt å huske fjellvettregel nr. 8: ”Vend i tide”, nr.7: ”Gå ikke alene”, og nr. 4: ”Lytt til erfarne fjellfolk” (dvs. naturvernere og miljøbevegelse). SV på sin side bør ta for seg regel nr.6: ”Bruk kart og kompass”. Du må vite hvor du er, og drøfte inngående hva kurs-forslaget kan innebære. Bruk Omega 3 og solbærsaft, still uthvilt på jobb.

Biodiesel-avgiften ble en symbolsak. Det beste må aldri bli det godes fiende. Viktig nå er å bli enige om at dagens biodrivstoff knapt har livets rett, gå videre og diskutere rammevilkårene for å utvikle 2. generasjon.

Jeg tror Jens Stoltenberg klarere enn de fleste ser hva som må til fremover for å bringe norsk økonomi tilbake på en kurs som ikke kan innebære kunstig energitilførsel, dvs. tapping av oljefondet langt utover det man på et tidligere tidspunkt har ment er forsvarlig( les: handlingsregelen). Noen av oss kan kanskje ha en følelse av at ikke alle de ekstra milliardene som er sprøytet inn i hverdagen det siste året har fått den virkning man har ønsket. Det skulle vært interessant om det hadde latt seg gjøre å få en analyse om hva som måtte være oppnådd av fremtidig verdi.

Vi vet at pensjonsutgiftene vil få en sterk økning, vi lever lenger. Helse- og omsorg blir dyrere. Sparebøssa i – eller rettere under - havet er ingen sareptas krukke. Petroleumsproduksjonen går ned, samtidig som vi ikke er dyktige nok til å satse på og utvikle annen industri. Det vil bli stadig flere spørsmål om vår energipolitikk er bærekraftig i forhold til målsettingen om at klodens oppvarming ikke skal øke mer enn maksimalt to grader fra førindustriell tid.

I den nåværende regjeringskoalisjon kan det bli stadig tøffere trefninger mellom ønsket om nødvendig rasjonalisering og effektivisering, og endring av enkelte rammevilkår. Da er det viktig med en statsminister som står fast når det gjelder å styre unna utgiftsøkninger utover det helt nødvendige, er villig til å kutte på felter der det kan smerte litt i øyeblikket, kan se på enkelte velferdsordninger slik det nå gjøres med sykelønnsordningen (det bør for eksempel kunne diskuteres om det skal være noen forskjell i utbetaling mellom de som er syke og de som ikke har noe arbeid).

Vi trenger en statsminister som ser lenger enn et par år fremover, som er villig til å handle slik at våre barne- og oldebarn ikke anklagende kan si: De visste hva de gjorde, de var ikke villige til tenke lenger enn til seg selv og sitt. De drog opp stigen etter seg og overlot regningen til oss.

Norge har i dag en utgiftsside som er for tung. Jens Stoltenberg, kan du innse at den maktarrogansen du og dine nå anklages for – i smått - må erstattes av samhandling og ditt berømte spleiselag – i stort?

Kan du stå like fast når det gjelder de hyl og protester som vil komme mot nødvendige utgiftskutt og inntektsøkninger og andre grep for å få oss inn på en bærekraftig utvikling for miljø og økonomi generelt? Kan du være den som sterkt og myndig drar opp en politikk som kan gjøre et tradisjonelt næringsliv til ledende og slitesterke kunnskapsnæringer?

Kan du dette – ja, da har vi for lengst glemt det i den store sammenhengen ubetydelige rotet som har kjennetegnet din regjering i enkelte saker det siste året.

Kan du dette - da vil du gå inn i historien bare ikke bare som en statsminister som har sittet svært lenge, du vil kunne fremstå som statsministeren som virkelig gjorde en forskjell.

Fremtiden er egentlig den nåtid som ikke leves. Den som oppfatter fremtiden som motvind, går i feil retning.

Akademisk markedstenkning

Er også den akademiske markedsstenkning kommet dit at det blir stadig viktigere å finne den raskeste vei fra forskning til faktura?

Er det slik at økte ledelseskrav om ekstern finansiering, sterkere innretting mot kortsiktig nyttetenkning og avvikling av den akademiske selvforvaltning innebærer at universitetene gradvis omformes til en serviceleverandører, der de vitenskapelig ansatte underordnes stadig sterkere byråkratisk kontroll?

Tror man at markeder og markedsorienterte målstyringsprogrammer er det beste utgangspunkt for kreativitet og nye oppdagelser?

Får kunnskapsarbeidere i dag den frihet og armslag de trenger for å være kreative og fungere optimalt? Har akademisk kontroll avløst akademisk frihet?

Spørsmålene reflekterer den uro jeg registrerer hos universitetsansatte, som opplever at Kvalitetsreformen i hovedsak resulterer i at kravet om resultat- og målstyring ødelegger friheten til å forske på det man vil, og at tiden blir oppspist av rapporteringsplikter.

”Universitetet skal bli stadig mer lik andre offentlige service-institusjoner, samtidig som det nettopp er ulikheten som gjør universitetet ettertraktet som institusjon”, sier Rune Slagstad, intellektuell sosiolog, idéhistoriker og rettsteoretiker som har stått sentral i flere tiårs samdfunnsdebatt.

Professor Hans Petter Graver, dekan ved det juridiske fakultet, UIO), følger opp: ”Fortsetter den etatifiseringen av universitetene som vi har sett de siste årene, har vi snart ikke universiteter lenger. I stedet får vi en slags forvaltningsorganer med ansvar for undervisning og forskning”.

Og endelig: Det er mange, mange år siden Hans Skjervheim treffendet uttrykte seg slik: ”Målstyringsprogrammet stammar frå bedriftsøkonomien, som logisk sett er den svakaste av alle samfunnsvitskapane. Alt i utgangspunktet vert det gjort så grove forenklingar at det heile vert absurd når det skal setjast i verk ved universitet og høgskular”.

Jeg registrerer en stadig økende lyst hos politikere og byråkrati av ulike slag til å regulere hva det skal forskes på. Fagfolk mener at det er få land i den rike delen av verden som har mer programstyrt forskning og så lite grunnforskning som Norge.
Nytenkende og viktige forskningsfremskritt kan i svært liten grad planlegges. Norge er i dag langt fremme på områder man for 20-30 år siden ikke tenkte på å utvikle. Det er høyst uforutsigbart, og i veldig liten grad planleggbart, på hvilke felt slik forskning vil oppstå. Er det noe nobelprisvinnere og andre toppforskere fremholder, er det at friheten til å følge egne forskningsideer er avgjørende for kvalitet i forskningen. Store forskningsresultater har ofte sprunget ut av tilsynelatende helt ”unyttige” refleksjoner og undersøkelser. Fri forskning er et sjansespill. Og sjanser må en ta, dersom en ønsker seg nye forskningsgjennombrudd, overraskende og avgjørende nye innsikter.

Universiteter og høyskoler forvalter store offentlige midler, og fellesskapet må kunne stille krav om at midlene brukes på en god måte. Det må stilles krav til ytelse. Men krav om om full kontroll over forskeres arbeidstid med tidsregistrering kan svekke kreativiteten, det er ikke alltid de gode idéene kommer i kontortiden. Fjernes noe av det særpreget og det konkurransefortrinnet universitetene har når de skal konkurrere om de beste hodene, kan det bli enda mer krevende å rekruttere unge forskertalenter og internasjonale toppforskere.

Jeg tror man oppnår mer ved generelt å gi forskere ressurser til å utfolde sine kvaliteter og utvikle sine talenter der de har sine interesser og er virkelig gode, enn å kreve at de må forske på temaer som noen har planlagt at de skal være gode på. Temaer som antas å ha nytteverdi i øyeblikket må ikke fortrenge dyrking og styrking av nysgjerrighetsdrevet forskning, fri forskning, grunnforsking.

Undersøkelser forteller at over halvparten av vitenskapelig personale mener det er vanskeligere eller betydelig vanskeligere å finne tid til forskning enn før kvalitetsreformens inntog. 6 av 10 vitenskapelige ansatte jobber lange dager. 61 prosent jobber mye mer enn vanlig arbeidstid og 3 av 10 litt mer. Og mens målsettingen ved UiO er at 10 prosent av arbeidstiden skal brukes til administrasjon, sier forskerne selv at de bruker 25 prosent. Det er samme tendens vi ser i grunnskole og videregående skole: rapportering, planlegging, møter og andre i og for seg gode tiltak, fører til at kanskje halvparten av arbeidstiden medgår til ikke-undervisning.

Jeg skjønner at avveiningen mellom tid til forskning og tid til undervisning, balansen mellom egeninteresse og studentinteresse, ikke er enkel. Men forskerønsket om at bare en fjerdel av arbeidstiden skal brukes til undervisning, er for sterkt. Det bør ligge en forpliktelse i dette å kunne stimulere og videreutvikle de som er fremtidens forskere. Hvis det lite mindre tid på undervisning, får man ikke de beste studentene å rekruttere fra. Men dette er også en konklusjon som burde få konsekvenser for antallet vitenskapelige stillinger.

En utvikling i retning av fagfolkenes stadig svekkete innflytelse på institusjonenes forskningspolitikk og strategiske valg, og heller ikke på sin egen situasjon som forskere og sine valg av forskningsemner, er lite fremtidsrettet. Dette resulterer gjerne i mer oppdragsforskning, bestemt av et styre som i ofte liten grad er valgt ut fra faglig legitimitet.

Også når det gjelder Kvalitetsreformen, ser vi det samme som i skolen: Nye oppgaver pålegges – uten at det kompenserer med menneskelige og økonomiske ressurser. Få reformer fullfinansieres. Det resulterer i denne sammenhengen i at hver enkelt forsker må akseptere det merarbeid reformen innebærer, og dermed må akseptere mindre tid til forskning.

Universiteter bør etter mitt skjønn ledes av en rektor som både er en anerkjent fagperson, og som har en klar evne til bedriftsledelse. Støttefunksjonene i økonomi, personell osv, er viktige og må selvfølgelig fylles av meget kompetanse. Men det overordnede ansvar, må ligge hos omtalte rektor. Kreativitet og nyskaping krever stor faglig frihet, kunnskapsarbeidere trenger armslag for å fungere optimalt. Det får de vanligvis best der den øverste ledelse forstår seg på de prosesser som ligger bak ny innsikt, nye løsninger.

Det samme gjelder sykehus, teatre og aviser. Lederen må være kjent i det faglige landskapet, må kjenne samfunnet (her mangler det stundom foruroligende mye innsikt hos såkalte profesjonelle, som i teorien skal kunne lede hva som helst).

I alle akademiske sammenhenger kan man med fordel lytte til professor Vigdis Ystad: ”Den frie tanke har kunnet fungere som et nødvendig korrektiv, som en kritisk instans, som en surdeig både innen avansert forskning og i vår kultur som helhet. Slik må det fortsatt være, dersom forskningen skal kunne givesentlige og nye bidrag til vår nasjons kunnskapsutvikling og kunnskapsoppbygging – og i større perspektiv: til en internasjonal utvikling av både faglig og menneskelig kunnskap og erkjennelse”.

Hemmelig valg fra sofakroken?

Sikrere valg? Billigere valg? Flere velgere?
Det handler om elektronisk stemmegivning, om direktedemokrati. Regjeringen inviterer til forsøk med internettvalg hjemmefra i 2011, omtrent slik man i dag håndterer nettbanken.

Dette skal ”sikre en rask valggjennomføring med effektiv ressursbruk i kommunene samt legge til rette for utøvelse av direktedemokrati. Dagens høye troverdighet til valggjennomføring basert på prinsipp om hemmelig valg skal opprettholdes”. Vil erfaringene være positive - alle mulige feilkilder eliminert, antar jeg - skal alle ha mulighet til å stemme elektronisk ved stortingsvalget i 2017.

Man behøver ikke være teknologifiendtlig for å stille spørsmålstegn ved en slik ordning. Demokrati og valg må bety at samfunnsrepresentanter skal kunne føre et visst tilsyn med stemmegivning for å hindre juks, samt å sikre hemmelig valg. Stemmer man elektronisk, f.eks. via internett, blir en slik offentlig kontroll mye vanskeligere å gjennomføre.

Jeg har vært valgkontrollør. Det er ikke sjelden å se forsøk på at noen for å hjelpe eller ”hjelpe”/kontrollere vil følge en velger inn i stemmeboksen.
Det er muligens gammeldags å hevde at når man stemmer, skal man i ingen tilfeller kommunisere med andre eller la seg påvirke (gjensidig) på noen måte. Jeg kan ikke se at elektronisk stemmegivning fremmer dette. I et stemmelokale er det mye enklere å verifisere at du er den personen du utgir deg for å være, og du kan stemme alene og i et avlukke.

Å avgi stemme, å være aktiv deltaker i et demokrati, er noe annet enn å sitte hjemme og overføre 200 kroner for kjøp av etiske julegaver fra Kirkens Nødhjelp. Det bør være et seriøst preg ved det å stemme, all privatisering er ikke like god.
Prinsippet om hemmelige valg er særlig vanskelig å ivareta i forbindelse med stemmegivning utenfor godkjent valglokale. Elektronisk stemmegivning i ukontrollerte omgivelser på valgdagen, kommer i strid med prinsippet om å gi alle velgere mulighet for hemmelig stemmegivning.

”Det overrasker mange, men selv vi som elsker teknologi er skeptiske til en slik teknisk valgløsning", understreket Deviant Ollan”, spesialist innen fysisk sikkerhet og nettverkssikkerhet, på et seminar i Oslo. Der deltok en gruppe amerikanske hackere som i praksis hadde vist hvordan det var mulig å påvirke et valg (i Ohio).
Essensen i det de fortalte er at fordi slike valgsystemer er så komplekse, blir de sårbare. Jo flere elementer, jo flere muligheter å utnytte. Hele veien fra server til klient til kommunikasjonen mellom, helt ned på routernivå.

Sikkerhetsforsker Guy Martin pekte på at storparten av bredbåndsbrukere, slik det er mange av i Norge, ikke en gang har byttet standardpassord på sine modem. Også på nettlesernivå, på krypteringsnivå og til og med helt ned på hardwarenivå kan det ligge sikkerhetsbomber på lur. Kort fortalt alle nivåer. Intet er sikkert.
”If it's not broke, then don't fix it”, sa en spionasje- og sikkerhetskonsulent.

Jeg er redd for at det vil oppstå en undergrunnsindustri for betalt påvirkning av valgresultater som det ikke vil være mulig å ligge i forkant av.
Elektronisk valg fra et valglokale? Åpenbart sikrere. Men sikkert nok? Hva med enkelte erfaringer fra USA? Og hvordan vil man teste ut at dette virkelig fungerer?
I forbindelse med at Finland prøvde elektronisk stemmegivning ved lokalvalg i fjor høst, uttalte Electronic Frontier Finland: “The voting results may be affected by multiple components of the e-voting system, and observing the counting process of ballots is impossible in the traditional sense. The results may be affected by a small group of people, either involuntarily through programming errors, or with malicious intent. The inspections and audits of the system presently only apply to parts of the system, and even in these cases, citizens must trust specialists as major parts of the system software are considered to be trade secrets.
In addition, the audit of the system found that it may be possible to find out how an individual has voted, if an attacker would get access to the electronic ballot box and certain encryption keys, both of which are planned to be archived for several years”.

Kan elektronisk stemmegivning bidra til å øke valgdeltakelsen? Kanskje. I så fall er dette det beste argumentet for en nyordning.. Men det er nok politikere og partier som her har de store utfordringene: Er det for mange nasjonale kompromisser? Er det vanskelig å få fatt i de reelle skillelinjer? Er det for stor avstand mellom valgløfter og praktisk handling etter valget? Er det for mange politiske broilere, som kommer tidlig inn i partipolitikken og mangler erfaring fra yrkeslivet generelt? Er politikk et livsløp for noen og et springbrett til å skaffe seg fordeler senere for andre? Gir politikere seg selv fordeler andre ikke får? Skaper noe av dette politikerforakt?

Ny teknikk. Ny ønsker, nye krav. Utvikling. Noe trenger virkelig å endres, bli bedre for flere. Noe haster. Vi trenger utviklingsoptimisme. Men vi trenger også djevelens advokater. Kostnader og effektivitet er ikke viktigere enn hemmelige valg. “Kjør langsomt – thi vi kommer tidsnok frem” (Bjørnson).
If it's not broke, then don't fix it.

Maktarrogansen tyter frem

Opposisjonen vil ikke innføre samme avgift for biodiesel som for annen diesel. Miljøbevegelsen vil ikke. Avgiften er i strid med klimaforliket, hindrer produksjon av norsk biodiesel; den truer miljø, næringsutvikling og arbeidsplasser; bedrifter truer med oppsigelser og utflagging. Alle skal med? ”En hån mot norsk distriktspolitikk” (Bellona).

Kristin Halvorsen sov i timen slik at SV ville, men etterpå oppdaget de konsekvensene og ville ikke likevel. Men da var det for sent. Sp vil heller ikke, Regjeringen ville det ikke, opprinnelig. Men da var det valgkamp. Nå vil Regjeringen likevel. ”Hopp!” sier Ap med rusten, steingammel stemme i oppvarmingen foran miljøtoppmøtet i København. ”Ja vel”, svarer SV og Sp. Eller som min far sa til meg for 63 år siden: ”Din vilje ligger i min vestelomme”. Og da må SV og Sp ville. Regjeringspisken smeller.

Det er dette som kalles forutsigbar og solid styring. Det er dette som kalles demokrati.

Datatilsynet sier nei til at EUs datadirektiv innføres i Norge. Personvernkommisjonen sier nei. Den europeiske Open Rights Group sier nei. Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling sier nei. Fremskrittspartiet, Venstre og KrF sier nei. Sp og SV fikk i Soria Moria 2 lov til å si nei. Ap sier ja, og regner med at redselen for å gjøre noe som EU ikke liker, er stor nok til at Høyre gir ryggdekning. Noen H-repr. sier nei, men jeg tipper at Erna ikke gir flere lov til å si hva de mener enn at det likevel blir ja. Høyre kritisere Ap for bruk av partipisk – når det passer. Men hva skjer hvis Ap ikke får Høyre med seg?

Karl Eirik Schjøtt Pedersen var statssekretær og Stoltenbergs stabssjef. Så ville Stoltenberg gi ham en ny posisjon, en ny tittel. Først var han samordningsminister, men så var han ikke det likevel, han ble statsråd ved statsministerens kontor. Han skal schjøtte det samme som tidligere, men han skal ikke ikke besvare spørsmål fra opposisjonen, muligens med unntak når det gjelder bilparken. Han er en kombinasjon av visestatsminister og tilkallingsvikar, uten møteplikt i Stortinget.
Opposisjonen vil ikke ha det slik. Det skulle ikke undre meg om heller ikke Sp og SV vil. Men Stoltenberg vil.
”Kongen velger selv sitt råd”, står det i Grunnloven. Kongen = Stoltenberg. Men det er ikke alltid slik at makt = politisk klokskap. Og det er maktarroganse å la flere statsråder skulke spørretimen.

Trond Giske råkjørte i Kunnskapsdepartementet. Han tok politiske grep og fikk utrettet mye, men avslutningsforsøket på å skreddersy et opplegg for TV2 og behandlingen av flere nærradiokonsesjoner står til stryk. Det gjør også håndteringen av episoden med trafikal råkjøring. Selv fra baksetet pleier Giske å få det som han vil, men her ville han ikke. Ydmykhet kan i det lange løp gi bedre resultater enn arroganse. Maktarroganse

Bjarne Håkon Hanssen var en likandes kar, men ga begrepet samordning et nytt innhold da han tok med seg et likandes stykke embetsverk på valgkamp. Før valget skulle han avslutte karrieren i hovedstaden og pleie syke foreldre i Trøndelag. Etter valget derimot…….
Også Stoltenbergs tidligere statssekretær Jan-Erik Larsen, regjeringskvartalets jo-jo i fritt spinn mellom offentlig og halv- og helprivat informasjonsvirksomhet, syntes det var greit å selge kunnskap fra fellesskapets tjeneste til markedspris.
Hanssen får et halvt års karantene, Larsen får ingenting - og dermed alt. Vi burde ha et regelverk som i dette tilfelle kunne avverge PR- og lobbyvirksomhet inn mot det offentlige så lenge Jens Stoltenberg og Ap sitter ved makten. I hvert fall som gjorde at påvirkningsagentene ikke kunne vandre fritt inn til gamle politikerkolleger i Stortinget, men meldte seg i vakten med konkret forespørsel og registrering i et lobby-register.
Men Jens Stoltenberg synes det er greit slik det er.

Stein Ørnhøi (SV) mener at ”SV ble lurt, for ikke å si svindlet” i jagerflysaken. Og han får støtte et stykke på vei av den ikke spesielt regjerings-uvennlige Arne Strand i Dagsavisen: ”Saken fulgte ikke normal demokratisk prosedyre”. Et fåtall i regjeringen deltok i diskusjonen, regjeringspartienes stortingsgrupper fikk ikke vurdere den. Men også her burde SV ha fulgt bedre med i timen og reagert før. Med Strands ord: ”SV ble lurt, men partiet bidro til det ved å forholde seg i ro under prosessen”.

Både biodiesel og jagerfly understreker Per Olaf Lundteigens credo om at fedrelandet må styres av de som står tidlig opp om morran.

Jeg skjønner nødvendigheten av at man i regjeringsjungelen må sluke kameler for å kunne ri på elefanter en gang innimellom.
Jeg skjønner at denne dressur-ridningen er mye vanskeligere for SV-idealister enn Sp-pragmatikere.
Jeg skjønner lederen i Stavanger SV som mener partiledelsen dyrker egen fortreffelighet: ”Det framstår som om SV i regjering har adoptert Aps evne til maktarroganse”.
Men jeg skjønner ikke at det er nødvendig for Arbeiderpartiet å opptre så maktarrogant som det har vært de siste ukene. I maktens vesen ligger også misbruket av den. ”Vil du prøve en manns karakter, så gi ham makt” (Abraham Lincoln).

”All makt i denne sal”, sa Johan Sverdrup da parlamentarismen ble innført. Nå ser vi skimt av en ny dagsorden: ”All makt og all maktarroganse i regjeringskvartalet”.

Jeg hører til dem som heller ville ha Jens enn kombinasjonen Siv/Erna ved valget. Det er enda et stykke igjen, men fortsetter maktarrogansen kan det tenkes at flere enn meg vil måtte vurdere å stemme på et blått alternativ.

Selv om vi ikke vil, egentlig.

Kortere skjenketid

Skal alkoholloven endres slik at den maksimale skjenketiden reduseres med 1 time for å redusere alkoholbrukens sosiale og helsemessige skader, og for å redusere ordens- og voldsproblemene i bysentraene?

Det var i februar at regjeringspartiene antydet dette forslaget. Jeg skal innrømme at jeg ikke trodde det ville komme lenger enn til å være en vakker tanke, men jeg tok feil. Det er fremdeles langt til konkret handling, men nå har i alle fall Helse- og omsorgsdepartementet sendt forslaget ut på høring. Et av de store og mest uforståelige paradokser i norsk politikk er at politikerne driver utstrakt sosial- og reparasjonspolitikk med den ene hånden mens de med den andre ikke ønsker å ta konsekvensen av de fakta betydelig forskning fremholder: Jo lettere tilgang på alkohol, dess større alkoholskader, jo lengre åpningstid for skjenkestedene, dess økt voldsbruk.

Det er politisk korrekt å være imot narkotikabruk, men alkoholen medfører samfunnsmessig langt større problemer.Bruk av alkohol i samfunnet øker misbruket. Drikker du alkohol, øker sannsynligheten 13 ganger for at du skal utøve vold. Og det er overhyppighet av vold i og rundt skjenkesteder. Politimestrene i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim var i 2007 blitt så bekymret over utviklingen med helgebråk, at de ba om reduksjon i salg og skjenking av alkohol.

Altfor mange tror at måteholdent alkoholkonsumer er uskadelig, og at det bare er en liten gruppe som ikke tåler å nyte alkohol. Dette er et syn som passer manges vaner, men det dekker ikke realitetene. Det er viktig å få ned summen av alkoholskadene og ikke bare peke ut skadene storkonsumentene påfører seg.

Voldsbruk og alkoholbruk følger hverandre. Et redusert alkoholkonsum kan minske voldsbruken med inntil 30 prosent. Man kan sette inn mer politi eller gi strengere straff for voldsbruk, men det vil være av underordnet betydning. Det hjelper ikke mer med politi i gatene hvis volden foregår på utestedene og hjemme hos folk.
Intervju med 4000 nordmenn har fortalt forskere at jo oftere man drikker alkohol, jo større er risikoen for å bli innblandet i voldsepisoder.

96 av 100 menn som har vært innblandet i så alvorlige voldsepisoder at de førte til synlige skader, pleide å drikke seg beruset. Fyll på restauranter og utesteder skaper fem til ti ganger så mye vold som hjemmefyll. Alkoholbruk er medvirkende i over 40 prosent av sakene i barnevernet. Og - norsk drikkekultur produserer i sum flere sykdommer og problemer blant måteholdere enn hos den lille andelen som drikker mye.

Ikke all edruskapspropaganda har vært like edruelig, ikke alle restriksjoner like godt begrunnet. Det er vesentlig at restriksjoner blir iverksatt på en slik måte at de blir forstått. Poenget er nemlig at den positive effekten av alkoholpolitiske tiltak ikkenår igjennom hos grasrota og et flertall av politikere fordi man tross all opplysning baserer seg på populæroppfatninger og misforståelser som ikke holder - vann.

Folk er nå mer ute på byen i den mest kritiske perioden i forhold til fylleskader, og skjenkestedenes sosiale kontroll er ikke alltid god nok. Fyll på restauranter og utesteder skaper 5-10 ganger så mye vold som hjemmefyll.
Det store problemet med alkoholkonsum er at berusede personer treffer på folk de ikke kjenner til, på en tid av døgnet da kollektivtrafikken har sluttet å gå og politiet har redusert kapasitet.

Jeg håper departementets forslag blir fulgt opp av en konkret sak, både om skjenkeinnskrenkning og kortere salgstid i butikker. Men min foreløpige antagelse er at problemene med skjenketider vil utløse så mye lobbying, næringspress, opphissede ytringer og politikerfrykt for stemmetap, at resultatet blir status quo. Ledsaget av vakre ord om holdningskampanjer (hørt om noen slik kampanje som har betydd noe som helst unntatt for annonseavdelinger og reklamebyråer?). Ledsaget av ønsker om mer forskning, som om vi ikke vet mer enn nok allerede. Regjeringen har rett - og om forslaget blir vedtatt tror jeg også at det vil frigjøre politimannskap slik at andre presserende gjøremål kan vies større oppmerksomhet.

Oljeeventyr mot slutten - vind og tidevannskraft (?) i starten

”Ein skigard kan'kje vara evig veit du” - og det kan ikke oljen heller. Verken i Rogaland eller i kongeriket ellers har det vært lett å få forståelse for dette. Men gradvis øker bevisstheten om nødigheten av å utvikle nye og forurensningsfrie energiformer, Oljeeventyret nærmer seg snipp-snapp snute, og Norge står nå – sammen med alle verdens land – foran vendepunktet i politisk kurs: Vi må omstille oss fra bruk av fossil energi; kull, olje og gass, til lavutslippssamfunnet, basert på fornybare energikilder.

De land og de områder som går i front, vil være best rustet til å møte morgendagen. Ikke bare med bedre miljø, men også med et mer tilpasset næringsliv og en bedre velferd. En slik omstilling er krevende, men gir også nye muligheter. Miljøbedriftene blir morgendagens vinnere. Naturverdiene bevares for fremtidige generasjoner.

Regjeringen har dessverre demonstrert en halvhjertet eller fraværende satsing på fremtidens energikilder, derfor har norskutviklet spennende teknologi måttet søke utenlands for å få utviklingsmuligheter. Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet synes å ha motstridende interesser, men andre steder har miljø- og energifeltet felles interesse i å gjøre noe med avhengigheten av fossile brennstoffer.
Og der Irland, Storbritannia og Portugal har svært gode subsidieordninger for å fremme den nye teknologien, har Norge tilnærmet ingenting. Derfor videreutvikles tidevannskraftverket i Kvalsundet til Storbritannia, derfor regner Stavanger-selskapet Flumill med å måtte etablere seg i Skottland, der det er fire ganger så gode tilskuddsordninger som i Norge.

”Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. (Alexander Kielland, ”Garman & Worse”)

Havet er et enormt energilager. Havet blir liggende, kanskje blir det bare større dersom vi ikke makter å gjøre noe vesentlig med menneskeskapte klimaendringer. Og noen har hatt evne til å se mulighetene.
Jeg har alltid hatt sans for gründere, det er svært ofte hos dem de nye og gode idéene dukker opp. Fremtidens velferdssamfunn avhenger av et nyskapende næringsliv. Fremtidens arbeidsplasser er enda ikke skapt, Samfunnet må gi rom for menneskets skapende evner i skoleverk, forskning, kultur og næringsliv. Vi må slippe frem de som tør å satse, og som tør å tro på en idé.

Slik sett har det vært spennende å lese om virkeliggjøringen av harstadmannen Svein Dag Henriksens idé om å utvikle kraft fra tidevann og havstrømmer. Fra verdens første turbin som kunne få elektrisk energi fra bevegelsesenergien i tidevannet, til spennende forsøk i Gimsøystraumen og forhåpentlig fullskaladrift i Moskenesstraumen med et potensial på 0.76 Twh. Det er strøm nok til 35.000 husholdninger. Det godkjente vindkraftverket på Jæren i sammenligning gi 0,26 TWh årlig.

Enova har nylig satset 23 millioner kroner på Hydra Tidal Technology. Det er en god begynnelse, selv om Enova mener at tidevannsenergi aldri kommer til å bli selv noen stor greie, ”tidevann er den minste av de aktuelle havenergi-kildene som nå vurderes og testes ut i Norge ”. Men det er profeter tidligere i etterkrigshistorien som har bommet totalt i sine antagelser om energi og fremtid, vi er nødt til å prøve alle muligheter.
Og mens vindkraft synes å være mer i vinden, er det grunn til å minne om at 1 MW tidevann gir rundt 75 pst. mer i produksjon enn 1 MW vind.
Nå venter man på Innovasjon Norge - men det skulle bare mangle at ikke svaret ble som hos Kielland: ”Vi kommer sent, men vi kommer godt”! Jeg kan ikke se annet enn at Harstad synes å ha svært gode muligheter til å bli et teknologisenter for å utnytte denne energiformen.

Det er mange skjær i sjøen og skyer på himmelen for utviklingen av nye energiformer. Ikke alle antageler og beregninger vil slå til. Men det er opplagt sjanser for at tidevann og havstrømmer kan bli en høyverdig produksjonsmetode når det gjelder fornybar og forutsigbar kraft, gjerne kombinasjon med bølgekraft og samkjøring av store flytende vindmøller til havs med flytende tidevannskraftverk.

Ingenting gjør seg selv. Da Stavanger ble oljehovedstad, var det ikke fordi det lå i kortene, var naturgitt. Både Trondheim, Bergen og Kristiansand var interessert, men kom ikke ordentlig ut av startgropene. Det som gjorde utslaget i Stavanger var lokal handlekraft, vilje og evne, og fremfor alt samhandling av alle gode krefter i næringsliv, forskningsmiljø, universitet og høyskoler, fylke og stat.

Rogaland har ved flere anledninger vist at dette er en suksessoppskrift. Jeg kan ikke skjønne annet enn at Nord-Norge med sine naturgitte ressurser, i kombinasjon med kreativitet og samhandling, kan utvikle grønne arbeidsplasser og teknologieksport.
Hiv dokk i kalosjan!

Kirken skal bevare - og forandre

19 prester i Stavanger bispedømme vil ikke ha biskop Erling Pettersen som åndelig leder fordi han støtter homofilt samliv, forteller Stavanger Aftenblad i dag. Det samme gjelder for et lite mindretall prester i Sør-Hålogaland som ikke godtar biskop Tor B.Jørgensen, i Hamar som ikke godtar Solveig Fiske osv. Faktisk er det slik at rundt 150 prester over hele landet har skrevet under et opprop "For kirkens enhet". Gruppen, gjerne kalt Carissimi. har ikke tillit til flertallet i bispekollegiet. De mener at ”klassiske synspunkter” gradvis fortrenges fra kirkens ledelse: kvinners prestetjeneste, gjengifte, kirketukt ved nattverdbordet, adgang til å være fadder, adgang til å ha oppgaver i menighetsarbeidet, foruten etiske og ordningsmessige spørsmål knyttet til homoseksualitet.

Biskoper, teologiske professorer, prester og lekfolk i er uenige om hvordan Den norske kirke skal stille seg til teologiske, etiske og ordningsmessige aspekter ved spørsmål knyttet til ekteskap og samliv. Kirken har vært utfordret av synspunkter og praksis som har gjort seg gjeldende i samfunnet. Normer og holdninger knyttet til seksualitet og samlivsformer har vært i stor endring, og mye av dette er også gjenspeilet i lovendringer.

Disse spørsmål handler både om troskap mot Guds ord og om mennesker som er en del av vårt fellesskap og hvorledes de skal leve sitt liv og tjene Gud som mennesker, og som medlemmer og ansatte i Den norske kirke. Og heldigvis er dette ikke en sak om det kirken står og faller med: evangeliet om rettferdiggjørelsen ved troen på Jesus Kristus.

Bevaring - og forandring
Mange opplever at det nye synet på homofilt samliv bryter med deres egen overbevisning om Bibelens status som norm for liv og lære. Men også de som befinner seg på den andre siden, føler at deres standpunkt bygger på Jesu liv og lære. De kjenner i tiltakende grad at dette er et standpunkt som har så mye felles med en situasjon man har opplevd tidligere – nemlig at et tradisjonelt syn gradvis endres.

Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.
Kirken har endret syn i mange ting og forhold, eksempelvis slaveri, gjengifte, skilsmisse og kvinners prestetjeneste . Slike endringer henger sammen med at en ser annerledes på skriftsteder ut fra samfunnsendringer som allerede har skjedd.

Tolke Bibelen rett
Vårt utgangspunkt bør alltid være at også de som mener noe annet enn oss er drevet av et oppriktig ønske om å følge Jesu eksempel, å tolke Bibelen rett. Men ingen av oss leser Bibelen uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle briller . Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Vi kan bruke de samme begrepene, men likevel snakke forbi hverandre.

Kirken må stå i første rekke for kamp for menneskers verdighet. Når vi kjemper for menneskers rettigheter, må vi tenke igjennom gamle standpunkt, uten at det undergraver Bibelen som kilde for tro.

Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. I enhver tid har kirkens holdning i en del etiske spørsmål vært farget av omgivelsene, av den ”alminnelige” oppfatning. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.

Slaveriet
I løpet av 400 år ble mellom 10 og 12 millioner afrikanere fraktet over Atlanterhavet.
I tidlig middelalder var kirken en stor slaveeier. Det at kristne eide andre kristne som slaver, ble ikke sett på som problematisk. Kirken rettferdiggjorde portugisernes og spanjolenes erobringer ut fra ønsket om å spre den kristne tro. Ved å definere hvem som rettmessig kunne gjøres til slaver, bidro kirken direkte til å legitimere den atlantiske slavehandelen fra begynnelsen av.

Kvinners posisjon
I løpet av de siste 100–150 år har det skjedd store endringer innen Den norske kirke i synet på kvinners posisjon i familie, menighet og samfunn. Holdningsendringene har gjerne funnet sted i tilknytning til lang politisk og teologisk debatt, og har sammenheng med endringsprosesser i samfunnet generelt og i synet på kvinners stilling spesielt. Striden om kvinners tjeneste i familie og menighet skyldes blant annet ulik vurdering av hvorvidt det patriarkalske kjønnsrollemønsteret og den mannsorienterte forståelsen som preger bibeltekstene, skal anses som normative.
Kjønnshierarkiet ble definert som gudvillet norm, siden kvinner var skapt for å tjene menns forplantning av sønner. Det vil si at slaver kunne bli frikjøpt, mens kvinner bare kunne oppnå likestilling i paradis.

I dag er det vanlig å lese Skriften som en støtte for tanken om alle menneskers likeverd og de sosiale implikasjoner det har, for eksempel når det gjelder menns og kvinners like rettmessige adgang til posisjoner i samfunns- og arbeidsliv. Et klart flertall i kirken avviser nå at Skriften gir grunnlag for å nekte kvinner adgang til bestemte kirkelige stillinger. Men med få unntak var kirken ingen pådriver i støtten for kvinners anerkjennelse, frigjøring og like rettigheter da slike tanker begynte å vokse fram på siste halvdel av 19. og første halvdel av 20. århundre. Tvert imot var det i kirken markante røster som gikk imot slike tanker, også med henvisning til Skriften.

Etter hvert vokste det imidlertid fram en annen måte å forstå Skriftens mening på når det gjaldt dette, slik at kirken kunne akseptere og aktivt støtte kvinners like adgang til posisjoner.

Likeverd og rettigheter
Tilsvarende resonnement kan også føres overfor sterke kirkelige kretsers argumentasjon mot parlamentarismen og arbeiderbevegelsens kamp for likeverd.
Samtidig som jeg fremholder dette, er det også viktig å si: Menneskenes rettigheter har vokst fram gjennom en århundrelang modning av menneskesynet. Antakelig ville ikke denne ha funnet sted utenfor en kristen kulturkontekst, for den har blant annet sitt utspring i middelalderens kristne kultur. Denne modningsprosessen var medvirkende til ideen om menneskerettighetene – og en gradvis utviding av anerkjennelse for ulike menneskegrupper; slaver, kvinner, barn.

Skilsmisse og gjengifte
Synet på skilsmisse og gjengifte har endret seg i Den norske kirke de siste to generasjonene. Inntil for om lag 30 år siden kunne det være vanskelig for en skilt og gjengift prest å inneha et embete. I dag er ikke dette like vanskelig.

En rekke prester har gjennom årene nektet å vie fraskilte og har argumentert med at Jesus og Paulus forbyr gjengifte. Andre prester har forsøkt å skille mellom den skyldige og uskyldige part, og har vært villige til å vie den uskyldige part. Det ser imidlertid ut til at stadig flere prester finner det vanskelig – for ikke å si umulig – å felle en slik dom. Av dette har enkelte trukket den slutning at det er mest barmhjertig helt å nekte å vie fraskilte, mens andre har viet fraskilte under henvisning til at ekteskapsinngåelsen er en ”verdslig” ordning, og at en vigsel i kirken gir anledning til å forkynne evangeliet og et kristent syn på ekteskapet.

I dag er ikke skilsmisse og gjengifte lenger et randfenomen i samfunnet. Det er så mange som ønsker kirkelig vigsel etter samlivsbrudd at det er vanskelig for en menighetsprest konsekvent å nekte vigsel av fraskilte, selv om noen gjør det.

Det er umulig å lese bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte i en slik situasjon uten å forholde seg til de spørsmålene som reises i mange menneskers liv. Skrifttolkningen har skjedd og skjer i en sammenheng der stadig flere av ulike grunner ikke makter å leve opp til høye idealer for samliv. Det er blitt tydeligere hvordan det å fastholde en restriktiv holdning vil kunne innebære store belastninger for dem som føler de kommer til kort i forhold til idealene. Slike trekk har vært med på å gi klangbunn for kirkens tolkning av bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte.

Selvmord
En tid var selvmord uten videre den sikre vei til fortapelsen. Men mennesker for hvem den døde var en far eller mor, søster eller bror, begynte å tenke: Nei, slik er ikke Gud. Slik kan han bare ikke være. Dette er ikke Jesu røst, han som har sagt også til meg «kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, jeg vil gi dere hvile». Så ble det etter hvert en kristen begravelse også for den som endte sitt liv for egen hånd.

Samtidsperspektivet
Vi må våge å være i dialogen i Skriften, i kirkehistorien og i livserfaringen i alle spørsmål som har med menneskers liv og frelse å gjøre.

Kirken er en størrelse som lever midt i menneskenes historie. Samtidsperspektivet har vært en nøkkel som åpnet Skriften. Slik ble nye sider ved budskapet oppdaget og konkretisert. Slik ble kirken i stand til å reflektere over nye sosiale og kulturelle situasjoner. Slik utviklet kirken seg i en østlig og vestlig tradisjon, en ortodoks og en katolsk, en romerskkatolsk og en protestantisk.

Bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold. I arbeidet med å forstå disse tekstene hører det derfor med å vurdere hvordan sosiale strukturer og kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelse

Endring i standpunkter og holdninger til ulike spørsmål i kirken er ikke bare et produkt av bedre innsikt i tekstene selv. Det er ikke nøye lesning av enkelttekstene som alene utløser og driver til endring, men at lesning skjer i et tolkningsrom der også andre faktorer spiller med. Dette kan både være overordnede perspektiver i Skriften, og det kan være andre faktorer knyttet til lesernes situasjon, erfaring og kunnskap for øvrig.

Dialog med omverdenen
De svar som kirken gjennom sitt fortolkningsarbeid kommer fram til, vil måtte sees i forhold til den foreliggende virkelighet og til menneskene den er til for. Derfor vil kristen etikk stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker.

Det innebærer ikke at kirken skal tilpasse seg ethvert skifte i kultur og samfunn. Også i saker hvor kirken har forandret syn, forblir Skriften en kritisk prøvende norm.
Det som tidligere ble oppfattet som et entydig ”Guds ord”, er blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Når en i ettertid likevel ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen.

Det betyr ikke at interesser og anliggender som er ”fremmede” og i strid med Skriften, plutselig får overordnet normativ betydning. Poenget er at i dialog med og under innflytelse av verdier og forståelsesmønster som også er til stede i ens omverden, leses teksten med litt andre øyne. Andre sider ved teksten letes fram, det legges mer vekt på andre tekster enn dem som tidligere sto sentralt i refleksjonen over et bestemt spørsmål, og vekten av andre deler av bibelmaterialet får dermed betydning for hvordan teksten skal forstås.

Kirkens forsømmelse
I Den norske kirke ser stadig flere at vi kan ha kvinnelige prester, til tross for at Paulus lenge har vært forstått annerledes. Vi kan ha kvinnelige ledere, til tross for at det er bibeltekster som taler om underordning av kvinnene under mannen. Vi kan vie fraskilte, til tross for at Jesus setter tydelige grenser. Vi kan argumentere mot bruk av ekte vin ved nattverden, selv om alle bibelens skrifter forutsetter at det nettopp er vin det dreier seg om.

Her har vår kirke forsømt seg, og i forkynnelsen latt være å vise for menigheten at det faktisk er mulig å tolke og tyde skriften på forskjellig måte. Er det derfor Bibelen blir en uinteressant bok for det moderne menneske som er lært opp til å tenke kritisk? Verre er det når mennesker opplever bibeltekster brukt mot grunnleggende verdier som sannhet, rettferdighet, menneskeverd og frihet, som vi er mange som mener er nettopp hva det bibelske syn på mennesket forkynner.

Hvis kirken skal være en etisk premissleverandør, må man våge å tilnærme seg spørsmål som også kan bli tatt for gitt blant kirkens medlemmer. Kirkens veiledning er ikke nødvendigvis i overensstemmelse med folkemeningen, men må alltid være i dialog med den.

Kirkerådet og bispemøtet tar samlivsetikken alvorlig, og jeg regner med at en det utvalget som nå er nedsatt, vil synliggjøre en teologisk tilnærming til spørsmålene og gi en teologisk basis.

Lag kjøreregler
Jeg har siden 50- og 60-tallet opplevd en skarp uenighet hva Guds ord sa om kvinnelige prester. Det ble diskutert med de ”klare bibelord” som mange mente satte bom for kvinnelig prestetjeneste. Ordbruken var meget sterk og ligner til forveksling det som i dag høres om Guds ord og homofilt samlevendes mulighet til å inneha vigslede stillinger.
På begge sider dreide det seg om alvorlige overbevisningsgrunner. Saken ble løst som konfliktsak ved at det ble laget ”kjøreregler”. Ingen ble satt utenfor fellesskapet, kalt vranglærer eller tvunget til å handle mot egen overbevisning.
Det er en ånd av kjærlighet, respekt og åpenhet i en slik løsning. Jeg håper at biskop Pettersen og de andre biskopene som står for samme syn, sammen med Carissimi kan finne frem til en løsning i spørsmålet om tilsyn, mest sannsynlkigvis av den prost som er i direkte linje. Det er viktig at det nye flertall i kirken er mer raust i sin behandling av det nye mindretall – som før var flertall – enn det gamle flertall var i sin holdning overfor mindretallet.

På vei mot sannheten
Homofilispørsmålet er energitappende for kirken. Mitt håp er at vi i alle kirker i fremtiden skal ha rom for det respektfylte samliv i det mest rause fellesskap som finnes: Det som har Jesus Kristus som grunn og sentrum. Ut fra et helhetssyn på skapelse og frelse, menneskesyn og frelse, må vi fortsette å arbeide for enhet i et forsonet mangfold.

Evangeliet skal inspirere oss forpliktende nestekjærlighet i handlinger. Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.

Gjesteby, Giske, Hanssen - og eksemplets makt

Dagens rose til riksmekler Kari Gjesteby og tornekvist til næringsminister Trond Giske. Det dreier seg om å være eksempler.

Etter mange år som direktør i Norges Bank, gikk Kari Gjesteby i vår av med pensjon ved fylte 62 år, og med pensjon kr. 600.000. Hun ble så ansatt som riksmekler, med 1,4 mill.kr. i lønn. Reglene er slik at Gjesteby kunne tatt med seg pensjonen, uavkortet, og fått utbetalt 3 mill.kr. årlig.

Det ville ikke Gjesteby: ”Det har å gjøre med prinsipper. Jeg kunne ikke sitte stille og se på at jeg både fikk lønn og pensjon”. Selv om ligningstallene viser at det ikke akkurat var noe stort økonomisk offer, setter hun en viktig standard. I en tid der gyldne fallskjermer daler ned både i skjul, næringsliv og offentlig virksomhet, er det godt å møte noen som snakker om prinsipper. Gjesteby har vært både justis- og handelsminister, statssekretær i både utenriks- og finansdepartementet. Hun avsluttet sin politiske karriere i 1992, og tilhører ikke jo-jo’ene i området politikk-administrasjon.

Det er verre med de som har bestemt at Norges Bank skal ha en særordning: I Statens Pensjonskasse får man avkorting i pensjonen hvis man tar jobb i annen statlig virksomhet. Norges Bank-ordningen er lukrativ, fordi du kan jobbe så mye du vil ved siden av i annen statlig jobb, uten å få kutt i pensjonsutbetalingene.

Bestemmelsene er ganske annerledes barske for dem som går av på AFP etter fylte 62 år. Da kan du tjene inntil 15.000 kroner årlig uten at pensjonen blir redusert. Men tjener du kr. 15001 får du et krav om tilbakebetaling av pensjon på rundt 9000 kroner, og tilsvarende mer hvis du – ikke sjelden uforvarende har tjent litt mer. Regelverk er ikke alltid like enkle å forstå.
En uføretrygdet kan tjene inntil 1 G (70 256 kroner) før det får innvirkning på uførepensjonen fra Folketrygden.

Norges Bank hovedoppgave er å sikre økonomisk stabilitet i Norge. Pensjonsordningen er intet lysende eksempel. Det er heller ikke eller opplysningen om at et hundretall ansatte i år med mangel på arbeidskraft har mottatt ventelønn og siden førtidspensjon siden 2001, da de mistet jobben; knapt noen har begynt i ny jobb. Norges Bank ber vanlige folk leve forsiktig; selv praktiserer institusjonen en sløsekultur.

Slike ordninger sammen med de meget omtalte generøse pensjonsbestemmelser for statsråder og stortingsrepresentanter, svekker den alminnelige tillit til makter og myndigheter, svekker følelsen av å være med i Stoltenbergs ”spleiselag”, skaper inntrykk av en regel for Tor og en annen for Loke.

Eksempler er mer verd mer enn tusen argumenter

Det samme gjelder statsråder – i fjor Liv Signe Navarsete, i denne uken Trond Giske –som ikke gir klare instruksjoner til sine sjåfører om å holde fartsgrensene, nettopp for å være gode eksempler. ”Jeg tenkte ikke på at det kunne være uforsvarlig kjøring…. godt trente sjåfører ….jeg satt i baksetet”. Hvordan vil vanlige bilister bli møtt av UP med slike unnskyldninger? Hvordan skal alminnelige bilister bli stimulert til å holde fartsgrensene, når en politisk råkjører i kultursektoren tar med seg slike holdninger ut på veiene?

Den eneste veien til å øve innflytelse over andre utenfor diktaturene, er eksemplets vei.

PS. Etter at dette ble skrevet, melder NRK: Tidligere underdirektør i Helsedepartementet Inger Mette Nilstad, tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssens nye kjæreste, fikk en toppjobb ved Oslo universitetssykehus gjennom en tidligere kollega fra Helsedepartementet. -Dette gir et inntrykk av en kultur av kameraderi, hvor man ansetter folk man kjenner ut i fra tidligere relasjoner, sier professor Johan Olaisen ved Handelshøyskolen BI.

"Makta rår og makta ter seg".

Uryddighet, samrøre, maktkonsentrasjon og politisk anstendighet

Etterlyses: En viktig offentlig debatt med fokus på samrøre, rolleblanding, maktkonsentrasjon, karrierebygging, og utviklingen mot et korporativt og statsbærende system. Det norske samfunn er inne i en negativ gliderflukt fra demokratisk kultur i offentlige beslutningsprosesser til ”noen snakker sammen” i en helt annet og langt mer alvorlig grad enn fortrolige overlegninger i bøttekottene på Youngstorget Strengere lover og regler? Politisk anstendighet kan ikke reguleres. Jeg trekker frem noen få saker både fra høsten 2009 og tidligere.

Uryddighet 1: ”Opplegg til politisk korrupsjon og en trussel mot demokratiske beslutningsprosesser”, er ordene statsviter Torstein Hjellum (Klassekampen 30.10) bruker om Bjarne Håkon Hanssens planer om konsulent- og lobbyvirksomhet. Ytterligere to statssekretærer vandrer den samme vei, og de mange negative ord og uttrykk som er brukt i denne forbindelse, er det ikke nødvendig å gjenta.

Ingen tror at det er Hanssens eller Jan Erik Larsens geniale kompetanse i formidling som ligger bak de nye engasjementer, det er deres politiske virksomhet i helsepolitiske sektor og deres politiske nettverk som frister. Karantene i slike forhold er lite verdt. Det er en lang rekke andre engasjementer som burde ligge åpne for avgåtte sentrale politikere.

Uryddighet 2: Bjarne Håkon Hanssen reiste under valgkampen på Ap-møter samtidig som han deltok i møter om samhandlingsreformen i helsevesenet. Med på reisen hadde han en underdirektør som var spesialist på samhandlingsreformen. Helt greit så lenge det gjaldt reformen, men var hun involvert også i de politiske møtene? Embetsverket har ikke noe å gjøre på valgmøter, det svekker nøytraliteten. På samme måte gir det et uheldig inntrykk når embetsmenn hentes inn til jobber som statssekretær, statsråd eller andre politiske verv – og så går tilbake. Vi skal passe oss for å etablere inntrykket av en slags ny pendleradel.

Departementsråden hadde godkjent Hanssens reiseopplegg, men var hun påvirket av statsråden? Trolig ikke, hun har alltid fremstått som en meget ryddig embetskvinne, problemet er at spørsmålet kan reises. Og undringen i denne saken blir ikke færre når det senere blir kjent at underdirektøren har gått av, hvoretter hun ble statsrådens nye kjæreste. Et slik forhold har offentligheten ikke noe med – ikke før det kan reises spørsmål om ex-statsråden har snakket sant om når forholdet ble innledet.

Uryddighet 3: Dagsnytt 18 stilte i denne saken spørsmål om embetsverkets uavhengighet. Det var statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen som svarte, men det er regjeringsråd Nina Frisak, som har det øverste ansvar for at embetsmenn ikke misbrukes politisk.

Schjøtt-Pedersen ville imidlertid ikke svare da Trine Skei Grande ba om at han kom til Stortinget for å orientere om sin nye jobb som samordningsminister. Statsministerens kontor opplyste at han har ”en veldig intern rolle, og har ingen konstitusjonell rolle i forhold til Stortinget”. Han er heller ikke samordningsminister, men minister ved Statsministerens kontor, en slags konsultativ statsråd. Det har vi hatt tidligere, men saken blir ikke ryddigere for det. Alle statsråder bør ha et forhold til Stortinget.

Uryddighet 4: Lovavdelingen i Justisdepartementet må gjennomføre en grundig juridisk habilitetsvurdering når det gjelder den nye fiskeriministeren Lisbeth Berg-Hansen. Og det trengs. Statsråden mener selv at hun er inhabil bare i forhold til saker der familieskapene er involvert Hun er altså styremedlem og 10% eier i Sinkaberg-Hansen AS – et oppdrettsselskap som tillegg er politianmeldt for laksetømming. Det er Norges Naturvernforbund som har levert inn anmeldelsen. De hevder det ikke er første gang selskapet bryter loven på dette området. Hun var styremedlem i Røkke-selskapet Aker Seafoods 2005 – 2009. Hun fratrådte både der og i andre styreverk da hun ble statsråd, men er lojaliteten helt forsvunnet? Berg-Hansen er også tidligere styreleder Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening.
Økonomiske interesser er involvert.

Harald T. Nesvik (Frp) har betimelig påpekt at for eksempel økningen i biopomasseproduksjon kan føre til at noen selskap blir vinnere mens andre blir tapere, avhengig av hvem som får ja og nei.

Både i Fiskeri- og i Landbruksdepartementet har statsrådens habilitet tidligere vært drøftet i flere tilfelle. Jeg vil heller spørre om man i det hele tatt bør ha fiskere elle personer med økonomiske interesser i fiskerelatert virksomhet, som statsråder. Og tilsvarende i Landsbruksdepartementet.

Med økende samrøre mellom privat og offentlig sektor, bør grenselinjene settes lenge før det er nødvendig å få dem vurdert rent juridisk. I dag synes linjene å være stadig mer buktet. Har de rett som sier at ”vi har tidligere sett ministre med nær knytning til personer og virksomheter innenfor sitt departements ansvarsområde som har tildelt privileger til aktører i næringen på bekostning av fellesskapets verdier”? (Ukeavisen Ledelse 22.10.2009)

Uryddighet 5: Sjefen for Kredittilsynet, Bjørn Skogstad Aamo, måtte trekke seg fra behandlingen av DnB NOR-saken. Det skjedde samme dag som han gikk ut og indirekte støttet statsminister Jens Stoltenberg og DnB NOR-sjef Rune Bjerke. Aamo sa i Aftenposten at det var naturlig for de to lederne å ha tett kontakt før regjeringen la fram krisepakken. Dette beklaget han i pressemeldingen men sa samtidig at han ikke anså seg selv som inhabil. Dette til tross for at han er medlem i Arbeiderpartiet, var statssekretær i Finansdepartementet under statsministerne Trygve Brattli og Odvar Nordli på 70-tallet, og var Gro Harlem Brundtlands nære støttespiller fra 1990 til 1993.

Det var mange som fant det uheldig at han i i det hele tatt kommenterte saken mens den var under utredning, og desto mer ukokt var det å vise forståelse for statsministerens rolle i forhold til bankene basert på sin en erfaring som stabssjef ved Statsministerens kontor.

Kredittilsynets markedstilsynsavdeling satte i gang gransking om mulig innsidehandel etter at DNB NOR solgte statsobligasjoner for flere milliarder kroner i dagene før regjeringen la fram sin kriseløsning. I uken forut for fremleggelsen hadde DNB NOR flere møter med Norges Bank om innholdet i pakken. Finanskonsernet hadde også kontakt med Finansdepartementet.
I tillegg hadde konsernsjef Rune Bjerke kontakt med sin nære venn Jens Stoltenberg og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen ved Statsministerens kontor.
* * * *
Sigrid Undset har et ord til ettertanke: "Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres, og de tenker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerte forandres aldeles intet i alle dager".

* * * *

Endelig: Jeg husker en sak fra 7-8 år siden: Fremskrittspartiet tok opp en avtale mellom Arbeiderpartiet, Norsk Kommuneforbund og Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund, som skulle regulerer hvordan folkevalgte som representerer Ap skulle opptre i saker som gjelder effektivitet og omstilling i offentlig sektor. Avtalen innebar bl.a. at privatisering ikke skal benyttes som virkemiddel i offentlig sektor.
Frp foreslo i Stortinget at det ble tatt inn et tillegg i kommuneloven slik at representanter som møter med slike bindinger som det der var tale om, skulle anses som inhabile til å delta i behandlingen av saker som omfattes av den avtalen som de er bundet av. De andre partiene var uenige i det, men uten å kjenne detaljene i saken synes jeg Frp hadde et anliggende som fortjente drøfting.

Inhumant eller konsekvent? Ja eller nei?

Menneskelige tragedier. Påstander om at Regjering, UDI og UNE bryter fundamentale menneskerettigheter. En omfattende mistenkeliggjøring av mennesker som av ulike grunner søker mot Norge. Krav til lik behandling og konsekvens.

Konkurranse mellom de største partiene om hvem som kan foreslå de barskeste tiltakene og fremstå som mest handlingsdyktige når det gjelder innstramning av asylaksept og innvandring. Forsøk på å bløffe seg til opphold i Norge ved å oppgi falsk identitet og usann asylhistorie. Åpning for at mindreårige asylsøkere over 16 år risikerer å bli sendt ut etter fylte 18 - humanisme i praksis?

Mediahåndtering av enkeltskjebner, der følelser vektlegges tyngre enn opplysninger som trekker i motsatt retning av de følelsene redaksjonene inviterer til. Konsekvenstenkning – det er mange i samme situasjon som de med medieoppmerksomhet. Politikere med to tunger. - som sier en ting prinsipielt, men noe helt annet når enkeltsakene blir tatt opp i media. UDI (Utlendingsdirektoratet) og UNE(Utlendingsnemnda) – lette å skyte på, lett å deres arbeidsbetingelser med lover, politiske ”signaler” og et uhyre komplisert saksfelt.

Det handler om Norge anno 2009. Om det tema der holdninger står steilest mot hverandre i opinion og politikk. Om spørsmål som påkaller de største og ikke alltid mest reflekterte reaksjoner i begge ender av meningsskalaen . Om fremmedfrykt. Om politikeres teori og praksis. Om de mange av oss som lever bosettingsmessig langt borte fra den hverdag som andre opplever. Om en statsminister som ikke ville svare på om han ville sende et barn til en skole der et flertall av elevene har utenlandsk bakgrunn. Om bussing fra øst til vest. Om saker der gått så lang tid siden vedtak ble fattet at det av mange hevdes å være urimelig at det fremdeles opprettholdes og nå blir effektuert. Om de som trekker sakene sine ut gjennom aldri å forholde seg til utreiseplikten de har etter endelig avslag, samtidig som de vanskeliggjør tvangsretur gjennom å skjule seg på ukjent sted. Om noen enkelttiltak som er nødvendige, men et helhetsbilde som ikke er regjeringen verdig. Om kalde, nøkterne hjerner og varme hjerter.

Akkurat i dag handler det om to søsken: Abbas, 23 år og Fozia,24 år. Deres sak belyser noe av det dilemme som preger lov og håndtering, den har vært fremme i offentligheten flere ganger. Nå sist ved en artikkel i Dagbladet for et par dager siden av Trude Ringheim, og i dag i Dagsavisen av Arild Humlen,
leder av Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe i utlendingsrett
Abbas og Fonzia har bodd i Norge størstedelen av sitt liv, De er helt integrert, de har et sted å bo. Men de har nå sittet i kirkeasyl i 8 måneder . To ganger har tingretten gitt dem medhold, to ganger har UNE anket og fått medhold i lagmannsretten. Nå er saken sendt til den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Søsknene kom til Norge sammen med moren i 1989. Tidlig på 90-tallet tok moren dem med tilbake til Pakistan. I 1995 kom de igjen til Norge. UNE mener at moren da bevisst ga uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene, slik at familien fikk innvilget en bosettingstillatelse de ikke skulle hatt. Moren opplyste at barna befant seg i Norge, mens de i virkeligheten hadde vært i Pakistan siden 1992. Dette førte til at bosettingstillatelsen ble tilbakekalt av Justisdepartementet i 1999, og dermed hadde søskenparet ikke lenger lovlig opphold i Norge. Moren som kunne lite norsk og hadde lite innsikt i norsk lovverk, valgte likevel å bo i her med barna sine. I 2005 ble hun tatt og sendt til Pakistan hvor hun døde kort tid etter.

Abbas og Fozia kjente ikke til situasjonen de var i, før politiet kom til skolen deres og arresterte dem i klasserommet. Ved hjelp av advokat har de gått rettens vei for å ordne papirene sine. Men ifølge UNE-leder Per Flatabø hører det med til sammenhengen at Abbas har begått kriminelle handlinger, som han to ganger er domfelt for. Han ble derfor varig utvist ved UNEs vedtak av 31. mai 2005. Det hadde vi ikke kunnet gjøre med en annen ungdom som hadde bodd 17 av sine 20 år i Norge.

Jeg kan skjønne tvilen hos saksbehandlere og rettsmyndigheter i denne saken. Men den er spesiell, og vil ikke kunne danne presedens. Det kan definitivt diskuteres om ikke dette er en menneskerettssak, og om det ikke har skjedd myndighetsmisbruk. De to har en så sterk tilknytning til Norge at det synes ikke rimelig at de skal straffes for morens feil og egne ungdomssynder, og derfor sendes til et land de ikke husker og en far de ikke kjenner. Når det er stor usikkerhet også i juridisk sammenheng, må tvilen komme ”tiltalte” til gode.

Klimaet og holdninger i saker som gjelder flyktninger og innvandrere.i Norge er blitt hardere i slike saker. Det begynte med Erna Solberg som kommunalminister, reduksjonen av FN-kvoten for overføringsflyktninger og avslaget på den forfulgte atomteknikeren Mordechai Vanunus asylsøknad. Viktige meningsbærere for humanistiske idealer i debatten rundt asyl ble svekket eller forsvant i stortingsvalget.
Arne Strand karakteriserer situasjonen godt i sin artikkel i Dagsavisen for en måned siden: ” "Ap brukte sine muskler og la SV flat i asylpolitikken. Resultatet ble en tøffere asylpolitikk enn Fremskrittspartiet førte for bare noen år siden. SV svelget en så stor asylkamel at pukkelen er lett synlig på partiets rygg."

Norge – landet som i Grunnloven forbød jødene adgang (opphevet i 1851). Først i 1956ble forbudet mot jesuitter (katolsk orden) opphevet.
Norge - landet som lenge stengte ute sigøynerne som gruppe. Som fengslet og utviste mormonske misjonærer (fordi de påsto at de var kristne, først på 20-tallet ble praksisen endret).
Norge - som i mellomkrigstiden nektet å ta imot store mengder jødiske flyktninger.
Norge – landet der generelle fordommer mot ”svake” deler av befolkningen (homofile, funksjonshemmede og andre avvikere) lenge sto sterkt. Norge - der fremmedlovene fra siste del av 1900-tallet har gått fra å være et grovmasket nett som kun stengte ute de færreste, til å bli et svært finmasket nett som de færreste slipper gjennom.

Vi har de senere år i flere sammenhenger bedt om unnskyldning for holdninger overfor og behandlingen av visse grupper. Hva vil fremtidige generasjoner si om de spørsmålene det her gjelder?

"Akademisk" boikott-tøv

Hva er mest tjenlig for å prøve å løse vanskelige konflikter, boikott eller dialog?

Skal Norge boikotte Russland kulturelt og akademisk? Landet har gjennom flere år ført en brutal krig i Tsjetsjenia med titusenvis, kanskje flere, drepte.
Eller hva med Kina, som har okkupert Tibet i snart 60 år, og som bryter menneskerettigheter i jakten på kulturelle og akademiske dissidenter?
Hva med Sudan, Syria, Iran, Saudi-Arabia osv. osv, - hva med alle de land der menneskerettigheter tråkkes under fot, der mennesker slaktes ned?

Nei, det er få, om noen, som synes å løfte en penn i den sammenheng. Men ”Israel må boikottes kulturelt og akademisk, boikotten bør gjennomføres fordi Israels akademia er nødvendig for å gjennomføre militære operasjoner og fordi den skaper et «arkeologisk og historisk» grunnlag for opprettelse av stadig nye jødiske bosettinger”, fremgår det av et opprop fra en del personer tilknyttet NTNU i Trondheim, 34 professorer og amanuenser.

En professor i epidemiologi ved Universitetet i Oslo gir sin støtte til forslaget. Han ”har arbeidet med palestinske universiteter i snart ti år. Etter å ha sett hvordan akademia og ikke minst befolkningen generelt lider, med stengning av universiteter, veisperringer, ransakelser og ydmykende behandling, synes jeg universitetssamfunnet bør reagere med akademisk boikott”.

Hos boikott-entusiastene finner jeg ingen refleksjoner over årsak og virkning, over hva som er mest hensiktsmessig – boikott eller å ha kontakter med begge parter for å finne årsaker til krig og konflikt og prøve å lære av fortiden for å skape fred.
Tror de at Norges meglerrolle i Midtøsten blir lettere og utsiktene til en løsning på Midtøsten-konflikten bedre av en boikott?
Er de villige til å ta de praktiske konsekvensene for sin egen hverdag av at store deler av operativsystemet Windows er utviklet av Microsofts avdeling i Israel? Eller at en rekke moderne hovedkort til PC’er og den siste mobilteknologien er også utviklet i landet som skal utsettes for boikott

Hvor er deres rasjonelle argumenter for hvorfor vi ikke også boikotter andre nasjoner som bryter menneskerettigheter på langt verre måter? Må ikke de norske akademiske institusjonene da ha en kontinuerlig prosess og bruke boikott mot handlinger og standpunkter også i andre konflikter?

Hvordan forholder de seg til at rektor ved det palestinske Al-Quds universitetet i Jerusalem fremholder at de mest progressive synspunkter til støtte for palestinernes sak finnes nettopp i israelske universitetsmiljøer?

Et det et ledd i bestrebelsene for bedre folkehelse å avvise samarbeid med kolleger som er verdensledende i medisinsk og bio-teknologisk forskning?

Er de enige med Ebba Wergeland som kritiserer at en israelsk forsker for to år siden fikk den prestisjetunge Holberg-prisen, er de villige til å innføre en praksis om at faglige priser basert på fri akademisk innsats skal vurderes politisk og at frie forskere bør isoleres? Nikker de bejaende til AKP(ml)-retorikken?

Er det noe å vinne på at norske vitenskapsmenn og forskere ikke lenger skal ha adgang til israelske arkiver, ha besøk av og diskutere med israelske kolleger?
Hva synes de om nettverket ”Scholars for Peace in the Middle East”, med flere nobelprisvinnere som medlemmer, sier at ”vi står solidarisk sammen med israelske akademikere og akademiske institusjoner. Dersom dere boikotter dem, boikotter deres oss”?
Tror de at en boikott vil styrke Norges samarbeidsmuligheter med viktige forsknings- og utviklingsmiljøer rundt om i verden?

Er det slik at vi i Norge bare skal ha fri utveksling av ideer med dem vi er enige med? Skal ikke institusjonene lenger være et samlingssted for et bredt spektrum av ulike tanker og ider?

Tror de at en boikott-aksjon vil styrke den mulighet for konstruktiv påvirkning som ligger hos de israelske akademikere som målbærer synspunkter i utakt med landets offisielle politikk?

Akademikere bør som alle andre engasjere seg politisk og arbeide hardt for at de meninger man står for skal få gjennomslag. De har to valg: ikle seg utstyret for å spille helteridderrollen på de hvite hestene, og med faner og klingende spill for galleriet utkjempe innbilte slag i et reservat. Eller oppsøke den hverdag der de reelle prosessene skjer, og der det gjennom forhandlinger og dialog kan være mulig å finne løsninger på bitter konflikt der alle parter lider, der alle har blod på hendene.

Er boikott det mest konstruktive bidrag til en fredelig løsning i Midt-Østen?
Er det virkelig slik at de som sier et høyt og tydelig NEI til Israels boikott av Hamas - organisasjonen som har fremholdt at ”Hamas vil eliminere Israel” – de sier også JA til boikott av Israel? Logikken er ikke overveldende. Boikott er det motsatte av dialog.

Forskningsminister Tora Aasland slår fast at utdanningsinstitusjonene i Norge skal fremme akademisk frihet ved å følge anerkjente etiske og vitenskapelige prinsipper om åpenhet.
”Dermed har de ansatte selv en lovfestet rett til å velge både emne og metode for sin forskning. Da kan ikke styret ved en institusjon pålegge forskerne ikke å samarbeide med forskere fra Israel eller andre land”.
Det er klokt sagt, hun har lært av det som skjedde da partifellen, nåværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen, i 2005 den ene dagen tok til orde for norsk boikott av israelske varer og den neste erkjente at ”Jeg burde ikke som finansminister ha tatt til orde for en politikk som det ikke er flertall for i regjeringen”.

Jeg regner med at styret for NTNU torsdag sier ja til å forsvare den frie tanke, som sier ja til dialog og nei til boikott.

Denne artikkelen av kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten,anbefales

Cupfinale med nerver

Lillebror Sarpsborg slo ut Storebror Fredrikstad. Er det et forspill til en cupfinale der Storebror Molde taper for Lillebror Aalesund? Normalt skal Molde vinne 6 av 10 kamper mot Ålesund og spille tre uavgjort. Men fotball har aldri vært matematikk. Alle som var vært i Roma vet at det er kort avstand mellom Capitol og den tarpeiske klippe, vet at cup er cup, at MFK er favoritt og at AaFK har alt å vinne, at favoritter har tapt mange ganger før, senest i fjor da VIF slo Stabæk. AaFK er mest sultne, MFK har allerede to cuptriumfer (3-2 over Lyn i 1994, 4-2 e.e.o. over Lillestrøm i 2005) - skal alle gode ting blir tre?

Det er et treneroppgjør. Kjetil Rekdal i AaFK startert sin karriere i MFK da han bare var 16 år, tidenes nest yngste elitespiller. Han var trener for VIF da det ble cupgull i 2002 . Kjell Jonevret har cupgull med Viking i 1983, og ”trenergull” med Djurgården i 2005. I morgen ettermiddag må en av de to ha tapt en finale

Det er et fogderioppgjør mellom Sunnmøre og Romsdal, bare i Sogn og Fjordane er slike holdninger like sterke.

Og det er et prestisjeoppgjør mellom fylkets største by, Ålesund, og fylkeshovedstaden. ”Ingen lag er verre å tape for enn AaFK”, sier den ultimate klubbspiller Daniel Berg Hestad, med 17 sesonger i toppfotballen, fem sølv med MFK (Rosenborg alltid foran.
Daniel kommer fra en sterkere fotballfamilie enn Berg’ene i Bodø. Far Stein Olav har 681 A-kamper for MFK, av dem 247 i eliteserien. Onkel Harry Hestad, 503 A-kamper og proffliv i Haag, 31 landskamper. Onkel Jan Berg debuterte på landslaget som 17-åring mot Kuwait, var proff i Spania. Onkel Odd Berg var toppscorer i eliteserien i 1974, og har som trener ledet juniorlaget til seks NM-trumfer. Jo Nesbø, jr.cup-vinner i 1978, skrev sangen ”Oddemann” til ære for ham.

En sterk brødreduo er Jan og Tor Fuglset. Jan ble toppscorer i eliteserien i 1976. Nervene sto på høykant da jeg dro til Drammen i 1976, kampen mot Strømsgodset var avgjørende for om laget skulle beholde plassen i eliten. For et show ! Jan fikk 10 på VG-børsen, scoret seks mål - det er fremdeles elitetopp. Og MFK bevarte plassen. Da Tor kom på landslaget i 1970 skrev avisene at det var den beste debut siden Kniksen.

Jeg har levd med MFK i over 60 år. Det har det vært opp- og nedturer, men du svikter aldri din første fotballkjærlighet, klubben i ditt hjerte. Selv når du er sjefredaktør i Stavanger Aftenblad og vet at det som er godt for Viking er godt for Stavanger Aftenblad og for avisen, er det aldri tvil. For 20 år siden møttes MFK og Viking i cupfinalene, det ble to av dem - og Viking vant til slutt. Da Dagbladet spurte meg om hvem jeg heier på, svarte jeg feigt: ”Jeg håper at det beste laget vinner”. En grov løgn, selvfølgelig ønsket jeg intenst at de blåhvite skulle få pokalen med hjem.

Jeg husker de 3 S’ene Solskjær, Stavrum og Sundgot som herjet midt på 90-tallet, angrepsfotball har alltid vært MFKs våpen unntatt under den traurige svenske Gunder Bengtsson. Og gjett om jeg husker kirsebærspisingen i 1999. Kvalifisering for Champions League med tap 0-2 mot CSKA Moskva borte, men 4-2 hjemme. 1-1 mot Mallorca borte. Serie med 0-3 borte og 3-2 hjemme moty Olympiakos (Daniel Berg Hestad ble matchvinner), 0-1 og 1-3 mot Porto, 1-4 og et knepent hjemmetap 0-1 mot Real Madrid. Molde var den minste byen som hadde hatt et lag i Champions League helt til årets sesong da Unirea Urziceni fra Romania kom opp.

Endelig: 2009 med oppvisningsfotball på det beste, flere målkalas, 3 mål på de første 10 minuttene mot Brann som opptakt til jazzfestivalen, men 5-0 over Rosenborg i cupen overskygger alt. Bortsett fra eventuell cuptriumf i morgen,

Et mulig scenario: Molde starter som vanlig høyt, men Rekdal har lagt opp til polstring av Thioune, og de geniale pasningene kommer ikke. Etter 18 minutter får AaFK en corner som 204 cm høye Tor Hogne Aarøy header i mål. AaFK trekker ned på egen banehalvdel, MFK prøver og prøver og prøver, men etter hvert blir det mindre sprut og spillegleden er borgen. I det 8o.minutt scorer AaFK, igjen på en kontring. 0-2. Et slukæøret MFK-lag vender hjem. Seriesølv og cupfinaletap er nederlag.

Håpet: Mame Diouf scorer etter 7.min. Dette skaper ro i laget, og Hoseth scorer på frispark etter 36. min. AaFK får et pent mål i det 62. min. men Pape Diouf like etter sørger for 3-1. Kampen ender opp med to store MFK-sjanser, men det blir 3-1.

Molde har gjort seg gjeldende i toppfotballen i 35 år. Hvordan kan en liten by oppnå store resultater? Først og fremst gjennom et glimrende utviklingsarbeid med de yngste. I de siste 10 årene har naturligvis millionene fra Kjell Inge Røkke vært uvurderlige, men en målrettet dyrking og ikke minst integrering av unge senegalske håp er også medvirkende for årets triumfer.

PS. Jeg har prøvd å beherske min lokalpatriotiske MFK-holdning i denne bloggen, men selv med påholden PC har det nok ikke lyktes. Men som en avslutning mitt Molde-lag bestående bare av gutter oppvokst i Molde (landskamper i parentes):
Fra mål til ytre venstre (som det het i mine dager): Sigurd Moe, Torkild Brakstad (3) Ulrich Møller (2), Harry Hestad (31) , Stein Olav Hestad, Daniel Berg Hestad (5), Petter Rudi (27) , Arne Legernes (42), Jan Fuglset (20), Tor Fuglset (9), Jan Berg (23).
Dessuten har disse spilt på landslaget: Romsdal: Knut Olav Rindarøy (1) og Kjetil Rekdal (83). Nordmøre og Sunnmøre: Ole Gunnar Solskjær (37),Åge Hareide 50), Magne Hoset (21), Arild Stavrum (2), Ole Bjørn Sundgot (1). Norge utenfor fylket: Jostein Flo (53) , Morten Bakke (1), Odd Inge Olsen (2), Roger Nilsen (32), Andreas Lund (8). Til sammen 443.

Mitt All Time Star Team:
Bjørnstjerne Bjørnson (”Den femten år gamle skulegut Bjørnstjerne sit i Molde og les Romsdals Budstikke, og heile førstesida handlar om februarrevolusjonen i Paris. Han skulle studera og verta teolog, men idet han les om februarrevolusjonen, vert framtida noko han kan skapa sjølv. Og det var ei avgjerande oppdaging for han” - Edvard Hoem).
Karita Bekkemellem. Jarle Aambø, toppidrettssjef.
Mette Solli, verdensmester i fullkontakt kickboksing.
Jo Nesbø.
Ane Brun, artist.
Arne Nøst, teatersjef og kunstner, tvilling (hans mor fødte to tvillingpar i løpet av 12 måneder, norsk rekord?)
Kjell Magne Bondevik.
Kjell Inge Røkke.
Ingolf Mork, hoppukevinner.
Henriette Birkeland Kitel, europamester i boksing

Innbytterbenken: Rosene. Jazzfestivalen. Ananasbrusen fra Oscar Syltes fabrikk. Keiser Wilhelm 2. besøkte byen årlig i hele sin regjeringstid inntil første verdenskrig. Han kalte byen «Nordens Nice».
Og sannelig, det hadde vært ”nice” med en seier søndag. Men jeg får ikke sett oppgjøret, i valget mellom bispeinnsettelse med påfølgende lunsj, og Ullevål, er svaret Stavanger. Men det finnes SMS....

Klima - ord, handling og rikdom

Alle snakker om klimakrisen, men hva gjør vi i realiteten med den. Kjører vi Mercedes og lar fremtiden i beste fall få en C2v?
Synes vi innerst inne at en årlig temperaturøkning på 3-4 grader egentlig bare vil være en fordel for Norge?
Er vi små pompadur-madamer som greit konstaterer at etter oss kommer syndfloden?
Er politikerne så redde for ikke å vinne et valg at fremtiden blir taper?

Utslippene må reduseres – sier vi. Men gjør vi nok, noe som virkelig monner? Nei.
Hopper Norge når Statoil sier: Hopp! Ja.
Toer staten sine hender når Statoil involverer seg i et oljesandprosjekt i Canadas som vil føre til større utslipp enn oljeproduksjonen på norsk sokkel? Lyser vi ut nye konsesjonsrunder i områder uten gode nok miljøvurderinger? Ja.

Er vi så opptatt av å fortsette velstandutviklingen at vi ikke bryr oss om å gjøre nødvendig industri-omstilling og satse sterkere på energiforskning og –utvikling? Dessverre, jeg er redd for at svaret er ja, og at fremtiden vil si med den svenske Kontrapunkt-Broman: ”Domaren säger at svaret er fel”.

Sitter olje- og energiminister Terje Riis-Johansen fra det grønne Senterpartiet i førersetet for å sikre miljø og fremdtid, eller har oljeindustrien en hånd og tre fingre på rattet? Miljøbevegelsen vil rope: Ja!”Nå er handlingslammelse og mangel på engasjement det beste som kan sies om ham”, sier aktørene i industrien.

En kort og meget ufullstendig internasjonal klimahistorikk før jeg vender tilbake til stoda på heimebane, Norges forpliktelser og alternativ energi:
1997: I Kyoto i Japan vedtas en avtale om at 37 i-lands utslipp av klimagasser skal reduseres med 5,2 % i forhold til 1990-nivå frem til perioden 2008–2012. EU skal senke sine utslipp med 8 %, USA med 7 %, og Japan med 6 %. Minst 55 land, med 55 % av CO2-utslippene i 1990, må offisielt ratifisere avtalen.
2005: Avtalen trer i kraft etter at Russland har underskrevet, 127 land stårnå bak.
1997-2009: USA sier nei til avtalen. ”Den kan skade amerikansk næringsliv, og det er urettferdig at land med så stor velstandsvekst som India og Kina” (George Bush. USA har tradisjon for ikke å forplikte seg før de har fått i stand et lovverk hjemme, men troverdigheten er stor når de har undertegnet.
2007: På en konferansen på Bali blir 190 medlemsland i FNs klimakommisjon enige om å begynne forhandlinger om en ny avtale etter 2012, blant annet om hvor store utslippskuttene må være og hvorledes de skal bli fordelt.
1990-2008: Verdens utslipp av CO2 fra fossil forbrenning øker med 40 %.
2008: Verdens utslipp av CO2 fra kull, olje og gass øker med 2,2 % fra 2007. Effekten av finanskrisen får en motvekt i økt bruk av kull i India (6% av verdens utslipp) og Kina (22%).
Effekt: Vi styrer mot betydelige temperaturøkninger, kanskje 3-4 grader innen 2100 (Gunnar Myhre, seniorforsker, CICERO).
Blant de rikeste landene i verden, deriblant Norge, har klimagassutslippene økt med 11,2% fra 1990.
FNs klimapanel: Rike industriland må redusere sine egne utslipp med 25-40% innen 2020 for å hindre store temperaturstigninger i fremtiden.

Desember 2009: Klimatoppmøte i København.
Intensjon: Landene skal forplikte seg på en ny, strengere og mer omfattende klimaavtale. Sannsynlig resultat: Ingen bindende avtale, i beste fall politiske intensjon om ”50% kutt av utslippene i 2050 sammenlignet med 1990, målsetting om at klodens temperatur ikke skal øke med mer enn to grader fra førindustriell tid, mål for utslippsreduksjoner underveis til 2050” (Hanne Bjurstrøm, Norges forhandlingsleder). Forpliktelsenes motpoler: Kina/India og USA. Kanskje vil det største slaget stå om finansieringen av utslippsreduserende tiltak i utviklingsland.
2013: Kyoto-avtalen utløper. Klokken tikker raskt.

Til syvende og sist tror jeg det er med klima som det meste annet: ”Is’s the economy, stupid” (Bill Clinton i valgkampen 1992). Det kan synes som om EU og de rike land – igjen – vil sende regningen til de fattige. Urettferdighet er en svak karakteristikk av vestlige holdninger. Rike land – og Norge er så visst blant dem – må forplikte seg både til finansielle og utslippsmessige forpliktelser.
Hver eneste nordmann slipper ut like mye CO2 som seks amerikanere. Vi er verdens nest verste CO2-land målt etter folketall, bare Kuwait slår oss. Det er som trønderen som ble kritisert for at trøndere var norgesmestre i skryting, strålende svarte: Ja, vi e’ best der å’.

Vår rikdom har ført til at importerer stadig større kvanta elektronikk, maskiner og andre produkter fra Kina, som da får økende industriproduksjon, energibruk og klimautslipp. Vi overlater mer og mer forurensende produksjon til utviklingsland. som Kina. Hvis den samme produksjonen hadde foregått i Norge eller andre europeiske land, måtte vi ha betalt milliarder av kroner for å kjøpe utslippskvoter

Olje- og gassfesten har gitt oss ”pæng på bok”, rundt to tusen femhundre milliarder kroner. på bok, og en velstand få kan vise maken til. Men produksjonen av norsk olje og gass har også en bakside. For vår egen rikdom har gått på bekostning av klimaet på jorda.
Når afrikanske land krever at Vesten gir finansiell støtte på 200 milliarder dollar og et klimafond på 67 milliarder, er ikke dette urimelig Det er vi rike som har skapt miljøkrisen, det er de fattige som rammes sterkest. Land som nesten ikke slipper ut CO2, opplever flere og verre flommer, høyere sjø og dårligere matsikkerhet.

Vann fra fjell, vann i hav og olje under hav er naturgitte forutsetninger for Norsk Rikdom. Burde vi ikke i langt, langt sterkere grad bruke denne rikdommen til å gi hjelp – kompensasjon er egentlig et mye bedre uttrykk - og i neste omgang selvhjelp til de som ikke har, for de som lider mest og i fremtiden vil kunne lide enda mer for vestlig menneskeskapt klimapress?

På hjemmebane: Det går for smått og det er for små insentiver når det gjelder satsing på alternativ energi. Jo lenger vi venter, jo verre blir situasjonen den dagen vi opplever at naturressursene tørker inn og vi ikke har skapt de arbeidsplassene som skal erstatte. Eller som slutten i den første tyske gjenfortellingen på fortidens realskole: Har du sovet i den varme sommeren, kan det bli kalt til vinteren.

Etterlyst: Langvarig og stabil satsing på klimavennlige teknologier:
• Vindkraft og offshore
• CO2-fangst og lagring
• Pellets ovner
• Biodrivstoff
• Solceller
• Hydrogenteknologier
• Varmepumper
• Lavutslippsfartøy

Endelig: Er det helt sikkert at siste kapittel er skrevet og boken lukket i spørsmålet om atomkraft?