Thorkildsen neppe tidenes beste

Er Andreas Thorkildsen tidenes norske idrettsutøver?
Han har tatt seks internasjonale mesterskapsmedaljer på rad - fire av gull. Og han er den første og eneste mannlige spydkaster i verden som har gått til topps både i EM, VM og OL.
Alle lokale aviser er sitt eget nedslagsfelt nærmets. Og det er Fædrelandsvennen som på lederplass - uten spørsmålstegn - mener ingen kan gjøre Thorkildsen rangen stridig.

Mon det. Om et slikt spørsmål vil det være nesten like mange meninger som det er sportsentusiaster ,med historisk kunnskap. Og dem er det mange av.
Det er mange faktorer å ta hensyn til: Vinter – ”vi viste verden vinterveien” som det het i en overskrift etter det første olympiske vinterleker i 1924 - eller sommer? ”Små” idretter – i internasjonal sammenheng – eller fotball og friidrett? Deltakelse -løpende hjort er en mindre utbredt øvelse enn 800 m. Osv.

Thorkildsen har gjort en formidabel innsats, men det skjer i en av friidrettens mindre påaktede grener. Når afrikanerne kaster spyd, er det i helt andre sammenhenger, Asiater har en kroppsbygning som ikke fremelsker spydkastere. I olympiske sammenheng er det bare en japaner (nr.5 i 1984) utenfor Nord-Europa, Australia og USA, som har kommet inn blant de seks beste. Alle gullmedaljer (herrer) har gått til nordeuropeere: Finland 7, Norge 3, Sverige 3, Tsjekkia 3, Sovjet 2, Tyskland 2, USA 1.

Norge har sin styrke i vinteridrett med naturgitte fortrinn og ikke så stor konkurranse som i mange sommer- og innendørsidretter. Vi har enkelttriumfer i VM og OL i mer verdensomspennende idretter som Knut Knudsens sykkelgull i OL (og VM-seier året etter) og Leif Jensens gull i vektløfting i 1972-OL. Audun Boysen satte verdensrekord på 1000m, og Vebjørn Rodals seier på 800 m i Atlanta-OL i 1996 er etter min mening den største enkeltprestasjon i norsk idrett gjennom tidene. Roere har gjort det skarpt, og ikke minst har vi vært sterke i skyting og seiling. I sommer-OL i 1920 tok vi 34 medaljer i disse to grenene, hvorav 20 i gull.

Største gullgrossist i OL er Bjørn Dæhlie - verdens mestvinnende vinterolympier med åtte OL-gull (seks individuelle og to i stafett, i tillegg har han fire OL-sølv).
På sommerføre har vi to blad Olsen i skyting: Ole Lilloe-Olsen med fem, ingen nordmann over, ingen ved siden på sommerføre. Men Otto M. er minst like god, med i alt 8 medaljer, 4 av dem i gull. I rettferdighetens navn må det likevel sies at OL i 1920 var noe spesielt, det kom rett etter fredsslutningen i 1919 og Norge var blant de landene som hadde holdt seg utenfor.

Mange flere navn kunne legges i vektskålen, men jeg ser særlig på prestasjoner over tid og lar vekten tipper ned for følgende:

10. Laila Schou Nilsen – medaljegrossist uten sidestykke.101 gullmedaljer i NM alpint, tennis, skøyter, håndball, ferdighetskjøring. Vant utfor i 1936-OL, men den gang telte bare kombinasjonen der hun fikk bronse. Satte seks verdensrekorder på skøyter, de sto i 12-18 år. Første kvinne med Egebergs ærespris, og enda har vi ikke nevnt at hun kjørte Rally Monte Carlo flere ganger. Husker noen splitkein-skiene? Forretningskvinnen Laila det også.

9. Knut Holmann – der kajakk flyte kan var han førstemann. Første padler i OL-historien som vant både 500m og 1000m samme år. Stålmannen som holdt hodet kaldt når andre stresset. Trenger stort premieskap med seks OL-medaljer (tre i gull), 14 i EM/VM (fire i gull), 44 NM-seire og11 kongepokaler. Bl.a. Glemte jeg Morgenbladets gullmedalje og Fearnleys olympiske ærespris? De er på plass, de også.

8. Birger Ruud – i blå Kongsberg-genser med hvit kant, produkt av et unikt miljø der idrett og lek var stikkord, best i en fabelaktig brødretrio. Tre VM-triumfer (bare en bakke den gang), OL-gull i 32 og 6. 12 år senere ble han satt inn på laget kvelden før rennet, og kvitterte med sølv, 36 år gammel. Bysbarnet Petter Hugsted sto øverst på pallen! Også Ruud vant utfor i OL i 1936. Skulle vært norsk flaggheiser på Lillehammer i 94-OL, men fikk hjerteproblemer.

7. Ivar Ballangrud. Jeg har lyst til å nominere Oscar Mathisen som vår fremste skøyteløper – 2.17.4 sto som verdensrekord på 1500m i 23 år ( i dag løper juniorjentene rundt dette). Men Ballangruds syv OL-medaljer (og hva kunne det vel ikke blitt uten tjuvtricks i fellesstarten i Lake Placid i 1932?), fire EM, like mange VM og fem verdensrekorder, holder for meg. Unnskyld til Hjallis og Koss.

6. Sonja Henie – vidunderbarnet som holdt koken. Kunstløperen som debuterte som 11-åring i OL. Fikk sisteplass, men kom igjen og ble en hovedattraksjon i kunstløpets historie. OL-gull. 10 VM og seks EM på rad! Uten at det har noe med denne listen å gjøre: Hun deltok flere amerikanske skøytefilmer og var en periode verdens best betalte filmskuespiller. Oslo Spektrum har adresse Sonja Henies plass 2-4. Men hun var eneren.

5. Ole Gunnar Solskjær – legende både i norsk og engelsk fotball. Solgt fra Molde til Manchester United, der han ble toppscorer i sin første sesong! Seiersmålet på overtid i Mesterliga-finalen glemmes ikke lett. seks ligamesterskap og to cuptriumfer. Hvor du enn kommer i verden, er fra Norge og kommer i kontakt med fotballinteresserte (det er lett, og de er mange),kommer spørsmålet: Do you know Ole Gunnar Solskjaer? Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.

2. Ole Einar Bjørndalen – med innebygget turbo, målbevissthet og idrettsglede. Verdens beste skiskytter gjennom tidene, flest verdenscup-seire. med 41 medaljer i OL og VM, 19 av dem i gull. Foreløpig.

2. Bjørn Dæhlie – en av gutta på gulltur. Verdens beste langrennsløper gjennom tidene. 29 medaljer i OL/VM, 17 av dem i gull. 46 seire i verdenscupen. Årets beste idrettsutøver i Europa i 1998

2. Kjetil Andre Aamodt – en levende alpinlegende. Verdens mestvinnende alpinist gjennom tidene – enda hardere konkurranse enn i de andre vinteridrettene. 20 mesterskapsmedaljer i OL/VM, ni i gull..Vant OL-gull med 14 års mellomrom. Har mye å lære bort når det gjelder å jobbe bevisst for å oppnå det man ønsker

1. Grete Waitz – verdens beste kvinnelige løper i moderne tid (kåret av Runners World). Hun brøt nytt land for kvinneidretten. Enestående karriere med seirer i New York Marathon ni år på rad, VM-gull i maraton, fem VM i terrengløp, OL-sølv, Nordens beste idrettsutøver i 1983, Sportsjournalistenes statuett fire ganger, div. verdensrekorder osv. Har fått statue ved Bislet stadion, fighter fremdeles – mot kreft.

Erstatning og oppreisning

Misjonsorganisasjoner har moralsk ansvar for seksuelle overgrep - en betegnelse som dreier seg om flere ulike former - som skjedde ved den norske skolen i Japan. Men de vil ikke betale erstatning. Generalsekretæren i Misjonsselskapet sier at det var en person (fra Misjonssambandet, min opplysning) ”som misbrukte systemet på det groveste. Vi tar moralsk ansvar for at vi forvaltet et system der dette var mulig, men mener ikke vi kan holdes juridisk ansvarlig for hans handlinger”.

Slike saker er vanskelige, de handler om misbrukt tillit - og først og fremst handler det om ofre som på ulik måte og i ulikt omfang har ettervirkninger, fra de som har klart seg godt og til: ”Overgrepa fylgjer meg heile tida. Dei er der når eg vaknar. Dei kjem stadig igjen” .

Den som skal si noe substansielt om denne konkrete saken, bør vite atskillig mer om den enn det jeg gjør. Men jeg kan si noe om erstatninger og reaksjoner hos de som har fått erstatning i en annen sammenheng - uten at jeg vil trekke dra noen sammenligninger ut over det at i begge tilfelle dreier som om erstatning for ulike typer overgrep.

I 8 år satt jeg i Innsynsutvalget, leste 5008 overvåkningsmapper, og ga en samlet erstatning på 11,2 mill.kr i 379 saker. Erstatningsansvaret ble vedtatt av Stortinget, og utgangspunktet var handlinger som Overvåkningspolitiet gjorde fra krigens slutt og frem til midten av 90-tallet, og som var brudd på de bestemmelser som gjaldt. Noen fikk langtidsskader av det de har vært igjennom, noen mistet jobb eller avansementsmuligheter, svært mange fikk privatlivet krenket ved ulovlig brev-. telegram eller endog romkontroll, noen regnet med eller visste at de ble overvåket og tok sine forholdsregler.

Erstatningsordningen var ment som en billighetserstatning, som en oppreisning. Man kunne søke om erstatning selv om det ikke kunne påvises et økonomisk tap. Det krevdes ikke kvalifisert grad av sannsynlighet for at skade har funnet sted. Det var nok at det er mer sannsynlig enn usannsynlig at skade har funnet sted.

Erstatningsbeløpene varierte fra 10 000 kr til 100 000 kr, alt etter hvor alvorlig bruddet på bestemmelsene ble bedømt (av utvalget), og de var ikke tenkt som en reell erstatning f.eks for tap av jobb eller avansementsmuligheter( vanskelig å bevise, selv om det i svært mange tilfeller var åpenbart at dette hadde skjedd).

Noen klaget over beløpenes størrelse, men det interessante var at de fleste var mer opptatt av å få en unnskyldning. Typisk i så måte var reaksjonen fra ekteparet Kari Hauge Rasmussen og Eivind Rasmussen i Stavanger, som til sammen fikk 100.000 kroner i erstatning for ulovlig overvåking. “Ingen sier unnskyld eller beklager noe, men når vi får erstatning, innrømmes det at feil er blitt gjort. Det er jo en slags oppreisning,… synes Kari Hauge Rasmussen. – Nå anser vi oss ferdige med saken……Vi er lykkelige over at det er slutt, legger Eivind til” (Stavanger Aftenblad)

Andre typiske reaksjoner:
”Jeg vil heller ha en uforbeholden innskyldning og svar på ”hvem ga ordren” enn skadeserstatning“ (Johan Galtung).

”Rettsstaten har rettet seg opp lite grann. Staten slår fast at lovlig politisk virksomhet ikke skal overvåkes. Det er det viktigste i dette” (Finn Sjue).
“Det er oppreisningen mer enn de pengene som teller for den 83-årige pensjonisten Tore Skjærset . – Jeg har fått oppreisning på alle punkter, sier han. Han legger ikke skjul på at brevet fra Innsynsutvalget kjenner godt. Helt ferdig med saken tror han aldri at han blir. – Det har satt sine spor både hos meg og resten av familien” (Adresseavisen).

“Hennes mann var aldri noen spion, og overvåkningen av ham var et feilgrep…..At han ikke fikk se dette brevet fra Justisdepartementets innsynsutvalg er fortsatt bittert for familien og partikamerater fra ytterste venstre fløy. –Men nå vil jeg helt bare være glad. Jeg leser om og om igjen ordene om at overvåkningen av Oskar var urettmessig, og at den påførte ham alvorlig skade. Dette brevet er det likeste jeg har fått noen gang. Det står noe om et erstatningsbeløp også, men det gir jeg blaffen i. Her er det oppreisningen som betyr noe! sier den staute kvinnen med glade øyne” (Adresseavisen)

“Jeg gråt da jeg leste Innsynsutvalgets vurdering , om at jeg har lidd alvorlig skade som følge av overvåkingspolitiets virksomhet…….Dette er en seier for meg, men også for andre. Det viser seg at kampen for å få innsyn og oppreisning ikke er helt håpløs”. (Tove H.Lehre til Gudbrandsdølen Dagningen)

“Pengane er ein ting. Dei ser eg på som eit symbol. Det som kjennest best er at staten har akseptert at eg skal få oppreising for eit overgrep som er gjort mot meg“
(Kjell Underlid til Bergens Tidende)


Erstatning: Statens erstatning til voldsofre sier at er du blitt overfalt, slått ned, voldtatt eller på annen måte utsatt for en straffbar handling som har preg av vold eller tvang, kan du ha rett til erstatning fra staten. Det må være klart sannsynliggjort at det har skjedd en straffbar voldshandling.
Du har krav på erstatning for det økonomiske tap du har hatt eller vil få på grunn av personskaden. Det vil si:
arbeidsinntekt du taper eller vil tape
utgifter som skaden har medført eller som vil påløpe, for eksempel utgifter til tannlege eller reiseutgifter.

Oppreisning er en betegnelse på at erstatning tilkjennes for en ikke-økonomisk skade. . Det er et vilkår at det enten er snakk om skade på person, eller overtredelse av visse straffebud, for eksempel sedelighetslovbrudd, trusler og legemskrenkelser. Det er videre et vilkår for å få tilkjent oppreisning at gjerningsmannen har handlet forsettelig eller grovt uaktsomt. Hensikten med oppreisning er å gi den forulempede en gjenopprettelse for skader som ikke kan verdsettes i penger, for eksempel psykiske belastninger og ærekrenkelser.

Billighetserstatning er en økonomisk godtgjørelse som kan gis i tilfeller der man lider tap som det ellers ikke finnes muligheter til å få erstattet direkte etter lover og regler. En annen betegnelse for billighetserstatning er erstatning for «tort og svie».
Slik godtgjørelse er de senere årene gitt till bl.a. barn som ble ofre for omsorgssvikt og overgrep under opphold på barnehjem og spesialskoler (det er gitt over 200 mill. til tidligere barnehjems-, skolehjems- og fosterhjemsbarn), og til krigsbarn romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener.

Valguke 3

Motstrebende Canossa-vandrer: Kristin Halvorsen

Reprisen (fra 1953, -57. -61 osv): ”Et skjebnevalg for Norge” (Erna)

Parkeringsentusiasten: Siv Jensen

Venstrebrødet: ”Smelt og avkjøl smøret og bland i bakepulver. Ha i det smeltede smøret og rør godt sammen Rør inn passe med fløte” (Lars Sponheims proteinbrød , VG)

Botanikeren: Arne Strand, Dagsavisen (”Erna blomstrer, Siv visner”)

Bibelgranskeren: Kjetil Brage Alstadheim, DN (”Synd er det at Paulus, som skrev brev til både romerne, efeserne og filipperne, aldri skrev brev til bilisterne”)

Historiesitatet (I): Jeg er også arbeidernes konge” (kong Haakon VII, 1928)

Historiesitatet (II): Harald følger forøvrig opp sin farfars inkluderende holdning, idet det refereres til en hendelse der en bekjent i harde ordelag fordømte den politiske venstresiden, hvorpå Harald skal ha svart: "Det der stemmer ikke, i motsetning til deg så treffer jeg disse folka ganske ofte" (Per Egil Hegge i ”Harald V”)

Kongehuset (III): ”Kongehusets yngre generasjon har ikke noe brennende ønske om å få en frp-er øverst ved bordet i Statsrådsalen på Slottet” (Erling Rimehaug i Vårt Land)

De forfulgte (I) Steinar Kristiansen, KrF, Vest-Agder (” Den rødgrønne regjeringen tenderer mot å forfølge kristne”)

De forfulgte (II): Finn Jarle Sæle, Norge I dag ”Avkristningen har under de rødgrønne artet seg som en tsunami”)

Norges svar på Karl Rove: Bjarte Ydstebø, styreleder i ”Kristenfolket”(”Den eneste måten å stoppe avkristningen av Norge på, er en borgerlig regjering”)

Den fremsynte: Per Sandberg, Frp (”Hva skal være Norges bidrag til å løse klimakrisen? Firefeltsmotorveier”)

Demokratiforkjemperen: Lars Sponheim (”Regjeringsdeltakelse av fløypartiene SV og Frp er en fare for demokratiet”)

Eleven: Abid Raja (”Venstre handler om meg”)

Sexologen (I): Anne B. Ragde (”Jeg kunne ikke forestille meg noe større ”turn off” enn en fyr i Frp. Det er prevensjonen sin, det”)

Sexologen (II): Gunnar Kvassheim, V ( ”Miljøminister Solheim er potent på utebane, men kastrert på hjemmebane”)

Distriktspolitikk (I): Stadig flere organiserte bander fra øst drar på røvertokt i distriktene” (Nationen)

Distriktspolitikk (II): De følger Senterpartiets slagord: ”Ta hele landet i bruk” (DN)

Åpenbareren: Åse Michaelsen, Frp, Vest-Agder ( ”Hører dere helikopteret? Det er Carl I. Hagen. Han kommer fra himmelen”)

Trenger leksehjelp: Jens Stoltenberg (”Åhh, så mye jeg har diskutert med Jens Stoltenberg. Han har altså så tungt for det”, Siv Jensen)

Støttekontaktene (for Frp): Den kulturelle eliten

Påminnelsen : ”Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet” (Vær Varsom-akaten §4.4)

C-monumentalt: ”Det gjer vondt når prinsipielt tenkjande raddisar eit stykke ute på venstresida skal ut i valkamp og vera for fred og mot krig og for miljø og mot oljeboring” (Olav Kobbeltvedt i Bergens Tidende)

Katastrofen (I): ”Det ville ha vært en katastrofe for Nord-Trøndelag om det ikke ble noen nordtrønderske regjeringsmedlemmer etter valget” (Lars Peder Brekk, landbruksminister,Sp)

Katastrofen (II): ”Frp-effekten truer hele verden” (ex-statsminister Gøran Persson)

Toleranseprisen: Miljøverndepartementet( Gruppen Kyrkjemusikarane fikk beskjed om ikke å spille sangen "Jesus, dra meg til ditt hjerte" fordi folk skulle "spise og kose seg" ved åpningen av Breheimen)

20 utvalgte fra Twitter:
1. Slagord for Arbeiderpartiet: Allah skal med!
2. Giske åpner for økt lisens for å finansiere MGP. Jeg tør ikke tenke på finansieringen av Holmenkolldagen
3. Alle snakker om været, men bare oljeselskapene gjør noe med det !?
4. Å konsultere velgerpanelet blir som å be Drillo anbefale årets skive
5. Hørt på Torshov: Dette er en buddhistisk bydel. Pell deg hjem og kom ikke igjen før i neste liv!(Dagfinn Nordbø) 6. TV2 børstet støv av Oddvar Stenstrøm. Det var et smart trekk, for det fikk oss til å innse hvor lite vi egentlig har savnet 7. Man sender asylsøkere til et øde mottak der det ikke engang går buss. Og stiller krav. Krav til at de skal være et annet sted og integreres
8. Det er et tankekors at redselen for borgerlig kaos er større hos de rødgrønne enn hos velgerne
9. Tror Frp at det er pant på asylsøkere siden de er så oppsatt på å returnere dem? 10. Jeg er sjokkert over at man lar seg sjokkere av noe så usjokkerende som at Siv Jensens får tabloidvennlige sjokkanfall når hun sjokkeres
11. Å leve i et Rødt samfunn tror jeg hadde blitt som et evig borettslagsårsmøte
12. Hvis Siv Jensen senker stemmen mer nå, kan hun snart synge Folsom Prison Blues med troverdighet
13. Å skrive om Rødts mørke historie er som å fiske i oppdrettsanlegg
14. Jeg forsøker å finne ut hvorfor det er ok å privatisere barnehagebarna, men ikke bestemor. Kan noen rødgrønne hjelpe meg?
15. Fantastisk klinkende klar partisekretær på TV2! Ap er helt sikre og tydelige på at de ikke vet om de er for eller imot oljeutvinning i LoVe
16. Ser på TV2 at Erna skal få negrene som går på sosialen til å jobbe. Yess! Thats my girl. Nå starter innhentinga av FrP!
17. Et valgkampløfte kan typisk defineres som et løfte som enten er så på siden at det ikke gjør noe med problemet eller så vagt at det er umulig å måle - men samtidig så konkret at det gir inntrykk av at politikerne er opptatt av problemet
18. Der var Siv & Jens ferdige. Og snart kommer programmet Svindlertriks på TV2 19. Hvorfor har de debatt i Vil du bli millionær-studioet?
20. Sitat fra en kystbeboer i Finnmark: "ho dær Siv Jensen e (…) bare brukanes som kveiteagn"

Kristne ledere - stå frem

Kristne ledere må nå stå frem og – helt uavhengig av eget syn på de saker som frontes – gjøre det krystallklart at de tar avstand fra aksjonen ”Kristenfolket” og de selvbestaltede profeters falske flagg og forsøk på å opptres som en politisk fellesnevner for alle kirkemedlemmer.

Det er ren hetsing når man nærmest frakjenner de som stemmer på Ap, SV og Sp kristennavnet. De som står bak aksjonen bør stille seg spørsmålet om måten de har fremtrådt på, kan skygge for Jesus.

Er det for mye å vente av media at de ikke faller for fristelsen til å gjøre ”Kristenfolket” til noe mer representativt enn aksjonen er?

Mine synspunkter på aksjonen for øvrig kan leses i fredagens blogg, ”Hvem er kristenfolket?” (http://bore-aktuelt.blogspot.com) I tillegg dette mer generelt:

Den kristne kirke er satt inn i verden med et helt bestemt oppdrag:
* bære evangeliet om frelsen ved Jesus Kristus frem til nye generasjoner gjennom ord og sakrament
* tjene mennesker i nød med Guds kjærlighet og omsorg
* kjempe for å virkeliggjøre Guds vilje i denne verden: Kjærlighet, rettferdighet, frihet, fred

Kirken skal ikke tilpasse sin lære og forkynnelse til alles behov. Men den må aldri sette seg til doms over motiver, ikke gi seg ut på merkelappklistring, lukeoppgaver, utestengning.
Ingen ting er så egnet til å skape mistenksomhet, kritikk og nedlatenhet i det kristne fellesskap som dette. Ingen andre forhold har medvirket så sterkt til at det har grodd opp rare forestillinger om hva sann kristendom består. I ulike kristne miljøer er det laget nye lover og regler, det 11.bud, 12., 13. osv; uklare, tåkete, preget av geografi, historie.

Ikke noe sted kommer vi blasfemien så nær som når vi setter oss i Guds sted for å felle dommen over hvem som egentlig hører Ham til og hvem som ikke gjør det.

"Kristenfolket" er svindel

Organisasjonen “Kristenfolket” må arresteres for grovt tyveri og svindel, og for falsk markedsføring.

Tyveri - av et begrep som der langt videre, mer inkluderende, et begrep som ingen kan ta til inntekt for seg og sine.
Svindel - å lure seg til en status man ikke har rett til, for å å skape illusjoner hos den noe upresise begrepet motparten. Å fremstå som noe man ikke er - talspersoner for kristenfolket i Norge.
Den alminnelige strafferammen for tyveri og svindel er bøter eller fengsel inntil 3 år.

Falsk markedsføring - for nærmest uhemmet lovprisning av et Frp-program som hvis man skal ta det alvorlig innebærer en hån mot de kristne verdier som etter min mening ligger i kampen for å bevare Guds skaperverk og den medmenneskelige utfordring i ubistand-, og asyl- og flyktningepolitikk.

”Kristenfolket” er blant dem som snakker stadig oftere og med stadig større bokstaver om kristne verdier og moral, grove overdrivelser av typen ”Ap er i ferd med å avkristne Norge”, ”den rødgrønne regjeringen tenderer mot å forfølge kristne” (KrFs tredjekandidat i Vest-Agder).

Jeg stemmer ikke rødgrønt , jeg er uenig på flere områder med den politikk som føres - men det gjelder også i større eller mindre grad i forhold tidligere regjeringer i ulike fargesjatteringer. Jeg skulle nok ønske at dagens regjeringer i enkelte sammenhenger hadde ført en politikk som ikke utfordrer gode kristne tradisjoner, samtidig som den skal ha ros for sin innsats når det gjelder å bygge et samfunn preget av bedre muligheter for de som har minst både hjemme og ute. Og i rettferdighetens navn må det sier klart og tydelig at det viktigste tiltak når det gjelder den norske kirkes fremtid, er vedtatt og videreført med stor rødgrønn, jeg hadde nær skrevet velsignelse.

Trosopplæringsreformen innebærer at kirken nå har fått et lovfestet grunnlag for å drive trosundervisning for alle døpte fra 1 – 18 år.
Når en slik reform kunne besluttes av Stortinget, med stor tverrpolitisk enighet, forteller det at vårt folk verdsetter sin kirke som en bred og åpen folkekirke som tar sitt trosgrunnlag på alvor. Det er ikke tilfeldig at dette kommer i en tid preget av et kulturelt og religiøst mangfold. Det er et bidrag til et tolerant samfunn at tros- og livssynssamfunn kan bevisstgjøre sine medlemmer.

Kirkeminister Giske har på mange måter vært en god mann for Den norske kirke, selv om han sporer av i sine, og regjeringspartner Senterpartiets, forsøk på å flytte kirkens sentrale organer, inkludert en ny fast preses, til Trondheim og Nidarosdomen. Politikere som vil gi kirkens større frihet, må overlate slike avgjørelser til Kirkemøtet.

Bjarte Ystebø og og hans deler av det mangslungne norske kristenfolket, er begeistret for det kristne høyre i USA og den innskrede definisjonen av ”kristne verdier”.
Jeg besøkte USA under valgkampen i 2004.
Der ble det snakket mye om kristne verdier og moral i forbindelse med abort, homofile ekteskap og kristendom i skolen, men lite om menneskeverd, forvalteransvar, rettferdighet for fattige og undertrykte.

En teologisk professor fra Fuller Theological Seminary har pekt på at den nedadgående aborttrenden fra 90-tallet ble snudd under Bush, at det er blitt færre nye ekteskap og flere aborter. Forandringen tilskrev han de siste årenes økning i ledigheten, at minimumslønningene ikke har fulgt inflasjonen, og at 5,2 millioner flere amerikanere er uten helseforsikring. ”To av tre kvinner som aborterer sier at de ikke har råd til å bære frem barnet”, sier professoren.
En verbal innsats for ”Ja til livet” blir ikke troverdig hvis de konkrete konsekvensene av den politikk som føres på andre felter virker motsatt. Og er det uten videre enkelt å være ”Ja til livet" i abortsaken og samtidig være sterk tilhenger av dødsstraff?

I dag må det på norsk mark være viktigere med en virkelig gjennomtenkning av hva som er kristne verdier i politikk og samfunnsliv, enn ukritisk å importere det amerikanske kristne høyres slagord og forenklinger.

Av de tre punktene ”Kristenfolket” fremmer som hjertesaker, tror jeg det er rimelig stor enighet i kristenfolket om å kjempe mot aktiv dødshjelp, med andre ord kjempe mot landsmøtevedtaket i Frp. Når det gjelder ny ekteskapslovgivning, er det nok et klart flertall mot endringene, men med en del - trolig økende - røster også andre veien. Og endelig når det gjelder Israel: Det er en gedigen perspektivforskyvelse når man nærmest gjør det til en del av den kristne bekjennelse å gi ubetinget støtte til enhver israelsk handling og bruke det gamle testamente som håndbok for grensedragninger anno 2009.

Selv de av oss som i alle år har vært varme venner av Israel og landets rett til å leve, må med stor sorg erkjenne at nestekjærlighetsbudskapet ikke rettferdiggjør forsøkene på å bruke Bibelens ord som grunnlag for å forsvare en skammens mur bygget i strid med internasjonal lov og rett, kan ikke forsvare åpenbare brudd på menneskerettigheter, holdninger og handlinger i strid med alle religioners humanistiske verdier.

De samme reaksjoner måtte gjøres gjeldende da det ”kristne” USA holdt mennesker i år etter år uten lov og dom på Guantanamo og i amerikanske fengsler. Det var slik tortur verden protesterte mot da det skjedde i Sovjet. Og det var ”det kristne høyres” motstandere som måtte rydde opp i bruddet på menneskerettighetene.

I en tid da individualismen er satt i høysetet og folket er splittet i egoisme og gruppeinteresser, må kirken kalle til kollektiv etisk ansvarlighet – ut fra den tro at vi er skapt til fellesskap. Fortsatt preges det internasjonale finanssystemet av at de vestlige landene har alt for store makt. De rike landene må være villige til å oppgi noen av sine privilegier for å skape mer rettferdighet i verdensøkonomien. Store vestlige økonomier ønsker å bevare sine posisjoner,
Dagens handelsregler er urettferdige og tjener først og fremst rike samfunn og mennesker.Vi må redusere subsidier som bidrar til dumping og kronisk prispress for verdens fattige bønder, u-land må få beskytte seg mot konkurranse som driver småbønder ut av hjemlige markeder.
Som kirke er vi moralsk forpliktet til å ta til motmæle mot et handelssystem som svekker menneskers sikkerhet og fører til større fattigdom og dårligere levekår for store deler av verdens befolkning

Vi har fått en situasjon der vi truer skaperverket. Vi har fått et samfunn med mennesket i sentrum, istedenfor Gud i sentrum. Et samfunn der vi overforbruker ressursene og der gjennom forurensning ødelegger skaperverket.
Gud ga oss ikke naturen til egen vinning og utnyttelse.

Vi kristne har gjerne blandet oss inn i politikken ut fra vårt kristne ståsted når det gjelder fri abort, familievern, friskoler, livssyn og skole osv. Skulle det da være en så mye større fare å gjøre det samme når det gjelder rettferdighet, rett forvaltning, miljøvern? Hvordan kan kristne som klart ser at etisk holdning også må føre til konkrete standpunkt i enkelte politiske spørsmål og avgjørelser - hvordan kan de plutselig gjøre unntak når vi kommer til noen av verdens vanskeligste problem i første halvdel av det 21. århundre?

“Kristenfolket” sier: Den eneste måten å stoppe avkristningen av Norge på, er en borgerlig regjering. Ikke stem rødgrønt.
Jeg sier: Ta klar avstand fra “Kristenfolket” og dets tyveri, svindel og falske reklame.
Les partiprogrammer, se enda mer på politisk handling, og ta og velg parti eller kandidat ut fra det du føler er mest i tråd med ditt livssyn, forhold til rettferdighet, medmenneskelighet osv. Ingen enkeltpersoner eller partier, ingen konstellasjoner kan gjøre krav på å være den eneste forvalter og tolker av den medmenneskelighet som Jesus har gitt oss som vårt forbilde.

Beskytte mot seg selv - og andre dilemma

Media skal ikke misbruke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft står det i journalistene presseetiske bibel, ”Vær-Varsom-Plakaten” . I §3.9 heter det også at man skal ”opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre”.
Slike vurderinger synes jeg alltid har vært vanskelige punkt. Nå har jeg sett at formuleringen er trrukket frem i forbindelse med Riise-saken i Stavanger.
Sterke scener, voldsomt språkbruk, anklager, gråt, fortvilelse. Men noe brudd på paragraf §3,9? Ikke i min vurdering. Men ville jeg ha vurdert det annerledes i 1989?

Alle redaksjoner møter vil fra tid til annen møte saker der slike vurderinger må gjøres. Noen av dem ender i Pressens Faglige Utvalg ( PFU). Om den aktuelle saken skulle havne på Per Edgar Kokkvolds PFU-bord, tror jeg ikke utvalget ville landet på ”brudd på god presseskikk”.

God presseetikk er ikke noen statisk størrelse. Jeg var redaksjonell leder i 34 år, i noen av dem også medlem av PFU. Men det er ikke vanskelig å erkjenne at hvis en del av de dilemmaene vi den gang vurderte i redaksjon og PFU hadde inntruffet i dag, kunne noen vurderinger blitt annerledes. Vi vet mer om årsak og virkning på en del felter, samfunnet endrer seg raskere og raskere. I noen sammenhenger blir gårsdagens etikk noe utdatert, selv om det slett ikke er slik at alt nytt er godt.

Det er enkelte paralleller til teologien her. Jeg husker debattene om kvinnelige prester på 60- og 70.tallet,. husker den overveldende negative holdningen hos det store flertallet av prester og biskoper og organisasjonsledere og andre, selvoppnevnte profeter: ”Kvinnelige prester er helt åpenbart strid med Guds klare ord”. Fremdeles er det nok noen som mener dette, men det blir stadig færre. Det klare ord er ikke så klart likevel, og det kan være greit å huske historien når debatten for tiden går som hardest om homofile ekteskap.

Ingen leser Bibelen uten briller. Vi har alle vår egen historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle bagasje. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Historien bør vise at holdninger som er blitt utlagt som konsekvenser av ”Guds klare ord”, må revideres fordi man i likhet med Peer Gynt ”kom senere hen til andre resultater”.

Tilbake til presseetikken og et eksempel på hvordan holdninger har endret seg de siste 10-15årene: Frem til 2006 het det i Vær Varsom-plakaten at ”selvmord eller selvmordforsøk skal som hovedregel ikke omtales”. Denne formuleringen var nærmere 70 år gammel . I 2006 ble bestemmelsen endret til følgende: ”Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger”.

Det er stor usikkerhet blant journalister og redaktører når det gjelder dette vanskelige temaet. Og endringen betyr slett ikke noe fritt-frem for omtale av selvmord. Men professor Lars Mehlum, eksperter på selvmord, har sagt: ”Å fokusere på selvmord som en utfordring for fellesskapet og som et samfunnsproblem vi kan gjøre noe med, vil være gunstig. Det har vist seg at mer omtale av psykiske lidelser gjør dem mindre stigmatiserende. Media må også søke å formidle håp, som er en meget sentral dimensjon når det gjelder selvmord.”

I 1992 begikk statsminister Gro Harlem Brundtlands sønn selvmord. Alle journalister visste det, men vi skrev ikke noe. Jeg husker godt da det kom to amerikanske presseetikere til Norge, og vi fortalte stolt om vår tilbakeholdenhet. Det utløste ingen applaus, tvert imot: ”I USA ville det vært brudd på god presseskikk ikke å skrive noe om en slik sak. Publikum må få klar beskjed om at statsministeren er utsatt for en slik påkjenning og dessuten sykmeldes i 14 dager”.

Noen kritikere blåser av institusjonen Pressens Faglige Utvalg, og mener at den ikke har noen betydning. Det er ikke min erfaring, ingen mediafolk jeg har kjent i seriøse nyhetsaviser syntes det er hyggelig å motta karakteristikken ”brudd på god presseskikk”.

For å illustrere hvordan utvalget tenker og vurderer klager, skal jeg referere tre uttalelser som alle handler om problematikken jeg nevnte innledningsvis:
1. Nordlandsposten intervjuet en mann som ni år tidligere forsøkte å ta sitt eget liv med hagle. Store bilder, på førstesiden og inne i avisen, viste på nært hold halve mannens hode, med skuddskader i ansiktet. Mannens sønn påklaget, på vegne av moren, søsteren og seg selv, den indirekte risiko for identifisering også av dem. Klageren så særlig alvorlig på at avisen lot den intervjuede fritt få uttale seg om forhold som knyttet moren og barna til årsakene til mannens selvmordsforsøk.
Pressens Faglige Utvalg mente Nordlandsposten måtte ha anledning til å bringe intervjuet med en person som hadde vært igjennom en særdeles vanskelig livssituasjon og selv mente å kunne være andre til hjelp.
Likevel mente utvalget at avisen måtte forstå hvor belastende det ville kunne være for de nærmeste berørte, både å bringe bilder der personen kunne gjenkjennes og å gjengi mannens anklager mot sin tidligere kone. Her viste utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, som blant annet maner pressen til å vise respekt for menneskers privatliv. Konklusjon: Brudd på god presseskikk.

2. En landsmøtedelegat på Mental Helse Norges landsmøte mente organisasjonens medlemsblad Sinn & Samfunn brøt god presseskikk da bladet refererte et innlegg hun holdt på møtet. Klageren anførte at bladet upresist gjenga hennes formulering: "Vi som har vært utsatt for slike (seksuelle) overgrep". Dessuten mente hun at bladet opptrådte uetisk da det publiserte biler av henne, hvorav ett i en fortvilet situasjon, uten at hun hadde gitt sin tillatelse.

Her delte Pressens Faglige Utvalg seg i flertall som besto av to fra offentligheten (Helen Bjørnøy og Jan Vincents Johannessen) og to pressefolk, mens mindretallet besto av Brit Fougner fra offentligheten og to pressefolk. Også i andre saker det utvalget deler seg, finnes medienes og offentlighetens representanter i begge leire.

Utvalget viste til Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, der det advares mot å fremheve personlige og private forhold (et punkt der det stadig oftere syndes).
Flertallet understreket en redaksjons selvstendige ansvar for å vurdere mulige skade-virkninger av bilder og opplysninger innen publisering, selv om disse formidles fra åpne møter hvor deltagerne vet at pressen er tilstede. Prinsipielt gjelder dette også for et medlemsblad.
Flertallet mente at klageren hadde gått langt i å utlevere sitt eget privatliv. Men selv om dette skjedde fra en talerstol, burde redaksjonen ha forvisset seg om at klageren ikke hadde noe imot videreformidling av informasjonen. Klagerens poeng kunne vært formidlet på en måte som samtidig hadde ivaretatt hensynet til hennes privatliv. Flertallet mener bladet måtte forstå at presentasjonen av kvinnens innlegg og bildene av henne, i ettertid ville kunne framstå som unødig belastende.
Konklusjon: Brudd på god presseskikk.

Mindretallet i utvalget la vekt på at innlegget ble holdt på et åpent møte, og var av vesentlig betydning for debatten. Klageren ga ingen signaler om at hun ikke ønsket å bli referert.
Pressen må selv ta et ansvar for uttalelser som gjengis, selv om de er gitt offentlig. Men klageren var ikke en person som "ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser". Hun hadde vært medlem av Mental Helse i flere år, var en sentral tillitsvalgt i organisasjonen, og et bilde av henne tatt i salen, var ikke et presseetisk overtramp.
Konklusjon: ikke brudd på god presseskikk.

3. Bergens Tidende laget flere reportasjer om et utviklingshemmet par som fikk avslag på søknad om å gifte seg. Den mannlige partnerens familie mente dekningen av saken svært ensidig. Det ble reagerte på at familien ikke ble kontaktet og orientert før artiklene kom på trykk, fordi man trodde at paret ikke fullt ut hadde sett konsekvensene av å gifte seg.

PFU mente det var journalistisk naturlig for BT å følge opp over tid hvordan offentlige myndigheter forholdt seg til det utviklingshemmede parets ønske om å inngå ekteskap. De to hadde også fått oppmerksomhet gjennom dokumentarfilmen om dem. I Vær Varsom-plakatens punkt 1.5, står det: ”Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.”

Utvalget mente både at paret og andre i familien hadde fått komme med sine kommentarer, og kunne derfor ikke se at avisen handlet presseetisk uakseptabelt.

PFU mante pressen til varsomhet der det er uklart om intervjuobjekter er i stand til å ivareta sine egne interesser. I denne saken skapte BT gjennom eksponeringen av de to og deres sak, et sterkt engasjement til deres fordel i lokalbefolkningen. Utvalget understreket viktigheten av at varsomhetsreglene på dette punkt ikke tolkes slik at enkeltindivider fratas muligheten til å uttale seg. Konklusjon: Ikke brudd på god presseskikk.

Mange avgjørelser i mediehverdagen mnå tas uten at det finnes en helt klar oppskrift på hvordan man løser etiske dilemma. Det viktige er at man ser dilemmaene og drøfter dem. Det er med presseetikken som med tannbørsten, den bør brukes hver dag.

Absurd Lofoten-teater

”Men vi venter på Godot” (1948) representerte et gjennombrudd for det absurde teater.
Anno 2009 ønsker ikke Arbeiderpartiet å gi velgerne klar beskjed om partiet kan tenke seg inngrep i unik norsk natur. Dette er trolig Jens Stoltensbergs mest sårbare felt i valgkampen. Unnfallenhet. Taktikk.

Partiet ”venter på mer kunnskap om Lofoten”, men landsmøtevedtaket er jevngodt med et ja til boring.
Hvorfor får seismikkundersøkelser alt som trengs, mens miljøforskningen i området mangler 100 mill.kr?
Tror noen at når det brukes nær en halv milliard kroner på kartlegging, så vil Ap si nei?

Vil Ap følge samme linje som Høyres Bent Høie (fra oljefylket Rogaland) som slår¨fast at ”vi tar ingen forbehold om at miljø- og ressursspørsmål skal hindre oljeboring i Lofoten og Vesterålen”?

Arbeiderpartiet venter på et under, på en 100 prosent garanti mot at ”det som ikke skulle skje” likevel skjer.
Men den dagen dette ikke holder, den dagen det ”utenkelige” skjer - da er det for sent.
Absurd politisk teater.

31.mars 2006 la regjeringens frem planen om ”Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten”
Den sier at områdene har store miljøverdier og naturressurser som er viktige for Norge. ”Disse må bevares for framtiden som grunnlag for både velferd og velstand. Området har også store og sårbare naturverdier i form av internasjonalt viktige bestander av sjøfugl og sjøpattedyr. På havbunnen er det artsrike naturtyper som korallrev og svampområder, som utgjør det vi kan kalle Norges regnskog under vann. Også det en verdensarv som må sikres. Fiskeressursene i havområdet er blant verdens rikeste. Det er en utfordring å sikre at eksisterende fiskeriaktivitet sammen med ny, økende skipstrafikk og petroleumsaktivitet ikke utgjør en for stor belastning for miljøet”.

Regjeringen åpnet for seismikk i områdene utenfor Lofoten og Vesterålen. Og den ønsket å kartlegge bunnforholdene og den påvirkingen menneskelige aktiviteter har på havbunnen og på utbredelsen av sjøfugl.
En rapporter om miljøtilstanden i områdene skal presenteres første gang i 2010.

Hva skjedde så? Mens havforskerne fikk hundre millioner for lite til miljøkartlegging av havet i nord, fikk Oljedirektoratet alt de trengte til seismikk 410 millioner kroner over tre år .
Når regjeringen bevilget penger til seismikk, må det bety at man kan tenke seg utvinning dersom det kommer en studie om at fisk og miljø ikke blir skadet.

Rekkefølgen har i alle år vært slik: Først seismikk, så boring.Men forskning kan aldri ta høyde for det uforutsette, det som ”aldri skulle skje”.
Norske politikere snakker ofte om føre-var-prinsippet. Og hvis det noen gang skulle tas i bruk, må det vel være i Lofoten/Vesterålen.
Føre-var?

I en UNESCO-rapport gis denne definisjonen:
Når menneskelig aktivitet kan føre til moralsk uakseptabel skade som er vitenskapelig sannsynlig men usikker, skal tiltak gjøres for å unngå eller minske skaden. Moralsk uakseptabel skade vil si
* skade på mennesker eller miljø som truer menneskers liv eller helse, eller er * alvorlig og i praksis uopprettelig, eller er
* urettferdig mot nålevende og framtidige generasjoner, eller
* utøves uten tilstrekkelig hensyn til rettighetene til de som rammes. Uopprettelig, urettferdig mot framtidige generasjoner, rettighetene til de som rammes (fiskerne) - kan dette kartlegges og garanteres ikke vil skje?

Hvorfor er det mye verre med petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen enn i Nordsjøen?
En del av forklaringen gir Havforskningsinstituttet, som peker på at Nordsjøen er åpen, mens i Lofoten og Vesterålen er det en smal passasje som fisken beveger seg igjennom.
Lofoten-Vesterålen er grunnlaget for de store silde- og torskefiskeriene våre, både på kysten av Nord–Norge og i Barentshavet. Dette er matfatet vårt. Hver vinter samles hundretusener av tonn torskefisk i disse områdene for årlig fornyelse, og her er gyteområde vårsild, skrei, hyse, blåkveitye og uer. Det finnes korallrev på havbunnen og tareskog nær kysten,og sjøpattedyr. Mange arter av sjøfugl finner næring i havområdet, kolonier av lundefugl er alle svært utsatt, samt en rekke fiskevær.

Det beste i dagens situasjon vil etter min mening være at Lofoten kommer med på UNESCOs liste over verdensarven. Da vil området få samme status som 600 oppføringer i 200 land, deriblant pyramidene i Egypt, Den kinesiske mur og fjordene på Vestlandet, og da blir naturen og kulturen i Lofoten vernet for fremtiden.
Skjer dette, vil en oljeutbygging nær kysten bli umulig

Arbeiderpartiet må igjen og igjen konfronteres med sin unnfallenhet, igjen og igjen påminnes om føre-var-prinsippet, igjen og igjen møtes av SV, Venstre og KrF på hogget.

13 alternativer, få realistiske

Delvis oppklarende partilederdebatt i NRK TV i går: 1. Noen skillelinjer går ikke mellom regjering og opposisjon, men internt i regjeringen og internt i opposisjonen (les: Høyre og Frp mot Venstre og KrF).

2. Der regjeringspartiene er klart uenige heter det at man skal forhandle etter valget”. Vil ikke svare på hva som kan skje etter valget dersom flertallet ryker.

3. Klart demonstrasjon av klassisk skille i en del saker mellom Frp/Høyre og Venstre/KrF.

4. Høyst uklart hva som vil skje om regjeringspartiene mister flertallet.

Klassisk programlederreplikk til Kristin Halvorsen (men gjaldt flere): ”Nå svarte du veldig godt på et spørsmål som ikke ble stilt”.Klareste stillingstagen: Siv Jensen

Beste replikk: Jens Stoltenberg (”Jeg tør nesten ikke skru på radioen, for hver sending kommer Frp-utspill som koster nye milliarder”)

Beste påminnelse: Lars Sponheim (”De fire neste årene blir tyngre for Norge”) og Dagfinn Høybråten appell om solidaritet utenfor landets grenser.

Mest ulne svar: Jens Stoltenberg om oljeboring i Lofoten.

Hovedinntrykk: Brukbart opplysende debatt.

Råd til velgerne: Glem taktisk stemmegivning, stemp på det partiet man er mest enig med.

Stafett er stafett og valg er valg. Noen er mest opptatt av hva partiene står for, mange er mest interessert i hva slags regjering og hvilken statsminister landet får etter 14.september. For noen er gamle skillelinjer det viktigste, for andre er det altoverskyggende spørsmålet: I hvilken zoologisk hage er det flere kameler enn kameleoner (de som skifter farge etter omgivelsene), hvor kan man få størst gjennomslagskraft for egen politikk og møte færrest uspiseligheter?

Hvis regjeringspartiene mister flertallet, er det meget uklart hva som vil skje. Det ville vært mer liv i valgkampen om Høyre + Venstre + KrF hadde markert seg som et alternativ. Det ville blitt mindre Jens-Jensen og mer trekant-debatter om disse partiene laget en kort viljeserklæring med få, men tydelige, poster. Mer Erna, mindre mediefokus på et fiktivt tofront-slag fordi Siv som stats,minister en et utgangspunkt for mediene som ikke er troverdig. Problemet er Høyres flørt med Frp, at partiet har valgt å ikke velge. ”Eneste parti som garantere en borgerlig regjering” er en garanti som i realitetens verden er null verd”.

Etter alt å dømme vil Frp gjøre et godt valg. Men uten et rent flertall sammen med Høyre er det vanskelig å se hva dette kan brukes til. KrF og Venstre ligger nær det politiske sentrum og vil ikke danne en regjering der Frp er det store og dominerende partiet. Dette betyr ikke forakt for Frp-velgerne, snarere at man tar partiets program på alvor og konstaterer at avstanden er for stor i viktige spørsmål.

Frp har sagt at partiet ikke vil støtte en regjering der partiet ikke er med. Greit, men likevel for enkelt. Hvis regjeringspartiene mister flertallet, og særlig i en situasjon der H+V+KrF blir større enn Frp og danner en mindretallsregjering, kommer Frp før eller senere ikke utenom en vurdering av om partiet skal kaste H+V+KrF og skape rom for en Ap-regjering i mindretall.

Høyre og Venstre har imidlertid viklet seg inn i en ordkrig der begge er nødt til å tape. Lars Sponheim advarer velgerne mot å stemme på Høyre, fordi det kan føre til en Frp-regjering, mens Per Kristian Foss mener at en stemme til Venstre i realiteten er en stemme til støtte for den sittende regjering.
Mange av disse to partienes velgere synes antagelig at de mest konstruktive er å la Jeppe bli sittende på krangleberget, komme ned og følge oppfordringen: ”Forlig Jer, I skabhalse ”. Eller er det for sent? Det ville bli en mer spennende innspurt om man avsluttet Svarteper-spillet og prøvde å skissere et realistisk opplegg.

Hva kan skje etter valget: Jeg ser 13 mulige, men langt færre realistiske alternativer, og tror det kan bli vanskelig å følge BennyAndersen:
”Partiene flyver i flokk,
når de er mange nok"

13 teoretiske scenarier, mange temmelig urealistiske:

1.Regjeringspartiene får flertall.
"Gresset er grønt og flott,
Sp- og SV'erne har det godt”

a) Regjeringen (med nødvendige utskiftninger) fortsetter. Klar mulighet.
b) SV og/eller Sp gjør det så dårlig at de trekker seg ut og Ap får regjere alene.
c) Høyre og Ap har flertall og danner ”kriseregjering”. Interessant tanke, men ikke realiserbar.

2. Opposisjonen får flertall.
”Lungerne fråtser i Luft, å hvilken Snerleduft”


a) Frp + H + KrF + V danner regjering. Umulig. V og KrF vil ikke, den politiske avstanden er for stor.
b) Frp + H + KrF får flertall og danner regjering (høyresiden i KrF overvinner ledelsens betenkeligheter, får viktige garantier i verdispørsmål). Teoretisk mulig (for eksempel Frp 28, H 15, KrF 6-7), men neppe i praksis . Betyr løftebrudd og store spenninger innad i KrF.
c) Frp + H får flertall og danner regjering.
”Himlen er temmelig blå, det tror jeg ikke på”.
d) Frp og H danner mindretallsregjering. Frp vil være storebror, Høyre tar ikke en slik sjanse. Koalisjonen vil ikke overleve lenge i møte med Stortinget.
e) Frp blir største opposisjonsparti og danner regjering alene. Hvis partiet mener noe med sine programposter, vil regjeringen bli kastet umiddelbart. f) Høyre danner regjering og satser på samarbeid dels med Frp, dels med V/KrF, i enkeltsaker (oljeutvinning, EU-tilnærming) med Ap. Vil kunne overleve en stund.
g) H + V + KrF. Kan samarbeide til begge sider.
h) Partnerne fra Bondevik II (Sp, KrF og Venstre) finner sammen igjen, ikke minst fordi Sp alltid har vært opptatt av å få størst mulig gjennomslag. Ingenting er umulig, men neppe så store sjanser for at dette kan realiseres.
i) V og KrF går inn i en koalisjon med Ap og eventuelt Sp, og danner flertallsregjering. Teoretisk mulig å finne en god politisk plattform, men KrF+V har lovet at dette ikke skal skje. Hva med 2013…..?
j) Ap danner mindretallsregjering og manøvrerer fra sak til sak. Stadig flere innen Ap innser at dette vil gjøre det lettere for partiet å vinne frem med sine (ev. lett modifiserte) synspunkter enn i en situasjon der juniorpartnerne må få gjennomslag i noen av sine hjertesaker.
"Solen er rød og rund”

I øyeblikket vurderer jeg mulighetene slik: Størst sjanse for 2 j), deretter 1 a) og en liten mulighet for 2 g). Men alt fokus på Jens-Jensen, og interessen både i Ap og Frp og mediene på å fremstille dette som en tofrontskrig, kan gi andre utslag enn de vi ser i dag, og styrke regjeringspartiene. Trolig er det slik at jo sterkere Frp blir, dess mer svinner sjansene for en borgerlig regjering.Siv Jensen blir ikke statsminister - i år. Sjansene er definitivt størst for fortsatt Stoltenberg - i en aller annen konstellasjon.

Etter 1971 er det bare Willoch-regjeringen(83-85) som har vært i flertallsposisjon, alle andre har vært mindretallsregjeringer. De rødgrønnes poengtering av fordelen ved et flertall, er rammet av en del dissensene og åpenbare indre drakamper. Satsingen på fordelene ved ”fast og forutsigbar styring” fra 2005, har ikke helt slått til.

Med en mindretallsregjering kan Stortinget igjen bli et mye mer spennende og fremfor alt viktigere forum ved at det oppstår en situasjon der sentrale spørsmål ikke avgjøres i dragkamp i et lukket rom mellom tre rødgrønne ledere. En undersøkelse i fjor høst forteller at bare en av tre stortingsrepresentanter mener nå at Stortinget er den viktigste politiske arena.

Makten er flyttet til regjeringskvartalet. Både regjeringspartienes menige representanter og opposisjonen i Stortinget føler at de sitter på sidelinjen. Når Jens + Kristin og Liv Signe har forhandlet seg frem til en løsning, er det ikke rom for endringer. Høringer blir pliktløp der karakterene ikke teller. Sverdrups ”all makt i denne sal” er blitt ”nesten ingen makt”.

“Mindretallsregjering er ikke det verste man har, og om litt er valget klart”.

(Dette er en oppdatert blogg etter partilederdebatten i NRK mandag)

12 regjerings-scenarier

Hvis regjeringspartiene mister flertallet, er det etter min mening bare ett reelt alternativ uten AP: Høyre + Venstre + KrF. Det ville blitt mindre Jens-Jensen og mer trekant om disse partiene kunne laget en kort viljeserklæring med få, men tydelige, poster. Forklart at de tar Frps’s politikk på alvor og derfor ikke kan gå i regjeringssamarbeid med partiet.

Frp har sagt at partiet ikke vil støtte en regjering der partiet ikke er med. Greit. Men hvis regjeringspartiene mister flertallet og H+V+KrF danner mindretallsregjering, vil ikke Frp komme utenom situasjoner der man eventuelt må kaste H+V+KrF og skape rom for en Ap-regjering i mindretall. Jeg synes media i for liten grad har konfrontert Frp med en slik mulighet, men samtidig er det et faktum at den blir og mindre sannsynlig etter hvert som Høyre og Venstre går inn i en krig der begge er nødt til å tape.

Særlig hvis H + V + KrF kan bli større enn Frp, vil trioen i en gitt situasjon kunne få mulighet til å danne regjering. Men nå er det slik at Lars Sponheim advarer velgerne mot å stemme på Høyre, fordi det kan føre til en Frp-regjering, mens Per Kristian Foss mener at en stemme til Venstre i realiteten er en stemme til støtte for den sittende regjering.
La Jeppe bli værende på krangleberget, kom ned og ”forlig Jer, I skabhalse ”. Eller er det for sent? I så fall vil begge partier tape på det. Slutt med Svarteper-spillet, skisser et realistisk opplegg.

Fire uker før valget ser jeg følgende teoretiske scenarier:
1.Regjeringspartiene får flertall.

a) Regjeringen (med nødvendige utskiftninger) fortsetter.
b) SV og/eller Sp gjør det så dårlig at de trekker seg ut og Ap får regjere alene.
c) Høyre og Ap har flertall og danner ”kriseregjering”. Interessant tanke, men ikke realiserbar.

2. Opposisjonen får flertall.

a) Frp + H + KrF + V danner regjering. Umulig. V og KrF vil ikke.
b) Frp + H + KrF har flertall og danner regjering (høyresiden i KrF overvinner ledelsens betenkeligheter, får viktige garantier i verdispørsmål). Teoretisk mulig (for eksempel Frp 28, H 15, KrF 6-7), men neppe i praksis . Betyr løftebrudd og store spenninger innad i KrF.
c) Frp + H danner mindretallsregjering. Svært lite trolig. Frp vil være storebror, Høyre tar ikke en slik sjanse. Koalisjonen vil ikke overleve lenge i møte med Stortinget.
d) Frp er største opposisjonsparti og danner regjering alene. Hvis partiet mener noe med sine programposter, vil regjeringen bli kastet umiddelbart.
e) Høyre danner regjering og satser på samarbeid dels med Frp, dels med V/KrF, i enkeltsaker (oljeutvinning, EU-tilnærming) med Ap. Vil kunne overleve en stund.
f) H + V + KrF. Kan samarbeide til begge sider.
g) Partnerne fra Bondevik II (Sp, KrF og Venstre) finner sammen igjen, ikke minst fordi Sp alltid har vært opptatt av å få størst mulig gjennomslag. Ingenting er umulig, men neppe så store sjanser for at dette kan realiseres.
h) V og KrF går inn i en koalisjon med Ap og eventuelt Sp og danner flertallsregjering. Teoretisk mulig å finne en god politisk plattform, KrF+V har lovet at dette ikke skal skje. Men i 2013…..?
i) Ap danner mindretallsregjering og manøvrerer fra sak til sak. Stadig flere innen Ap innser at dette vil gjøre det lettere for partiet å vinne frem med sine (ev. lett modifiserte) syspunkter enn i en situasjon der juniorpartneren må få gjennomslag i noen av sine hjertesaker.

I øyeblikket vurderer jeg mulighetene slik: Største sjanse for 2 i), deretter 1 a) og et fromt håp om 2 f). Men alt fokus på Jens-Jensen, og interessen både i Ap og Frp og mediene på å fremstille dette som en tofrontskrig, kan gi andre utslag enn de vi ser i dag, og styrke regjeringspartiene. Siv Jensen blir ikke statsminister - i år. Sjansene er definitivt størst for fortsatt Stoltenberg - i en aller annen konstellasjon.

Etter 1971 er det bare Willoch-regjeringen(83-85) som har vært i flertallsposisjon, alle andre har vært mindretallsregjeringer vært det vanlige. De rødgrønnes poengtering av fordelen ved et flertall, er rammet av en del dissensene og åpenbare indre drakamper. Satsingen på fordelene ved ”fast og forutsigbar styring” fra 2005, har ikke helt slått til.

Med en mindretallsregjering kan Stortinget igjen bli et mye mer spennende og fremfor alt viktigere forum ved at det oppstår en situasjon der sentrale spørsmål ikke avgjøres i dragkamp i et lukket rom mellom tre rødgrønne ledere. En undersøkelse i fjor høst forteller at bare en av tre stortingsrepresentanter mener nå at Stortinget er den viktigste politiske arena. Makten er flyttet til regjeringskvartalet.

Både regjeringspartienes menige representanter og opposisjonen i Stortinget føler at de sitter på sidelinjen. Når Jens + Kristin og Liv Signe har forhandlet seg frem til en løsning, er det ikke rom for endringer. Høringer blir pliktløp der karakterene ikke teller. Sverdrups ”all makt i denne sal” er blitt ”nesten ingen makt ”.

Valguke 2: "Tyven, tyven.."

”Tyven, tyven skal du hete” kunne SV’erne synge i moll da Ap denne uken med sølvpanteren Gro i spissen stjal medias oppmerksomhet, slik Ap også gjorde det uken før med Høyre. SV hadde planlagt å åpne valgkampen samtidig, men måtte erkjenne sannheten i det gamle ordet ”Gud bevare meg for mine venner - mine fiender skal jeg nok klare”.(”Gud” er akseptert av SVs kristendomskritiske gruppe for ideologisk kontroll, fordi både jødedommen kristendommen og islam tror det finnes bare én gud).

Den tidligere statsminister - som aldri vant et valg - har nå overtatt etter Haakon Lie som ideologisk ankerfeste. Hun snakket da også varmt om Ap's solidariske eldrepolitikk. Og med tyngde kunne hun fronte de eldres problemer, med erfaring fra den gang hun sammen med sin søster Hanne kjøpte privat tilleggs-omsorg til moren ved å skaffe henne en privat assistent på sykehjemmet.
Har jeg forstått referatene rett fikk Gro statsministeren til å love gratis tannbehandling til eldre. Dette innebærer at den 60 år gamle oppfordring fra Karius og Baktus ikke slår til, Jens gjør som mora si sier.

Under begivenheten lanserte Ap en ”verdighetsgaranti”, men hva den egentlig garanterer er ikke lett å få øye på. Her kan deler av opposisjonen istemme ”Tyven, tyven skal du hete, for du stjal vår garanti”. Våren 2007 tok Dagfinn Høybråten initiativ til et bredt forlik om eldreomsorg. 29. November 2007 signerte de rødgrønne og KrF/V en avtale som forpliktet partiene De mente alle at avtalen vil løfte kvaliteten i norsk eldreomsorg og forplikter partiene til å jobbe for en bedre eldreomsorg på tvers av partigrensene. 29.juni i år fikk KrF/V presset Ap med på å lovfeste retten til sykehjemsplass.
En slik trippel resirkulert garanti ligger på en klar førsteplass i listen over valgkampens tyverier, men kampen kommer til å bli hard. Uansett: Fretex har mye å lære.

Jonas Gahr Støre har nå hevet seg inn på twitter. Der ville han reklamere for den nye eldresatsingen, men linken førte til «American Psycho» fremført av rapperen Eminem og hans gruppe D12.
Utenriksministerens velgerhilsen lød dermed slik:
”I'm the devil - if ever there was such a thing
The results of much too many drugs what you're seeing
I'm a mindfuck, completely dis-(gus)-ting
I'm (white), a human mutt, fuck a being
I'm a dog - fuck lambs, I'm silencin 'em all
I'm involved in murders forensic science couldn't solve
Giant set of balls too big to buy a set of drawers
Might as well unzip my fly and let 'em fall to the floor
Each thought's completely warped
I'm like a walkin, talkin, ouija board
Speakin in tongues, I've never spoke this speech before
.. Hhem-delle-la, ennich-me-noughh-mi-niche-mick-norr .."

”Gående, snakkende, kommuniserende med ånder” - jeg lar ytterligere kommentarer ligge. Men jeg støtter mine gamle venner Hugin og Munin i Vårt Land, som går inn for et lovforbud mot mer enn én politiker på hvert sykehjem i hver valgkamp.

Tredje vers av ”Tyven, tyven skal du hete” tar utgangspunkt i Jan P. Syses situasjonsbetegnelse av høyredreiningen i AP under Gro på 80-tallet: ”Ap stjal klærne mens Høyre badet”. Nå dreier det seg om at ”Frp-tillitsvalgt i Oppland Carl-Viggo Brumsbråthen tar til orde for å gå tilbake på partiets landsmøtestøtte om aktiv dødshjelp. – Jeg så bildene av avliving av sjøfugl og orker ikke tanken på slike tilstander på norske sykehjem.
Politiske kommentatorer påpeker at Frp igjen på klassisk vis har stjålet andre partiers klær mens de er ute og bader”.

Meldingen finnes på wikipedia, men autentisiteten styrkes ikke av at kilden opplyses å være Opplysningskontoret, et nettsted med en ironisk vri på samfunnsdebatten. Og hr. Brumsbråthen er fraværende i telefonkatalogen.
Om ikke en trippel så i alle fall et dobbelt tyveri. Og morsomt fordi……

Det dreier seg ikke direkte om noe klestyveri, men etter den første såkalte statsministerduellen (gjesp, gjesp), kommenterte en ihuga, helfrelst Ap-mann: ”Siv Jensen hadde ikke vært mer avkledd om hun så hadde møtt naken i studio”.
VG har i en serie dyptborende reportasjer ikke avkledd politikerne men tvert imot gjennomført en viktig vurdering av deres utseende og fremtoning. Ekspertene mener at brune, veltrente politikere er i ferd med å bli viktigere enn selve politikken. Og: ”Det å være slank handler om å ha kontroll. Det å være feit handler om å ha mistet kontrollen”.
Både Erna Solberg og Abid Raja har gjort det offentlig at der slanker seg før valget,
”det viser også at de borgerlige tar fra dem som har mest fra før” (Dagens Næringsliv).
Følgende kommentar fra twitter støtter ekspertene: ”Hvis Støre hadde gått på talerstolen i kanindrakt ville jeg vært fortapt - og sporenstreks stemt Ap. Utseende er viktig”.

Daily Mail ga Jens Stoltenberg ros for å klare å ikke se ned i den tyske forbundskanslers Angela Merkels utringning, da de to satt ved siden av hverandre under åpningen av Operaen i fjor. Men er hun enig i Francoise Sagans ord om at ”en kjole er meningsløs hvis den ikke kan få en mann til å ønske at den var av”? Imidlertid har pupper har foreløpig ikke poppet opp i vår valgkamp, enten det skyldes temaets manglende bærekraft eller at media synes det klarer seg med generell politisk blottlegging.

Konkurransen “Vi som drar stigen opp etter oss” toppes av Æsæl Manouchehri Solli (25) fra Iran. Hun kom hit som flyktning, men skriver i valgbloggen sin (fvn.no): “Stopp asylsøking til Norge. Norge er mettet nå!!!”

Sølvplassen går til operasangerinne Kristin Magret Brækken. Hun bruker ikke tre utropstegn, men støtter Frp’s kulturpolitikk, og mener at kunstnere skal greie seg selv ved hjelp av sponsorstøtte, billettinntekter og skattelettelser. Brækken har fått 200 000 kroner fra Opplands fylkeskommune for å gjenoppbygge sin karriere, og deretter fikk hun det beste stipend man kan få i Norge: Statens treåringe arbeidsstipend (2007-2019).

Også her regner jeg med knallhard konkurranse frem til valget.

Mer makt til velgerne

Burde Ap-velgerne i Oslo hatt anledning til å sette Hadia Tajik på sikker plass? KrF’erne i Rogaland prioritere Bjørg Tørresdal fremfor Dagfinn Høybråten? Venstresympatisører i Vest-Agder stemme frem Eva Kvelland på bekostning av sittende representant Anne Margrethe Larsen? Har lokal partiledelse, nominasjonskomiteer, og -møter for stor makt? Er dette med på å svekke valginteressen?

Jeg stiller spørsmålene fordi Senterpartiets unge og lovende Ola Borten Moe (jada, det er den Borten)i valgkampen har lansert (Kristin Clemet skrev fornuftig om spørsmålet i høst, men resirkulering er ikke en ukjent øvelse i disse dager) en ide som er noe så sjelden at den ikke koster penger: Et system der partiene ikke lenger kan prioritere sine valglister, men der velgerne selv bestemmer hvem de skal gi sin stemme til. Flest personlige stemmer skal altså gi stortingsplass. ”Vi bør ha et system der alle kan melde sin interesse for å delta i den nasjonale politikken. Dermed blir det viktig for partiene å sørge for at de har folk på listene sine som velgerne liker”, sier han.
Borten Moe mener at politikere som da ikke leverer, har ingen mulighet til å bli gjenvalgt. ”I dag er det nok for meg å holde meg inne med styret i partiet og nominasjonskomiteen for å bli gjenvalgt”.

Etter de innledende nominasjonsfasene til dette valget, ropte jeg
hurra for Oslo SV, Akershus Venstre, Oslo Ap, Vest-Agder Kr.F. og alle andre der det virkelig ble fightet om plassene i toppen. Et dobbelt hurra for Venstre i Aust-Agder som på internett kjørte en helt åpen prosess med stemmegivning om kandidater. Oslo Høyre spurte alle medlemmer om hvem som det burde satses på.
Dette skapte medieoppslag, økt interesse, engasjement! Veien til Tinget skal ikke være noen autostrada.

I realiteten er det svært få mennesker som bestemmer hvem som skal bekle de politiske vervene.
Medlemstallet i de politiske partiene synker sterkere enn interessen for skøyteløp Det er nå bare 8 prosent av de stemmeberettigede som er medlem av et politisk parti. Og skal vi tro forskningen – en del ganger skal vi det –er det under to prosent av befolkningen som i praksis bestemmer hvem som skal stille til valg. Dermed avgjør denne lille gruppen også til syvende og sist hvem som velges – fordi valgordningen er slik at når nominasjonsmøtet har sagt sitt, har velgerne ingen innflytelse på personvalget.

Borten Moes forslag har sine åpenbare svakheter - geografi (by-land), alder, ikke minst kjønn, og faren for tillitsmannssvikt - men fortjener å drøftes i en videre sammenheng om det norske demokratiet fungerer godt nok. La oss i tillegg til nominasjonsprosessen gjerne ta med en valgordning som gir styringstillegg, og spørsmålet om mandattilskudd til enkelte fylker. Og ikke minst: folkelig delaktighet i politikken.

Jeg tror fremdeles at vi trenger partiorganisasjoner og en nominasjonsprosess der velgerne ikke fikk fritt valg mellom alle listekandidater. Men det burde kunne åpnes for at alle medlemmer får være med på å bestemme på nominasjonsmøtet, ikke bare delegatene. Eller at et visst antall partimedlemmer med utgangspunkt i partilisten kunne stille med en annen/andre toppkandidater, og at så det samlede stemmetall bestemte antall mandater og hvem som skulle få det/dem. Kanskje ville det kunne øke interessen for nominasjonsmøter og skape større valgdeltakelse?
Det kan bli enklere å være med å bestemme, for eksempel gjennom uravstemninger og ved å gi adgang til å stemme via post, SMS og Internett, og ved at det kan avgis stemme over en lengre periode.

Når valgutspillerne er blitt hese og løftene er druknet i glemselens hav, bør det være tid for en meningsfylt debatt om demokratiets fremtid.

En dag i valglivet

07.45: Politisk kvarter i NRK. Statsministerduell Jens – Jensen. Magnus Takvam forklarer hvem, som vant.

08.00: Dagsnytt med ny NRK-meningsmåling, Frp frem, Ap tilbake, Høyre tilbake, (”En inspirasjon”, sier Erna), SV frem (”Vi har jobba godt siste uke, vi er i siget”, sier Kristin).

08.00: Abid Raja sender ut en pressemelding.

09.00: Pressefrokost med Ap.; Presenterer lydbåndopptak av Haakon Lie fra l977 som bakgrunn for treningsgaranti til alle over 40 år: To gratis timer på helsestudio pr. uke, øker både sunnhet og sysselsetting, 5000 triminstruktører og mange nye bygg.

09.30: Møte i VGs politiske redaksjon om nye vinkler. Innlendning ved Jan Thomas og Harald Haave (Se og Hør).

10.00: Pressekonferanse med SV (skulle ha vært en time tidligere, men da Ap så det, tok de tiden): Den gamle privatlæreren i sosialistisk utgave: En lærer pr.elev, daglig appelsin fra alle produsentland unntatt Israel. Minus 1 karakterpoeng for alle som velger privat lærer.

10.02: Siv Jensen er sjokkert.

10.03: ”Sånn er livet” (NRK): Karita Bekkemellem og Manuela Ramin Osmundsen.

10.30: Lunsj med Sp (Lundteigen har vært oppe siden 05.00 og har tenkt mer i fjøset): Ekstra kontantstøtte til barn med mer enn 3 km skolevei i kommuner med under 2000 innbyggere, dobbel melkekvote og nydyrkingstilskudd for gårdbrukere i kommuner med under 3000 innbyggere, og gratis grønne kjeledresser til alle.

10.30: Abid Raja sender ut en pressemelding.

10. 45 Statsministerduell Jens-Jensen på TV2 Nyhetskanalen. Stein Kåre Kristiansen forklarer hvem som vant.

11.02: P4 nyhetene: Ny meningsmåling, Ap frem, SV tilbake (”En inspirasjon”, sier Kristin), Frp tilbake, Høyre frem (”Vi har jobbet godt med sakene våre, vi er på vei oppover”, sier Erna).

11.30 Frp vil ha overgangsalderminister og lokale overgangsalderombud i hvert fylke. Asylretten avskaffes innen 1.oktober.

11.59 Trafikkradio: Samferdselsminister Liv Signe Navarsete om veiadn og asfalt med kløversmak.

12.00: KrF ønsker kontantstøtte til og med 18 år – og subsidiering av bøker trykt på meget tynt papir.

12.02: Siv Jensen er sjokkert over at verdens rikeste land ikke har råd til gratis bibler.

12.30 P2-universitetet: ”Høyre og arvesynden” ved Trygve Bull (reprise)

12.30: Abid Raja sender ut en pressemelding.

13.00: Høyre vil ha amnesti for skatteflyktninger og redusert moms med 5 prosentpoeng.

13.03: Siv Jensen vil ha eget tilbakekomstbeløp for skatteøkninger og avskaffe moms i verdens rikeste land.

13.05 (Norgesglasset NRK): Lars Sponheim intervjuer Lars Sponheim. Lars Sponheim forklarer hvem som vant.

13.30: Venstre ønsker stemmerett for 15-åringer.

13.35: Siv Jensen er sjokkert over at Venstre ikke vil la 14-åringer få stemme.

13.37: Lars Sponheim sier at Venstre aldri vil sitte i regjering med Frp.

13.45 P2: ”Hvorfor LO skal ha vetorett overfor demokratisk valgte regjeringer”, samtale mellom Raymond Johansen og Roar Flåthen

14.00: Landsomfattende meningsmåling for Fjordenes Tidende. KrF (”Vi har jobbet godt med sakene våre, vi er på vei oppover”, sier Dagfinn). Venstre tilbake (”En inspirasjon”, sier Lars). Senterpartiet stand by.

15.05: ”Her og Nå” har statsministerduell Jens-Jensen. Kyrre Nakkim forklarer hvem som vant.

16.00: Frogner Høyre kjører bilkortesje (afghanske og kurdiske sjåfører) med banneret: ”Høyre må bli et klarere klasseparti”.

17.30 P4. Statsministerduell Jens-Jensen. Trine Eilertsen forklarer hvem som vant.

18.00 Dagsnytt Atten: Statsministerduell Jens-Jensen. Arne Strand forklarer hvem som vant.

19.04: Dagsrevyen, ny meningsmåling. KrF tilbake (”En inspirasjon”, sier Dagfinn), Venstre frem (”Vi har jobbet godt med sakene våre, nå er vi i siget”, sier Lars) , Senterpartiet stand by.

19.24: Dagsrevyen. Torstein Dahle klager over at Rødt ikke slipper til i media.

19.28: Dagsrevyen. Langtidsvarsel ved Frank Aarebrot , Bernt Aardal, Hanne Marte Narud, Ander Todal Jensen.

19.30: ”Puls”. Kristin Halvorsen om smertegrenser.

19.30: ”TV2 hjelper deg” - i dag om å ta vare på ressursene: Ap og SV resirkulerer Soria Mora.

20.00: Valgnytt NRK går i dybden og lar Jens møte Jensen. Arne Strand forklarer hvem som vant.

20.30: Valgfokus TV2 tar opp de ukjente tema som fortjener oppmerksomhet: Statsministerduell Jens – Jensen. Pål T. Jørgensen forklarer hvem som vant.

21.00 P2”: Illusjonene” - høytlesning fra partienes programmer.

21.30 Radioteatret: ”Utsettelsen” med Jens Stoltenberg.

22.30 (NRK P1): ”Husker du den gang i lampeskinn” med Gro og Kåre.

22.45 NRK-Radio Migrapolis: Duell Hadia Tadjik – Abid Raja.

23.00 (aldersgrense 21 år) Cinema Horribilis, Kult-TV: “Togreisen” (skrekkfilm fra 70-tallet, regi:Ap).

00.05: Nattønsket NRK. ”Drep meg, Herre Konge, men ikkje med politikk”, fra vikingskalden Snegle-Halle tale til Harald Hardråde.

Politisk vitnemøte i Stavanger

Valgkampåpning for Arbeiderpartiet i Rogaland på Arneageren ( ikke oppkalt etter Arne Rettedal, men biskop Arne (1277 – 1303). Statsministeren. Rødt telt. Røde ballonger. Valgbuttons for fire nye rødgrønne år. Det kurvede skillet mellom den dominerende røde grunnfargen og og en liten grønn flekk nederst, er neppe ment å symbolisere Lofoten-bølger. Statsminister og Bjørn Eidsvåg, Kian, Nina, Torstein og Olav. Svein var der, Tore og Torfinn likeså, men ikke Eirin.

Alt var preget av trygghet, forutsigbar og stabilitet. Det var da også disse begrepene statsministeren trakk frem i sin appell, etter at Bjørn Eidsvåg hadde begynt med ”Min båt er så liten og havet så stort, og Jesus har grepet min hånd” i egen versjon. I alle fall er velgerhavet stort, og for et godt resultat trengs nok både et løfterikt trålfiske og at Jens griper så mange som mulig i hånden for å føre dem frem til Soria Moria rike.

Bjørn Eidsvåg fremsto som en pålitelig sosialdemokrat , ”stort sett enig” med Ap. Da han snakket om søndagsskole, basar og åresalg, var partilederen kanskje ikke helt på hjemmebane, slik han derimot trolig var i går i partibastionen Hedmark (Odvar Nordli, Sigbjørn Johnsen og Sylvia Brustad). Statsministeren begynte med å takke, ikke for maten men for oljen, eller egentlig: for all skatten som er til så stort glede for ”oss på Østlandet”, men øyeblikkelig rettet til hele landet. Og så snakket han – poengtert og godt – om arbeid til alle, og innsats for eldre og skole.
”Skolen skal ikke privatiseres”, sa han, men uten referanse til sin fortid i Steinerskolen.

Rogaland er ikke ukjent med begrepet omvendelse, og statsministeren erkjente sympatisk at han tidligere ikke har gitt korrekt svar på spørsmålet om hvem som er hovedfienden: ”Ikke noe annet parti (ikke Frp en gang?), det er sofavelgerne” (ihvertfall i denne saken er Ap og SV på linje).
Og det ble nesten som et vitnemøte for både troende og tvilere (du hadde nok gjort inntrykk, Bjørn) da han bekjente at enkelte ganger ”gjør Ap feil og inntar dumme standpunkter”, de bruker også ”mye tid på å skjule dem”. Er det derfor at staben med informasjonsmedarbeidere og -direktører i departementene øker så sterkt?

Jeg likte det Stoltenberg sa om dette, det skader ikke om politikere i andre partier følger eksemplet.

Det var en troverdig statsminister vi møtte på Arneageren. Det var nesten som å være på et gammeldags vitnemøte med oppbyggelse både for de troende og de usikre. Ledig og forståelig i form, mer opptatt av hvorfor folk skulle stemme på Ap enn hvorfor de ikke skulle stemme på Frp. Best var han da han snakket om velferdssamfunnet som en trampoline, at selv i nedgangstider og om du skulle miste jobben, så er skole og helsehjelp sikret, er det muligheter for ny satsing, nye løft. ”Håpet er viktigere enn frykten”.

Jens Stoltenberg er ingen retoriker, ingen Obama. Men viktigere enn retorikk er troverdighet. Appellen fortjente en 5’er - for det han sa og måten han sa det på, men jeg savnet noe med tyngde om miljø og klima.

Jeg kommer ikke til å stemme på Ap i høst, men i øyeblikkets situasjon hadde det med direkte statsministervalg stått Stoltenberg på min seddel.
Personlig får han nok fornyet kontrakt, men om det blir i flertall eller mindretall er usikkert. Han sa ikke noe negativt om KrF og Venstre, det kan kanskje bli bruk for dem i et budsjettkompromiss til høsten.

Fadderi fadderullan dei

Tirsdag i denne uken fikk likestillings -og diskrimineringsombud Beate Gangås alle partiene til bevisst og respektfullt å skrive under på at de skal opptre bevisst og respektfullt under valgkampen. Onsdag skrev Sp-leder Liv Signe Navarsete på Twitter: ”Det er jo ikke noe alternativ for folk som vil ha levende bygder å stemme Frp. Det er jo rene selvmordshistorien”. Frp-general Geir A. Mo responderte kvikt: ”Skulle jeg lagt meg på samme nivå, burde jeg vel titulert henne som morder, som ikke sørger for bedre veier i hjemkommunen en gang”.

Vi er uansett inne i en løfterik tid. ”De lover i øst og de lover i vest, og etterpå skal vi ha regjeringsfest”, som Thorbjørn Egner ville sagt det. Stavanger Aftenblads to hovedoppslag på valgsidene i dag: ”Frp lover bomfritt Norge” og ”Sp lover asfalt til folket”. Nobelprisvinner i økonomi, Thomas Schelling påpeker at et løfte vil være mer troverdig hvis den som har lovet, binder seg til masten. Men i denne sammenheng vil fedrelandet neppe komme i underskudd på tau.

Hallgeir Langeland (SV)har vist stigende form denne uken. Riktignok svikter han i dag, men det var sterke oppslag både onsdag (”Ut av sofaen”) og torsdag: Reagerte umiddelbart da han leste om økende arbeidsledighet blant unge, tok kontakt med to av partiets ministre, og i løpet av noen timer fikk Eddie Eidsvågs pøbelprosjekt ytterligere 700.000 kroner i tillegg til de 500 000 fra tidligere i sommer. Om dette også ble en støtte til et utsatt mandat, gjenstår å se. SV er for øvrig ikke partiet som ser mest i nåde til private tiltak, men nå kan prosjektet bli landsomfattende og med offentlig drift. Og da så.
Uansett: Hallgeir kommer nok ofte og sterkt igjen.

Det blir en tøff valgkamp. SV vil bli tøffere mot Ap, ”vi skal gå inn i en åpen valgkamp mot Ap” (nestleder Audun Lysbakken), mens ”Sp tøffere enn toget” (Dagsavisen).

Siv Jensen har alltid vært tøff, og nå har hun fått prisen ”Norges miljøversting”. Kampen var hard, men akkurat i denne sammenheng kom hun så vidt foran Jens Stoltenberg og oljeindustrien. Jens og Jensen blir med sine tosifrede dueller valgkampens gnistrende og inspirerende og fremmøteprosentøkende refreng: ”Om att og om att…”(Elisabeth Grannemann på Chat Noir i 1961).

Den samme Jens skal lørdag på husbesøk på Tasta – tre stykker så vidt jeg skjønner – og Bent Høie (H) har velvilligst furnert Tasta-boerne med lokale spørsmålsstillinger, som for eksempel: ”Kan Ap garantere at Lofoten åpnes for oljå?”. Det brenner nok Jens etter å svare på. Han hørte på Haakon Lie, men det spørs om han vil følge en annen partiveteran, Thorbjørn Berntsen: ”La Lofoten og Vesterålen være i fred – vi kan ikke spise olje, men en god torskemiddag gjør seg”. Derimot er Jens garantert støtte av Siv i dette spørsmålet, hun har gjort det klart at ”SVs verneiver vil gjøre Lofoten til et museum”.

Siv kjemper tappert mot både kultureliten og miljøeliten, og i det siste oppgjøret får hun drahjelp av Senterpartiet. Partiet har fått mer enn nok av miljøeliten, og til VG sier Liv Signe Navarsete at det er ”politikere og byråkrater som ikke er villige til å lytte til folk i flest i distriktadn”. Snart er det vel bare idrettseliten som fredes under valgjakta.

Ifølge Navarsete skal Sp nå sørge for å ”få den sunne fornuft inn i regjering og storting”. Men er ikke partiet representert begge steder allerede?

Vanligvis er det Frp som tar monopol på å forvalte folkets sunne fornuft. Partiet har brukt sommeren til å sette ny utslippsrekord. Dette har resultert i at partiet har fått milde pengegaver fra en rekke investorer – det er de som alltid venter å få mye igjen – med Stein Erik Hagen og Christen Sveaas som førerhunder, 2 mill.kr. fra hver. Som Siv sier det: ”Partiet for folk flest”.

Vi har savnet Lars Sponheim hittil i denne valgkampen. I går kom han imidlertid på banen med en plattform for borgerlig politikk, Han får en hertuginnelig omfavnelse (det politiske fenomenet hvor noen klarer å fremstå som din venn og støttespiller, uten at det er til gagn for deg eller din sak) fra Siv ,som mener dette er ”generelle formuleringer hun helhjertet stiller seg bak”, mens Lars som kjent ikke vil ha henne på plattformen i det hele tatt. Dette siste har fått Høyres nye næringspolitiker Michael Tetzschner (han som slo ut den verdikonservative Inge Lønning i kampen for Høyres nye profil) til å bemerke at han er ”grundig lei Lars Sponheim, som og fremst er opptatt av ekskludere Frp fra regjering, selv om han altså ønsker å kjøre ministerbil først på vegne av dem han ikke vil snakke med”.

Da har jeg vært innom de fleste partier, i alle fall når jeg tar med at
a) Rødt tar et skikkelig markedsgrep og bruker kjendiser som trekkplaster i sin valgreklame
b) KrF-wonderboy Knut Arild Hareide fikk både ros og ris fra folket for sitt slagord i NRKs konkurranse, ”KrF – ikke bare for folk flest” .

Rosinen i valgpølsen i Uke 1: Samfunnspartiet i Nordland åpner valgkampen uten hemninger i Hemnesbesberget med å la nigerianske eks-prostituerte selge massasjetjenester og opprette et lokalt ”red light district” et steinkast fra prestegården.

Å hei fadderi fadderullan dei.

Bunn - og opptur

Norske mediers skjødesløse omgang med tall er som Hotel Cæsar: Det tar aldri slutt.

Kartago bør ødelegges og medienes presentasjon av de 10 (!) månedlige politiske meningsmålinger er tilfeldige og kan forvirre mer enn de opplyser. Eksempel: Høyre er på bunnen en dag og har opptur den neste.

Hovedoppslaget på nrk.no i går på NRKs undersøkelse (Norstat):”(Høyre) Har aldri gjort det dårligere”. VG i dag (InFact): ”Opptur for Høyre-Erna”. Isolert er begge overskriftene riktige, men særlig opplysende for leserne er de ikke.
Det ville hjelpe om man i slike fremstillinger la lenker til de siste målingene andre steder.

Uten at jeg drar noen som helst konklusjon, er det forbløffende likhet i tallene for alle partier – unntatt Høyre og Frp –i de to målingene ( VG - NRK):
Ap 32,4 – 33.0, SV 7,3 – 7,1 – SP 6,9 – 6,0, Frp 24,3 – 28,1, H 15 – 11,3, KrF 6,2 – 6,6, V 4,8 - 4,9. Ser man på Frp + H blir tallene 39,3 – 39,4! Regjeringspartiene har 46,6 – 46,1 mens opposisjonen har 50,3 – 50,9.

Generelt: Når resultatene for enkeltpartier en måned gjør store utslag, burde all verdens varselsklokker kime. Når man ser dem samlet hver måned og over tid, hjelper betraktelig (tv2.no og aftenbladet.no gjør det).

Poenget er vel at alle som har egne målinger, må ha valuta for investeringen, og ser resultatet som eksklusivt stoff. Derfor lages oppslag på enkelte store bevegelser – som alltid korrigeres i neste måling. VG-nett skal forøvrig ha ros for et rimelig nøkternt oppslag på sin negen måling.

Det ingen av de offentligggjorte tallene forteller noe om, er antall hjemmesittere. Mobiliseringen av disse, og det forhold at stadig flere synes å ta endelig standpunkt i uken før valget, kan ha stor betydning når de endelige tall presenteres 15.september

Rikdom til besvær

Norge blir rikere, rikest i verden målt i fond. Vi har i år passert fondet til Emiratene. Skulle de 2384 milliardene bli delt på oss alle, ville vi fått overført ca. 500 000 kroner hver. Steller vi oss fornuftig vil neppe våre etterkommere spørre som mor Åse: «Hvor er skjeppene med mynt, etter gamle Rasmus Gynt?»

Men det kan bli andre spørsmål, om forvaltningen av den arv som ikke kan måles i tall. "Av voksende rikdom følger bekymringer, sa Horats. En av dem ble eksponert i helgen. ”Full City” havarerte og gjorde store miljøskader . Det norske oljefondet har investert nesten 174 mill.kr.i den kinesiske eiergruppen – som i mange år har drevet kontroversielle transporter til udemokatiske regimer. Dette er bare et av de over 400 tvilsomme selskapene fondet er inne i.

Oljefondet – eller Statens pensjonsfond utland - skal i følge sine egne etiske retningslinjer ikke foreta investeringer som utgjør en uakseptabel risiko for at fondet medvirker til uetiske handlinger eller unnlatelser som for eksempel
* krenkelser av grunnleggende humanitære prinsipper
* grove krenkelser av menneskerettighetene
* brudd på folkeretten
* grov korrupsjon
* alvorlige miljøødeleggelser
* barnearbeid
* produksjon av kjemiske-, biologiske-, brann- og kjernevåpen. antipersonellminer og klasebomber

Fondet er på eiersiden i over 8.000 selskaper over hele verden. Da blir investeringene som et hinderløp med så mange prøvelser at det er umulig å ikke snuble i flere av dem uansett retningslinjer, uansett god vilje og etisk utvalg, uansett en finansminister som jeg er sikker på krøller seg innvendig hver gang det dukker opp nyhetsmeldinger om etisk forkastelige eller i alle fall tvilsomme deler av formuen.

Nylig ble det kjent at Oljefondet har investert i selskapet Elbit Systems. Det selger kampdroner som kan ha vært brukt i strid med folkeretten i angrep på sivile på Gaza-stripen.

Vi leser at fondet har kjøpt seg opp i utenlandske spillaktører som Unibet, Betsson og Ladbrokes – alle tre driver blant annet med nettpoker og gamblingsvirksomhet på nett.

Fondet har vært inne i brasilianske Votorantim, som planlegger å bygge store demninger i forbindelse med gruvedrift i den sørlige delen av Brasil. En av Kirkens Nødhjelps partnerorganisasjoner frykter at et areal tilsvarende 11.000 fotballbaner vil bli satt under vann og avskoget.

Det kanadiske selskapet Goldcorp Inc. eier gruveselskapet La Montana, som driver utvinning av gull og andre mineraler i Guatemala. Selskapet har kuttet vanntilførselen til flere landsbyer, og tapper grunnvannet med faretruende hastighet. Forurenset vann går tilbake til elver og innsjøer. Oljefondet er inne i selskapet med 380 mill.kr.

Er det i dagens verden i det hele tatt mulig å leve opp til politiske ønsker om en høy etisk standard? Ofte er det mer troverdig å innrømme de faktiske etiske dilemmaene, enn å prøve å kle dem inn i fine ord.

Kan noe gjøres? Hvor langt skal, og kan, man for eksempel følge pengene som investeres? Mye av oljefondet er investert i andre fond som igjen er investert i andre fond. Hvilken oversikt og kontroll har pensjonsfondet over andre fonds kortsiktige investeringer fra dag til dag?

Den prisbelønte økonomen Joseph Steglitz var nylig i Oslo,invitert av Oljefondet,
og fremholdt at det bør fokuseres på sosialt- og samfunnsmessig overskudd av en investering. Han trakk frem flere eksempler på hvordan dette kunne gjøres, som ved å tilegne en andel av fondet investeringer i utviklingsland eller fornybar energi.
Et godt eksempel er hvordan investorer som holdt seg unna tobakkselskaper av etiske grunner unngikk aksjefallet når erstatningskravene kom rasende inn i milliardklassen. Investeringer i fornybar energi har også vist seg svært lukrative.

Steglitz har et viktig poeng. En utfordring bør være å sette i gang studier om sammenhengen mellom klimautfordringene og de finansielle markedene i lengre perspektiv om å utvikle investeringsstrategier som forener god avkastning med bærekraftig utvikling. Kan for eksempel investeringer i infrastrukturselskaper for CO2-håndtering og fornybar energi vise seg å gi dobbel klimagevinst?

Valgkamp i reprise?

Kan det være reprise-sommeren i NRK som inspirerte de blekrødeblekgrønne til å begynne julekort-sesongen så tidlig i år? Regjeringens syv punkter er et vakkert ønske om god jul og godt nyttår i “Fire nye år”. Som å høre Høyre i 2005: “Fortsatt fremgang”.

Statsministeren var kledd i grått, Kristin Halvorsen i rødt og Liv Signe Navarsete i grønt, og med dagens forunderligste bilde: “Enda flere skal merke den friske lufta av nylagt asfalt”.

Syv punkter - bunnsolid oppskrift på på rødgrønn valgseier eller politisk reklame uten substans? Ikke egnet til å skremme bort velgere, men heller ikke begeistrings-stimulerende eller inspirerende.

Punktene er som tomme flasker, det kommer an på hva som fylles i dem.
Ingen overraskelser, ingen visjoner. Kommentatorenes dom: ”Mer av det samme. Hakk i plata”.
Javel. Men kan det komme noe bedre fra opposisjonen?

Responsene var også forutsigbare, selv om Erna Solberg fikk vist at hun har tatt grunnkurs 2 i demagogi: ”et ganske selvgodt gjesp, og en klar avskjedssøknad”.
Til fordel for hvilket alternativ?

Siv Jensen gleder seg hver gang noen snakker om Frp og prøver å gjøre partiet til et politisk fugleskremsel, men mon svartmalerne husker Shakespeares ord om vanen som gjør skremselet ”til en hvileplass, som ingen frykter”.

Mellompartiene har foreløpig ikke fått valgkampvogna i gear. Med en saksfokusert valgkam kan det være en fordel, men det kan også bli en traurig måned i skyggen av kampen Jens-Jensen. Det er et psevdo-oppgjør der seierherren allerede er klar. Siv + Erna vil aldri få noe flertall alene, de kommer til å skli på kjellerlemmen mens Lars og Dagfinn står utenfor og ser, før de eventuelt kan bli attraktive støttespillere i budsjettkompromisser for et Ap i mindretallsregjering.

Må det være slik at alt regjeringen har gjort er kritikkverdig? At alt opposisjonen foreslår er ubrukbart eller rasering av velferdsstaten? Er rødgrønn uenighet å bryne seg på hverandre mens opposisjonene uenighet er kaos? Skal regjeringen få ros for barnehageløftet og krisehåndteringen?

Blir det en valgkamp i reprise fra 2005, 2001, 1997, osv? Konfrontasjoner om uoppfylte løfter? Love bare det man allikevel ikke behøver å holde? Hvem sa hva og gjorde det motsatte? Hvem har bevilget mest? Vil man være brannmann, men sprøyter bensin? Prøve å slukke branner man selv har tent på?

Har enda flere politikere møtt enda flere kommunikasjons”eksperter” (jfr. Stein Erik Hagen og Berit Kjøll) og blitt enda flinkere til ikke å svare på det de blir spurt om,. men gjenta og gjenta og gjenta de tre sakrale mantraene de har lært?

Eller: Skal vi få en valgkamp der viktige spørsmål blir belyst fra ulike sider, der mediene går grundig til verks for å gi ”solid grunnlag for egne meninger”?
Eller får vi en reprise av det politiske spill i alle varianter?

La oss få bred drøfting av integreringspolitikkens pluss og minus, og konkrete forslag uten slagord og store bokstaver.

Klimapolitikken handler om petroleumsutslipp og mer utvinning og flere letetillatelser enn nesten noen gang, oljeboring i Lofoten - men også fornybar energi, alternative arbeidsplasser, troverdighet. En observatør på twitter bemerket: ”Legg merke til hvordan Kristin Halvorsen ser skikkelig ubekvem ut hver gang Jens snakker om miljø og klima”.

Alle regjeringer har villet ”ta hele landet i bruk”, men fremdeles legges det ned et firesifret antall gårdsbruk hvert år. Stadig flere velger å flytte til en by eller tettsted. Konsentrasjonen av unge i urbane strøk fører igjen til at færre betaler skatt for velferdsgodene i distriktene. Dette kan igjen bidra til forskjell i kvaliteten på kommunale tjenestetilbud, og øker behovet for reformer i kommunestrukturen

Fattigdomspolitikken har ingen regjering har klart å gjøre noe konstruktivt med. Hvordan vil partiene møte mennesker som opplever fattigdommens skam og marginaliseringen som følger av den i vårt land - og dens himmelropende utrettferdighet andre steder? Det faktum at over en milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom i verden i dag, og med økende økologiske problemer, gjør at en del av de andre problemene vi er opptatt med i norsk offentlighet fremstår som marginale, selv om de ikke er uviktige.

Vi trenger politikere som samarbeider og erkjenner at ingen har monopol på de beste løsninger, men også som skarpstiller og argumenterer - ikke driver stillingskrig med utslitte klisjeer og kjekke “oneliners” - der det er klare spenn i standpunktene.

Utfordringene går både til medier og politikere og oss velgere: La ikke denne generasjonens ettermæle bli
”viljeløst vimrende, ved ei hvorhen, -
skrukker sig hjerterne, smyger sig sindene,
veke, som vaggende vidjer for vindene, -
kan kun om èn ting i verden de enes,
den, at hver storhed skal styrtes og stenes”.
(Ibsen: ”Kongsemnerne” )
Våre barnebarn og oldebarn fortjener bedre.

PS. Naturligvis er også denne bloggen en reprise. Fra 2005, 2001, 1997.…..