2. Der regjeringspartiene er klart uenige heter det at man skal forhandle etter valget”. Vil ikke svare på hva som kan skje etter valget dersom flertallet ryker.
3. Klart demonstrasjon av klassisk skille i en del saker mellom Frp/Høyre og Venstre/KrF.
4. Høyst uklart hva som vil skje om regjeringspartiene mister flertallet.
Klassisk programlederreplikk til Kristin Halvorsen (men gjaldt flere): ”Nå svarte du veldig godt på et spørsmål som ikke ble stilt”.Klareste stillingstagen: Siv Jensen
Beste replikk: Jens Stoltenberg (”Jeg tør nesten ikke skru på radioen, for hver sending kommer Frp-utspill som koster nye milliarder”)
Beste påminnelse: Lars Sponheim (”De fire neste årene blir tyngre for Norge”) og Dagfinn Høybråten appell om solidaritet utenfor landets grenser.
Mest ulne svar: Jens Stoltenberg om oljeboring i Lofoten.
Hovedinntrykk: Brukbart opplysende debatt.
Råd til velgerne: Glem taktisk stemmegivning, stemp på det partiet man er mest enig med.
Stafett er stafett og valg er valg. Noen er mest opptatt av hva partiene står for, mange er mest interessert i hva slags regjering og hvilken statsminister landet får etter 14.september. For noen er gamle skillelinjer det viktigste, for andre er det altoverskyggende spørsmålet: I hvilken zoologisk hage er det flere kameler enn kameleoner (de som skifter farge etter omgivelsene), hvor kan man få størst gjennomslagskraft for egen politikk og møte færrest uspiseligheter?
Hvis regjeringspartiene mister flertallet, er det meget uklart hva som vil skje. Det ville vært mer liv i valgkampen om Høyre + Venstre + KrF hadde markert seg som et alternativ. Det ville blitt mindre Jens-Jensen og mer trekant-debatter om disse partiene laget en kort viljeserklæring med få, men tydelige, poster. Mer Erna, mindre mediefokus på et fiktivt tofront-slag fordi Siv som stats,minister en et utgangspunkt for mediene som ikke er troverdig. Problemet er Høyres flørt med Frp, at partiet har valgt å ikke velge. ”Eneste parti som garantere en borgerlig regjering” er en garanti som i realitetens verden er null verd”.
Etter alt å dømme vil Frp gjøre et godt valg. Men uten et rent flertall sammen med Høyre er det vanskelig å se hva dette kan brukes til. KrF og Venstre ligger nær det politiske sentrum og vil ikke danne en regjering der Frp er det store og dominerende partiet. Dette betyr ikke forakt for Frp-velgerne, snarere at man tar partiets program på alvor og konstaterer at avstanden er for stor i viktige spørsmål.
Frp har sagt at partiet ikke vil støtte en regjering der partiet ikke er med. Greit, men likevel for enkelt. Hvis regjeringspartiene mister flertallet, og særlig i en situasjon der H+V+KrF blir større enn Frp og danner en mindretallsregjering, kommer Frp før eller senere ikke utenom en vurdering av om partiet skal kaste H+V+KrF og skape rom for en Ap-regjering i mindretall.
Høyre og Venstre har imidlertid viklet seg inn i en ordkrig der begge er nødt til å tape. Lars Sponheim advarer velgerne mot å stemme på Høyre, fordi det kan føre til en Frp-regjering, mens Per Kristian Foss mener at en stemme til Venstre i realiteten er en stemme til støtte for den sittende regjering.
Mange av disse to partienes velgere synes antagelig at de mest konstruktive er å la Jeppe bli sittende på krangleberget, komme ned og følge oppfordringen: ”Forlig Jer, I skabhalse ”. Eller er det for sent? Det ville bli en mer spennende innspurt om man avsluttet Svarteper-spillet og prøvde å skissere et realistisk opplegg.
Hva kan skje etter valget: Jeg ser 13 mulige, men langt færre realistiske alternativer, og tror det kan bli vanskelig å følge BennyAndersen:
”Partiene flyver i flokk,
når de er mange nok"
13 teoretiske scenarier, mange temmelig urealistiske:
1.Regjeringspartiene får flertall.
"Gresset er grønt og flott,
Sp- og SV'erne har det godt”
a) Regjeringen (med nødvendige utskiftninger) fortsetter. Klar mulighet.
b) SV og/eller Sp gjør det så dårlig at de trekker seg ut og Ap får regjere alene.
c) Høyre og Ap har flertall og danner ”kriseregjering”. Interessant tanke, men ikke realiserbar.
2. Opposisjonen får flertall.
”Lungerne fråtser i Luft, å hvilken Snerleduft”
a) Frp + H + KrF + V danner regjering. Umulig. V og KrF vil ikke, den politiske avstanden er for stor.
b) Frp + H + KrF får flertall og danner regjering (høyresiden i KrF overvinner ledelsens betenkeligheter, får viktige garantier i verdispørsmål). Teoretisk mulig (for eksempel Frp 28, H 15, KrF 6-7), men neppe i praksis . Betyr løftebrudd og store spenninger innad i KrF.
c) Frp + H får flertall og danner regjering.
”Himlen er temmelig blå, det tror jeg ikke på”.
d) Frp og H danner mindretallsregjering. Frp vil være storebror, Høyre tar ikke en slik sjanse. Koalisjonen vil ikke overleve lenge i møte med Stortinget.
e) Frp blir største opposisjonsparti og danner regjering alene. Hvis partiet mener noe med sine programposter, vil regjeringen bli kastet umiddelbart. f) Høyre danner regjering og satser på samarbeid dels med Frp, dels med V/KrF, i enkeltsaker (oljeutvinning, EU-tilnærming) med Ap. Vil kunne overleve en stund.
g) H + V + KrF. Kan samarbeide til begge sider.
h) Partnerne fra Bondevik II (Sp, KrF og Venstre) finner sammen igjen, ikke minst fordi Sp alltid har vært opptatt av å få størst mulig gjennomslag. Ingenting er umulig, men neppe så store sjanser for at dette kan realiseres.
i) V og KrF går inn i en koalisjon med Ap og eventuelt Sp, og danner flertallsregjering. Teoretisk mulig å finne en god politisk plattform, men KrF+V har lovet at dette ikke skal skje. Hva med 2013…..?
j) Ap danner mindretallsregjering og manøvrerer fra sak til sak. Stadig flere innen Ap innser at dette vil gjøre det lettere for partiet å vinne frem med sine (ev. lett modifiserte) synspunkter enn i en situasjon der juniorpartnerne må få gjennomslag i noen av sine hjertesaker.
"Solen er rød og rund”
I øyeblikket vurderer jeg mulighetene slik: Størst sjanse for 2 j), deretter 1 a) og en liten mulighet for 2 g). Men alt fokus på Jens-Jensen, og interessen både i Ap og Frp og mediene på å fremstille dette som en tofrontskrig, kan gi andre utslag enn de vi ser i dag, og styrke regjeringspartiene. Trolig er det slik at jo sterkere Frp blir, dess mer svinner sjansene for en borgerlig regjering.Siv Jensen blir ikke statsminister - i år. Sjansene er definitivt størst for fortsatt Stoltenberg - i en aller annen konstellasjon.
Etter 1971 er det bare Willoch-regjeringen(83-85) som har vært i flertallsposisjon, alle andre har vært mindretallsregjeringer. De rødgrønnes poengtering av fordelen ved et flertall, er rammet av en del dissensene og åpenbare indre drakamper. Satsingen på fordelene ved ”fast og forutsigbar styring” fra 2005, har ikke helt slått til.
Med en mindretallsregjering kan Stortinget igjen bli et mye mer spennende og fremfor alt viktigere forum ved at det oppstår en situasjon der sentrale spørsmål ikke avgjøres i dragkamp i et lukket rom mellom tre rødgrønne ledere. En undersøkelse i fjor høst forteller at bare en av tre stortingsrepresentanter mener nå at Stortinget er den viktigste politiske arena.
Makten er flyttet til regjeringskvartalet. Både regjeringspartienes menige representanter og opposisjonen i Stortinget føler at de sitter på sidelinjen. Når Jens + Kristin og Liv Signe har forhandlet seg frem til en løsning, er det ikke rom for endringer. Høringer blir pliktløp der karakterene ikke teller. Sverdrups ”all makt i denne sal” er blitt ”nesten ingen makt”.
“Mindretallsregjering er ikke det verste man har, og om litt er valget klart”.
(Dette er en oppdatert blogg etter partilederdebatten i NRK mandag)
Takk Thor Bjarne for oppklaringen,
SvarSlettmen jeg er uenig med deg på minst ett punkt: Denne gangen skal jeg velge taktisk og ikke etter hjertet.
Årsaken er at jeg ikke kan gå etter partiet jeg er mest enig i når jeg vekter argumentene. I klartekst betyr det at jeg ikke kan se grunnlag for noe sammarbeid med FrP. Partiet er uten klare verdier og ideologi og fungerer derfor som populister. Det gjør det umulig å samarbeide og umulig å forutsi hva de kommer til å gjøre.
Høyre vil garantere borgerlig regjering og samarbeide med FrP - uten at jeg som velger har noen muligheter til å si nei til det. Det betyr at en stemme til Høyre vil bli oppfattet som en stemme til dem i partiet som vil samarbeide med FrP. Og dem vil jeg ikke støtte.
Så da står jeg tilbake med taktisk stemmegivning. Jeg liker det ikke, men sånn er det. KrF og SP er uaktuelt for meg. KrF på grunn av verdidebatten og kontantstøtten, SP fordi partiet framstår som et interesseparti for innlandet.
Venstre er eneste mulighet. Skulle noen- les Sponheim - spise kameler eller presse seg gjennom nøkkelhullet til Jerusalem for samarbeid med Høyre/Frp - ja så presser Venstre den koalisasjonen til Venstre - retning miljø, liberalisme og forutsigbarhet. Dersom de RødGrønne må spise kameler på andre siden og invitere Venstre inn i regjeringssamarbeid med Ap pluss svekket SV og SP - ja så vil Venstre dra koalisasjonen i retning sentrum, miljø, liberalisme, frihet og demokrati.
Dersom vi får en ensom AP-regjering - så må de ha støttepartier. Venstre vil da trekke samarbeidet i retning mot sentrum og vekk fra forbud og i retning personlig ansvar.
I alle tilfeller vinner jeg på et større Venstre og en svekket mørkeblå Oslo-Høyre-Frascatti-gjeng.
Mener du at det er helt umulig at den sittende regjering hvis den ikke får flertall kan gjøre visse innrømmelser overfor V og KrF (Nei til oljeboring i Lofoten, noe skolepolitikk o.l.)og få dem til å bidra som parlamentarisk grunnlag?
SvarSlettParlamentarisk grunnlag er noe annet enn regjeringsdeltakelse, men et klart Ap-nei til olje tror jeg ikke på. Derfor.
SvarSlettDet var da en merkelig analyse. 2j er da helt uaktuelt. Ap går til valg på å fortsette i regjering med Sp og SV. Og slik går det - heldigvis. Det er ingen grunn til regjeringsskifte nå!
SvarSlettAnalysen prøver å se hvilke alternativer som kan tenkes etter valget. Taper koalisjonen, er det mest realistiske at Ap fortsetter alene, de tre vil neppe danne mindretallsregjering og opposisjonen er så langt fra hverandre politisk at man ikke får til et styringsdyktig mindretall.
SvarSlettE.R Mathiesen, det kaller jeg ikke taktisk stemmegivning. Det er bare en konsekvens av at en ikke er enig i et parti med alt, og når de tingene en ikke er enig plutselig blir svært aktuelle (FrP-samarbeid) så er det bare naturlig at en stemmer på noe annet.
SvarSlettTaktisk stemmegivning var om jeg f.eks skulle stemme på Ap, fordi jeg var sikker på at de fortsatt ville ha flertallsregjering med Sp og SV, som jeg liker mindre.