Slike vurderinger synes jeg alltid har vært vanskelige punkt. Nå har jeg sett at formuleringen er trrukket frem i forbindelse med Riise-saken i Stavanger.
Sterke scener, voldsomt språkbruk, anklager, gråt, fortvilelse. Men noe brudd på paragraf §3,9? Ikke i min vurdering. Men ville jeg ha vurdert det annerledes i 1989?
Alle redaksjoner møter vil fra tid til annen møte saker der slike vurderinger må gjøres. Noen av dem ender i Pressens Faglige Utvalg ( PFU). Om den aktuelle saken skulle havne på Per Edgar Kokkvolds PFU-bord, tror jeg ikke utvalget ville landet på ”brudd på god presseskikk”.
God presseetikk er ikke noen statisk størrelse. Jeg var redaksjonell leder i 34 år, i noen av dem også medlem av PFU. Men det er ikke vanskelig å erkjenne at hvis en del av de dilemmaene vi den gang vurderte i redaksjon og PFU hadde inntruffet i dag, kunne noen vurderinger blitt annerledes. Vi vet mer om årsak og virkning på en del felter, samfunnet endrer seg raskere og raskere. I noen sammenhenger blir gårsdagens etikk noe utdatert, selv om det slett ikke er slik at alt nytt er godt.
Det er enkelte paralleller til teologien her. Jeg husker debattene om kvinnelige prester på 60- og 70.tallet,. husker den overveldende negative holdningen hos det store flertallet av prester og biskoper og organisasjonsledere og andre, selvoppnevnte profeter: ”Kvinnelige prester er helt åpenbart strid med Guds klare ord”. Fremdeles er det nok noen som mener dette, men det blir stadig færre. Det klare ord er ikke så klart likevel, og det kan være greit å huske historien når debatten for tiden går som hardest om homofile ekteskap.
Ingen leser Bibelen uten briller. Vi har alle vår egen historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle bagasje. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Historien bør vise at holdninger som er blitt utlagt som konsekvenser av ”Guds klare ord”, må revideres fordi man i likhet med Peer Gynt ”kom senere hen til andre resultater”.
Tilbake til presseetikken og et eksempel på hvordan holdninger har endret seg de siste 10-15årene: Frem til 2006 het det i Vær Varsom-plakaten at ”selvmord eller selvmordforsøk skal som hovedregel ikke omtales”. Denne formuleringen var nærmere 70 år gammel . I 2006 ble bestemmelsen endret til følgende: ”Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger”.
Det er stor usikkerhet blant journalister og redaktører når det gjelder dette vanskelige temaet. Og endringen betyr slett ikke noe fritt-frem for omtale av selvmord. Men professor Lars Mehlum, eksperter på selvmord, har sagt: ”Å fokusere på selvmord som en utfordring for fellesskapet og som et samfunnsproblem vi kan gjøre noe med, vil være gunstig. Det har vist seg at mer omtale av psykiske lidelser gjør dem mindre stigmatiserende. Media må også søke å formidle håp, som er en meget sentral dimensjon når det gjelder selvmord.”
I 1992 begikk statsminister Gro Harlem Brundtlands sønn selvmord. Alle journalister visste det, men vi skrev ikke noe. Jeg husker godt da det kom to amerikanske presseetikere til Norge, og vi fortalte stolt om vår tilbakeholdenhet. Det utløste ingen applaus, tvert imot: ”I USA ville det vært brudd på god presseskikk ikke å skrive noe om en slik sak. Publikum må få klar beskjed om at statsministeren er utsatt for en slik påkjenning og dessuten sykmeldes i 14 dager”.
Noen kritikere blåser av institusjonen Pressens Faglige Utvalg, og mener at den ikke har noen betydning. Det er ikke min erfaring, ingen mediafolk jeg har kjent i seriøse nyhetsaviser syntes det er hyggelig å motta karakteristikken ”brudd på god presseskikk”.
For å illustrere hvordan utvalget tenker og vurderer klager, skal jeg referere tre uttalelser som alle handler om problematikken jeg nevnte innledningsvis:
1. Nordlandsposten intervjuet en mann som ni år tidligere forsøkte å ta sitt eget liv med hagle. Store bilder, på førstesiden og inne i avisen, viste på nært hold halve mannens hode, med skuddskader i ansiktet. Mannens sønn påklaget, på vegne av moren, søsteren og seg selv, den indirekte risiko for identifisering også av dem. Klageren så særlig alvorlig på at avisen lot den intervjuede fritt få uttale seg om forhold som knyttet moren og barna til årsakene til mannens selvmordsforsøk.
Pressens Faglige Utvalg mente Nordlandsposten måtte ha anledning til å bringe intervjuet med en person som hadde vært igjennom en særdeles vanskelig livssituasjon og selv mente å kunne være andre til hjelp.
Likevel mente utvalget at avisen måtte forstå hvor belastende det ville kunne være for de nærmeste berørte, både å bringe bilder der personen kunne gjenkjennes og å gjengi mannens anklager mot sin tidligere kone. Her viste utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, som blant annet maner pressen til å vise respekt for menneskers privatliv. Konklusjon: Brudd på god presseskikk.
2. En landsmøtedelegat på Mental Helse Norges landsmøte mente organisasjonens medlemsblad Sinn & Samfunn brøt god presseskikk da bladet refererte et innlegg hun holdt på møtet. Klageren anførte at bladet upresist gjenga hennes formulering: "Vi som har vært utsatt for slike (seksuelle) overgrep". Dessuten mente hun at bladet opptrådte uetisk da det publiserte biler av henne, hvorav ett i en fortvilet situasjon, uten at hun hadde gitt sin tillatelse.
Her delte Pressens Faglige Utvalg seg i flertall som besto av to fra offentligheten (Helen Bjørnøy og Jan Vincents Johannessen) og to pressefolk, mens mindretallet besto av Brit Fougner fra offentligheten og to pressefolk. Også i andre saker det utvalget deler seg, finnes medienes og offentlighetens representanter i begge leire.
Utvalget viste til Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, der det advares mot å fremheve personlige og private forhold (et punkt der det stadig oftere syndes).
Flertallet understreket en redaksjons selvstendige ansvar for å vurdere mulige skade-virkninger av bilder og opplysninger innen publisering, selv om disse formidles fra åpne møter hvor deltagerne vet at pressen er tilstede. Prinsipielt gjelder dette også for et medlemsblad.
Flertallet mente at klageren hadde gått langt i å utlevere sitt eget privatliv. Men selv om dette skjedde fra en talerstol, burde redaksjonen ha forvisset seg om at klageren ikke hadde noe imot videreformidling av informasjonen. Klagerens poeng kunne vært formidlet på en måte som samtidig hadde ivaretatt hensynet til hennes privatliv. Flertallet mener bladet måtte forstå at presentasjonen av kvinnens innlegg og bildene av henne, i ettertid ville kunne framstå som unødig belastende.
Konklusjon: Brudd på god presseskikk.
Mindretallet i utvalget la vekt på at innlegget ble holdt på et åpent møte, og var av vesentlig betydning for debatten. Klageren ga ingen signaler om at hun ikke ønsket å bli referert.
Pressen må selv ta et ansvar for uttalelser som gjengis, selv om de er gitt offentlig. Men klageren var ikke en person som "ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser". Hun hadde vært medlem av Mental Helse i flere år, var en sentral tillitsvalgt i organisasjonen, og et bilde av henne tatt i salen, var ikke et presseetisk overtramp.
Konklusjon: ikke brudd på god presseskikk.
3. Bergens Tidende laget flere reportasjer om et utviklingshemmet par som fikk avslag på søknad om å gifte seg. Den mannlige partnerens familie mente dekningen av saken svært ensidig. Det ble reagerte på at familien ikke ble kontaktet og orientert før artiklene kom på trykk, fordi man trodde at paret ikke fullt ut hadde sett konsekvensene av å gifte seg.
PFU mente det var journalistisk naturlig for BT å følge opp over tid hvordan offentlige myndigheter forholdt seg til det utviklingshemmede parets ønske om å inngå ekteskap. De to hadde også fått oppmerksomhet gjennom dokumentarfilmen om dem. I Vær Varsom-plakatens punkt 1.5, står det: ”Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.”
Utvalget mente både at paret og andre i familien hadde fått komme med sine kommentarer, og kunne derfor ikke se at avisen handlet presseetisk uakseptabelt.
PFU mante pressen til varsomhet der det er uklart om intervjuobjekter er i stand til å ivareta sine egne interesser. I denne saken skapte BT gjennom eksponeringen av de to og deres sak, et sterkt engasjement til deres fordel i lokalbefolkningen. Utvalget understreket viktigheten av at varsomhetsreglene på dette punkt ikke tolkes slik at enkeltindivider fratas muligheten til å uttale seg. Konklusjon: Ikke brudd på god presseskikk.
Mange avgjørelser i mediehverdagen mnå tas uten at det finnes en helt klar oppskrift på hvordan man løser etiske dilemma. Det viktige er at man ser dilemmaene og drøfter dem. Det er med presseetikken som med tannbørsten, den bør brukes hver dag.
En innsiktsfull kommentar fra en erfaren «ekspert» til ettertanke for en ukyndig som meg.
SvarSlettJeg er nok både litt naiv og litt «lekmannsprega». Men jeg stusser litt på all den informasjonen det sies at vi trenger, og aller mest på måten vi får den på.
For å være litt bråkjekk, vi kan vel snart ikke onanere om vi skulle ønske det, uten at det samtidig kommer i avisa? Mediene kan peke på viktige samfunnsproblemer som trenger sin politiske løsning, men hvorfor skal det skje gjennom enkeltsaker og personifisering? Er det ikke greit at vi bruker «døde» opplysninger som statistikk fra Statistisk sentralbyrå, som politisk handlingsgrunnlag? Men jeg veit svaret, hvordan skal de altfor mange mediene og journalistene da overleve økonomisk? Uten å appellere til menneskenes dårligste sider? Men bør mediene overleve, er ikke journalister og mediefolk like overflødige som børs- og eiendomsmeklere? Det er ikke i redaksjonene og på meklerkontora samfunnet trenger folk, men på sykehjem, i skoler og liknende.
Ellers er jeg på generelt grunnlag mot den såkalte «selvjustisen» gjennom FPU. Dere bladsmørere får underkaste dere samme lover og regler som andre mennesker. Dessuten har jeg ingen tro på ambisjonene om å være et domstolsliknende organ. Det når ikke opp til den nødvendige nøytralitet som for eksempel domstolene tross sine mangler har. Min og mange andres erfaring er at PFU konsekvent ser mer på hvem som har makt, og gir dem medhold, framfor hvem som har rett. Jeg hadde en sak der. Jeg ergra meg over at etterretningsoffiser (politisk overvåker og angiver) og debattredaktør i DT&BB, Einar Aaraas, i presentasjonen av mitt innlegg, i motsetning til andre, skulle henge meg ut og diskreditere meg med partitilknytning, som jeg ikke ville. Mens hans egen meningsfelle, et aktivt formannskapsmedlem i Lier kommune fra Høyre som uttalte seg som det, fikk lov til å presentere seg som «flyger». Men denne forskjellsbehandlinga synes PFU var helt ok!
Ser en de siste minst 150 år under ett, har pressen nesten 100 % vært et ukritisk propagandaapparat for verdens og alle nasjoners mektigste samfunnsaktører. Det kan vel ikke benektes?