Mer makt til velgerne

Burde Ap-velgerne i Oslo hatt anledning til å sette Hadia Tajik på sikker plass? KrF’erne i Rogaland prioritere Bjørg Tørresdal fremfor Dagfinn Høybråten? Venstresympatisører i Vest-Agder stemme frem Eva Kvelland på bekostning av sittende representant Anne Margrethe Larsen? Har lokal partiledelse, nominasjonskomiteer, og -møter for stor makt? Er dette med på å svekke valginteressen?

Jeg stiller spørsmålene fordi Senterpartiets unge og lovende Ola Borten Moe (jada, det er den Borten)i valgkampen har lansert (Kristin Clemet skrev fornuftig om spørsmålet i høst, men resirkulering er ikke en ukjent øvelse i disse dager) en ide som er noe så sjelden at den ikke koster penger: Et system der partiene ikke lenger kan prioritere sine valglister, men der velgerne selv bestemmer hvem de skal gi sin stemme til. Flest personlige stemmer skal altså gi stortingsplass. ”Vi bør ha et system der alle kan melde sin interesse for å delta i den nasjonale politikken. Dermed blir det viktig for partiene å sørge for at de har folk på listene sine som velgerne liker”, sier han.
Borten Moe mener at politikere som da ikke leverer, har ingen mulighet til å bli gjenvalgt. ”I dag er det nok for meg å holde meg inne med styret i partiet og nominasjonskomiteen for å bli gjenvalgt”.

Etter de innledende nominasjonsfasene til dette valget, ropte jeg
hurra for Oslo SV, Akershus Venstre, Oslo Ap, Vest-Agder Kr.F. og alle andre der det virkelig ble fightet om plassene i toppen. Et dobbelt hurra for Venstre i Aust-Agder som på internett kjørte en helt åpen prosess med stemmegivning om kandidater. Oslo Høyre spurte alle medlemmer om hvem som det burde satses på.
Dette skapte medieoppslag, økt interesse, engasjement! Veien til Tinget skal ikke være noen autostrada.

I realiteten er det svært få mennesker som bestemmer hvem som skal bekle de politiske vervene.
Medlemstallet i de politiske partiene synker sterkere enn interessen for skøyteløp Det er nå bare 8 prosent av de stemmeberettigede som er medlem av et politisk parti. Og skal vi tro forskningen – en del ganger skal vi det –er det under to prosent av befolkningen som i praksis bestemmer hvem som skal stille til valg. Dermed avgjør denne lille gruppen også til syvende og sist hvem som velges – fordi valgordningen er slik at når nominasjonsmøtet har sagt sitt, har velgerne ingen innflytelse på personvalget.

Borten Moes forslag har sine åpenbare svakheter - geografi (by-land), alder, ikke minst kjønn, og faren for tillitsmannssvikt - men fortjener å drøftes i en videre sammenheng om det norske demokratiet fungerer godt nok. La oss i tillegg til nominasjonsprosessen gjerne ta med en valgordning som gir styringstillegg, og spørsmålet om mandattilskudd til enkelte fylker. Og ikke minst: folkelig delaktighet i politikken.

Jeg tror fremdeles at vi trenger partiorganisasjoner og en nominasjonsprosess der velgerne ikke fikk fritt valg mellom alle listekandidater. Men det burde kunne åpnes for at alle medlemmer får være med på å bestemme på nominasjonsmøtet, ikke bare delegatene. Eller at et visst antall partimedlemmer med utgangspunkt i partilisten kunne stille med en annen/andre toppkandidater, og at så det samlede stemmetall bestemte antall mandater og hvem som skulle få det/dem. Kanskje ville det kunne øke interessen for nominasjonsmøter og skape større valgdeltakelse?
Det kan bli enklere å være med å bestemme, for eksempel gjennom uravstemninger og ved å gi adgang til å stemme via post, SMS og Internett, og ved at det kan avgis stemme over en lengre periode.

Når valgutspillerne er blitt hese og løftene er druknet i glemselens hav, bør det være tid for en meningsfylt debatt om demokratiets fremtid.