12 regjerings-scenarier

Hvis regjeringspartiene mister flertallet, er det etter min mening bare ett reelt alternativ uten AP: Høyre + Venstre + KrF. Det ville blitt mindre Jens-Jensen og mer trekant om disse partiene kunne laget en kort viljeserklæring med få, men tydelige, poster. Forklart at de tar Frps’s politikk på alvor og derfor ikke kan gå i regjeringssamarbeid med partiet.

Frp har sagt at partiet ikke vil støtte en regjering der partiet ikke er med. Greit. Men hvis regjeringspartiene mister flertallet og H+V+KrF danner mindretallsregjering, vil ikke Frp komme utenom situasjoner der man eventuelt må kaste H+V+KrF og skape rom for en Ap-regjering i mindretall. Jeg synes media i for liten grad har konfrontert Frp med en slik mulighet, men samtidig er det et faktum at den blir og mindre sannsynlig etter hvert som Høyre og Venstre går inn i en krig der begge er nødt til å tape.

Særlig hvis H + V + KrF kan bli større enn Frp, vil trioen i en gitt situasjon kunne få mulighet til å danne regjering. Men nå er det slik at Lars Sponheim advarer velgerne mot å stemme på Høyre, fordi det kan føre til en Frp-regjering, mens Per Kristian Foss mener at en stemme til Venstre i realiteten er en stemme til støtte for den sittende regjering.
La Jeppe bli værende på krangleberget, kom ned og ”forlig Jer, I skabhalse ”. Eller er det for sent? I så fall vil begge partier tape på det. Slutt med Svarteper-spillet, skisser et realistisk opplegg.

Fire uker før valget ser jeg følgende teoretiske scenarier:
1.Regjeringspartiene får flertall.

a) Regjeringen (med nødvendige utskiftninger) fortsetter.
b) SV og/eller Sp gjør det så dårlig at de trekker seg ut og Ap får regjere alene.
c) Høyre og Ap har flertall og danner ”kriseregjering”. Interessant tanke, men ikke realiserbar.

2. Opposisjonen får flertall.

a) Frp + H + KrF + V danner regjering. Umulig. V og KrF vil ikke.
b) Frp + H + KrF har flertall og danner regjering (høyresiden i KrF overvinner ledelsens betenkeligheter, får viktige garantier i verdispørsmål). Teoretisk mulig (for eksempel Frp 28, H 15, KrF 6-7), men neppe i praksis . Betyr løftebrudd og store spenninger innad i KrF.
c) Frp + H danner mindretallsregjering. Svært lite trolig. Frp vil være storebror, Høyre tar ikke en slik sjanse. Koalisjonen vil ikke overleve lenge i møte med Stortinget.
d) Frp er største opposisjonsparti og danner regjering alene. Hvis partiet mener noe med sine programposter, vil regjeringen bli kastet umiddelbart.
e) Høyre danner regjering og satser på samarbeid dels med Frp, dels med V/KrF, i enkeltsaker (oljeutvinning, EU-tilnærming) med Ap. Vil kunne overleve en stund.
f) H + V + KrF. Kan samarbeide til begge sider.
g) Partnerne fra Bondevik II (Sp, KrF og Venstre) finner sammen igjen, ikke minst fordi Sp alltid har vært opptatt av å få størst mulig gjennomslag. Ingenting er umulig, men neppe så store sjanser for at dette kan realiseres.
h) V og KrF går inn i en koalisjon med Ap og eventuelt Sp og danner flertallsregjering. Teoretisk mulig å finne en god politisk plattform, KrF+V har lovet at dette ikke skal skje. Men i 2013…..?
i) Ap danner mindretallsregjering og manøvrerer fra sak til sak. Stadig flere innen Ap innser at dette vil gjøre det lettere for partiet å vinne frem med sine (ev. lett modifiserte) syspunkter enn i en situasjon der juniorpartneren må få gjennomslag i noen av sine hjertesaker.

I øyeblikket vurderer jeg mulighetene slik: Største sjanse for 2 i), deretter 1 a) og et fromt håp om 2 f). Men alt fokus på Jens-Jensen, og interessen både i Ap og Frp og mediene på å fremstille dette som en tofrontskrig, kan gi andre utslag enn de vi ser i dag, og styrke regjeringspartiene. Siv Jensen blir ikke statsminister - i år. Sjansene er definitivt størst for fortsatt Stoltenberg - i en aller annen konstellasjon.

Etter 1971 er det bare Willoch-regjeringen(83-85) som har vært i flertallsposisjon, alle andre har vært mindretallsregjeringer vært det vanlige. De rødgrønnes poengtering av fordelen ved et flertall, er rammet av en del dissensene og åpenbare indre drakamper. Satsingen på fordelene ved ”fast og forutsigbar styring” fra 2005, har ikke helt slått til.

Med en mindretallsregjering kan Stortinget igjen bli et mye mer spennende og fremfor alt viktigere forum ved at det oppstår en situasjon der sentrale spørsmål ikke avgjøres i dragkamp i et lukket rom mellom tre rødgrønne ledere. En undersøkelse i fjor høst forteller at bare en av tre stortingsrepresentanter mener nå at Stortinget er den viktigste politiske arena. Makten er flyttet til regjeringskvartalet.

Både regjeringspartienes menige representanter og opposisjonen i Stortinget føler at de sitter på sidelinjen. Når Jens + Kristin og Liv Signe har forhandlet seg frem til en løsning, er det ikke rom for endringer. Høringer blir pliktløp der karakterene ikke teller. Sverdrups ”all makt i denne sal” er blitt ”nesten ingen makt ”.