Statsministeren var kledd i grått, Kristin Halvorsen i rødt og Liv Signe Navarsete i grønt, og med dagens forunderligste bilde: “Enda flere skal merke den friske lufta av nylagt asfalt”.
Syv punkter - bunnsolid oppskrift på på rødgrønn valgseier eller politisk reklame uten substans? Ikke egnet til å skremme bort velgere, men heller ikke begeistrings-stimulerende eller inspirerende.
Punktene er som tomme flasker, det kommer an på hva som fylles i dem.
Ingen overraskelser, ingen visjoner. Kommentatorenes dom: ”Mer av det samme. Hakk i plata”.
Javel. Men kan det komme noe bedre fra opposisjonen?
Responsene var også forutsigbare, selv om Erna Solberg fikk vist at hun har tatt grunnkurs 2 i demagogi: ”et ganske selvgodt gjesp, og en klar avskjedssøknad”.
Til fordel for hvilket alternativ?
Siv Jensen gleder seg hver gang noen snakker om Frp og prøver å gjøre partiet til et politisk fugleskremsel, men mon svartmalerne husker Shakespeares ord om vanen som gjør skremselet ”til en hvileplass, som ingen frykter”.
Mellompartiene har foreløpig ikke fått valgkampvogna i gear. Med en saksfokusert valgkam kan det være en fordel, men det kan også bli en traurig måned i skyggen av kampen Jens-Jensen. Det er et psevdo-oppgjør der seierherren allerede er klar. Siv + Erna vil aldri få noe flertall alene, de kommer til å skli på kjellerlemmen mens Lars og Dagfinn står utenfor og ser, før de eventuelt kan bli attraktive støttespillere i budsjettkompromisser for et Ap i mindretallsregjering.
Må det være slik at alt regjeringen har gjort er kritikkverdig? At alt opposisjonen foreslår er ubrukbart eller rasering av velferdsstaten? Er rødgrønn uenighet å bryne seg på hverandre mens opposisjonene uenighet er kaos? Skal regjeringen få ros for barnehageløftet og krisehåndteringen?
Blir det en valgkamp i reprise fra 2005, 2001, 1997, osv? Konfrontasjoner om uoppfylte løfter? Love bare det man allikevel ikke behøver å holde? Hvem sa hva og gjorde det motsatte? Hvem har bevilget mest? Vil man være brannmann, men sprøyter bensin? Prøve å slukke branner man selv har tent på?
Har enda flere politikere møtt enda flere kommunikasjons”eksperter” (jfr. Stein Erik Hagen og Berit Kjøll) og blitt enda flinkere til ikke å svare på det de blir spurt om,. men gjenta og gjenta og gjenta de tre sakrale mantraene de har lært?
Eller: Skal vi få en valgkamp der viktige spørsmål blir belyst fra ulike sider, der mediene går grundig til verks for å gi ”solid grunnlag for egne meninger”?
Eller får vi en reprise av det politiske spill i alle varianter?
La oss få bred drøfting av integreringspolitikkens pluss og minus, og konkrete forslag uten slagord og store bokstaver.
Klimapolitikken handler om petroleumsutslipp og mer utvinning og flere letetillatelser enn nesten noen gang, oljeboring i Lofoten - men også fornybar energi, alternative arbeidsplasser, troverdighet. En observatør på twitter bemerket: ”Legg merke til hvordan Kristin Halvorsen ser skikkelig ubekvem ut hver gang Jens snakker om miljø og klima”.
Alle regjeringer har villet ”ta hele landet i bruk”, men fremdeles legges det ned et firesifret antall gårdsbruk hvert år. Stadig flere velger å flytte til en by eller tettsted. Konsentrasjonen av unge i urbane strøk fører igjen til at færre betaler skatt for velferdsgodene i distriktene. Dette kan igjen bidra til forskjell i kvaliteten på kommunale tjenestetilbud, og øker behovet for reformer i kommunestrukturen
Fattigdomspolitikken har ingen regjering har klart å gjøre noe konstruktivt med. Hvordan vil partiene møte mennesker som opplever fattigdommens skam og marginaliseringen som følger av den i vårt land - og dens himmelropende utrettferdighet andre steder? Det faktum at over en milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom i verden i dag, og med økende økologiske problemer, gjør at en del av de andre problemene vi er opptatt med i norsk offentlighet fremstår som marginale, selv om de ikke er uviktige.
Vi trenger politikere som samarbeider og erkjenner at ingen har monopol på de beste løsninger, men også som skarpstiller og argumenterer - ikke driver stillingskrig med utslitte klisjeer og kjekke “oneliners” - der det er klare spenn i standpunktene.
Utfordringene går både til medier og politikere og oss velgere: La ikke denne generasjonens ettermæle bli
”viljeløst vimrende, ved ei hvorhen, -
skrukker sig hjerterne, smyger sig sindene,
veke, som vaggende vidjer for vindene, -
kan kun om èn ting i verden de enes,
den, at hver storhed skal styrtes og stenes”.
(Ibsen: ”Kongsemnerne” )
Våre barnebarn og oldebarn fortjener bedre.
PS. Naturligvis er også denne bloggen en reprise. Fra 2005, 2001, 1997.…..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar