torsdag 17. mars 2011

De gikk foran - mange fulgte etter

"Kvinner selv stod opp og strede, som de vare menn." To pionerer markeres denne uken: I dag er det 100 år siden Anna Rogstad ble første kvinne som møtte på Stortinget. I morgen er det 50 år siden Norges første kvinnelige prest Ingrid Bjerkås ble ordinert.

Mannen har stått sterkt når historien skrives, men begge disse to jubileene er en markering av de endringer i samfunnet som har skjedd de siste 100 årene. Og selv om det stadig er mannsdominerte bastioner, har for eksempel fem av de syv partene på Stortinget kvinnelige ledere – Erna Solberg, Siv Jensen, Kristin Halvorsen, Liv Signe Navarsete og Trine Skei Grande. Fire av 11 biskoper er kvinner – Helga Haugland Byfuglien (Borg), Laila Riksaasen Dahl (Tunsberg), Solveig Fiske, Hamar, og Ingeborg Midttømme (Møre). Og nye bastioner erobres, Byfuglien er blitt preses, den første kvinnelige leder i bispemøtet.

Anna Rogstad
representerte starten på kvinnenes politiske rolle og ansvar. En viktig pioner, som sto i en sterk Venstre-tradisjon. Hun kom fra embetsmiljø og slåss for kvinners rettigheter, organiserte og ledet an i kampen for allmenn stemmerett. Hun var med på å stifte Frisinnede Venstre i 1909, under ledelse av helten fra 1905, Christian Michelsen. Hun representerte Frisinnede Venstre, som i 1911 stilte fellesliste med Høyre. Både når det gjaldt stemmerett og forsvar var hun uenig med på Jens H. Bratlie (H) 1.plass. Da han ble statsminister året etter, rykket hun opp som fast representant.

Anna Rogstad arbeidet for å styrke jenters utdanning. De måtte lære det samme som gutter og bli økonomisk selvstendige, og lærerinnenes vilkår måtte bedres. I tillegg til skole og utdanning, engasjerte hun seg også i helse- og omsorgsspørsmål og saker om forsvar, bygningsvesen og arbeidsliv.

Ingrid Bjerkås
ble ordinert av biskopen Kristian Schjelderup. Det var meget kontroversielt. Jeg husker godt de krasse ord som kom fra store deler av kristenfolket. Seks biskoper nektet å forholde seg til ordinasjonen og erklærte at "vi finner det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med Det nye testamentes grunnholdning og med dets direkte utsagn.” De avviste kvinnens adgang til hyrde- og læreembetet og begrunnet dette prinsipielt med å henvise både til Guds skaperordning og til Herrens eget bud. Den kirkelige høvdingen Carl Fr. Eisløff sa om kvinnelige prester: "Nå har umoralen sluppet løs i Den norske kirke".

Argumentene mot Ingrid Bjerkås ble repetert da Rosemarie Køhn 12 år senere ble biskop i Hamar. Men hun skapte rom for mange i troens landskap. Det stod strid om henne, men å være underveis i kirken er strid. Uenighet i sak må imidlertid ikke skygge for enheten i Kristus. I dag er fire av biskopene kvinner, det blir stadig flere kvinnelige proster, og kvinnelige prester utgjør en naturlig del av Den norske kirkes presteskap. Minst er andelen i de tre sørvestligste bispedømmene.

Og for den saks skyld: Mange av argumentene mot kvinnelige prester og biskoper – ”i strid med Guds klare ord” – kan fremdeles høres i homofilisaken.

Som skipper Worse ville sagt det både om kvinnelige partiledere og biskoper: De kommer sent, og sannelig kommer de godt.

Plassert nede ved ovnen
I Norge fikk kvinner adgang til statens embeter (med unntak for bl.a. geistlige og militære) i 1912. I Forsvaret ble Elisabeth Sveri den første kvinnelige militære embetsmann da hun ble utnevnt til oberstløytnant i 1982, og hun forteller slik om sin presentasjon for Hærstaben:
"Jeg var innkalt til det som het avdelingssjefsmøte og ble plassert utenfor den indre sirkel, nede ved ovnen på møterommet. Stabssjefen presenterte meg med at ”dette er Elisabeth Sveri, hun er den nye kvinneinspektøren og hun har ingen ting å gjøre ved disse møtene i framtiden”. Jeg kunne ha sunket gjennom jorden og gruet meg til hver gang jeg måtte til HOK og diskutere".

Kvinnene fikk adgang til den ordinære befalsutdanningen i Forsvaret i 1977, til å avtjene førstegangstjeneste på lik linje med menn i 1983, i 1984 vedtok Stortinget full yrkesmessig likestilling i Forsvaret, også i stridende stillinger. I 2006 ble de første kvinnene innkalt til frivillig sesjon, og fra 2010 er det pliktig sesjon også for jenter.

En liten oversikt over første kvinne i ulike sammenhenger:
1683 - Dorthe Larsen, lensmann (Stjørdal)
1850 - Martha Larsen, misjonær (Zululand)
1882 - Cecilie Krog (Thoresen), student
1885 - Ragna Nielsen, etablerte fellesskole
1890 - Agnes Mathilde Wergeland, disputerte for doktorgraden (Zürich)
1903 - Clara Holst, doktorgraden ved Det Kongelige Frederiks Universitet, Oslo
1906 - Adjunkt Mathilde Schjødt, embedsmann.
1910 - Betzy Kjelsberg, fabrikkinspektør
1911 - Anna Rogstad (FV), Stortinget (vararepresentant)
1912 - Kristine Bonnevie, professor (zoologi)
1921 - Karen Platou (H), stortingsrepresentant direkte innvalgt
1924 - Katti Anker Møller, mødrehygienekontor
1924 - Sonja Henie, gull i OL (kunstløp)
1926 - Aasa Helgesen, ordfører (Utsira)
1926 - Elise Hambro, rektor (U. Pihls skole, Bergen)
1928 - Sigrid Undset, Nobelprisen (litteratur)
1934 - Undis Blikken - verdensmester på skøyter
1936 - Laila Schou Nilsen - Egebergs Ærespris (alpint,skøyter, tennis,
håndball)
1936 - Lise Lindbæk, krigskorrespondent (Dagbladet, spansk borgerkrig)
1937 - Agnes Vold, prest (men ble nektet å ta eksamen i preken og å delta i liturgiske øvelser på praktikum. Om dette sa hun: "Hvis det er kaldt i helvete, så har jeg vært der i et halvt år”)1939 - Gudrun Martius Ræder, diplomat
1945 - Kirsten Hansteen (NKP), konsultativ statsråd i Sosialdepartementet
1945 - Claudia Olsen(H), leder av en Stortingskomite
1948 - Aslaug Aasland(Ap), statsråd i Sosialdepartementet
1958 - Inger Bjørnbakken, verdensmester på ski (alpint
1958 - Kirsten Flagstad, operasjef
1961 - Magnhild Hagelia (Ap), medlem Stortingets presidentskap (varap. i Lagtinget)
1963 - Karen Grønn Hagen (Sp), borgerlig statsråd
1965 - Elisabeth Schweigaard Selmer (H), statsråd i annet dep. enn Sosialdep.
1968 - Lilly Helena Bølviken, høyesterettsdommer
1972 - Anne-Marie Prytz, styrmann
1972 - Sif Kalvø, profesjonell fotballspiller (Lazio, Italia)
1974 - Eva Kolstad (V), partileder
1975 - Kirsten Ohm, ambassadør
1976 - Gerd Sand, bankdirektør
1981 - Gro Harlem Brundtland(Ap), statsminister
1982 - Elisabeth Sveri, militær embetsmann
1988 - Anne Randine, operadirigent
1992 - Lucy Smith, universitetsrektor
1992 - Mette Grøtteland, jagerflyver
1992 - Linda Andersen, gull i sommer-OL (seiling)
1993 - Kirsti Kolle Grøndahl, stortingspresident
1994 - Liv Arnesen, på ski til Sydpolen alene
1995 - Solveig Krey, ubåtsjef, verdens første
1998 - Unni Lygre, plattformsjef
1998 - Gunvor Kongsvik, leder i Kirkerådet
1999 - Berit Ovesen, oberst
1999 - Eldbjørg Løwer (V),forsvarsminister, også i et Nato-land
2001 - Afshan Rafiq (H, stortingsrepresentant med innvandrerbakgrunn
2001 - Gerd-Liv Valla, leder i LO
2005 - Torunn Janbu, president i Legeforeningen
2005 - Kristin Halvorsen (SV), finansminister
2006 - Ingrid Gjerde, gardesjef.
2006 - Cecilie Skog, nådde Nordpolen fra fastlandet, beseiret Mount Everest,
Sydpolen og Nordpolen, nådde toppen av det høyeste fjell på alle kontinent
2008 - Louise K. D. Bastviken, offiser på admiralgradsnivå
2008 - Kristin Pedersen, testpilot
2008 - Elise Rusten, losoldermann
2008 - Elisabeth Grieg, president Norges Rederiforbund
2009 - Cecilie Brækhus, verdensmester i boksing ¨
2011 – Kristin Lund, offiser på generalnivå (generalinspektør i HV)

”…..som de vare menn, andre kunne bare græde, men det kom, det kom igjen” (fra ”Ja, vi elsker dette landet”, til minne om Anna Colbjørnsdatters innsats i slaget på Norderhov i 1716)


Blogglisten

1 kommentar:

  1. Hei!

    Vi har linket til dette innlegget fra Bloggeriet. Aktuelt tema er: Kvinnene taper kampen om politisk makt.

    SvarSlett