Forrige gang jeg besøkte Carnegie Hall var i 1975 - 150 års jubileet for Cleng Person og hans kvekere om bord i ”Restaurationen”. Kong Olav deltok i feiringen, og nettopp i Carnegie Hall var det stor markering. Erik Bye ledet evenementet, og Kringkastingsorkesteret spilte under ledelse av Øivind Bergh., og der var norskættede Arlene Dahl, med 30 filmer og bronsestjerne i Hollywood – og nesten i Elizabeth Taylor-kassen med seks ekteskap. Det ble talt i store bokstaver og vi applauderte og huiet og feiret og sang fedrelandets sanger til ære for alt som hadde skjedd i det norske Amerika.
Jeg fulgte Kong Olav fra New York til vestkysten den gangen. Turen varte lenge, den var slitsom med mange norskamerikanere som gjerne ville treffe kongen. Og det fikk de, langt mer enn planleggerne hadde tenkt seg, det var nok notabilitetene som var ofret mest omtanke. Jeg var til stede på jubileumsgudstjenesten i det som den gang var verdens største sjømannskirke, ute i Brooklyn. Kongen var programmert til en rask avreise, men der protesterte monarken. Han ville håndhilse på samtlige av de rundt 700 som var til stede.
–Her kommer både halte og syke, hvisket sjømannsprest Leif Gundersen til kongen. –Men hos meg blir de ikke helbredet, hvisket kongen kvikt tilbake.
En annen episode skjedde under et besøk hos den norske idrettsklubben ”Gjøa”. Da alle hadde fått hilse på kongen, så han seg likevel rundt og fikk øye på en 10-12 år gammel gutt beskjedent i bakgrunnen. ”Der er visst en til”, sa Kong Olav, gikk bort og hilste.
Om Stavanger-musikernes moderne strandhogg vil erobre New Yorks kritikere gjenstår å se. Blar man i Carnegie Halls minnebok, lar det seg ikke skjule at begeistringen hos kritikerne noen ganger var liten da nordmenn spilte og norsk musikk ble presentert.
Fabio Biondi, som fylte 50 år for et par dager siden har vært kunstnerisk barokk-leder i SSO de siste 5-6 årene. ”Orkesteret har hatt en fantastisk utvikling. I dette orkesteret hører vi tydelig forskjell på om de spiller romantisk eller barokt repertoar. For meg har det vært viktig å lære musikerne barokkens språk. Det har et annerledes vokabular, spesiell vibrato og en annen måte å spille på. Nå har SSO-musikerne alle disse elementene inne”, har barokkeksperten Biondi sagt. Han debuterte på fiolin som 12-åring og har siden hatt stor suksess både som utøver og dirigent. Nå mener han at Stavanger Symfoniorkester er så gode på barokkmusikk at de overgår Mozarteum i Salzburg og Mahler Chamber Orchestra, som han også dirigerer.
Harmonien i Bergen var første norske orkester på plakaten i Carnegie Hall, i 1966. Siden har Oslo-filharmonien vært her to ganger, og ellers finnes Aase Nordmo Løvberg, Ingrid Bjoner, Leif Ove Andsnes, Arve Tellefsen og rundt 30 andre norske utøvere på gjestelisten. Men det store, store norske navnet i Carnegie Hall nevnes med ærefrykt: Kirsten Flagstad. Hun har fått en æresplakett både her og i Metropolitan-operaen, ”Århundrets stemme” ble hun kalt.
Jeg forlater Carnegie Hall og gleder meg til å komme tilbake onsdag. All ære til han som skapte dette vitale monumentet, stålkongen Andrew Carnegie. I sin tid verdens nest rikeste mann (etter John D. Rockefeller). Han solgte i 1901 selskapet til ståltrusten for 500 millioner dollar, og han levde som har lærte. Året før hadde han skrevet ”The Gospel of Wealth" ("Formuens evangelium") i 1900, der han argumenterte for at de rike skulle bruke sine formuer til å berike samfunnet. Han hadde imidlertid ikke sans for veldedighet, så han donerte 350 mill.dollar ktil kunst og nye institusjoner. I Norge kjenner vi kanskje særlig Carnegies heltefond, utdelinger til dem som under fare har reddet andres liv.
Noen nordmenn med penger har fulgt Carnegies eksempel, andre burde følge etter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar