Staten ga Toril Stavn Bråten en avtale om å drive beredskapshjem. Eller helt presist: Bufetat fikk en ordning med tidligere pleier av psykiske pasienter om at hun på kort varsel skulle få barn eller ungdommer for kortere eller lengre tid i sitt eget hjem. Barn i alle aldre, barn som er tatt direkte fra foreldrene , og som er i sjokk eller krise. Tidligere hadde slike de fleste slike blitt plassert i en av de institusjonene som nå er nedlagt.
”Oppdragstager”, står det i avtalen. Men det tok ikke lang tid før Stavn Bråten skjønte at hun i realiteten var arbeidstager, men langt fra ble behandlet som det.
Beredskapshjem:Plasseringstid fra 3 til 24 måneder, i lange perioder umulig å be om ferie eller fri. Vanskelig å få avlastere. Ikke sykepenger. Ansvar 24.
Institusjon; Tre skift, mange på skiftet, ferie, fridager, overtid og alle rettigheter. Staten sparer store penger, samtidig som ordningen med beredskapshjem åpenbart må være langt bedre og gi større trygghet for den som plasseres der.
Bedre opplegg og ytelser fra staten? ”Det går ikke, sånn er det bare”, er reaksjonen fra Bufetat. ”I et hjem er mamma alltid tilgjengelig for sitt barn. Det lar seg ikke kombinere med Arbeidsmiljølovens bestemmelser” , innrømmer Regjeringsadvokaten.
Nei, for noen arbeidstagere og i noen situasjoner er Arbeidsmiljøloven blitt for rigid. Men kanskje kunne staten likevel finne fleksible ordninger, kompensasjoner?
Oslo tingrett er uenig med Bufetat: ”Hun er å anse som arbeidstager”. Blir dommen stående, mener staten at ordningen ikke kan opprettholdes.
Ja, det er forskjell på beredskapshjem og institusjon. Men skal staten kunne avtale seg bort fra arbeidsmiljø-, skatte- og ferielov, samtidig som man slår hardt ned på andre aktører hvis de gjør det samme?
Sa noen Adeecco?
På neste side forteller Aftenposten om en uskyldig dømt lensmann. Grunnlaget for frifinnelsen ble funnet allerede i 1996. Høyesterett forkaster et kjæremål. Men politiet har gjort gjør en feil som ødelegger 15 år av et liv og rammer hele familien. Gjenopptagelseskommisjonen avslår først å ta saken, innrømmer to år senere at den fortolket loven for snevert. Hvoretter den bruker fire år for å komme til en avgjørelse - seks dager etter at lensmannen døde av blodkreft.
Oppreisning? Nei. ”Han døde etter at han ble frifunnet” . Renter på boten på 402.000 kroner? Nei. Enkepensjonen som hadde kommet hvis ikke mannen på feil grunnlag var fradømt jobben. Nei. Hva med belastninghene for familien? Det bekymrer ikke Statens sivilrettsforvaltningh.
Smålighet. Staten trenerer. Staten tar og gir ikke tilbake. Statens navn ikke alltid være lovet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar