Riis-Johansens og Borten Moes partifelle Jon Leirfall (stortingsrepresentant fra Nord-Trøndelag 1945 – 1969) sa ved en anledning: ”Politikken til Arbeiderpartiet minne mæ om han Vasco da Gamma. Da’n reist ut, vesst’n itj kor han skoill, mens’n va ut vesst’n itj kor’n va hæn, og da’n kom att vesst’n itj kor han ha vorri”. Det er dem som mener det samme kan sies om svikten i OEDs hovedoppgave: Å tilrettelegge en samordnet og helhetlig energipolitikk.
Enn så lenge mener nok de rødgrønne at det er bedre å henge sammen enn å henge hver for seg. Men kan de klare å samles om en energi-, miljø-, naturvern- og klimapolitikk som henger sammen? Eller er vi nasjonen som gir oss ut for å være brannmenn samtidig sprøyter med bensin?
En minister i OED er naturligvis aldri helt alene i utformingen av politikken. Bortsett fra finans er det vel ingen områder som er så gjennomgripende. Men hva kan vi vente oss fra Borten Moe?
Ketil Solvik-Olsen,Frp, er kanskje opposisjonens mest profilerte energipolitiker. Han lovpriser statsrådskiftet og fremholder at Ola Borten Moe har stått skulder til skulder med Frp og utfordret regjeringens etablerte energipolitikk. Han nevner fem medieutspill, hvor Borten Moe skal ha sagt han vil:
1. Åpne for oljevirksomhet i Lofoten.
2. Satse på mer stor vannkraft.
3. Tillate gasskraftverk uten CO2-rensing.
4. Ha større småkraftverk i vernede vassdrag.
5. Mer offensiv bruk av mobile gasskraftverk
Så spørs det om hver som gir seg - regjeringen eller Borten Moe? Vel har Ola Borten Moe vært en litt ukonvensjonell politiker med uttalelser som ikke alltid har fått partiledelsen til å slå stiften av begeistring. Nå blir han selv en del av både den og av regjeringen. Da kan det likevel tenkes at Konrad Adenaues (tysk forbundskansler 1949-1963) nok en gang får rett i at det finnes to veier til politisk fremgang: å tilpasse seg, eller gi etter.
Jeg har sett litt på noen av hans uttalelser:
2008: "Det vil være galematias å true vårt største matfat. Her dreier det seg om enorme fiskeressurser, som i motsetning til oljen er en evigvarende ressurs, en eventuell oljekatastrofe utenfor Lofoten og Vesterålen vil få enorme negative konsekvenser".
2010: "Oljeboring i Lofoten og Vesterålen er en mulighet for verdiskaping og vekst, og et svar på verdens behov for mer energi Statoil må bevise at de tar sikkerhet, miljø og klima mer på alvor, det må sikres at arbeidsplasser tilfaller Nord-Norge, og oljevernberedskapen må styrkes. Da er det gode muligheter for at Sp vil åpne for oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen på landsmøtet vårt i 2013".
Dette kan kanskje være et påskudd for å få Sp til å endre mening på det standpunkt Liv Signe Navarsete har stått fjellstøtt på på at partiet ”viser ansvar ved å gå imot åpning av oljeboring i Lofoten og Vesterålen og prioriterer livet i havet”.
Blir det slik at i stedet for å gradvis omstille norsk leverandørindustri til livet etter oljen, vil Borten Moe øke farten mot stupet? Hvem skal avgjøre om Statoil er stand til å håndtere oljeutslipp under vanskelige forhold? Statoil? Her ligger det nok en nøkkel i det Borten Moe sa i et foredrag for et år siden: ”Den som definerer virkeligheten har vunnet mye av slaget”
Uansett – det er grunn til å håpe at skifte av statsråd kan føre til at vi får en etterlengtet dynamikk i den energipolitiske debatten i Norge. Men hadde Marit Arnstad vært et bedre valg?
Om avgående statsråd er det ikke nødvendig å si særlig mye. ”Der Mohr hat seine Schuldigkeit getan, der Mohr kann gehen” (Schiller). Terje Riis-Johansen har siste uke gjort sin plikt, han har tatt øyeblikkets belastninger og på en måte ryddet skrivebordet litt for etterfølgeren. Nå kan han gå. Nå må han gå. Avgangen vekker ingen sorg hos alle som er opptatt av natur, miljø, klima og helhetlig energipolitikk. Kan han få en dag i mårå som fylkesordfører? I øyeblikket er partiet på vippen, og det har stor kompetanse i å manøvrere i en slik situasjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar