Ytringsfrihet - og ytringer vi ikke liker

Ble den rødgrønne regjeringen svekket av at Ola Borten Moe deltok i Oslosymposiet, arrangert av to grupper som står noe i utkanten av den statsautoriserte oppfatning om noen moralsketiske spørsmål og synet på Israel, og som ønsker en ny regjering? Ble disse synspunktene som så mange misliker, legitimert av enkelte foredragsholdere? Må byggingen av broer mellom kulturer skje på bekostning av ytringsfriheten? Skal vi la oss presse av islamister og andre til å legge bånd på ytringsfriheten? Var norske topp-politikeres unnfallende i holdningen til å forsvare ytringsfriheten i forbindelse med at protesterende islamister brente ned den norske ambassaden i Damaskus?
Nei, nei, nei, nei, og – dessverre – ja.

Det jeg har sett av referater fra symposiet, burde ikke gi noe grunn til de store bekymringer. Tvert imot synes jeg stadig der er åpenbart at de synspunkter som arrangørenes står for, selvfølgelig må kunne høres.

Fundament for andre menneskerettigheter
”Ytringsfriheten er ikke et problem, men en menneskerett. Men den er mer enn det; den er et fundament for de andre menneskerettighetene, ikke minst trosfriheten”, sa Presseforbundets generalsekretær per Edgar Kokkvold. Han påpekte at det nettopp er ytringsfriheten som gjør det mulig for muslimer i Norge å praktisere sin tro fritt her i landet.

Vi må aldri gi opp å fremholde at testen på ytringsfrihet er at man kan tillate ytringer man ikke liker. Tanken er at det offentlige rom virker rensende, ved at misvisende ytringer kan blottstilles og imøtegås.

Men ytringsfrihetens bærende idé om demokratiets selvrensende kraft – der også «farlige» oppfatninger og ytringer imøtegås og nedkjempes i åpent lende – blir stadig oftere utfordret av politiske symbolsaker. Fra det vi upresist kan kalle den kristelige høyresiden kommer sterke ytringer om blasfemi, homofili osv. Men også venstresiden har en tendens til å rope på lov og domstol hver gang det dukker opp noe man ikke liker, enten det gjelder homofili, rasisme eller andre i viktige spørsmål der ytringsfrihetens verneverdi ikke syne så telle så tungt.

Ureflekterte hopp på enkeltsaker
Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet sto for noen år siden bak et forslag som var et klassisk eksempel på noen politikeres tendens til ureflektert å hoppe på enkeltsaker og så fremme lovforslag med manglende blikk for konsekvensene. De ville forby identifisering av mistenkte, siktede og tiltalte personer. Det innebar at hvis en rådmann i en kommune etterforskes for korrupsjon, så kunne ikke mediene fortelle dette. Hvis en statsråd ble arrestert og tiltalt for spionasje, ville det være straffbart å fortelle hvem det gjelder. Hvis en kjent politiker, som har gjort kamp mot vold til en verbal prioritering, ble tiltalt for vold mot sin samboer en måned før et valg, hadde ikke da velgerne krav på få vite dette straks, eller måtte de vente til dom faller - etter valget?
Nå ble ikke dette vedtatt, men det ble et lovforslag som innebar forbud mot å fotografere dersom politiet mishandler arrestanter!

Utluftning, renselse, anstendiggjøring
I Ytringsfrihetskommisjonen var vi opptatt av at ytringsfriheten er knyttet til eksistensen av et offentlig rom. Det forutsettes at friheten til å ytre seg i dette rom fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk. For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk. I prinsippet er altså ytringsfrihet tenkt som et vern mot slike fenomener som diskriminering. I det større historiske perspektiv er det heller ikke tvilsomt at det i de åpne samfunn med høy grad av ytringsfrihet har vært mindre grad av diskriminering enn i de lukkede samfunn. Ytringsfrihet har i de fleste tilfeller fungert som et vern mot diskriminering, om enn ikke i alle tilfeller.

Rett til å hevde støtende meninger
En grunnleggende rett til frie ytringer må også innebære retten til å hevde støtende meninger. Ytringsfriheten må aldri innskrenkes til bare å gjelde ideer som blir vel mottatt eller ansees for harmløse eller likegyldige. Den må også gjelde «ytringer som er støtende, sjokkerende eller foruroliger staten og deler av befolkningen.
Ytringsfrihet er et moderne begrep, og at den i et historisk perspektiv er unntagelsen snarere enn regelen. Ytringsfrihet har ikke vært, og er ikke, noen selvfølge.

I Ytringsfrihetskommisjonene hadde vi tre hovedbegrunnelsene for ytringsfrihet - sannhetsprinsippet, demokratiprinsippet og autonomiprinsippet. De tre henger sammen og har sine røtter i opplysningstiden, knyttet til et begrep om individuelle rettigheter og til en samfunnsform der man skiller mellom en offentlig og en privat sfære. Kjernen i de tre prinsippene gir et universelt forsvar for ytringsfriheten, mens andre argumenter for ytringsfrihet vil være mer situasjonsbetinget.
Sannheten nås gjennom meningsutveksling der framsatte påstander korrigeres i konfrontasjon med andre meninger, og dette forutsetter ytringsfrihet. Vi er alle feilbarlige og vår innsikt påvirkes av personlige begrensinger, irrasjonalitet og maktforhold. Ved å høre motargumenter minskes innflytelsen av slike begrensninger og bedre innsikt kan nås.

Et tredje standpunkt
«Det myndige menneske» er verken det kollektivistiske individbegrepet som sier at individet er underordnet hensynet til kollektivet, eller det individualistiske som sier at hensynet til individet går forut for hensynet til kollektivet. Dette er et tredje standpunkt som overskrider de to andre, og bygger på at det kreves en viss kompetanse - sosialisering eller dannelse - for å kunne fungere som autonomt individ i det åpne samfunn. Denne kompetansen oppnår det enkelte mennesket gjennom å møte andre, høre deres argumenter og prøve deres alternative perspektiver.

Det må være offentlighet omkring de viktige samfunnsprosesser, og forut for valg og viktige beslutninger må det finne sted en fri meningsutveksling. Der vil i vår sivilisasjon alltid være krefter som, bevisst eller ubevisst, arbeider for å bringe oss tilbake til det lukkede samfunn ved å ta kontroll over de «tekster» som konstituerer vår forståelse av virkeligheten. Derfor kreves det at vi kontinuerlig bevisstgjøres om demokratiets forutsetninger. Åpenhet og kritikk er noe av det viktigste ved demokratiet.

Hvem slipper til?
Ytringsfrihetskommisjonen var også opptatt av at det er alltid noe som ikke blir offentliggjort. De som kontrollerer og har adgang til de ulike mediekanaler, står i en privilegert situasjon. Derfor må vi alltid kritisk kunne spørre hvem det er som ikke slipper til, eller hvilke meninger, resonnementer og informasjoner som ikke kommer til uttrykk i mediene. Og vi må konstant spørre hvem det er som sitter og siler ut og redigerer. Det kan ligge en fare i at journalisters egenidentitet og profesjonsnormer utvikler felles standarder for hva som skal bringes frem for offentligheten – og hvordan det skal bringes frem.

Litt av kritikken mot Oslosymposiet bør måles mot slike synspunkter-