Online - alltid og overalt

NEW YORK: Bilder og tekst surrer og går, flimrer over skjerm og spalter og inn i vår perforerte bevissthet. Verden er gjennomlyst. Vi har sett alt. Vi har hørt alt. Men hvor mye forstår vi?

Nyhetsformidling er aldri hva det var for noen år siden. I går kveld satt jeg på hotellrommet i New York og skrev, trykte på en tast – og sekunder senere havnet saken på blogghenvisningene i Aftenbladets nettavis. Da jeg begynte i pressen, for 50 år siden, var formidlingsteknikken museal i forhold til dagens.

Vi er online nesten overalt og nesten hele tiden med iPod. I den fjerneste avkrok står det en nordmann for å finne ut hvordan det gikk med Viking eller om budsjettpartilederne lyktes med å overbevise om at å bevilge noen titalls millioner ekstra til parken utenfor Konserthuset er en konsekvens av tidligere inngåtte budsjettavtaler. Små 11 tommers pc’er knyttes til nettet på små kafeer. Oh boy, som vi følger med!

På hotellet er det stor flatskjerm både på soverommet og i oppholdsrommet (kan anbefale hotell Beacon på Broadway og 75th street, to store gode rom med kjøkken til særdeles gunstig pris). Japan og Libya og værutsiktene i byen strømmer på døgnet rundt.

Jeg gikk forbi FN-bygningen i formiddag og plutselig var tankene tilbake til oktober 1973. Da var jeg inne i FN-bygningen og hadde intervjuet den norske ambassadøren, Ole Ålgård. Det var han som sa at 4 millioner nordmenn var en lykke, men hadde vi vært 80 millioner hadde det vært en katastrofe. Han hadde flere gode kommentarer, og jeg gikk rett i en telefonkiosk for å diktere inn intervjuet til Vårt Land, der jeg var redaktør..

Jeg fikk utenriksansvarlig Bjarte Botnen å på tråden, og det første han spurte om var dette: ”Hva mener man i FN om Spiro Agnews avgang?” Agnew var Richard Nixons visepresident men måtte gå av på grunn av økonomiske misligheter i hans tid som lokalpolitiker.

Botnen hadde akkurat sett nyheten på fjernskriveren, og jeg skyndte meg ut av telefonboksen for å få noen kommentarer. Ålgård sto i delegatenes rom og snakket med en del andre diplomater, blant dem FNs generalsekretær Kurt Waldheim. Jeg spurte om deres reaksjon, men ingen hadde hørt nyheten. Slik gikk det til at verdens toppdiplomater ble orientert fra Vårt Land i Oslo om en viktig hendelse i USA.

Telefonoverførte intervjuer, fjernskriver – fjern historie, men bare 38 år siden, en generasjon. Det viktigste kommunikasjonsmiddelet for overføring av stoff var lenge fjernskriver. Hvis jeg er riktig heldig finner jeg kanskje et eksemplar når jeg torsdag drar til Washington og besøker Newseum, som foruten å være verdens mest interaktive museum også inneholder 50 år med nyhetshistorie.

Før min tid i Stavanger Aftenblad (den begynner i 1983) mente redaksjonen at det hadde vært nyttig med en telefotosende. Den kostet 24.000 kroner, og rundt 1970 var det en halv årslønn for en journalist (det er lenge siden). Direktør Svein Kverneland var ikke helt begeistret over å skulle bruke så mange penger, og spurte skeptisk redaksjonssekretær (en tittel som ikke har overlevd) Kaare Haukaas: ”Har dere regnet på hva hvert bilde vil koste med denne maskinen?”. Kaare trengte ikke trekke pusten en gang – han er ikke haugesunder for ingenting – før han svarte: ”Ja, det har vi. Det første bildet koster 24 000 kroner, resten er gratis”.

Fra steinalderen kommer mange historier før fjernskriverens tid. Fjernskriver? Et telegrafapparat med tastatur som en skrivemaskin. Når en tast ble trykket ned på senderstedet, ble den tilsvarende bokstav trykt på en strimmel eller et ark i mottakeren.

NTB måtte da ringte rundt de aller siste og viktigste siste nyhetene. En kveld hadde kardinalene i Roma valgt ny pave, og for å være sikker på at alt ble riktig, bokstaverte byråets mann navnet på den nye paven. På trykk kom det derfor til å stå: ”Den nye paven har tatt navnet Peter Ivar Ulrik Severin” (det må ha vært Pius XI i 1922 eller Pius XII i 1939).

Noen kommunikasjonsmidler forsvinner, noen består – men i andre former. Moses hadde budene på steintavler, i dag fungerer steintavler som gravsteiner.