Latterlig i Sp

Finnes det noen grense for hvilke fora en statsråd kan tale til? Kan en statsråd selv bestemme i hvilke fora han kan delta? Må hun pent stille hos partilederen og søke om tillatelse?

Det synes å skvulpe over av selvhøytidlighet og kontroll-lyst hos Sp-leder Liv Signe Navarsete og hennes nærmeste. Vel er reguleringsiveren velkjent i alle kretser som er opptatt av regelverk og bestemmelse i landsbruket. Men at arbeidsutvalget i partiet finner det nødvendig å drøfte om Ola Borten Moe skal få lov til å tale på Oslo Symposium er bare latterlig.

”Nå som han er statsråd og nestleder, er det selvsagt ikke bare han som bestemmer dette", sier Navarsete. Selvsagt ikke? Dette er en holdning fra en forgangen tid som Borten Moe burde vært spart for.

Navarsetet er ikke til åpmisforsgå, men overfor Vårt Land gir en sp-kilde i dag uttrykk for at det aldri har vært aktuelt å be Borten Moe trekke seg fra talerlisten. Spørsmålet var bare mer hva slags innretning og «setting» dette symposiet var. Hva som enn er skjedd, reiser Navarsetes opprinnelige holdning interessante spørsmål.

Oslo Symposium er en konferanse arrangert av organisasjonene Kristenfolket og Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ). Om dem begge blir det sagt atskillig, og merkelappene flagrer livlig. I denne sammenheng synes jeg imidlertid dette er irrelevant. Det man synes å ha hengt seg opp i, er at initiativtakerne ønsker en borgerlig regjering etter 2013.

Javel, skulle Erna Solberg la være å delta om hun blir invitert til å tale på en LO-samling? Vil det være i strid med strategien om Ap-sekretær Raymond Johansen svarer ja på en invitasjon til et møte med alle lokallagslederne fra Frp og Høyre i Hardanger?

Neppe noen ville reagere på dette. Da må det være noe annet som skremmer.
Kanskje kommer nøkkelen fra Terje Emberland som er seniorforsker ved Holocaustsenteret, religionshistoriker og forfatter.
Han bruker begreper som ”marginale grupper og ekstreme synspunkter”. Men marginale grupper skal også høres, det er i det lange løp mer konstruktivt enn å forsøke å feie synspunktene inn under et teppebelagt flertallsgulv.

Og når det gjelder det ekstreme, kommer det alltid an på hvem som legger premissene. Jeg mener at IKAJ feil når man ser jødenes tilbakekomst til det hellige land og etableringen av staten Israel i 1948 som oppfyllelse av bibelske profetier. Det blir også misbruk av bibelske tekster å ville trekke Israels grenser ut fra Det gamle testamentet, noe som inkluderer de palestinske områdene. Men det er faktisk en del som mener dette, og det er altfor ofte et slags egendefinert definisjonsformynderi i Norge som holder seg for nesen når det er tale om ytringer som ligger langt borte fra den slagne politiske landevei.

Jeg synes Emberland bommer når han postulerer (og her er det neppe forskeren som uttaler seg): ”Jeg vil si at fremstående samfunnslederes deltakelse ved et slikt arrangement er betenkelig. Hvis man deltar på en slik konferanse, tilfører man i en viss grad sin egen autoritet til arrangøren”.

Jeg vil heller si at man tilfører kunnskap og synspunkter som kanskje mest sannsynlig vil falle på stengrunn, men det er samtidig lov til å håpe. Det mest betenkelige er at Emberland undervurderer både de som takker ja til å medvirke på et arrangement der de ikke deler initiativtagenes synspunkter, og publikums evne til å trekke egne slutninger.

Hvis Sp er så opptatt av å kontrollere sine folk, er det kanskje andre områder enn statsråders kontakt med verden utenfor det rødgrønne som kunne styrkes.