De fant hverandre

Det er lett å spå feil om politikk. Det har jeg gjort mange ganger før og kommer til å gjøre det igjen. Men 10.desember i fjor skrev jeg et blogginnlegg, som synes å treffe rimelig bra:

”Ap har nok funnet en glinsende svart ridder i Høyre-rustning. Noen har snakket sammen, eller skjønt signalene. Ingen løfter, naturligvis. Men underhåndsforståelse. Høyre kommer til å stille med det antall stemmer som trengs for å gå seirende ut av dette angrepet på enkeltindividenes integritet.

Naturligvis har Ap-forslaget lagt inn elementer som Høyre kan skjerpe og dermed prøve å fremstå som om man har vunnet en seier. 12 måneders lagring kan bli 6 måneders osv. Men strenge regler for bruken av dataene i etterkant hjelper lite. Krenkelsen av personvernet inntrer i det man begynner lagringen.”

Jeg skulle ønske at jeg hadde tatt feil. Ønske at et liberalkonservativt parti sa nei til å ta et nytt og alvorlig skritt i retning et samfunn der Storebror stadig ser oss mer i kortene.

Hvordan skal samfunnet best balansere makt mellom stat og individ? Når viktige verdier og garantier som personvern, integritetsvern og kriminalitetsbekjempelse står mot hverandre, hvordan finner vi da et fornuftig balansepunkt?
Arbeiderpartiet har ikke funnet det. Men Høyre har funnet Arbeiderpartiet,

Høyre gikk til valg på bl.a. dette: ”For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet." Og partiet la ytterligere til: ”Politikkens hovedoppgave er å sikre enkeltmenneskets grunnleggende frihet, ikke å begrense den".
Javisst.

NAV hevdet rett til å få ut mer sensitive opplysninger enn politiet har fullmakt til. Vi ser stadig ønsker om samkjøring av ulike registre, i effektivitetens og kontrollens navn. Skatteetaten, NAV, forsikringsselskaper, rettighetshavere innen film og musikk vil ha stor interesse av den foreslåtte datalagring. Hva gjør en stadig økende mistro mot og kontroll av enkeltindividet med samfunnet?

Jeg sier som Geir Pollestad (Sp): Det skal bli interessant å se datalagringdirektivet målt opp mot grunnloven og europeiske menneskerettigheter.

Liberalerne (tilegnet Georg Apenes)

Nu er det Midnat; der sidder en Gjest
herr Apenes ved sit Bord med en tilsynsmanns rest.
Hans Ansigt er falmet, hans Dragt er grov,
hans Linned er rent, og hans Hænder er smukke
han støtter sit Hoved, som om han sov —
der er saa tyst; man kan høre ham sukke.

Dog, mens han sidder i dette Ly,
aabner man Døren med Bulder og Gny;
det er en Skare af liberale Høyre svende
med stærke Ord og med Øine, der brænde.
De fløite og nynne en smuk Melodi,
vil ei ha duett med Ap og sitt Parti
Torbjørn i aften fra Scenen har vagt
de fyrige Toners koglende Magt;
de rulle den jublende Flok gjennem Blodet;
nu har den DLD-motstand i Ho’det.

De sætte sig djervt; men atter fra Stolen
springer en Michael, bestiger et Bord,
Han siger med rungende, vingede Ord:
”Forsamling, giv Agt, jeg vil tale om Tillid
Enkeltmennesket alltid stå først i vårt Billed
Det var en Tale som flammende Krudt;
o, der blev stormet og spiddet og skudt!
Partileders krav om enhed i Kammer
gik op i de unge Liberalkonservative Flammer.

Men frem af de kolde bekymrede Grave
steg atter en Hær af EØS-Brave;
de kæmpede med, de rystede Jorden,
med Faner som Storm, med Ørne som Torden.
Paa seierens Mure stod atter Erna

og læste for Verden EUs Proklama,
at nu var Historiens sidste Knude
løsnet for evigt, og Stykket ude.
Den frie Mand og den frie Kvinde
blev innegjerdet i DLDs Vinde.
Europas Kongres forsamled sig bedst
i overvåkningsskjød, mellem Øst og Vest

Da jublede Flokken, og atter det lød:
”Champagne, Garçon, paa personvernets Død!”
Men just da de løste den skummende Drik,
saa de herr Apenes studsende Blik

”Drik,” raabte de Alle, ”Kompromissen er god,
vort Bæger er helligt; drik, har Du Mod!”

”Jeg drikker ei nytalens Viin, om stærk eller mild;
dens Sødme er vammel, jeg hader dens Ild:
Jeg tenker med Gru paa ideologiens Ruin.
Mit Bæger er tømt; jeg drikker ei Viin.”

Da blev der et Gny; de kaldte ham Træl,
de raabte paa Skjændsel, paa Hevn og Duel.
Han viste programmet — hvor det var skrammet,
af trusler mot frihed, af pragmatisme rammet! —

”I Daarer! Det er Mærke.
Har I vel fattet, hvor det kan værke?
Der er ingen Lise for denne Kval;
den kan ikke blunde for Sludder og politisk Pral.
dette er Brudd med vår ideologi,
Frihedens Røst led i natt havari,
mot grunnleggende verdier kom Forræderi
utløset det blev af EU-tyranni

min hedeste Bøn, mit eneste Gode,
er kommen paa lallende Tunger i Mode. —
Tilside, Drenge, giver mig Rum!
Himlen har Stjerner, — Natten er stum.”

De saae paa hverandre. Han vandred sin Vei.
De havde Champagne, men rørte den ei.
De havde Dissensens mulige Vei,
de rørte den ei, de sa ikke nei (??)

(fritt etter J.S. Welhaven)

Ytringsfrihet - og ytringer vi ikke liker

Ble den rødgrønne regjeringen svekket av at Ola Borten Moe deltok i Oslosymposiet, arrangert av to grupper som står noe i utkanten av den statsautoriserte oppfatning om noen moralsketiske spørsmål og synet på Israel, og som ønsker en ny regjering? Ble disse synspunktene som så mange misliker, legitimert av enkelte foredragsholdere? Må byggingen av broer mellom kulturer skje på bekostning av ytringsfriheten? Skal vi la oss presse av islamister og andre til å legge bånd på ytringsfriheten? Var norske topp-politikeres unnfallende i holdningen til å forsvare ytringsfriheten i forbindelse med at protesterende islamister brente ned den norske ambassaden i Damaskus?
Nei, nei, nei, nei, og – dessverre – ja.

Det jeg har sett av referater fra symposiet, burde ikke gi noe grunn til de store bekymringer. Tvert imot synes jeg stadig der er åpenbart at de synspunkter som arrangørenes står for, selvfølgelig må kunne høres.

Fundament for andre menneskerettigheter
”Ytringsfriheten er ikke et problem, men en menneskerett. Men den er mer enn det; den er et fundament for de andre menneskerettighetene, ikke minst trosfriheten”, sa Presseforbundets generalsekretær per Edgar Kokkvold. Han påpekte at det nettopp er ytringsfriheten som gjør det mulig for muslimer i Norge å praktisere sin tro fritt her i landet.

Vi må aldri gi opp å fremholde at testen på ytringsfrihet er at man kan tillate ytringer man ikke liker. Tanken er at det offentlige rom virker rensende, ved at misvisende ytringer kan blottstilles og imøtegås.

Men ytringsfrihetens bærende idé om demokratiets selvrensende kraft – der også «farlige» oppfatninger og ytringer imøtegås og nedkjempes i åpent lende – blir stadig oftere utfordret av politiske symbolsaker. Fra det vi upresist kan kalle den kristelige høyresiden kommer sterke ytringer om blasfemi, homofili osv. Men også venstresiden har en tendens til å rope på lov og domstol hver gang det dukker opp noe man ikke liker, enten det gjelder homofili, rasisme eller andre i viktige spørsmål der ytringsfrihetens verneverdi ikke syne så telle så tungt.

Ureflekterte hopp på enkeltsaker
Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet sto for noen år siden bak et forslag som var et klassisk eksempel på noen politikeres tendens til ureflektert å hoppe på enkeltsaker og så fremme lovforslag med manglende blikk for konsekvensene. De ville forby identifisering av mistenkte, siktede og tiltalte personer. Det innebar at hvis en rådmann i en kommune etterforskes for korrupsjon, så kunne ikke mediene fortelle dette. Hvis en statsråd ble arrestert og tiltalt for spionasje, ville det være straffbart å fortelle hvem det gjelder. Hvis en kjent politiker, som har gjort kamp mot vold til en verbal prioritering, ble tiltalt for vold mot sin samboer en måned før et valg, hadde ikke da velgerne krav på få vite dette straks, eller måtte de vente til dom faller - etter valget?
Nå ble ikke dette vedtatt, men det ble et lovforslag som innebar forbud mot å fotografere dersom politiet mishandler arrestanter!

Utluftning, renselse, anstendiggjøring
I Ytringsfrihetskommisjonen var vi opptatt av at ytringsfriheten er knyttet til eksistensen av et offentlig rom. Det forutsettes at friheten til å ytre seg i dette rom fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk. For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk. I prinsippet er altså ytringsfrihet tenkt som et vern mot slike fenomener som diskriminering. I det større historiske perspektiv er det heller ikke tvilsomt at det i de åpne samfunn med høy grad av ytringsfrihet har vært mindre grad av diskriminering enn i de lukkede samfunn. Ytringsfrihet har i de fleste tilfeller fungert som et vern mot diskriminering, om enn ikke i alle tilfeller.

Rett til å hevde støtende meninger
En grunnleggende rett til frie ytringer må også innebære retten til å hevde støtende meninger. Ytringsfriheten må aldri innskrenkes til bare å gjelde ideer som blir vel mottatt eller ansees for harmløse eller likegyldige. Den må også gjelde «ytringer som er støtende, sjokkerende eller foruroliger staten og deler av befolkningen.
Ytringsfrihet er et moderne begrep, og at den i et historisk perspektiv er unntagelsen snarere enn regelen. Ytringsfrihet har ikke vært, og er ikke, noen selvfølge.

I Ytringsfrihetskommisjonene hadde vi tre hovedbegrunnelsene for ytringsfrihet - sannhetsprinsippet, demokratiprinsippet og autonomiprinsippet. De tre henger sammen og har sine røtter i opplysningstiden, knyttet til et begrep om individuelle rettigheter og til en samfunnsform der man skiller mellom en offentlig og en privat sfære. Kjernen i de tre prinsippene gir et universelt forsvar for ytringsfriheten, mens andre argumenter for ytringsfrihet vil være mer situasjonsbetinget.
Sannheten nås gjennom meningsutveksling der framsatte påstander korrigeres i konfrontasjon med andre meninger, og dette forutsetter ytringsfrihet. Vi er alle feilbarlige og vår innsikt påvirkes av personlige begrensinger, irrasjonalitet og maktforhold. Ved å høre motargumenter minskes innflytelsen av slike begrensninger og bedre innsikt kan nås.

Et tredje standpunkt
«Det myndige menneske» er verken det kollektivistiske individbegrepet som sier at individet er underordnet hensynet til kollektivet, eller det individualistiske som sier at hensynet til individet går forut for hensynet til kollektivet. Dette er et tredje standpunkt som overskrider de to andre, og bygger på at det kreves en viss kompetanse - sosialisering eller dannelse - for å kunne fungere som autonomt individ i det åpne samfunn. Denne kompetansen oppnår det enkelte mennesket gjennom å møte andre, høre deres argumenter og prøve deres alternative perspektiver.

Det må være offentlighet omkring de viktige samfunnsprosesser, og forut for valg og viktige beslutninger må det finne sted en fri meningsutveksling. Der vil i vår sivilisasjon alltid være krefter som, bevisst eller ubevisst, arbeider for å bringe oss tilbake til det lukkede samfunn ved å ta kontroll over de «tekster» som konstituerer vår forståelse av virkeligheten. Derfor kreves det at vi kontinuerlig bevisstgjøres om demokratiets forutsetninger. Åpenhet og kritikk er noe av det viktigste ved demokratiet.

Hvem slipper til?
Ytringsfrihetskommisjonen var også opptatt av at det er alltid noe som ikke blir offentliggjort. De som kontrollerer og har adgang til de ulike mediekanaler, står i en privilegert situasjon. Derfor må vi alltid kritisk kunne spørre hvem det er som ikke slipper til, eller hvilke meninger, resonnementer og informasjoner som ikke kommer til uttrykk i mediene. Og vi må konstant spørre hvem det er som sitter og siler ut og redigerer. Det kan ligge en fare i at journalisters egenidentitet og profesjonsnormer utvikler felles standarder for hva som skal bringes frem for offentligheten – og hvordan det skal bringes frem.

Litt av kritikken mot Oslosymposiet bør måles mot slike synspunkter-

Latterlig i Sp

Finnes det noen grense for hvilke fora en statsråd kan tale til? Kan en statsråd selv bestemme i hvilke fora han kan delta? Må hun pent stille hos partilederen og søke om tillatelse?

Det synes å skvulpe over av selvhøytidlighet og kontroll-lyst hos Sp-leder Liv Signe Navarsete og hennes nærmeste. Vel er reguleringsiveren velkjent i alle kretser som er opptatt av regelverk og bestemmelse i landsbruket. Men at arbeidsutvalget i partiet finner det nødvendig å drøfte om Ola Borten Moe skal få lov til å tale på Oslo Symposium er bare latterlig.

”Nå som han er statsråd og nestleder, er det selvsagt ikke bare han som bestemmer dette", sier Navarsete. Selvsagt ikke? Dette er en holdning fra en forgangen tid som Borten Moe burde vært spart for.

Navarsetet er ikke til åpmisforsgå, men overfor Vårt Land gir en sp-kilde i dag uttrykk for at det aldri har vært aktuelt å be Borten Moe trekke seg fra talerlisten. Spørsmålet var bare mer hva slags innretning og «setting» dette symposiet var. Hva som enn er skjedd, reiser Navarsetes opprinnelige holdning interessante spørsmål.

Oslo Symposium er en konferanse arrangert av organisasjonene Kristenfolket og Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ). Om dem begge blir det sagt atskillig, og merkelappene flagrer livlig. I denne sammenheng synes jeg imidlertid dette er irrelevant. Det man synes å ha hengt seg opp i, er at initiativtakerne ønsker en borgerlig regjering etter 2013.

Javel, skulle Erna Solberg la være å delta om hun blir invitert til å tale på en LO-samling? Vil det være i strid med strategien om Ap-sekretær Raymond Johansen svarer ja på en invitasjon til et møte med alle lokallagslederne fra Frp og Høyre i Hardanger?

Neppe noen ville reagere på dette. Da må det være noe annet som skremmer.
Kanskje kommer nøkkelen fra Terje Emberland som er seniorforsker ved Holocaustsenteret, religionshistoriker og forfatter.
Han bruker begreper som ”marginale grupper og ekstreme synspunkter”. Men marginale grupper skal også høres, det er i det lange løp mer konstruktivt enn å forsøke å feie synspunktene inn under et teppebelagt flertallsgulv.

Og når det gjelder det ekstreme, kommer det alltid an på hvem som legger premissene. Jeg mener at IKAJ feil når man ser jødenes tilbakekomst til det hellige land og etableringen av staten Israel i 1948 som oppfyllelse av bibelske profetier. Det blir også misbruk av bibelske tekster å ville trekke Israels grenser ut fra Det gamle testamentet, noe som inkluderer de palestinske områdene. Men det er faktisk en del som mener dette, og det er altfor ofte et slags egendefinert definisjonsformynderi i Norge som holder seg for nesen når det er tale om ytringer som ligger langt borte fra den slagne politiske landevei.

Jeg synes Emberland bommer når han postulerer (og her er det neppe forskeren som uttaler seg): ”Jeg vil si at fremstående samfunnslederes deltakelse ved et slikt arrangement er betenkelig. Hvis man deltar på en slik konferanse, tilfører man i en viss grad sin egen autoritet til arrangøren”.

Jeg vil heller si at man tilfører kunnskap og synspunkter som kanskje mest sannsynlig vil falle på stengrunn, men det er samtidig lov til å håpe. Det mest betenkelige er at Emberland undervurderer både de som takker ja til å medvirke på et arrangement der de ikke deler initiativtagenes synspunkter, og publikums evne til å trekke egne slutninger.

Hvis Sp er så opptatt av å kontrollere sine folk, er det kanskje andre områder enn statsråders kontakt med verden utenfor det rødgrønne som kunne styrkes.

Online - alltid og overalt

NEW YORK: Bilder og tekst surrer og går, flimrer over skjerm og spalter og inn i vår perforerte bevissthet. Verden er gjennomlyst. Vi har sett alt. Vi har hørt alt. Men hvor mye forstår vi?

Nyhetsformidling er aldri hva det var for noen år siden. I går kveld satt jeg på hotellrommet i New York og skrev, trykte på en tast – og sekunder senere havnet saken på blogghenvisningene i Aftenbladets nettavis. Da jeg begynte i pressen, for 50 år siden, var formidlingsteknikken museal i forhold til dagens.

Vi er online nesten overalt og nesten hele tiden med iPod. I den fjerneste avkrok står det en nordmann for å finne ut hvordan det gikk med Viking eller om budsjettpartilederne lyktes med å overbevise om at å bevilge noen titalls millioner ekstra til parken utenfor Konserthuset er en konsekvens av tidligere inngåtte budsjettavtaler. Små 11 tommers pc’er knyttes til nettet på små kafeer. Oh boy, som vi følger med!

På hotellet er det stor flatskjerm både på soverommet og i oppholdsrommet (kan anbefale hotell Beacon på Broadway og 75th street, to store gode rom med kjøkken til særdeles gunstig pris). Japan og Libya og værutsiktene i byen strømmer på døgnet rundt.

Jeg gikk forbi FN-bygningen i formiddag og plutselig var tankene tilbake til oktober 1973. Da var jeg inne i FN-bygningen og hadde intervjuet den norske ambassadøren, Ole Ålgård. Det var han som sa at 4 millioner nordmenn var en lykke, men hadde vi vært 80 millioner hadde det vært en katastrofe. Han hadde flere gode kommentarer, og jeg gikk rett i en telefonkiosk for å diktere inn intervjuet til Vårt Land, der jeg var redaktør..

Jeg fikk utenriksansvarlig Bjarte Botnen å på tråden, og det første han spurte om var dette: ”Hva mener man i FN om Spiro Agnews avgang?” Agnew var Richard Nixons visepresident men måtte gå av på grunn av økonomiske misligheter i hans tid som lokalpolitiker.

Botnen hadde akkurat sett nyheten på fjernskriveren, og jeg skyndte meg ut av telefonboksen for å få noen kommentarer. Ålgård sto i delegatenes rom og snakket med en del andre diplomater, blant dem FNs generalsekretær Kurt Waldheim. Jeg spurte om deres reaksjon, men ingen hadde hørt nyheten. Slik gikk det til at verdens toppdiplomater ble orientert fra Vårt Land i Oslo om en viktig hendelse i USA.

Telefonoverførte intervjuer, fjernskriver – fjern historie, men bare 38 år siden, en generasjon. Det viktigste kommunikasjonsmiddelet for overføring av stoff var lenge fjernskriver. Hvis jeg er riktig heldig finner jeg kanskje et eksemplar når jeg torsdag drar til Washington og besøker Newseum, som foruten å være verdens mest interaktive museum også inneholder 50 år med nyhetshistorie.

Før min tid i Stavanger Aftenblad (den begynner i 1983) mente redaksjonen at det hadde vært nyttig med en telefotosende. Den kostet 24.000 kroner, og rundt 1970 var det en halv årslønn for en journalist (det er lenge siden). Direktør Svein Kverneland var ikke helt begeistret over å skulle bruke så mange penger, og spurte skeptisk redaksjonssekretær (en tittel som ikke har overlevd) Kaare Haukaas: ”Har dere regnet på hva hvert bilde vil koste med denne maskinen?”. Kaare trengte ikke trekke pusten en gang – han er ikke haugesunder for ingenting – før han svarte: ”Ja, det har vi. Det første bildet koster 24 000 kroner, resten er gratis”.

Fra steinalderen kommer mange historier før fjernskriverens tid. Fjernskriver? Et telegrafapparat med tastatur som en skrivemaskin. Når en tast ble trykket ned på senderstedet, ble den tilsvarende bokstav trykt på en strimmel eller et ark i mottakeren.

NTB måtte da ringte rundt de aller siste og viktigste siste nyhetene. En kveld hadde kardinalene i Roma valgt ny pave, og for å være sikker på at alt ble riktig, bokstaverte byråets mann navnet på den nye paven. På trykk kom det derfor til å stå: ”Den nye paven har tatt navnet Peter Ivar Ulrik Severin” (det må ha vært Pius XI i 1922 eller Pius XII i 1939).

Noen kommunikasjonsmidler forsvinner, noen består – men i andre former. Moses hadde budene på steintavler, i dag fungerer steintavler som gravsteiner.

Stavanger-barokk i New York

NEW YORK: “Restaurationen” innledet i 1825 den norske utvandringen til Amerika med 53 om bord. Fredag landet omtrent like mange stavangere i New York etter en betydelig kortere ferd over Atlanderen for å følge Stavanger Symfoniorkester spille barokkmusikk i verdenskjente Carnegie Hall. Gammelt og nytt i The Apple - i kveld ramlet jeg inn i en diger butikk ved Lincoln-senteret der folk sto i kø for å prøve iPad 2.0 og skrev seg på venteliste, nye forsyninger kommer hver morgen.

Forrige gang jeg besøkte Carnegie Hall var i 1975 - 150 års jubileet for Cleng Person og hans kvekere om bord i ”Restaurationen”. Kong Olav deltok i feiringen, og nettopp i Carnegie Hall var det stor markering. Erik Bye ledet evenementet, og Kringkastingsorkesteret spilte under ledelse av Øivind Bergh., og der var norskættede Arlene Dahl, med 30 filmer og bronsestjerne i Hollywood – og nesten i Elizabeth Taylor-kassen med seks ekteskap. Det ble talt i store bokstaver og vi applauderte og huiet og feiret og sang fedrelandets sanger til ære for alt som hadde skjedd i det norske Amerika.

Jeg fulgte Kong Olav fra New York til vestkysten den gangen. Turen varte lenge, den var slitsom med mange norskamerikanere som gjerne ville treffe kongen. Og det fikk de, langt mer enn planleggerne hadde tenkt seg, det var nok notabilitetene som var ofret mest omtanke. Jeg var til stede på jubileumsgudstjenesten i det som den gang var verdens største sjømannskirke, ute i Brooklyn. Kongen var programmert til en rask avreise, men der protesterte monarken. Han ville håndhilse på samtlige av de rundt 700 som var til stede.

–Her kommer både halte og syke, hvisket sjømannsprest Leif Gundersen til kongen. –Men hos meg blir de ikke helbredet, hvisket kongen kvikt tilbake.

En annen episode skjedde under et besøk hos den norske idrettsklubben ”Gjøa”. Da alle hadde fått hilse på kongen, så han seg likevel rundt og fikk øye på en 10-12 år gammel gutt beskjedent i bakgrunnen. ”Der er visst en til”, sa Kong Olav, gikk bort og hilste.

Om Stavanger-musikernes moderne strandhogg vil erobre New Yorks kritikere gjenstår å se. Blar man i Carnegie Halls minnebok, lar det seg ikke skjule at begeistringen hos kritikerne noen ganger var liten da nordmenn spilte og norsk musikk ble presentert.

Fabio Biondi, som fylte 50 år for et par dager siden har vært kunstnerisk barokk-leder i SSO de siste 5-6 årene. ”Orkesteret har hatt en fantastisk utvikling. I dette orkesteret hører vi tydelig forskjell på om de spiller romantisk eller barokt repertoar. For meg har det vært viktig å lære musikerne barokkens språk. Det har et annerledes vokabular, spesiell vibrato og en annen måte å spille på. Nå har SSO-musikerne alle disse elementene inne”, har barokkeksperten Biondi sagt. Han debuterte på fiolin som 12-åring og har siden hatt stor suksess både som utøver og dirigent. Nå mener han at Stavanger Symfoniorkester er så gode på barokkmusikk at de overgår Mozarteum i Salzburg og Mahler Chamber Orchestra, som han også dirigerer.

Harmonien i Bergen var første norske orkester på plakaten i Carnegie Hall, i 1966. Siden har Oslo-filharmonien vært her to ganger, og ellers finnes Aase Nordmo Løvberg, Ingrid Bjoner, Leif Ove Andsnes, Arve Tellefsen og rundt 30 andre norske utøvere på gjestelisten. Men det store, store norske navnet i Carnegie Hall nevnes med ærefrykt: Kirsten Flagstad. Hun har fått en æresplakett både her og i Metropolitan-operaen, ”Århundrets stemme” ble hun kalt.

Jeg forlater Carnegie Hall og gleder meg til å komme tilbake onsdag. All ære til han som skapte dette vitale monumentet, stålkongen Andrew Carnegie. I sin tid verdens nest rikeste mann (etter John D. Rockefeller). Han solgte i 1901 selskapet til ståltrusten for 500 millioner dollar, og han levde som har lærte. Året før hadde han skrevet ”The Gospel of Wealth" ("Formuens evangelium") i 1900, der han argumenterte for at de rike skulle bruke sine formuer til å berike samfunnet. Han hadde imidlertid ikke sans for veldedighet, så han donerte 350 mill.dollar ktil kunst og nye institusjoner. I Norge kjenner vi kanskje særlig Carnegies heltefond, utdelinger til dem som under fare har reddet andres liv.

Noen nordmenn med penger har fulgt Carnegies eksempel, andre burde følge etter.

De gikk foran - mange fulgte etter

"Kvinner selv stod opp og strede, som de vare menn." To pionerer markeres denne uken: I dag er det 100 år siden Anna Rogstad ble første kvinne som møtte på Stortinget. I morgen er det 50 år siden Norges første kvinnelige prest Ingrid Bjerkås ble ordinert.

Mannen har stått sterkt når historien skrives, men begge disse to jubileene er en markering av de endringer i samfunnet som har skjedd de siste 100 årene. Og selv om det stadig er mannsdominerte bastioner, har for eksempel fem av de syv partene på Stortinget kvinnelige ledere – Erna Solberg, Siv Jensen, Kristin Halvorsen, Liv Signe Navarsete og Trine Skei Grande. Fire av 11 biskoper er kvinner – Helga Haugland Byfuglien (Borg), Laila Riksaasen Dahl (Tunsberg), Solveig Fiske, Hamar, og Ingeborg Midttømme (Møre). Og nye bastioner erobres, Byfuglien er blitt preses, den første kvinnelige leder i bispemøtet.

Anna Rogstad
representerte starten på kvinnenes politiske rolle og ansvar. En viktig pioner, som sto i en sterk Venstre-tradisjon. Hun kom fra embetsmiljø og slåss for kvinners rettigheter, organiserte og ledet an i kampen for allmenn stemmerett. Hun var med på å stifte Frisinnede Venstre i 1909, under ledelse av helten fra 1905, Christian Michelsen. Hun representerte Frisinnede Venstre, som i 1911 stilte fellesliste med Høyre. Både når det gjaldt stemmerett og forsvar var hun uenig med på Jens H. Bratlie (H) 1.plass. Da han ble statsminister året etter, rykket hun opp som fast representant.

Anna Rogstad arbeidet for å styrke jenters utdanning. De måtte lære det samme som gutter og bli økonomisk selvstendige, og lærerinnenes vilkår måtte bedres. I tillegg til skole og utdanning, engasjerte hun seg også i helse- og omsorgsspørsmål og saker om forsvar, bygningsvesen og arbeidsliv.

Ingrid Bjerkås
ble ordinert av biskopen Kristian Schjelderup. Det var meget kontroversielt. Jeg husker godt de krasse ord som kom fra store deler av kristenfolket. Seks biskoper nektet å forholde seg til ordinasjonen og erklærte at "vi finner det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med Det nye testamentes grunnholdning og med dets direkte utsagn.” De avviste kvinnens adgang til hyrde- og læreembetet og begrunnet dette prinsipielt med å henvise både til Guds skaperordning og til Herrens eget bud. Den kirkelige høvdingen Carl Fr. Eisløff sa om kvinnelige prester: "Nå har umoralen sluppet løs i Den norske kirke".

Argumentene mot Ingrid Bjerkås ble repetert da Rosemarie Køhn 12 år senere ble biskop i Hamar. Men hun skapte rom for mange i troens landskap. Det stod strid om henne, men å være underveis i kirken er strid. Uenighet i sak må imidlertid ikke skygge for enheten i Kristus. I dag er fire av biskopene kvinner, det blir stadig flere kvinnelige proster, og kvinnelige prester utgjør en naturlig del av Den norske kirkes presteskap. Minst er andelen i de tre sørvestligste bispedømmene.

Og for den saks skyld: Mange av argumentene mot kvinnelige prester og biskoper – ”i strid med Guds klare ord” – kan fremdeles høres i homofilisaken.

Som skipper Worse ville sagt det både om kvinnelige partiledere og biskoper: De kommer sent, og sannelig kommer de godt.

Plassert nede ved ovnen
I Norge fikk kvinner adgang til statens embeter (med unntak for bl.a. geistlige og militære) i 1912. I Forsvaret ble Elisabeth Sveri den første kvinnelige militære embetsmann da hun ble utnevnt til oberstløytnant i 1982, og hun forteller slik om sin presentasjon for Hærstaben:
"Jeg var innkalt til det som het avdelingssjefsmøte og ble plassert utenfor den indre sirkel, nede ved ovnen på møterommet. Stabssjefen presenterte meg med at ”dette er Elisabeth Sveri, hun er den nye kvinneinspektøren og hun har ingen ting å gjøre ved disse møtene i framtiden”. Jeg kunne ha sunket gjennom jorden og gruet meg til hver gang jeg måtte til HOK og diskutere".

Kvinnene fikk adgang til den ordinære befalsutdanningen i Forsvaret i 1977, til å avtjene førstegangstjeneste på lik linje med menn i 1983, i 1984 vedtok Stortinget full yrkesmessig likestilling i Forsvaret, også i stridende stillinger. I 2006 ble de første kvinnene innkalt til frivillig sesjon, og fra 2010 er det pliktig sesjon også for jenter.

En liten oversikt over første kvinne i ulike sammenhenger:
1683 - Dorthe Larsen, lensmann (Stjørdal)
1850 - Martha Larsen, misjonær (Zululand)
1882 - Cecilie Krog (Thoresen), student
1885 - Ragna Nielsen, etablerte fellesskole
1890 - Agnes Mathilde Wergeland, disputerte for doktorgraden (Zürich)
1903 - Clara Holst, doktorgraden ved Det Kongelige Frederiks Universitet, Oslo
1906 - Adjunkt Mathilde Schjødt, embedsmann.
1910 - Betzy Kjelsberg, fabrikkinspektør
1911 - Anna Rogstad (FV), Stortinget (vararepresentant)
1912 - Kristine Bonnevie, professor (zoologi)
1921 - Karen Platou (H), stortingsrepresentant direkte innvalgt
1924 - Katti Anker Møller, mødrehygienekontor
1924 - Sonja Henie, gull i OL (kunstløp)
1926 - Aasa Helgesen, ordfører (Utsira)
1926 - Elise Hambro, rektor (U. Pihls skole, Bergen)
1928 - Sigrid Undset, Nobelprisen (litteratur)
1934 - Undis Blikken - verdensmester på skøyter
1936 - Laila Schou Nilsen - Egebergs Ærespris (alpint,skøyter, tennis,
håndball)
1936 - Lise Lindbæk, krigskorrespondent (Dagbladet, spansk borgerkrig)
1937 - Agnes Vold, prest (men ble nektet å ta eksamen i preken og å delta i liturgiske øvelser på praktikum. Om dette sa hun: "Hvis det er kaldt i helvete, så har jeg vært der i et halvt år”)1939 - Gudrun Martius Ræder, diplomat
1945 - Kirsten Hansteen (NKP), konsultativ statsråd i Sosialdepartementet
1945 - Claudia Olsen(H), leder av en Stortingskomite
1948 - Aslaug Aasland(Ap), statsråd i Sosialdepartementet
1958 - Inger Bjørnbakken, verdensmester på ski (alpint
1958 - Kirsten Flagstad, operasjef
1961 - Magnhild Hagelia (Ap), medlem Stortingets presidentskap (varap. i Lagtinget)
1963 - Karen Grønn Hagen (Sp), borgerlig statsråd
1965 - Elisabeth Schweigaard Selmer (H), statsråd i annet dep. enn Sosialdep.
1968 - Lilly Helena Bølviken, høyesterettsdommer
1972 - Anne-Marie Prytz, styrmann
1972 - Sif Kalvø, profesjonell fotballspiller (Lazio, Italia)
1974 - Eva Kolstad (V), partileder
1975 - Kirsten Ohm, ambassadør
1976 - Gerd Sand, bankdirektør
1981 - Gro Harlem Brundtland(Ap), statsminister
1982 - Elisabeth Sveri, militær embetsmann
1988 - Anne Randine, operadirigent
1992 - Lucy Smith, universitetsrektor
1992 - Mette Grøtteland, jagerflyver
1992 - Linda Andersen, gull i sommer-OL (seiling)
1993 - Kirsti Kolle Grøndahl, stortingspresident
1994 - Liv Arnesen, på ski til Sydpolen alene
1995 - Solveig Krey, ubåtsjef, verdens første
1998 - Unni Lygre, plattformsjef
1998 - Gunvor Kongsvik, leder i Kirkerådet
1999 - Berit Ovesen, oberst
1999 - Eldbjørg Løwer (V),forsvarsminister, også i et Nato-land
2001 - Afshan Rafiq (H, stortingsrepresentant med innvandrerbakgrunn
2001 - Gerd-Liv Valla, leder i LO
2005 - Torunn Janbu, president i Legeforeningen
2005 - Kristin Halvorsen (SV), finansminister
2006 - Ingrid Gjerde, gardesjef.
2006 - Cecilie Skog, nådde Nordpolen fra fastlandet, beseiret Mount Everest,
Sydpolen og Nordpolen, nådde toppen av det høyeste fjell på alle kontinent
2008 - Louise K. D. Bastviken, offiser på admiralgradsnivå
2008 - Kristin Pedersen, testpilot
2008 - Elise Rusten, losoldermann
2008 - Elisabeth Grieg, president Norges Rederiforbund
2009 - Cecilie Brækhus, verdensmester i boksing ¨
2011 – Kristin Lund, offiser på generalnivå (generalinspektør i HV)

”…..som de vare menn, andre kunne bare græde, men det kom, det kom igjen” (fra ”Ja, vi elsker dette landet”, til minne om Anna Colbjørnsdatters innsats i slaget på Norderhov i 1716)

Fredag begynner det

Fredag starter galskapen. Fotballgalskapen. Eliteserien (jeg nekter å drive tekstreklame) er i gang. Molde, ledet av årets nykommer som trener og legendarisk som spiller, Ole Gunnar Solskjær, møter Sarpsborg 08. Klubben som synes å ha klart å bevare noe av fotballens opprinnelige ide. Uten store millionlønninger, det eneste med spillere som har et arbeid utover fotballen.

Mine ønsker for sesongen 2011:
* Grisetaklinger må tas hardt. I grove tilfeller ikke bare utvisning, men en kollektiv lagstraff ved at det i neste eller to neste kamper må spille med bare 1o mann.
* Slå konsekvent ned på holding. I dag står draktene stundom som seil.
* Spillerne må huske at kampen på gresset ikke er en opptaksprøve til Teaterskolen Ved dårlige prestasjoner på scenen bør veien til publikumssetene være kort.
* Avd. for selvbeherskelse: Mange kjefter på seg gule og røde kort. Det går ut over laget. Dommerne snur ikke. Middelmådige spillere med altfor høye lønninger burde ilegges monetær straff av lagledelsen.

Samlet budsjett for eliteklubbene er 1,122 milliarder kroner (VG). Rosenborg med den tykkeste seddelbunken, 205 mill.kr, Sarpsborg (20) og Sogndal (24) nederst.De siste tre årene har de hatt et underskudd på vel en halv milliard. Hadde dette vært en normal kommersiell næring ville de fleste aktørene vært utryddet for lengst.
Men fotballøkonomi er noe for seg selv. Førstelektor Bernt Arne Bertheussen ved Handelshøyskolen/ Universitetet i Tromsø kommenterer i Dagens Næringsliv: ”Fotballonklene er patriotiske medspillere ni et finansielt nettverk som er spunnet rundt klubbene”.

Men det er flere som tenker mer med hjertet enn med hjernen: Kommuner, kraftselskap, og banker pøser tar konkurransen opp med krukken i Sarepta. Sammen med onkler ”er de i det lange løp dumme siden de bidrar til å opprettholde en selvdestruktiv økonomisk dynamikk” .

Hvem er mest poengøkonomisk effektiv? I fjor var det Haugesund, utgiften pr. poeng var 800.000 kroner. Nederst Rosenborg med 3,7 mill.og Brann med 3,7 mill. Hvert poeng kostet i gjennomsnitt 1,8 mill.

Fotball hjelper åpenbart på avissalg. Fotball er ikke det mest underutviklede stoffområde i norske medier. Allerede før sesiongen er begynt er det mange og lange forhåndsomtaler. Lag og spillere og trenere og reservebenk kommenteres og karaktersettes. Men ” når du sier så mye som jeg gjør, så stemmer det ikke alltid” (Nils Arne Eggen, Rosenborgs tidl. sjel). Og enden er alltid at ”en fotballtabell er det ærligste som finnes” (Ivar Hoff, kommentator-diaretiker).

Ekspertisen synes å være enig om at Rosenborg og Vålerenga vil kjempe i toppen, og at Sogndal og Sarpsborg rykker ned. Noen tror til og med at Brann rykker ned. En så stor høstdepresjon skape overbelastning hos fastlegene under Fløyen.

Mine tips? Tetgruppe på fem: Rosenborg, Vålerenga, Viking, Tromsø og Molde. Dørbankere: Odd og Stabæk. Bunngruppe; Sarpsborg, Sogndal, Haugesund, Brann, Lillestrøm og Fredrikstad. Men for de siste gjelder at alltid ”there is hope in a hanging snore (Eggen).
Jeg er mest usikker på Start, som skal ledes av treneren Knut Tørum som ble sparket før sesongen starter. Nylig avdøde Svein ”Matta” Mathisen konstaterte for øvrig at ”det er ingen klubber som har levert flere spillere til europeiske nattklubber enn Start”.

Marie sukket forleden og sa: Nå begynner det igjen, nå begynner du igjen. Kampdagen (når Molde er i aksjon) begynner nervetrådene å vibrere fra morgenen av, magefølelsen forsterkes utover dagen, og helspennet inntrer etter hvert som kampen skrider frem. Molde spiller vakkert, men svikter foran mål. Kan Solskjær lære bort noe?

VITENSKAP, KUNST ELLER KRIG?
Fotball fascinerer. ”Den er bygd inn i psyken, like innebygd som det onkler og skolearbeid er for barn. Det er ikke et fenomen, det er en hverdagssak” (Arthur Hopcraft, forfatter).
I en verden jaget av hydrogen- og napalmbomber, er fotballbanen en plass der mental helse og håp fortsatt står upåvirket! (Stanley Rous, legendarisk engelsk fotballdommer).
Fotball er vitenskap, det er kunst, det er krig, ballet, drama, terror og glede - alt sammenføyd i ett” (Tom Utley, britisk journalist).
”Fotball er et enkelt spill som blir gjort komplisert av personer som burde vite bedre” (Bill Shankly, manager), men det er også ” en sport man spiller med hjernen”(Johan Cruyff, nederlandsk spiller).
Den skotske poeten Hugh MacDiarmid er uenig : ”Fotballfanatisme og høyt intellekt går sjeldent godt sammen”.

Noen slår til med storslegga: ” Fotball er krig. Og det fremkaller de samme primitive instinktene som går tusener av år tilbake” (Malcolm Allison, West Ham-legende).
Forfatteren Oscar Wilde konstaterer at ”det er innbundet med hat, sjalusi, skryting, ignorering av enhver regel og en sadistisk tilfredsstillelse av å være vitne til vold. Med andre ord, krig minus skytingen”.

MED GUD PÅ LAGET
Fotball er religion. Her anerkjenner jeg en katolsk autoritet: ”Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste” (pave Johannes Paul II).
Kjell Magne Bondevik følger opp Johannes åpenbaring: ”I himmelen får vi spille så mye forball som vi ønsker”, og her møter han nok noen Viking-spillere. Teologiprofessor Jacob Jervell har nemlig sagt at ”stavangersk er det språket englene snakker om søndagen” (men hva med alle leiesoldatene?)

Pelé, verdens beste fotballspiller gjennom tidene, har fotball som en religion: ”Jeg tilber ballen, jeg behandler den som en gud. Altfor mange spillere tror fotballen er noe de skal sparke. De burde bli lært opp til å bry seg om den, og behandle den som en verdifull edelsten”.
"Fotball er det siste hellige ritualet gjennom all tid” (Pier Paolo Pasolini, italiensk poet og filmskaper).
I Den hellige skrift finner Anthony Burgess, forfatter, lite belegg for søndagskamper: ” Fem dager skal dere arbeide, som Bibelen sier. Den syvende dagen tilhører Herren, deres Gud. Den sjette er for fotball”.
Gud har ikke sagt noe direkte om fotball. Da er tolkningsmulighetene bredere. ”Dersom Gud mente at fotballen skulle spilles i lufta, ville han plassert gresset på himmelen” (Brian Clough, managerlegende i Nottingham Forest).

SEX
Sex hører med, ”Mange nordmenn har et hetere seksuelt fohold til engelsk fotball enn de har til sin egen kone” (Stig Inge Bjørnebye, tidl. Liverpool og Blackburn).
”Det er med forball som med sex, alle bevegelser kan forutsies og er av ganske begrenset antall” (Peter Ackroyd, forfatter).
Jeg forelsket meg i fotballen på samme måte som jeg senere forelsket meg i en kvinne. Momentant, ukritisk, og uten tanke på smerten det ville bringe”(Nick Hornby, forfatter).

YDMYKE GENIER
For mange er landskampen mot Danmark en større begivenhet enn serieåpningen. I den sammenhengen merker vi oss landslagstrener Egil Olsens uttalelse om at ”verden trenger flere ydmyke genier. Det begynner å bli for få av oss”.
Det er nok ikke lett, ”en gang i forrige sesong var jeg ydmyk i omtrent fjorten dager, men ingen la merke til det” (John Carew, for øyeblikket utlånt til Stoke fra Aston Villa).
I gruppen beskjedne trekker jeg også frem svenske Zlatan Ibrahimović, som ved overgangen til Ajax i 2001 ble spurt: ”Er det noe som kan hindre deg i å bli verdens beste fotballspiller?” Zlatan: «En skade.»

Fredag går avsparket. "For mye fotball på TV? Jeg sier som Sølve Grotmol; Det er for mange bøker på biblioteket også" (Arne Scheie, entusiast)

PS. En unnskyldning til alle fotballinteresserte: Jeg vet at dere vet. Referansene til hvem sitatpersonene er, rettes mot de 2-3 ukyndige soim måtte forville seg til dette bloigginnlegget.

Staten, Adecco og smålighet

”Staten gav og Staten tok, Statens navn være lovet” (Jobs bok 1.25). Ikke alltid. Og altfor ofte fremstår den som allmektig.

Staten ga Toril Stavn Bråten en avtale om å drive beredskapshjem. Eller helt presist: Bufetat fikk en ordning med tidligere pleier av psykiske pasienter om at hun på kort varsel skulle få barn eller ungdommer for kortere eller lengre tid i sitt eget hjem. Barn i alle aldre, barn som er tatt direkte fra foreldrene , og som er i sjokk eller krise. Tidligere hadde slike de fleste slike blitt plassert i en av de institusjonene som nå er nedlagt.

”Oppdragstager”, står det i avtalen. Men det tok ikke lang tid før Stavn Bråten skjønte at hun i realiteten var arbeidstager, men langt fra ble behandlet som det.
Beredskapshjem:Plasseringstid fra 3 til 24 måneder, i lange perioder umulig å be om ferie eller fri. Vanskelig å få avlastere. Ikke sykepenger. Ansvar 24.
Institusjon; Tre skift, mange på skiftet, ferie, fridager, overtid og alle rettigheter. Staten sparer store penger, samtidig som ordningen med beredskapshjem åpenbart må være langt bedre og gi større trygghet for den som plasseres der.

Bedre opplegg og ytelser fra staten? ”Det går ikke, sånn er det bare”, er reaksjonen fra Bufetat. ”I et hjem er mamma alltid tilgjengelig for sitt barn. Det lar seg ikke kombinere med Arbeidsmiljølovens bestemmelser” , innrømmer Regjeringsadvokaten.

Nei, for noen arbeidstagere og i noen situasjoner er Arbeidsmiljøloven blitt for rigid. Men kanskje kunne staten likevel finne fleksible ordninger, kompensasjoner?

Oslo tingrett er uenig med Bufetat: ”Hun er å anse som arbeidstager”. Blir dommen stående, mener staten at ordningen ikke kan opprettholdes.

Ja, det er forskjell på beredskapshjem og institusjon. Men skal staten kunne avtale seg bort fra arbeidsmiljø-, skatte- og ferielov, samtidig som man slår hardt ned på andre aktører hvis de gjør det samme?
Sa noen Adeecco?

På neste side forteller Aftenposten om en uskyldig dømt lensmann. Grunnlaget for frifinnelsen ble funnet allerede i 1996. Høyesterett forkaster et kjæremål. Men politiet har gjort gjør en feil som ødelegger 15 år av et liv og rammer hele familien. Gjenopptagelseskommisjonen avslår først å ta saken, innrømmer to år senere at den fortolket loven for snevert. Hvoretter den bruker fire år for å komme til en avgjørelse - seks dager etter at lensmannen døde av blodkreft.

Oppreisning? Nei. ”Han døde etter at han ble frifunnet” . Renter på boten på 402.000 kroner? Nei. Enkepensjonen som hadde kommet hvis ikke mannen på feil grunnlag var fradømt jobben. Nei. Hva med belastninghene for familien? Det bekymrer ikke Statens sivilrettsforvaltningh.

Smålighet. Staten trenerer. Staten tar og gir ikke tilbake. Statens navn ikke alltid være lovet.

Julenissen med lyntog

Lyntog over norsk snaufjell - like dyrt som arktisk landbruk og vindyrking i Sahara. Troen på julenissen som kommer med lyntog bak neste kurve på Sørlandbanen holder seg. Nye konsulentundersøkelser mer enn antyder et ”stort marked” for lyntog. Vakre bilder av et tysk-nederlandsk lyntog med toppfart 330 km/t monteres inn i norsk landskap ved Flatabø i Mauranger i Kvinnherad. De store illusjonsartister må være misunnelige.

Nå er det et konsulentfirma som spør folk om i hvilken grad ville bruke lyntog, for eksempel med dagens flypriser. Og tenk. det vil de. Men hva sier de når de reelle kostamndene kommer for dagen? 200 mill.kr. pr. bygget kilometer er antydet. 4-5000 kroner for en reise Stavanger-Oslo eller Trondheim Oslo. Det skal stor utredningskunst til for å komme ut med et resultat som vil være bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk.

Det partipolitiske Norge synes å boble over av begeistring. Med ett unntak: Fremskrittspartiet. Og i denne saken støtter jeg Frp. Her og nå bør vi konsentrere innsats og oppmerksomhet på konkrete tiltak som vi vet vil styrke næringslivet, skape økt trivsel, gevinst for miljøet. Og gjøre det med lyntogshastighet. Mewns utgredningsgraset blir stadig grønnere, skranter dagens jernbaneku.

I dag kjører vi nærmest på krabbegir nå det gjelder å utbedre eksisterende banenett og togstandard Typisk norsk: Det er kjekkere å sette i gang utredninger og virke handlingskraftig enn å være handlekraftig og sørge for vedlikehold og forbedringer av det opplegg man allerede har og som slett ikke fungerer godt nok. Det er kjekt å klippe snorer, du får ikke de store medieoppslag om du har fått drevet igjennom en helt nødvendig opprustning i en skinnegang eller har forsterket opplegget slik at kjøreledninger ikke så lett faller ned.

Tidens tann tærer på skinner og vogner uten at de politiske tannlegene setter inn rotfyllinger eller plomber (de broene som bygges skjer helt andre steder). Og så går det som det må, på et tidspunkt er et sammenbrudd så nær at det bare må spas opp midler. Som i veiutbyggingn blir det ofte klatt på klatt, i stedet for å følge den ibsenske formaning om fullt og helt - ikke stykkevis og delt.

”Forelskelse er en vidunderlig, men tidsbegrenset, form for galskap” (Arne Næss). I dag har vi en partner som trass i enkelte svakheter har stått oss transportmessig bi. Før vi blir helt fascinert av lyntogstankens mange vyer, må vi ruste opp vår trofaste følgesvenn gjennom mange år. Handling. Forsering av flere dobbeltspor. Krengetog. Gjøre noe med spor som er så svingete og dårlige at vognene ødelegges. Moderne signalanlegg. Ringerikstunnel og Grenlandsbane – og sammenbinding av sistnevnte med Sørlandsbanen. Sørge for at titusener pendlere kan være sikre på at togene går når de skal, at avgangene på mellomdistansene er så mange at de reisende ser seg tjent med alternativene. Oppgradere nettet slik at kjøretiden til Oslo fra Trondheim, Bergen og Stavanger reduseres betydelig. Legge forholdene bedre til rette for næringslivet Kanskje legge Sørlandsbanen der folk vitterlig bor, ikke i ”dalstroka innafor”.

Miljø er mer enn bare CO2-utslipp. Skinnene til et tog som går i svært høy fart må beskyttes langt bedre enn i dag. En flere hundre kilometer lang ”mur” gjennom landet kan utløse store problemer for blant annet dyrelivet og biologisk mangfold. Jeg tror milmjøgevkjinsgtene med lyhntog vkil bli langt mindre enn entusiastene forestiller seg.

Kanskje skulle vi droppe lynfarten, og nøye oss med høy fart? 150 km/t er også bra. Med dobbeltspor, krengetog og moderne signalanlegg, med kontor, café og lekeplass, kan gevinsten være mer enn stor nok – og utgiftene færre.

Norsk natur og befolkningsgrunnlag er ikke helt som på Kontinentet. Det kan godt være at vi skal investere i lyntog den dagen det er trafikkmessig forsvarlig å investere i det; når alle fakta og alternativ er klargjort; og når vi vet og har bestemt oss for hva vi er villige til å ofre for å få investeringspengene på bordet. Regjeringen har ingen Sareptas krukke, selv om den foreløpig smøres godt med olje. Ressurser til å bygge og drifte lyntog har klare alternative bruksmåter – som intensivert forskning bl.a. for å finne frem til nye inntektsmuligheter når petroleumsinntektene minsker, bygging av skoler, sykehus, sykehjem, veier, sykkelstier osv. For ikke å snakke om de sterkt økende pensjonskostnader etter 2020.

”Hva du evner, kast av i de nærmeste (jernbane)krav, det skal bæres helt frem av en voksende elv” (Bjørnstjerne Bjørnson i ”Fiskerjenten”)

Seiren følger våre faner - men hvilke?

Vi er ferdig med 1.akt av et moderne drama med sterke undertoner fra slaget i Trollfjorden i 1890 Da gikk robåtfiskerne gikk til aksjon mot Handelsmannen og rederne med større , dampdrevne motorbåter som ville stenget dem ute. ”Den siste viking” (Johan Bojer) vant slaget – Stortinget sikret ham via en lov.
Men vil fiskeren vinne frem også denne gangen?

”Jeg fant, jeg fant”, sa Askeladden. Men det dreide seg ikke om olje. ”Jeg vant, jeg vant”, sier både tilhengere og motstandere av oljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen.

Mange krever seier i denne runden. Eirik Mosveen i VG bruker som vanlig de største ord:
”Kristin banket alle i Lofoten”

Og han beskriver petroholikerne slik:
"Oljeindustrien så ut som om Gud akkurat hadde forlatt dem”

Syvmilssteg
SV har snart landsmøte og vil feire Lofoten-vedtaket minst for hva det er verdt i realiteten.
”Lofoten er stedet miljøet og fremtiden seier over oljeboring”
Snorre Valen, miljøpolitisk talsmann

”I dag har vi tatte et syvmilssteg i retning varig vern av Lofoten”
SV-kilde til VG

Ja, jeg synes det er grunn til å rose SV for å ha kjempet en tapper kamp for varig vern av Lofoten. Partiet har stått på støtt og stadig, Kristin Halvorsen har gjort det klart at denne saken måtte partiet vinne. Jens Stoltenberg skjønte at regjeringsdeltagelsen sto på spill. SV måtte få noe som kunne fremstilles som en seier.

”Gjennom å gjøre hestehandel oppnår SV tross alt noe. Hadde det ikke fått gjennom denne saken, ville de mistet all miljøtroverdighet”
Anders Todal Jenssen, valgforsker

”Det er ikke ofte miljøbevegelsen bryter ut i nasjonal salmesang. Dette er fjerde gang vi har greid å stanse Norges sterkeste næringsinteresser i Lofoten”
Rasmus Hansson, WWF

Men det er som en av de største salmedikterne, Thomas Kingo, sier det:
”Sorgen og gleden de vandrer til hope,
Lykke og ulykke ganger på rad.
Medgang og motgang hverandre tilrope,
Solskinn og skyer de følges og ad”

”Vi er svært misfornøyd med enda en gangs utsettelse”
Gro Brækken,Oljeindustriens Landsforening

”Vi er skuffet”
John G. Bernander, NHO

”Nord-Norge har grunn til å være skuffet”
Nikolai Astrup, H

Dyr etappeseier
Men har de grunn for skuffelsen? Mange ser på suksess og nederlag som motsetninger, men de er begge produkt av samme prosess.
”Det har vært en viktig, men dyr etappeseier for SV”
Line Henriette Hjemdal, KrF

”Grunnen til at SV jubler er at de er tvunget til det. I realiteten har de bare vunnet en symbolsk seier”
Regjeringskilde til DN

”Slik jeg ser det har SV fått navnet, men Ap innholdet i oljekompromisset”
Hugo Bjørnstad, Ap, ordfører i Vågan

”Regjeringen har funnet en god løsning på en vanskelig sak. Det blir ikke satt brems på oljeutviklingen i nord. Tvert imot”
Dagsavisen

Lofottorsken takker
Miljøbevegelsen er jevnt over meget positiv.
”Lofot-seieren er verdt SVs miljøoffer. Oljeboringen i Lofoten og Vesterålen hadde foregått så nær land at oljeulykkene kunne blitt svært alvorlige
Frederic Hauge, Bellona

”Halvorsen, Halvorsen, hei,hei,hei, Lofottorsken takker deg"
Natur og Ungdom

Mest kritisk er Greenpeace:
Dette er mye å bytte bort for noen års utsettelse av Lofoten.
Frida Bengtsson

Skjevøyd
En innsiktsfull journalist med fortid i Natur og Ungdom og som har skrevet boken Klimaparadokset», hvor statsminister Jens Stoltenberg forteller om hvordan han vil løse miljøtrusselen, er Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv. Han skriver:
Et av SVs argumenter mot oljeutvinning utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er at Norge bør la oljen og gassen ligge av hensyn til klimaet. Et annet har vært at næringslivet bør omstilles fra oljeøkonomi til grønn økonomi. Med alle de tiltakene SV nå har godtatt for å få sin seier, har begge de argumentene havarert.

Et godt eksempel på de ulike vinklene finner vi i VG, avisen som har noe fra alt og for alle, til og med bikkja til Jon Michelet
Eirik Mosveen konstaterer på side 2 og 3 med bred penn:
”Det er mange som brisker seg med å fremstille SVs seier i Lofoten som liten og ubetydelig. De tar skammelig feil”

Men på side 4 i samme avis lyder overskriften:
”Lofoten-trikset: Jens åpner likevel for oljeboring”

Det som av mange fremstilles som en viktig miljøseier for SV, kommuniseres altså i Ap som et vesentlig skritt i retning av mer petroleumsaktivitet også utenfor Lofoten og Vesterålen

K-ordene
K for kommunikasjon - og det kommer mer K: Likheten mellom konsekvensutredning og kunnskapsinnhenting er større enn at begge begynner på K. Det gjør forøvrig også Kristin og Kompromiss.
”En beslutning ligger nå nærmere. Det er helt uinteressant for oss om det heter kunnskapsinnhenvisning eller konsekvensutredning”
Ellen Stensrud, 1.sekretær i LO

Oljebransjen er selvsagt interessert i å få både i pose og sekk, men når Barentshavet er sikret og det handler kun om en utsetting av konsekvensutredning i Lofoten, skal man være varsom med å ta de største ordene om miljøgevinst i bruk”
Helge Simonnes, Vårt Land

Vedtaket er i realiteten å sammenligne med en konsekvensutredning
Tor Arne Strøm, stortingsrepr. Ap

SV og Sp måtte godta en kunnskapsinnhenting som til forveksling er lik en konsekvensutredning
Aftenposten

Pyrrhos?
Konsekvensutredning er en politisk beslutning om å åpne et område, og den har vi ikke
tatt.
Kristin Halvorsen, SV

Er det slik at seieren følger SVs vernefaner, eller hun må si som den fremgangsrike felktherren Pyrrhos. Han beseiret den romerske republikk i to slag, men med omfattende egne tap, derav uttrykket «pyrrhosseier». Etter det andre slaget mot romerne ved Asculum i år 279 f.Kr. er Pyrrhos blitt sitert på å ha sagt:
«En slik seier til og jeg er fortapt». En slik seier til men Lofoten går likevel tapt?

Arbeiderdikteren Rudolf Nilsen karakteriserer politisk arbeid slik:
”Aldri en skinnende seier, et osende nederlag, men lusesmå tap og gevinster hver eneste dag”.

Morgendagen
Til ettertanke for alle politikere dette kinesiske ordtaket:
”De som sløser bort dagen med å snakke om gårsdagens seire, får ingenting å skryte av i morgen”

”Tiden er ikke på SVs side”
Dagbladet

"Blir det blåblå-regjering i 2013 er det liten tvil. Da vil arbeidsplasser i oljeindustrien veie tyngre enn reiseliv og fiskerier. Tilliten til petroleumslobbyens løfter om høy sikkerhet og lav risiko vil vinne over tvilen og frykten for søl og katastrofe. Det samme vil skje hvis vi får en ren Ap-regjering. Når oljegutta i Ap allierer seg med industrifolka i LO, går det bare en vei"
Drude Beer, Nationen

Hun kan få rett. Nestleder Bent Høie fra oljefylket Rogaland er klar i sin vurdering: ”Vi tar ingen forbehold om at miljø- og ressursspørsmål skal hindre oljeboring i Lofoten.og Vesterålen”

Fra samme fylke og fra sikker regjeringspartner dersoms, hvis, i så fall…. :
”Det er trist at Ap prioriterer å sysselsette fire SV-ere i regjeringen fremfor å skape tusenvis av nye, lønnsomme atrbeidsplasser langs kysten.”
Ketil Solvik-Olsen, miljøpolitisk talsmann i Frp

Det hjelper nok lite at formann i Norges Råfisklag, Reidar Nielsen, er faglig sikker:
”I Lofoten er oljevirksomhet uforenlig med fiskeriene”.

Fisk og vannkraft er fornybart. I en interessekonflikt mellom tidsbegrensede og fornybare ressurser og en fornybar ressurs, bør valget være enkelt. Dessverre er det nok ikke det.

Oljeindustrien har betydd mye for det moderne Norge. Den har på godt og ondt gjort oss til et av verdens rikeste land, gitt oss en uhyre sterk motstandskraft mot den aktuelle finanskrisen, lagt flere velferdssteiner på det sosiale byggverk, skapt arbeidsplasser og utviklingsmuligheter for nye bedrifter, utviklet kunnskap, teknologi og kompetanse som i neste omgang vil være gull verdt når petroleumsepoken ebber ut. Selv om den nye olje- og energiministeren Ola Borten Moe sier dette:
”Det er ennå en del olje som ikke er utvunnet, og vi kommer til å finn nye ressurser”

Det viktigste for oljebransjen i dag tror jeg er å satse sin kompetanse og kapital på forskning og utvikling av nye produkter og fornybar energi. Erfaring, kapital, kunnskap og teknologi vil fortsatt være drivkraft for å utnytte eksisterende felt mye bedre, utvinne nye felt langsommere, og samtidig omstille seg til å gjøre Norge best på energi som varer lengre.

”Den siste viking” med ny slutt?
På lederplass konkluderer VG:
”Bråket om oljeboring i Lofoten har stilnet. Det var som å helle olje på opprørt hav”

Olje på havet. Stikkord: Prince William Sound. Mexicogolfen. Verken oljedirektørene eller petropolitikerne viste ydmykhet. «Det kan ikke skje her», var refrenget. Og vi har sett oljen flyte både i Vestfold og etter grunnstøting i ytre Oslofjord.

I en verden der mulighetene for å oppleve ren og urørt natur i kombinasjon med fornuftig, menneskelig aktivitet blir stadig færre, har Lofoten og Vesterålen store fortrinn.

KrF og Venstre sier mandag morgen i Politisk kvarter at dersom et borgerlig flertall blir avhengig av dem,skal Lofoten vernes. Høyre/Frp alene vil gi full utbygging.

Men jeg er redd for at enden blir den at Johan Bojers bok gis ut i nytt opplag med endret slutt. Fiskeren taper. Petroholikerne kan i praksis komme til å stenge ham ute.
Norge taper – det er ikke alle verdier som kan skrives med tall.

Sterkt Sauda-firkløver

Njell Lofthus er fra Sauda. Ikke så kjent som Bjørn Eidsvåg, Kjartan Fløgstad og Arne Fjørtoft, men han tåler å nevnes sammen med dem. Han har en sjelden sterk innsats bak seg i norsk bistandsutvikling i Afrika. Han er en av de mange – ikke minst fra Rogaland - som har reist ut i nestekjærlighetens tjeneste.
I dag, fredag, begraves han fra Røyken kirke.

Njell Lofthus begynte som misjonær i Kamerun for Det Norske Misjonsselskap. Han ble utlånt til Kirkens Nødhjelp (KN) et par år på 70-tallet for å drive katastrofehjelp under borgerkrigen i Tsjad. Fra 1985 ble han ansatt i KN for å bygge opp et langsiktig utviklingsarbeid i Nord-Mali etter en stor tørke, og han ble etter hvert leder for hele KN-arbeidet i Afrika.

Njell Lofthus var opptatt av at Kirkens Nødhjelp skulle være en hjelpeorganisasjon som arbeidet på sikt. Arbeide ut fra et grundig, forskningsbasert kunnskapsgrunnlag, sammen med lokale krefter. Færrest mulig norske bistandsarbeidere, mest mulig lokalt personell.

Når det skjedde en katastrofe ble ofte KN en viktig aktør fordi man hadde erfaring fra arbeidet der. Og etter katastrofen, da TV og reportere forsvant og utlandet snart mistet interesser, fortsatte Njell et utviklingsarbeid som var viktigere enn noen gang.

I Nord-Mali oppsto konflikter som utviklet seg til borgerkrig. Njell tok initiativ til en større forsoningsprosess i landsbyene. Den ble ledet av Kåre Lode fra Stavanger, som her fikk verdifull kunnskap om fredsprosesser og andre nasjonale, politiske prosesser. Han har gjennom 30 år har jobbet med ulike prosjekter for utviklings- og organisasjonsarbeid, universitetssamarbeid, misjon, styrking av det sivile samfunn, og de siste årene i økende grad med fred og forsoning i en lang rekke afrikanske land. Han er slått til ridder av Mali.

Njell Lofthus var opptatt av å hjelpe de aller svakeste. Han fikk derfor i gang et arbeid i Kidal-provisen, det mest marginaliserte området i Mali. Dette bidro til at KN i de siste tre årene har kunnet gi vesentlige bidrag til å hindre at de væpnede konfliktene der utviklet seg til borgerkrig.

Som styreleder i Kirkens Nødhjelp har jeg opplevd Kåre Lode og særlig Njell Lofthus i arbeid i Mali. Raus i sin oppmuntring, inspirerende med sin Sauda-humor og fortellerglede. Enorm tillit blant lokalbefolkningen. Det var i Mali muslimen fortalte om hvordan KN hadde hjulpet ham, og avsluttet slik: ”Allah er stor, men Kirkens Nødhjelp er større”.

Som pensjonist gjorde han også en stor frivillig innsats for Kirkens Nødhjelp. Han og Ingrid bestemte seg for å samle inn penger og bidra til at studentene i byen Ngaoundéré i Kamerun skulle få seg en ny kirke. Den gamle var blitt for liten. Han deltok med liv og lyst i byggingen. Han bar stein og trillet jord, før han ramlet ned fra taket på kirken, brakk ryggen og måtte sendes hjem i luftambulanse. Siden var han avhengig av rullestol.

Alle vi 180 som for et par år siden hadde gleden av å følge ham på charterflyet fra Sola til kirkeinnvielsen i Ngaoundéré, ble imponert over hans livsmot. Det ble et overraskende og stort øyeblikk for ham da kirkepresidenten under den fem timer lange åpningsgudstjenesten forkynte at kirkens hadde fått navn etter Njell Lofthus.
En flott bauta over saudabuen Njell Lofthus’ virke til beste for menneskeheten.

.

Da Høyre sviktet

Høyres troverdighet i personvernspørsmål avgikk ved døden onsdag kveld. Det var ventet, men pasienten kjempet til det siste. Storesøster Erna strukturerte sykeleiet. Hun hadde latt prinsippbunaden ligge, og var for anledningen ikledd pragmatismens grå kappe.

Da det gikk mot slutten, ville Pro Gram gi prinsipiell åndedrett, og minnet om at "For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet." Storesøster minnet om at tilknytningen til EØS/EU var viktigere enn en slange koblet til ideologirespiratoren . Hun avfeide også turnuskandidat Torbjørn Røe Isaksens diagnose: ”Vi har aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.”

Heller ikke et forsøk med å bruke de velprøvde medisinene "Høyre vil bygge samfunnet på tillit til enkeltmennesket" og ”Politikkens hovedoppgave er å sikre enkeltmenneskets grunnleggende frihet, ikke å begrense den", ga resultater.

Det ble felt flere tårer da man leste opp alle tillitserklæringene til pasienten fra fylkeslag, partilag og enkeltpersoner, og Storesøster prøvde å dempe såret: Om pasienten dør, er det likevel slik at ”Høyre har et sunt partidemokrati”

Sørgende DLD-motstandere i SV og Sp, samt Frp, KrF og Venstre, samlet seg utenfor i tolvte time og sendte en hilsen til pasienten vedlagt et forslag til et nasjonalt regelverk som kunne erstatte EUs datalagringsdirektiv. Men det ble tyst da Storesøster åpnet vinduet og foreslo at de skulle muntre pasienten med allsangen ”Jo mer vi er sammen”. Geir Pollestad minnet om at dette var en historisk stund: ”Det vil sannsynligvis være første gang i historien at et opposisjonsparti bruker partipisken for å sikre flertall for et forslag fra en flertallsregjering”.

Tidligere stortingspresentant og datadirektør Georg Apenes ventet i et siderom, til det siste med et håp om at Høyres sjel kunne berges. Han måtte gå sin vei – skuffet. I et minneord skriver han at ”Grensen går ikke ved om man lagrer dataene i 12 eller 6 måneder. Grensen går ved at man tillater at norske borgere skal få sin adferd lagret uten at det engang er mistanke om at de har gjort noe galt."

Bisettelsen skjer i Stortinget 5.april, og kommer i god tid før EU legger frem sin evaluering av DLD. Gravferden fra Høyres Hus skjer på nye steiner i broleggingen av de små og store skritts vei til et samfunn der alle skal overvåkes i tilfelle du skulle gjøre noe ulovlig. Partiet skal markere hendelsen ved å lansere et nytt slagord, enten "Alle skal kunne overvåkes" eller "Hele folket under mistanke". Jens og Raymond har sendt takkekort til Erna.

Frem til 5.april har Arbeiderpartiet og Høyre gått sammen i en kampanje for å vinne opinionen for sin virkelighetsforståelsen.
Fra avdødes bo har den noe uregjerlige slektning/potensiell partner. Fremskrittspartiet sikret seg posisjonen som høyresidens eneste parti som på klart prinsipielt grunnlag fremstår som konsekvent forsvarer av rettsstatsprinsippene og privatlivets fred/personvern.

Man fant også et gammelt eksemplar fra 1966 av boken «Vi». Forfatteren Eugen Semjatin skriver der at ”Det er overhodet ikke problemer knyttet til å forebygge kriminalitet hvis man bare vil bruke de nødvendige, radikale virkemidler: Det som trengs er bare at vi opphever friheten”.

Her var også et gammeldags postkort fra en bloggskriver i Stavanger som spør: Kan et parti som har kjempet for den liberale rettsstaten være med og uthule selve det fundamentet den hviler på? Vil vi at Storebror skal lagre hvem den enkelte av oss snakker med i telefonen eller sender sms til? Vil vi at innholdet i våre e-poster kan bli kjent? Vil vi at Storebror skal kunne lagre hvor vi til enhver tid har befunnet oss? Vil vi innføre et kontrollregime som til enhver tid overvåker alle, bare for å være på den sikre siden? Ønsker vi å forskyve maktbalansen mellom folk og myndigheter i feil retning? Skal vi ikke lenger være uskyldige til det motsatte er bevist?

Han har nå fått svar.

Slaget om velferdshistorien

Prøver Høyre å stjele Arbeiderpartiets velferdsklær mens Ap bader i Hardangerfjorden etter en mislykket måneferd? Er velferdsstaten skapt i etterkrigstidens Arbeiderpartistat? Ligner velferdssamfunnet Norge i 2011 egentlig mest det samfunnet de borgerlige så for seg etter krigen, slik Kristin Clemet og Marius Doksheim i tankesmien Civita skriver i Aftenposten i dag?

Definisjonsforsøk på sannheten er en kjent politiske øvelse, særlig foran valg. Jeg tviler på om de flytter en eneste stemme. Hvilken ”historieskriving” er den virkelige? Det er mange historiske ”sannheter”, og de er relative.

Er velferdsstaten en skandinavisk oppfinnelse? Nei, de bærende prinsipper er importert fra Tyskland og England, sier samfunnsforsker Stein Kuhnle. Er Folketrygden (Borten-regjeringen) grunnsteinen i velferdsstaten? Ligger ikke starten egentlig ligger i den lutherske embetsstat, dominert av sterke folkelige bevegelser? (professor Gunnar Skirbekk. Er målet utelukkende å sikre folk materielle og soisiale goder?

I den unge nasjonen Norge etter 1814 var teologer og jurister sentrale i molderniseringsprosessen. Samtidig skapte haugianerne, arbeiderbevegelsen og bondebevegelsen en skole i politisk praksis. Folk skulle arbeide hardt, leve nøkternt og delta i den offentlige samtalen.

En av de store sosiale reformatorer var Johan Castberg. Stortingsrepresentant for Arbeiderdemokratene (på venstresiden i Venstre)i 23 år, satt i to V-regjeringer, og var en drivende kraft bak de castbergske konsesjonslover (som satt betingelser for utnytting av norske naturressurser) barneloven, barnebidrag, sykeforsikring, ulykkesforsikring for fiskere og sjøfolk og industriarbeidere er alle reformer knyttet til Castberg. Titimersdagen kom i 1915 og åttetimersdagen ble innført i 1919.

Reformarbeider fortsatte i mellomkrigstiden. Innsats for felles utdanning og arbeidet med økonomisk utjevning. Ap fikk regjeringsmakt i 1935, så kom lov om alderstrygd, hjelp til blinde og vanføre, og arbeidsløshetstrygd. Barnetrygden ble innført i 1946, syketrygden ble utvidet til å gjelde alle, behovsprøving av alderstrygd ble avskaffet, uførebegrepet ble sterkt utvidet, og attføringshjelp ble innført. I 1964 ble lov om sosial omsorg innført, synet på fattighjelp som almisse og gave avløses av en prosess mot et mer rettighetsbasert og system. Under den borgerlige regjeringen ble Folketrygden innført i 1967.

Og slik har det fortsatt, under regjeringen med vekslende farger. Ap en viktig drivkraft? Ja. Men på ingen måte alene. Og velferdsbegrepet må ikke innsnevres til rene økonomiske betraktninger. Dagen etter 8.mars er det interessant å minnes at det var Høyre-statsråden Ansgar Gabrielsen som var arkitekten bak kjønnskvotering i styrene, og at Dagfinn Høybråten skal ha æren for Røykeloven, et av de viktige sosiale fremskritt.

Den viktige debatter om Velferdsstaten i dag bør være denne; Hvor omfattende skal den være, hvor stort er velferdsansvaret, hvordan skal dette organsieres. I disse dager: balansen mellom offentlige og private (frivillige og profesjonelle) aktører.

Og kanskje kan det være nyttig å se utover de nordiske velferdsgrenser. Sjefredaktør Tom Hetland i Stavanger Aftenblad kommenterer det som nå skjer i Storbritannia: "Det handlar om å skapa ei djuptgripande kulturforandring, der folk i kvardagslivet, i heimane, i nabolaget og på arbeidsplassane ikkje alltid spør styresmakter om lov, men i staden føler seg sterke nok til å hjelpa seg sjølve og sine nærmaste."

Dagens spørsmål kan mange ganger ikke finne svar i gårsdagens løsninger. Stundom kan Henrik Wergeland ha rett når han postulerer at sannhets sak seirer kun i nederlag. Og Henrik Ibsen er evig aktuell: Sannhetens og frihetens farlige fiender blant oss er den kompakte majoritet. Det er også han som fremholder at en normalt bygget sannhet i regel varer høyst 20 år, sjelden lenger.

Kjeklingen av eierskapet til velferdsstaten minner meg stundom om spørsmålet: Er Odds 12 cupmesterskap bedre enn Rosenborgs 16 seriegull? Dagens politiske historieskriving, fra oss små amatører til aktive og engasjerte politikere, skrives ikke sjelden med påholden ideologipenn og briller tilpasset den enkeltes syn. Nyansene er ikke fremtredende.Rausheten overfor andre partier og interesser er liten.

Debatten gir begrenset bakgrunn for fargevalg på de stemmesedlene som legges i urnene til høsten og i 2013. Det dreier seg ikke om tiden etter 1945, etter 1920 eller etter 1884. Høyre anno 2011 er ikke Høyre anno 1900,og Ap i år er på svært mange måter ulik Ap i 1950,
Det dreier seg først og fremst om 200 års historie, om utviklingen av Norge.

Vei å gå - banker hardest

8.mars Kvinnedagen. Et lite knippe synspunkterfra den løpende debatt:

Hjemme på heltid
Bare to prosent av gifte eller samboende kvinner er hjemme på heltid og anser seg selv om primært hjemmearbeidende. Tar man med de som vurderer seg selv som hovedsakelig hjemmearbeidende og som jobber utenfor hjemmet, blir tallet tre prosent. Inkluderer man også yrkesaktive kvinner som jobber noen få timer i uken, men som ikke regner seg selv som husmødre, blir tallet ni prosent.
Statistisk Sentralbyrå

Borgerlig feminisme
En borgerlig feminist overlater de som ønsker å ta utradisjonelle valg til ganske ensomme kamper. De vil, ideologisk sett, ha færrest mulig tiltak eller reguleringer. Løftene i fellesskap uteblir. Viljen til å se hvordan politiske beslutninger sementerer eller utfordrere individuelle valg, uteblir også. Det er blant annet derfor de forsvarer kontantstøtten og kaller den «valgfrihet». De ser at 80 prosent av alle toåringene i Oslo som mottar kontantstøtte har.
De forstår at dette kan ha konsekvenser for barnas norskferdigheter og mødrenes manglende tilknytning til arbeidslivet. Men de vil ikke gjøre noe med det. Den strukturelle sammenhengen går tapt for dem. Da fremstår den borgerlige feminismen aller mest som en slags kvinnelig individualisme, som handler om meg, mitt, mine ting, min fremtid.
Hadia Tajik, stortingsrepr. Ap

Der hjertet banker hardest
Vi ser en styrke i å være kvinne i 2011 uten noe ønske om å overstyre eller sette oss foran mannen. Vi vet vi er ulike våre menn og vi streber heller ikke for å ta til oss deres egenskaper. Men så lenge vi kan kommunisere med hverandre, kan vi dra nytte av hverandres forskjeller og ulike ståsted. De fleste av mine venninner har begitt seg ut i krevende karrierer. De hyller mulighetene de har fått til å bli leger, piloter, økonomer og advokater. Men samtidig har alle sagt at den dagen det kommer til å bestemme mellom familie og karriere, vet de hvor hjertet banker hardest. .
Yvonne Gipling, Minerva

Et stykke vei å gå
Vi må huske på at det har skjedd en revolusjon på bare få tiår når det gjelder synet på menn som omsorgspersoner. Men vi må ikke si oss fornøyde ennå, tross alt tar menn ut bare 11 prosent av fødselspermisjonen!
Å få være sammen med barna sine er et fantastisk privilegium. Å få tjene sine egne penger er en forutsetning for frihet. I Norge prøver vi å ordne det sånn at både kvinner og menn får oppleve begge deler. Men vi har et stykke vei å gå fortsatt før friheten er reell.
Inga Marte Thorkildsen, stortingsrepr. SV

Mager trøst
Det er mager trøst at man har lovfestet rett til fast stilling når man ikke en gang får vikarjobb. De siste tallene viser at 8.120 kvinner med innvandringsbakgrunn har meldt seg arbeidsledige.I tillegg er sysselsettingen lav for mange kvinner med innvandringsbakgrunn. Bare fire av ti kvinner fra Afrika er i arbeid, og bare en av to fra Asia. Veien inn i arbeidsmarkedet for mange av disse er dårlig betalte jobber, til ubekvem arbeidstid.
Gunnar Stavrum, Nettavisen

Blodig kamp på liv og død
Globaliseringen har økt nivået for kvinnemishandling i den grad, at det nå må sies STOPP! Det er ikke snakk om en øyleir for rødstrømper. Vi snakker om en blodig kamp på liv og død, hvor konfliktene er reelle og nødvendige å interessere seg for. Opprøret i Iran hadde aldri materialisert seg hvis ikke kvinnene sto som arrangører. Sexturismen brer om seg sammen med salget av slaver. Men også den danske lovgivningen, slik som syvårsregelen, som forbyr utenlandske kvinner å bli skilt i sju år, uansett hvordan de mishandles, er kriminell! Og la meg tilføye - for fullstendighetens skyld: Den globale finanskrisen! Som en islandsk minister sa til Vigdís Finnbogadóttir, ekspresidenten: «Verden hadde aldri tippet rundt finansielt, hvis økonomien ble styrt av kvinner.» Det er en grunn til at man gir mikrolån til kvinner: De betaler tilbake.
Suzanne Brøgger, forfatter

Grell kvoteringAltfor ofte forfaller likestillingsdebatten til spørsmålet om kvotering av kvinner. Det ferskeste og grelleste eksemplet på det er Oslo-studentenes forslag om radikal kjønnskvotering av kvinner til vitenskapelige stillinger. Det vil si at kvinnelige søkere alltid skal få en utlyst jobb hvis de tilfredsstiller visse minimumskrav. Heldigvis er forslaget umulig på grunn av EØS-regelverk som Norge er forpliktet av. At det overhodet blir fremmet, sier mye om hvordan kjønnsdebatten fortsatt snubler og famler seg frem.
Knut Olav Åmås, kulturredaktør


Hvorfor så redde?
Norsk likestillingsdebatt har lenge vært preget av enkelte underliggende, ofte uuttalte og til dels motstridende premisser.
Ett premiss sier at det ikke er forskjell mellom kjønnene. Et annet sier at kvinner, tross alt, er litt bedre enn menn. Et tredje sier at den tradisjonelle mannsrollen er en standard alle bør søke å strekke seg etter. Ingen av dem er uproblematiske.
Hvorfor er vi så redde for at det skal avdekkes medfødte forskjeller mellom ulike grupper? Det som åpenbart er tidens ånd: Det mest ettertraktelsesverdige livet man kan leve, er det typiske mannlige livet. Men hva med å se det helt motsatt? Kanskje er det slik at de kvinnene som tjener litt mindre enn menn, fordi de har brukt tid på sine barn, får en gevinst senere i livet? Og kanskje får deres menn, som tjente litt mer, en regning som ikke engang kan måles i kroner og øre? Også når det gjelder fedrekvoten står det om prinsipper.
Ifølge tilhengerne skal den både bedre «maktbalansen» i hjemmet og kvinnenes karrieremuligheter ute. Men det er også et spørsmål om verdier: Jeg syns ikke det er riktig at staten trenger så langt inn i privatsfæren.
Kristin Clemet i Minerva

Dobbeltmoral
Ukebladenes funksjon er gjennomført dobbeltmoral og schizofreni. På den ene siden skal vi unna oss alt mulig fordi vi fortjener det akkurat slik vi er. På neste side får vi beskjed om at vi stramme opp rumpa, bli kvitt rynkene og bli bedre elskerinner.
Trude Ringheim, Dagbladet

Oster og helsetilbud
Innovasjon Norge prioriterer teknologi, bygg, landbruk og reiseliv. De mange kvinnene i helse og omsorg som går med et ønske om å få starte for seg selv, får nei. Andelen kvinnelige gründere går ned. Det gis mye midler til landbrukssektoren. Jeg kan ikke se at utviklingen av nye oster har større innovasjonshøyde enn å etablere et bedre og spissere helsetilbud.
Julie Voldberg, Høyres kvinneforum

Tjener mer enn menn
Kvinner ved NTNU i Trondheim tjener mer enn sine mannlige kollegaer i syv av de 17 største stillingskategoriene. Noen kan hevde at føringen om å prioritere kvinner i lønnsoppgjørene kan virke kontraproduktivt i forhold til menn. Men etter min mening er vi ennå ikke der at vi bryter lovbestemmelser.
Arne Kr. Hestnes, personalsjef

Jeg ser ingen grunn til bat jeg skal tjene mer enn mine mannlige kollegaer. Det skal være likt.
Hilde Johnsen Venvik, professor NTNU

Notert
Utover de medisinske grunnene, som at mødrene skal komme seg etter svangerskap og fødsel, er det ingen saklige grunner til at retteigheter blir knyttet til kjønn.
Sunniva Ørstavik, likestillingsombud

Stadig flere kvinner velger bokfaget. Dette har ført til at menn snur ryggen til skjønnlitteraturen, og at den derfor mister status.
Hanne-Vibeke Holst, forfatter

Idrett før og nå
Marit Bjørgen tok Norges VM-gull nr.100. Den internasjonale kvinnedagen feires samtidig for 100.gang. Tilfeldig? Neppe.
Karianne Bjellånes Gilje, Dagbladet

Fred Børre Lundberg er representativ når han sier om seg selv og sin kjæreste Marit Bjørgen: «Marit vasker huset. Det hender at jeg også tar i et tak.» Aftenposten

Gårsdagens kvinnelangrenn er mitt styggeste idrettsminne til dags dato. De kvinnelige tilskuerne må føle seg fornedret på sitt kjønns vegne. Så uskjønt var dette innslaget i årets Ski-VM at man gikk nedslått og kvalm hjem.
Leif Isdal, sportsredaktør, Dagbladet, i 1958

Den svenska idrottens framtid tillhör kvinnorna. ”Det är en tydlig tendens att det är tjejerna som slår igenom. Det är tjejer som slår sig fram och närmar sig världstoppen samtidigt som vi tappar killarna”.
Anders Wiggerud, sportchef,Sveriges olympiska kommitté

Kommer norsk vinteridrett noen gang til å oppleve en mer suveren langrennsløper enn Marit Bjørgen? Neppe. Derfor bør målområdet i Nye Holmenkollen døpes Bjørgensletta.
Bertil Valderhaug, Aftenposten

Therese Johaug burde vært stilt ut på Nasjonalgalleriet, hun er Norge. Hun er vakker, forutsigbar, hun er som en bjørk i mai.
Kjell T. Tingdal, PR-ekspert

Therese Johaug er prototypen på slik vi nordmenn ønsker å fremstå. Hun er blond, pen, søt, kommer fra bygda og er passe beskjeden.
Elizabeth Hartmark. Siste Skrik

VM - slik sett

1. Trøndelag ble beste nasjon foran Østerrike, Sverige og rest-Norge.

2. Norsk hopp og kombinert er best når det ikke gjelder

3. Petter Northug får jobb hos enøk etter karrieren (”Han sparer energi og venter på spurten, det er det han pleier å gjøre” – Marcus Hellner)

4. Petter Northug er en
a) Gris
b) Rev
c) Hyene
d) Hai
e) Løve
osv

5. Sterkt norsk triumfkort til en OL-søknad: Atmosfæren (”Tåken i Kollen skaper en helt egen stemning” – Jens Stoltenberg)

6. Til Nasjonalgalleriet: Therese Johaug (”Hun er det norskeste av det norske, som en bjørk i mai” – Kjell T. Ringdal, PR-ekspert)

7. Navneendringer på vei? ("Målområdet i nye Holmenkollen bør døpes Bjørgensletta” – Bertil Valderhaug,Aftenposten. Northug ba om en liten plakett i siste sving)

8. Også her tar vi etter USA. ("At langrenn er en ørliten idrett i vetrden, betyr lite så lenge den er kjempestor for oss selv” – Halvor Hegtun, Aftenposten. ”Bare lag fra USA får være med i World Series, nasjonalidretten baseball” – Andreas Wiese, Dagbladet)

9. Kjønnsskifte? ("Daniel Richardsson har verkligen varit i bra form det här mästerskapet. Hade inte vallarna (smørerne, journ.anm.) gjort bort sig är jag säker på att han vunnit 10 km klassisk" Expressen)

10. Husker du? (”Gårsdagens kvinnelangrenn er mitt styggeste idrettsminne. Så uskjønt var dette innslaget i årets VM at man gikk nedslått hjem fra Skistadion. Det var kvinneidrett i sin aller verste avskygning”. Leif Isdal, sportsredaktør i Dagbladet, 1958)

11.Spiseforstyrrelser ("Did you have time to swallow the gold medal from yesterday?"- spørsmål til Charlotte Kalla)

12. Ubehagelige spørsmål: "Hvis astmamedisin ikke hjelper dem som ikke har astman, hvorfor står den da på dopinglisten?" (Lars Gilkberg, Vårt Land)

13. Beste svenske: Perry Olssson, hovedansvarlig for skiene til Marit Bjørgen og Petter Northug

14. Johan Nicolaisens reviderte Gymnastikkmarsj:
Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og arme,
ryggen rak, og kjeften fri, se det er bra!
Tåle avhold. tåle jante, tåle frost og varme,
slik en Northug det vil unge Norge ha.
Hold nu ryggen der! Intet mudder her!
La dem se i spurt hans beste drag
Ingen lek, nasjonen vil at seiersrus skal vokse
derfor er det alvor i vår lek i dag.

Der hvor bakken brattest stuper, satte hun utover,
Bjørgen på de glatte ski, så spruten står
Johaug etter! Fæle ting hva slik en unge vover!
Jacobsen og Falla mon de henne når
Sne og is og vann, fjell og skog og strand,
der er nok en kan få prøve på.
Hopp og skøyter, kombinert og snowboard kan vi bruke;
beste kunsten dog på langrennsski å stå.

Øve, øve, jevnt og trutt og tappert, det er tingen.
Alltid bedre, om og om og om igjen!
Født som mester, født som helt, å nei, det ble da ingen.
Mot og kraft, de vinnes litt og litt om senn.
Ta nu muntert i! Intet fuskeri!
Er da ikke vi mor Norges børn!
Vi skal lære, vi skal øve, vi skal gullet vinne,
Neste gang vi holder ut en OL-tørn

Undersøkelser og manipulasjon

Norske mediers skjødesløse omgang med tall og ukritiske presentasjon av ”undersøkelser”/meningsmålinger er som Hotel Cæsar: Det tar aldri slutt. Norske medier biter altfor lett på det agnet som ulike interesser lar dingle foran dem. Og når det formidles videre, synes dte ofte som det også slukes av publikum

Aftenposten har gjentatte ganger i den senere tid påvist departementers og andre politiske myndigheters misbruk, stundom rene manipulasjon. Senest i dag har Jan Arild Snoen i Minerva kommentert hvordan ”Norsk Sykepleierforbund stiller via InFact stiller et irrelevant spørsmål og overtolker svarene til egen fordel, med ANB og NTB som mikrofonstativ”.

Stadig ofte møter vi meningsmålinger utført for politiske partier, interesseorganisasjoner, fagforeninger og lignende. Det generelle råd: Bruk mistankens skjerpede blikk når du leser stoff basert på slike ”undersøkelser” og/eller meningsmålinger. Let særlig etter oppdragsgiver. Som regel har man et klart ønske om fasit.
.
Politikkprofessor Frank Aarebrot sier meningsmålinger partier selv står bak ofte er useriøse, dårlige og horeri fra de som lager dem. ”Det virker som om byråene enkelte ganger er så opptatt av å selge sine tjenester at det blir dårlig kvalitet på tjenesten, og det er useriøst”. Kanskje er det i enkelte tilfeller også en liten fare for at byråer med oppdrag for store oppdragsgivere med mange undersøkelser, bevisst eller ubevisst står i fare for å tilpasse resultatene til det man tror oppdragsgiver ønsker

Til mediene bør man kunne stille følgende krav:
a) overskrift og tekst bør være i noenlunde samsvar, og ikke kunne fremkalle mistanke om at det er mediets ønske om et stort oppslag som er viktigste beveggrunn for oppslaget b)et godt bilde kan friste til å gi en sak større presentasjon enn den ville ha fått uten bildet
c) undersøkelser er som isfjell, den mest interessante delen er ikke nødvendigvis det som stikker opp av vannet
d) hvis man ikke kjenner tallgrunnlag og beregningsmetode, blir verdien av en undersøkelse/meningsmåling liten.

Både mediene og publikum bør se etter om den opprinnelige spørsmålsstilling er gjengitt, Hvis ikke er det enda større grunn til skepsis. Ikke sjelden skjer det overfortolkninger, enten fra oppdragsgiver eller i medienes presentasjon.

Være særlig kritisk overfor undersøkelser som er gunstig for politikken til partiet eller interesseorganisasjonen som har bestilt målingen. Spesielt bør mediene være langt mer kritiske til å svelge slike undersøkelser rått, de må passe seg så de ikke blir ukritiske formidlingskanaler.

Presenterer spørsmålsstillingene de mest reelle alternativer? Inneholder spørsmålene ladede ord og begreper? Er formuleringene nøytrale? Mange av spørsmålene som blir stilt, gjør det nær sagt umulig for de som svarer å være uenige i partienes standpunkt. Det er også en kjent sak rundt spørreundersøkelser at dersom man ikke er veldig engasjert i et spørsmål, er det lettere å si seg enig.
Hvor statistisk signifikant er tallene, er utvalget godt nok? Når det gjøres politiske meningsmålinger gjøres det alltid korrigeringer i råtallene hvis sammensetningen av svaruniverset antas skjev. Skjer dette i andre undersøkelser? Foretas spørsmålsstillingen via fasttelefon eller mobil?

Når det gjelder medienes presentasjon både av de 9-10 (!) månedlige politiske meningsmålinger, synes jeg de er for mye preget av det enkelte mediums overfortolkning uten hensyn til feilmarginer. Nå anses de som eksklusivt stoff, slik at det enkelte medium slår opp sin undersøkelse og toner ned eller neglisjerer helt de andre (noen ytterst få samler opp alt og gir gjennomsnittet hver måned, her skal Aftenbladet ha ros)). Trolig vil vi hele våren få overskrifter om at ”Ap er nå største parti”, ”Høyre passerer Ap” ,

Med tanke på kommunevalget vil det ellers være atskillig mer interessant å se antydninger om hva folk vil stemme der enn i et stortingsvalg som det er 30 måneder til.

Det tallet som ofte er mest interessant, er dette: Hvor mange er det som ikke har bestemt seg eller har en klar grunnprioritering, men i øyeblikket har satt seg på gjerdet (f. eks i Hardanger eller Lofoten)?

Det evige er alltid aktuelt

Jeg har satt mange verdensrekorder på 100 m. Det skjedde i sanddynene ytterst på Jærens Rev, barndommens ferieparadis. Det var om disse strendene Åse-Marie Nesse skrev:
”Og ingen ting blir borte –
alt strøymer imot deg her ved det opne hav
når lyset er ein spegel for ditt liv”.

Ute på Reve møtes Norges største lavlandsslette med havet. Der ute har mange kunnet ane slitets og steinen og torvmyrenes forblåste uendelighet under Norges største og mest skiftende himmel.
”Det er annerledes her. Det er som der ute fra de vide synsrender kommer nye håp, en ser sitt liv i nye lys, en forstår meget en ikke har forstått før”(Sigbjørn Obstfelder)

Det evige er alltid aktuelt.

Aldri har øyeblikkets nyheter vært så tilgjengelige. Det er langt fra fortidens vardebrenning og kirkebakker til Internett, som jeg ikke hadde hørt om før jeg leste en artikkel i Bergens Tidende i 1994. Aldri har så mange mennesker brukt så mye tid på å få med seg siste nytt. Det tok lenger tid med nyhetsformidlingen da Tryggve Gran i slutten av juli 1914 landet på Maleneset ytterst ute på Reve etter historiens første flytur over Nordsjøen, og spaserte opp på gården til bestefar og kunne få gitt beskjed til omverdenen at han hadde klart en bedrift.

Noen synes å leve bare på gamle minner. Andre dagdrømmer om framtida. Stadig flere synes utelukkende å være oppslukt av dagen i dag. Den lever rikest som er i stand til å innskrive sitt liv innenfor alle disse tre dimensjonene.

”Jeg vil studere statsvitenskap og vil gjerne lese aktuell litteratur som er nyttig for en journalist, har du noen gode tips?” spurte en student da jeg hadde en time på journalistutdanningen i Stavanger. ”Økonomi er viktigere enn statsvitenskap, du kan lære mye av noen vekttall i filosofi eller psykologi, språk er alltid nyttig, kanskje det aller viktigste er at du studerer og tilegner deg en god måte å nærme deg problemer på”, svarte jeg. Og la til: ”Les gjerne klassikere”.

I Dostojevskijs forfatterskap er det vår tids store spørsmål som belyses, til tross for at han døde i 1881. Sigrid Undset forteller sannere om det moderne menneske i sine middelalderromaner, enn alle ukebladenes samlivsspalter til sammen. Ett tusen år gamle japanske haikudikt åpner rom dagens mennesker kjenner seg igjen i.

Og alle som vil inn i eller er en del av mediebransjen, kan gjerne ta med deg dette sitatet fra Arne Garborg: ”Usæle de bladfolk, som interesserer dykk for alt og rører i hop alt, og gjev oss tri livssyn for dagen og tie lygnir og tjue hende og uhende, men tek ettertanken frå oss”.

I takt med markedsliberalismens og kapitalkreftenes globalisering, har det hos mange utviklet seg monoman en dyrkelse av øyeblikket. Historien er ikke lenger så viktig, og fremtiden er bare en teoretisk mulighet. Det er øyeblikket som inneholder mening. Øyeblikket er blitt digitalt. Øyeblikket er blitt Gud. Vi har større beundring for han som åpner Windows enn for han som står for døren og banker.

Men det evige er alltid aktuelt.

Vi vet mye om miljøproblemers årsak og virkning, om voksende kriminalitet, om køer i sosial- og helsesektoren.
Verden har i dag ressurser nok til å utrydde ekstrem fattigdom og sult.
Til å gi alle jenter og gutter skolegang.
Til å redusere småbarnsdødeligheten med to tredjedeler.
Til å redusere dødeligheten bland gravide og fødende med tre fjerdedeler.
Det er mulig å stoppe og reversere aids, malaria og andre sykdommer som truer menneskeheten.
Mulig å halvere andelen av mennesker uten sikkert drikkevann.

Vår vakre jord har nok til alles behov men ikke til alles grådighet. Verden har mer enn nok informasjon, mer enn nok kunnskap.
Men det mangler mye på klokskapen.
Vi mangler evne, eller kanskje mest: vilje – til å forstå det som skjer og sette informasjon inn i en sammenheng. Her kan ikke teknologien hjelpe oss.

Jeg lurer stundom på hva mine barnebarn vil si om meg og min generasjon om 30 år. Vi er alle forsvarsløse mot ettertiden. Jeg tror ikke den blir nådig. I en fremtid som ikke behøver å være så langt unna, vil nok gløgge folk sitte og riste på hodet av oss. Kanskje de også flirer og sier som jærbonden om naboen sin: "Han he godt ved, men han bruga det så forkavande naude".

PS.Jeg har fremdeles verdensrekorden på 100 meter.

(Kommentar i Klassekampen lørdag 5.mars)

Arven fra bestefar

”Det er lett når de er godt samlet, men det er tungt å bære sprikende staur”, lyder arven fra statsminister Per Borten (1965-1971). I Olje- og Energidepartementets (OED) portefølje er det mange staur. Det skal ikke bli lett for barnebarnet Ola Borten Moe å samle dem når Ap kommer dels med mange gamle og utslitte, mens SV trekker bæreren i ermet og forlanger nye.

Riis-Johansens og Borten Moes partifelle Jon Leirfall (stortingsrepresentant fra Nord-Trøndelag 1945 – 1969) sa ved en anledning: ”Politikken til Arbeiderpartiet minne mæ om han Vasco da Gamma. Da’n reist ut, vesst’n itj kor han skoill, mens’n va ut vesst’n itj kor’n va hæn, og da’n kom att vesst’n itj kor han ha vorri”. Det er dem som mener det samme kan sies om svikten i OEDs hovedoppgave: Å tilrettelegge en samordnet og helhetlig energipolitikk.

Enn så lenge mener nok de rødgrønne at det er bedre å henge sammen enn å henge hver for seg. Men kan de klare å samles om en energi-, miljø-, naturvern- og klimapolitikk som henger sammen? Eller er vi nasjonen som gir oss ut for å være brannmenn samtidig sprøyter med bensin?

En minister i OED er naturligvis aldri helt alene i utformingen av politikken. Bortsett fra finans er det vel ingen områder som er så gjennomgripende. Men hva kan vi vente oss fra Borten Moe?

Ketil Solvik-Olsen,Frp, er kanskje opposisjonens mest profilerte energipolitiker. Han lovpriser statsrådskiftet og fremholder at Ola Borten Moe har stått skulder til skulder med Frp og utfordret regjeringens etablerte energipolitikk. Han nevner fem medieutspill, hvor Borten Moe skal ha sagt han vil:

1. Åpne for oljevirksomhet i Lofoten.
2. Satse på mer stor vannkraft.
3. Tillate gasskraftverk uten CO2-rensing.
4. Ha større småkraftverk i vernede vassdrag.
5. Mer offensiv bruk av mobile gasskraftverk

Så spørs det om hver som gir seg - regjeringen eller Borten Moe? Vel har Ola Borten Moe vært en litt ukonvensjonell politiker med uttalelser som ikke alltid har fått partiledelsen til å slå stiften av begeistring. Nå blir han selv en del av både den og av regjeringen. Da kan det likevel tenkes at Konrad Adenaues (tysk forbundskansler 1949-1963) nok en gang får rett i at det finnes to veier til politisk fremgang: å tilpasse seg, eller gi etter.

Jeg har sett litt på noen av hans uttalelser:
2008: "Det vil være galematias å true vårt største matfat. Her dreier det seg om enorme fiskeressurser, som i motsetning til oljen er en evigvarende ressurs, en eventuell oljekatastrofe utenfor Lofoten og Vesterålen vil få enorme negative konsekvenser".

2010: "Oljeboring i Lofoten og Vesterålen er en mulighet for verdiskaping og vekst, og et svar på verdens behov for mer energi Statoil må bevise at de tar sikkerhet, miljø og klima mer på alvor, det må sikres at arbeidsplasser tilfaller Nord-Norge, og oljevernberedskapen må styrkes. Da er det gode muligheter for at Sp vil åpne for oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen på landsmøtet vårt i 2013".

Dette kan kanskje være et påskudd for å få Sp til å endre mening på det standpunkt Liv Signe Navarsete har stått fjellstøtt på på at partiet ”viser ansvar ved å gå imot åpning av oljeboring i Lofoten og Vesterålen og prioriterer livet i havet”.

Blir det slik at i stedet for å gradvis omstille norsk leverandørindustri til livet etter oljen, vil Borten Moe øke farten mot stupet? Hvem skal avgjøre om Statoil er stand til å håndtere oljeutslipp under vanskelige forhold? Statoil? Her ligger det nok en nøkkel i det Borten Moe sa i et foredrag for et år siden: ”Den som definerer virkeligheten har vunnet mye av slaget”

Uansett – det er grunn til å håpe at skifte av statsråd kan føre til at vi får en etterlengtet dynamikk i den energipolitiske debatten i Norge. Men hadde Marit Arnstad vært et bedre valg?

Om avgående statsråd er det ikke nødvendig å si særlig mye. ”Der Mohr hat seine Schuldigkeit getan, der Mohr kann gehen” (Schiller). Terje Riis-Johansen har siste uke gjort sin plikt, han har tatt øyeblikkets belastninger og på en måte ryddet skrivebordet litt for etterfølgeren. Nå kan han gå. Nå må han gå. Avgangen vekker ingen sorg hos alle som er opptatt av natur, miljø, klima og helhetlig energipolitikk. Kan han få en dag i mårå som fylkesordfører? I øyeblikket er partiet på vippen, og det har stor kompetanse i å manøvrere i en slik situasjon.