Farfar hadde sett den. Men han hadde ikke sett Topsy. Ingen hadde sett Topsy de siste timene. Kaninen Topsy. Med et hjemmeinnebur, et hjemmeutebur, et reisebur og et – stort – utebur på Stensjö.
Man vet aldri med kaniner. Lenge er de der de skal være, trygt innenfor porten. Tilværelsen i bur er kjedelig, men sikker. Da vet Iris hvor hun har Topsy. Men Iris har en sterk rettferdighetssans, og skjønner at selv om hun – ihvertfall mamma – har kjøpt Topsy og har en viss eiendomsrett, er et permanent liv i bur ingen lykkelig tilværelse. Det er ikke tilfeldig at fanger ”bures” inne.
Livet utenfor buret er friere, selv om ernæringen blir mer tilfeldig. Og har man en stor hage, og det har Iris, og har man en hytte med atskillig større hage med huske og trampoline og volleynett, ja, da må Topsy få kjenne frihetens muligheter. Hvordan Topsy har det når hun er i buret, når hun vet at det er en verden utenfor, er farfar usikker på. Det er vel som med menneskene. Noen trives best innenfor trygge og kjente grenser. Men stadig flere lurer på hva de får å se, over de høye fjelle. Ut vil de, ut (bortsett fra de som har fast tomt på campingplassen). Han kunne få sagt det, Bjørnson. Og var det kanskje ikke han som skrev om
”Molde, Molde, tro som en sang,
vuggende rytmer hvis tanke meg kjær er,
tar du oss inn i din favn"
Selv om jeg er ” hundrede mil ifra dem” vil det alltid være slik at ”jeg står der under rosenes ly»
Nok patriotisme og nostalgi, det er Topsy denne gang. Hun var borte. Omtrent som vaniljeisen i boksen i fryseren, når den skulle tas opp ved en festlig anledning, var den ofte tom. Geir Arne var glad i is, men han lot alltid boksen stå igjen. Ikke alltid populært. Thor Bjarne (vi er på fornavn) var også glad i is, men i mer kontrollerte former.
Etter en nøye saumfaring av arealet innenfor gjerdet, var fasiten klar: Topsy hadde sprengt ytterligere en grense og begitt seg ut i en farlig verden der både katter og grevlinger ferdes. Ytterligere rekognosering var til liten hjelp. Topsy var og ble borte. Sent på kvelden ble det gjort urovekkende funn i nabo Ingemars åker som kunne tyde på kamp og det som verre var.
Et samråd fant at Iris kunne gå til sengs uten denne kunnskapen. Det hjalp litt at hun ble fordypet i pappas iPad Macnally. Utrolig hvilke dataferdigheter 9-åringer tilegner seg på kortere tid enn det tar for farfar å oppdage at regneark er litt mer komplisert enn han trodde. Bare for å nevne noe.
Men Iris var nok mer bekymret enn hun ga uttrykk for, og mamma Camilla sov heller ikke helt godt. Det gjorde nok farfar, men samtidig husket han den sorg som ble utløst hos Ragnhild da ondulaten Rosa Luxembourg avgikk ved døden og ble begravet i hagen under en seremoni der til og med Marie var rørt. Like ille var det da marsvinet Elvia kom helt utsultet tilbake fra ferieforpaktning i dyrebutikken – den burde vært anmeldt både til Barneombudet og Foreningen for kosedyrenes beskyttelse –og døde like etter hjemkomsten til Plutoveien.
På bakgrunn av disse tragiske hendelser i familiens rufsete historie, hadde derfor farfar atskillig medfølelse med Iris. Han hadde endog sterke planer om å forlate sofakroken og Per Olof Enquists ”Lewis resa” – i Sverige bør den lese på svensk, som dessuten er et uhyre vakkert og uttrykksfullt språk – og delta i den utvidede ettersøkningen. Han trodde egentlig at Topsy var død, omkommet i kamp ut fra tesen om den sterkestes overlevelse, men likevel. Barnebarns engstelse skal man ta alvorlig.
Og så er det at Geir Arne åpner døren til en bod, en dør som vanligvis er stengt men som i går var åpen. Der er Topsy! I god form, men ernæringen har åpenbart vært så som så, hun går med ekstraordinær iver løs på en plen som kanskje bør klippes minst en gang til før den egner seg for presisjonskasting i boccia.
Nå skal vi holde fest og være glade, som det står i Lukasevangeliets lignelsen om den fortapte sønn som kom hjem. ”Topsy sitter i buret og spiser”, forteller en glad Iris, selv om den kunne nyte hagelivets frihet. Farfar suspenderer sin holdning til zoologiske hage og dyr i bur, gjør som SV: mumler lavt om prinsippet, men bøyer seg for øyeblikkets krav og gjemmer overbevisningen til mer passende tidspunkt.
Veldig godt å lese at Topsy er kommet til rette! I min begrensede erfaring så er det sjelden disse innedyra beveger seg så veldig langt ut i den store verden selv om muligheten byr seg. Sam har den siste uka hatt fulle uterettigheter rundt hytta, men det ble med litt snoking rundt hjørnene. Dog gjemte han seg litt ubeleilig under utetrappa da vi skulle dra fordi han trodde han selv skulle inn i katteburet... Men lange armer og en kost gjorde til slutt susen :)
SvarSlett