På Rein-gården har jeg vanket siden jeg tok skjegget sommeren 1963, da jeg første gang skulle møte dem som året etter ble svigerforeldre. En flott gård ved Trondheimsfjorden, som nås via sambandet Flakk-Rørvik. På ferja leser jeg Adressa, som har 13 spalter om Petter Northug som spiller poker i Las Vegas, og bare 1 spalte om Rosenborg. Adressa for trøndere. I sin tid en trygg konservativ bastion, i dag som de andre store regionavisene: Avisen støtter bare et parti når de politiske medarbeidere synes det har gjort seg fortjent til det.
Jeg husker den allmektige sjefredaktør Harald Torp. Da en medarbeider søkte et internt opprykk, svarte Torp kontant at middelhavsfarere ikke fikk jobben. Da han så at medarbeideren ble litt lei seg over karakteristikken, la han imidlertid til: ”Men på Middelhavet er det ingen som slår Dem.”
Det er lenge siden det var aktivt jordbruk på Rein. Situasjonen ligner til forveksling det som skjer så mange steder: Odelsgutten får annet arbeid og jorden leies ut til naboer eller sås til med korn som han som har den store skurtreskeren i bygda feier unna på en liten formiddag. Svigerfar var nok gladere i åndens enn i håndens arbeid, og fant nok mye større glede i å skrive bygdebøker. Genene ble overført til en datter og tre barnebarn som alle valgte journalistikk og formidling. Ellers beundret jeg ham for det mot han viste da han som stortingsmann – og bonde – gikk inn for norsk medlemskap i EF. Så ble han da heller ikke gjenvalgt.
Går jeg en ettermiddagstur, er det bare et par minutter til Muséet Kystens Arv. Et levende museum med aktiv båtbygging av fembøringer, etter modell av muséets fembøring ”Den siste viking” som ble bygget til den store Trøndelagsutstillingen i 1930. Johan Bojers roman av samme navn skildrer en kultur som går tapt med fremvekster av industrifisket og hverdagskulturen på et sted som var avhengig av lofotfisket. Historien settes opp som friluftsskuespill i et amfi på muséet annethvert år, i sommer 12.-21-august, og det er ganske spektakulært med råseglbåtene som åpenbarer seg. Jeg så oppsetningen forrige gang, og kan trygt anbefale den. Den gang spilte Toralv Maurstad Jakob med Litjfoten, uten at lokalbefolkningen var helt fornøyd, blant annet sviktet trøndersken. Ikke minst Bojers barnebarn, Jon Godal, har som ekspert på kystkulturen vært en inspirasjon til båtbyggingen og utstillingene.
En sykkeltur rundt i bygda avslører et interessant fenomen: Uvanlig mange blå låvedører. En tese viser til fiskerne som tjente godt og fikk nye impulser i en tid med økende nasjonalfølelse: Rød låve, hvite dørkarmer, og dermed blå dører. Andre mener at blåfargen ble brukt for å holde fluene unna, og kunstneren Axel Becker sier til Adressa at blått er en heftig farge: ”Både i det gamle Egypt, i kristendommen, i norrøn mytologi og i østlige religioner har blått stått for mystikk, visdom og beskyttelse”. Hvorfor dette akkurat skulle slå inn på Stadsbygd, er imidlertid vanskelig å forstå.
Nærmest blinken kommer kanskje fargeekspertene som fremholdet at ”opprinnelig var blåfarge dyrere enn gul, og farge. Midt på 1800-tallet kom rimelig, kunstig framstilt ultramarin på markedet, men fortsatt ble fargen knyttet til status og rikdom. I Stadsbygd fikk mange bedre økonomi akkurat på denne tiden. De som begynte med skikken, var nok folk som var forbilder, senere tok andre etter og ble glad i fargen.”
Men den fargen som setter seg fast idet jeg går inn, utløses av Thomas Alsgaard som i flott rulleskidriv farer forbi. Han er gift med den lokale Rønnaug Schei, og med tanke på hans satsing til vinteren i Marcialonga og Vasaloppet, ønsker jeg lykke til med Alexander Kiellands ”Håpet er lysegrønt”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar