Nå regnes stavkirkene for å være blant de viktigste representanter for europeisk middelalderarkitektur i tre. I Norge har det trolig vært et firesifret antall stavkirker, i dag er det bare 28 som er bevart. Stavkirken på Urnes ble bygget rundt 1130 og er et sentralt verk i norsk kunst og historie. Guiden forteller engasjert om svært godt håndverk og treskurd, om urnesstilen som er kje nt for flotte utskjæringer av svært høy kvalitet. Forskere mener at der har vært minst to kirker tidligere, og at Urnes derfor har vært kirkestedhelt tilbake til 1000-tallet.
Jeg kan sterkt anbefale den lokalproduserte bringebærsaften fra gården like ved kirken.
På Urnes stopper veien på denne siden av fjorden, men det går en liten ferje over til Solvorn og det svært særpregede og koselige Walaker hotell. Drar vi tilbake til hovedveien, finner vi ”lille Østerrike”, hytten til filosofen Ludwig Wittgenstein. Den verdenskjente østerrikeren trengte avstand til andre mennesker, trengte ro og stillhet for å kunne arbeide med filosofiske og dype menneskelige problemstillinger.
Roen fant han i Skjolden, i en liten hytte i en bratt fjellskrent – i dag er den feriebolig i bygdesentrum. Fremdeles er det stor interesse for hans filosofiske utlegninger, og stadig flere drar på en slags pilegrimsreise nettopp til Skjolden. Men jeg tenker alltid på Tolstojs ord om at ”det er lettere å skrive ti bind med filosofi enn å benytte én grunnsetning i praksis.”
På veien mot Sogndal kjører vi gjennom Nord-Europas største sving i Gaupne, og en annen merkverdighet finner vi ved Marifjøra, der en 245 meter lang avstikker inntil nyttår var Norges korteste riksvei, nå er den fylkesvei 603.
Ønsker du en spesiell hotellopplevelse, vet jeg ikke noen bedre enn Walaker hotell, Norges eldste fra 1640, eid av samme familie i 9 generasjoner siden 1690. Kjører du mot Sogndal, tar du t.h. når det er ca. 13 km igjen et par kilometer ned til Solvorn. Hotell Walaker har 23 rom, med historiske rom i Tingstova og hovudhuset. En god ramme rundt fred, ro og kvalitet er middagen 19.30 presis, bare én meny hver kveld. Høy standard på mat som har fokus på råvarer fra indre Sogn. Etter middagen åpner vertskapet sitt fremragende kunstgalleri og det fortelles eventyrlige historier fra områdets og hotellets historie. Skulle jeg rangere mine mange hotellopplevelser i inn- og utland, kommer Walaker blant tre på topp.
Sogndalsfjøra er besøkt tidligere, så her blir det bare en liten stans. Midt i sentrum står det en statue av mestertyven og utbryterkongen Gjest Baardsen. Den kanskje mest omstridte statuen i Norge, ved siden av statuen av Kong Olav V som ikke ble oppført i Oslo. ”En Mussolini-kopi med fascistisk håndpositur”, var en av de faglige innvendingene. Men lakseoppdretter Ola Braanaas bladde opp to millioner kroner og har i samråd med kunstneren fått plassert kongen ut mot havet på det gamle handelsstedet Skjerjehamn i Gulen kommune.
For en Ivar Aasen-tilhenger er det et lite poeng å registrere at her i Sogndalsfjøra ligger huset han bodde i da han var i Sogndal for å studere ”almuesproget” i arbeidet for å finne frem til nynorsk (landsmål), det som ble vårt andre skriftspråk.
Når jeg reiser på Vestlandet blir jeg slått av en tanke: Er det ikke egentlig Aasens ”Millom bakkare og berg” som er den egentlige fortellingen om Norge? Om vi smamenligner den med ”Ja, vi elsker” , ser vi en viktig forskjell. Hos Bjørnson blir det nasjonale bygd på to fundamenter: selve landet, «furet værbitt over vannet», altså landskapet, dernest på alle store menn som har preget historien. De fleste av dem som blir nevnt i ”Ja, vi elsker” er konger eller krigshelter - Harald Hårfagre, Olav den hellige, Tordenskiold osv. Dette kan betraktes som en urban nasjonalisme, en by-nasjonalisme, som tar utgangspunkt i riksstyret, riksorganene. Det var viktig for Norge i forrige århundre å konstruere en forhistorie med konger og helter, slik at nasjonen skulle virke eldgammel, og ikke noe som ble til i 1814.
Aasens nasjonalsang har et helt annet preg. Den har mer landskap. Og personene i den er ikke konger, men de som bygger landet - bønder som «vil rydja og bygja seg grender», fiskere som «ser ut over havet» osv. Aasen setter den jevne mann, bonden og fiskeren, i sentrum av den nasjonale bevissheten. Det har sammenheng med hans grunnleggende demokratiske livsprosjekt: å la vanlige folk få gjøre seg gjeldende, gjennom egen språk, med tilgang til de demokratiske institusjonene. Nettopp dette aspektet ved Aasen og hans nynorsk-bevegelse er et viktig innslag i den demokratiske folkelighet som i mange sammenhenger har slått rot i Norge.
En av de - relativt få - nasjonale utskeielser her til lands, Grønlandssaken, tok karakteristisk nok utgangspunkt i den heroiske historien, kongerekken osv - altså stoffet fra ”Ja, vi elsker”, og ikke i bonde- og fiskerperspektivet til Aasen.
Neste stopp er Byrkjelo. Her har det fantastiske skjedd at en liten bygd på Vestlandet er blitt det sentrale friidrettsanlegget i landet. Her er det gummidekke, spartan, her har det vært NM to ganger, 2011 blir den tredje. Ungdomsmesterskap og store nasjonale stevner arrangeres her, og nå er det driftige idrettslaget i ferd med å oppgradere anlegget til åtte løpebaner. Med entusiasme, innsatsvilje og –evne er det utrolig hva man får til. Alt gleder et gammelt friidrettshjerte.
Hvis du camper, er Byrkjelo stedet. Campingplassen ble i fjor kåret til er kåret til Årets Campingplass 2009 av fagjuryen i Norsk Caravan Club. Og fasilitetene er ikke som på de fleste andre campingplasser har faktisk et oppvarmet, utendørs svømmebasseng. Med smeltevann fra Jostedalsbreen ligger vanntemperaturen i elva her på 5-6 grader. Da frister det nok mer med 24 grader i bassenget.
Et grillhus ved grillplassen er et pluss, det er trådløs bredbåndforbindelse, og sanitærbygningen er tilpasset bevegelseshemmede.
Vi ender opp for kvelden i Hornindal, ved innsjøen som er Europas dypeste, 512 m.u.h. Her har en gammel venn fra Studentavholdslaget i Oslo, nylig avgått sokneprest Jon Ytrehorn, lekt med tanken å konstruere et undervannsmuseum, som en hyllest til innsjøen.
Der et er vilje på Vestlandet, er det som regel vei.
Og før jeg sovner, tenker jeg på en veidebatt i Stortinget for ganske mange år siden, der representanten Henden fra Sogn og Fjordane holdt flere glødende innlegg i en veidebatt der oppfatningene var mange og diskusjonen tilsvarende hard. Det endte med at en av de andre representantene sukket tungt og utbrøt: "La veien gå hvor Henden vil".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar