Politiets overvåkningstjeneste, POT, trodde det og opprettet en mappe på ham. Flere samer ble pågrepet av politiet etter ødeleggelsen, men senere kom det frem at broen rett og slett kan ha blitt tatt av vårflommen. Kanskje var det ingen sabotasjeaksjon..
Fem år senere vant Magga stor tillit for sin håndtering av konflikten rundt utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget Sultestreik og sivile ulydighetsaksjoner grep om seg. Mistilliten mellom storsamfunnet og landets urbefolkning var nærmest total. Den mistenkte brosprengeren ble brobyggeren som dempet konflikter og fikk igang konstruktive samtaler mellom partene igjen.
Fra 2008 til 2008 var jeg en av tre medlemmer i Innsynsutvalget. Det ble opprettet av Stortinget på bakgrunn av Lundkommisjonens arbeid på 90-tallet. Den rapporten viste at Politiets Overvåkingstjeneste i sitt arbeid til tider hadde brukt metoder som var ulovlige eller i strid med tjenestens retningslinjer.
På den bakgrunn ble det bestemt at alle kunne få søke om å få se sin mappe, dersom det fantes en. På bakgrunn av innholdet i mappen, kunne den enkelte søke en symbolsk erstatning dersom det var brukt ulovlige metoder for å innhente opplysninger, som for eksempel telefonavlytting eller brevkontroll uten rettslig kjennelse.
Innsynsutvalget leste 4-5000 mapper.
En skal være forsiktig å vurdere gamle hendelser med dagens briller. Men Maggas mappe illustrerer noe av det som slo meg mest under mine 8 år i Innsynsutvalget: Politiet gikk uhyre amatørmessig frem. I mange tilfeller var det generell mistenksomhet mot alle som politisk lå til venstre for Ap som førte til registrering.
Sametinget mente at innholdet i enkelte mapper bekrefter at det har foregått en etnisk overvåkning av den samiske befolkning. Utvalget hadde ikke noe materiale som kunne bekrefte eller avkrefte dette.
Samiske organisasjoner og tillitsvalgte ble aktivt overvåket gjennom mange tiår. Men det samme skjedde for eksempel med fredsorganisasjoner, personer og politiske grupper så lå til venstre for Arbeiderpartiet, personer som besøkte østeuropeiske land osv.
Ole Henrik Maggas eneste verv da mapperegistreringen begynte, var formann i samisk språknemnd. Politiet skaffet seg opplysninger om helt ordinære faglige møter for å diskutere språksaker.
Journalist Johs. Kalvemo i sameradioen oppdaget at POT hadde grundig informasjon om hva han hadde foretatt seg yrkesmessig fra 1977 til 1992 , rapporter fra private besøk i hjemmet og om hans samiske ståsted.
I 1977 tegnet kunststudenten Synnøve Persen et utkast til eget samisk flagg . Det fant Overvåkingspolitiet POT så mistenkelig at de opprettet en mappe for henne.
Jeg kunne gitt flere eksempler, men jeg nøyer med med slike som mappeeierne selv har meddelt i det offentlige rom.
Det er åpenbart at POT mente det var viktig å følge det de trodde var forsøk på å skape en egen samestat og i deres tankegang dermed en undergraving av den norske nasjonalstaten. Trolig var dette en refleks av flertallsbefolkningens nasjonale konformitetsideologi og dermed mistenkeliggjøring de som var og mente annerledes. Så sent som ganske nylig har det vært påstått at "noen samer" jobber for å etablere en egen samisk stat.
Når samene jobber for å fremme sine egne saker, er det lett å avfeie dette med påstander om at det de egentlig ønsker å oppnå er en egen nasjonalstat.
Jeg nevnte Synnøve Persen, og med henne vil jeg trekke en linje over til spørsmålet om ytringsfrihet. Maria og jeg satt sammen i Ytringsfrihetskommisjonen fra 1997-1999.
Synnøve Persen er i likhet med Maria kunstner : I 1979 registrerte POT at hun var medlem av Samisk Kunstnergruppe i Masi , som ble beskyldt for «ekstrem politisk virksomhet».
Masi-gruppen var tuftet på ideene og strømningene i norsk kunstliv for øvrig på 70-tallet. Synnøve Persen og andre utprøvde ytringsfrihetens grenser. Motstand mot Vietnam-krigen, Nixon og politisk undertrykkelse var tema for kunstnerisk produksjon og utstillinger . Og det er jo nettopp noe jeg anser for å være blant kunstens viktigste oppgaver; å være fanebærer for den frie ytring.
Deler av det overvåkingsmateriale som havnet i POT-arkivene dreide seg om klare brudd på ytringsfriheten, om registrering av ytringer man anså som farlige. Brudd på friheten til å gi uttrykk for politiske meninger i utakt med de etablerte, friheten til å være opptatt av og arbeide for samisk særpreg og kultur.
For minoriteter er det vesentlig å nå frem til de brede lag av folket med sitt syn og sin informasjon. Like vesentlig er det å få utvikle sin egen offentlighet på sitt eget språk. Alta-saken er et klassisk eksempel på hvordan informasjon om faktiske forhold i fortid og nåtid førte til en prosess som berørte store deler av samfunnet og endret en minoritets status og vilkår. Uten medienes formidling hadde ikke dette skjedd. Presset som mediene representerte kom både fra innenlandsk opinion og ikke minst fra andre land. Ønsket om en mer rettferdig behandling av samene kombinert med trusselen om at landets anseelse ville bli svekket innen et felt der Norge mente seg å ha en internasjonal prestisje å verne om, ble meget effektivt.
Når de materielle vilkår for å bruke ytringsfriheten foreligger, kan minoriteter oppnå mye. Ytringsfriheten og muligheten til å appellere til offentligheten og den felles fornuft, er det beste vern mot overgrep. Alta-saken viser også hvordan den internasjonale offentlighet kan fungere på områder som minoritetsvern.
Grl. § 110 a, pålegger myndighetene å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Det er viktig å se denne passus i sammenheng med den nye paragraf 100, der kommisjonen fikk inn et ledd om statens
ansvar også for å legge til rette for en åpen og opplyst samtale.
Dette er et krav om at staten aktivt skal medvirke til at individer og grupper har en faktisk ytringsmulighet. Statens oppgave utvides fra passivt å avstå fra inngrep til aktivt å sikre borgernes ytringsmulighet. Infrastrukturkravet innebærer en forpliktelse til å legge til rette for kanaler og institusjoner, for en åpen og opplyst offentlig samtale. Kort sagt et overordnet statlig ansvar for oppbyggingen av et offentlig rom.
Kommisjonen hadde tre hovedbegrunnelser for ytringsfrihet: sannhetsøkning, demokrati og individets frie meningsdannelse. Kan det påvises at en eller flere av prosessene ikke fungerer som forutsatt, var vi opptatt av at prosessene måtte styrkes gjennom positive virkemidler. Bedre enn å forby verbale angrep på posisjoner, handlinger og holdninger er det derfor å legge forholdene til rette for at de angrepne kan komme til orde – og nå fram til den samme allmennhet – med sine versjoner av virkeligheten.
Skritt er tatt i riktig retning når det gjelder minoritetenes ytringsfrihet. Man har en infrastrukturforpliktelse, men det trengs det mer materiell støtte både for å utvikle den lokale offentlighet og dette å kunne informere og kommunisere med og i den større offentlighet. Om det er noe område der fordommer må drives ut av ærlig sannhetssøken i overensstemmelse med det sentrale argument for ytringsfriheten, så er det nettopp når det gjelder å skape et velfungerende multikulturelt samfunn.
Ytringsfrihetens vilkår er til syvende og sist avhengig av at det er en politisk vilje til å beskytte denne frihet. Og denne viljen krever at det finnes frontkjempere som med kunnskap, integritet og mot følger med og kjemper løpende for informasjon om brudd på menneskerettigheter og brudd på grunnlovsbestemmelsene om ytringsfrihet.
Og akkurat dagens brudepar, Maria og Magne Ove, har bedre bakgrunn og forutsetninger enn nesten noen andre jeg kjenner til å drive dette arbeidet fremover. Gratulerer med dagen – lykke til med en meningsfull fremtid.
Innlegg i bryllupet mellom Maria Fuglevaag Warsinski og Magne Ove Varsi lørdag 10.juli, vielse ved Tanaelvens bredd i Polmak.
I prinsippet er det altså ikke noe forskjell på begrunnelsen Castro bruker for å internere politiske motstandere, som de POT den gang brukte for å overvåke Magga og samiske kunstnere.
SvarSlettDette var da veldig overfladisk? Og du har hatt verv i innsynsutvalget?
SvarSlett