I gamle dager, dvs. før 1996, var det orden i bysakene. Norge hadde 46 byer, og hadde vi lest geografiboken, og det hadde vi, visste vi hva de het. Etter 1996 er det bare tull. Har en kommune minst 5 000 innbyggere og et bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse, kan kommunestyret bestemme at man er en by. Derfor er Kolvereid i Nord-Trøndelag landets minste by med sine 1450 innbyggere. Og derfor har vi nå 96 byer, et sterkt tall, men neppe andre enn Drillo og et par byråsjefer kan navnet på dem alle. Seks av de nye ligger i kommuner med mer enn en by.
Jeg har ingenting imot Fagernes, det er et pent sted. Men med min beste vilje finner jeg ikke noe spesielt byaktig over det som leksikonet kaller trafikk-knutepunkt. Den gamle stasjonsbygningen fra Valdresbanen er blitt souvenirbutikk, den hederskronte Valdresbanen fra 1906 hadde i 85 år endepunkt her. Nå er traséen blitt gang- og sykkelvei.
Et annet i utgangspunktet fremtidsrettet prosjekt er den 23 år gamle Fagernes lufthavn på Leirin, av enkelte kalt Den himmelske Freds Plass. Et fin flyplass, men dessverre mangler den passasjerer,. Det koster staten 10 millioner kroner i året å drive den - eller 2500 kroner per passasjer. En av de barskere subsidieringer i fedrelandet.
Et kommunikasjonsmessig tap skjedde også da Opplysningen 1881 slukket lyset for de 117 som arbeidet på Fagernes. Men nå er summetonen i lokalene gjenfunnet, et firma vil gi rundt 100 arbeidstakere muligheter til å selge lotteri for klienter som Røde Kors og Skiforbundet. Det minner meg om historien om han som falt ned i en hule i isbreen. Etter litt tid kom redningsmannskapet på plass, og en av dem tittet ned i huller og ropte: ”Hallo, det er fra Hjelpekorpset”. ”Takk, men jeg har kjøpt lodd”, kom det nedenfra.
Beitostølen neste. Litt nostalgisk, her hadde jeg en av mine aller første journalistiske oppgaver da jeg dekket Ridderrennet for utøvere med syns-, bevegelseshemning eller annet handikapp, to år etter at tiltaket ble satt i gang i 1962 av entusiasten Erling Stordahl, som var blind, men sang med Lillebjørn Nilsen: ”Se alltid lyst på livet”. Her er også sentrum for Det Norske Fjellmaraton, løpet på vel 42 km i den barskeste løypa i landet, det går på mange måter både opp ned.
Jeg har bare deltatt en gang og jeg husker ingenting fra selve løpet, men jeg husker Thorleif. Vi kom i prat kvelden før. Han hadde vært en glimrende typograf, men etter hvert ble forholdet til Kong Alkoholk vel intimt. Helsen skrantet, rehabiliteringer kom og gikk, venner sviktet, jobbene ble kortvarige. Til slutt sa legen: ”Thorleif, fortsetter du i samme spor har du trolig bare ett år igjen”. Han klarte å skifte spor, kom smått om senn tilbake. Og enda mye, mye lenger. For Thorleif begynte å trene på sine ikke helt unge dager. Etter hvert ble han en av landets aller beste i sin alderklasse i maraton. Han så alvorlig på meg og sa: ”Jeg kan takke kona mi for alt. Hun forlot meg aldri, sa at hun hadde lovet å elske meg i både gode og onder dager. Ga aldri opp, støttet og hjalp”.
Mens det striregner over langs Vangsmjøsa, er det 26 varme grader i Årdal. Varmt var det også i Søderbergovnene, og varmt ble da Hydro etter hvert fant ut at de hadde hatt sin levetid i aluminiumsfabrikken. Men varm var også applausen som ble utløst da man maktet en tøff omstillingsprosess . Nye bedrifter er kommet til for eksempel i solenergibransjen, der Norsun har en teknologisk meget avansert prosess, og de store mengdene elektrisk kraft og kjølevann fikk man tilgang til etter Hydro-avviklingen
Lokalt næringsliv har fått ny kompetanse og ny struktur. Det er stor optimisme i kommunen og folk tar initiativ i stedet for å vente på hjørnesteinsbedrieften. Etter over 20 år jevn reduksjon i innbyggertallet, har det siden 2006 vært en positiv utviklig. Utfordringen for kommunen har endret seg fra å skaffe arbeidsplasser til å skaffe arbeidstakere. Næring, kommune og stat spilte på lag. Statlige omstillingsmidler til fylkeskommunen, Innovasjon Norge og SIVA sammen med store beløp fra Hydro har vært viktige byggesteiner.
Applausen nevnt ovenfor var ikke bare varm, den ga seg konkret utslag i at Arbeiderpartiet ved stortingsvalget i 2005 fikk over nærmere 77 prosent av stemmene i Årdal, og i fjor 70,2!
Det finnes flere lokalsamfunn som vil måtte utvikle omstillingsevne, lete etter nye muligheter og bygge opp kunnskap som skaper fremtidsmuligheter. Som statsminister Stoltenberg har sagt det: ”Økte investeringer i industri betyr ikke lenger at alle arbeidsplasser sikres, fordi så mye nå kan drives av maskiner”. I Årdal har man lykkes.
Fra Øvre Årdal et det et par timers tur inn til metige Vettisfossen. Men det som gjorde størst inntrykk på meg var Tindevegen over fjellet til Turtagrø. 36 kilometer naturopplevelse, og en klatreetappe nesten på linje med Ørnefjellveien og Trollstigveien. ”Snarveien gjennom Jotunheimen” er det korteste alternativ mello0m Bergen og Trondheim. Den er definitivt verd 170 kroner i bompenger (bare kort kan brukes). Mektig natur blant vakre topper i Jotunheimen, kort spasertur til et fantastisk panorama med Hurrungane-massivet og og Store Skagastølstind i øst og den innerste delen av Sognefjorden og Skjolden i vest.
Her har skarpklatrere prøvd seg gjennom generasjoner. Engelskmannen William Cecil Slingsby gikk første bestigning av den ”ubestigelige” Store Skagastølstind i 1876 – og ble kåret til norsk fjellsports far.
På hotellet på Turtagrø er en av Norges fineste samlinger av fjell-litteratur, Arne Næss var en av dem som bidro med mange bøker om fjellet, fjellsport, fjelliv og filosofi.
Det var i dette området Ibsen fikk inspirasjon både til Peer Gynt og Brand. Edvard Grieg var fast gjest på Turtagrø, og skrev: ”Naar jeg tenker på muligheten av en eller annen fjelltur, grøsser det i meg av jubel og spenning som om det gjaldt å få høre Beethovens 10de symfoni.” Peder Christen Asbjørnsen likte ”tindrende lys over mægtige breer”.
Vi upoetiske og umusikalske nøyer oss med å la den umettelige beundringen over norsk natur avløses av en høyest anbefalelsesverdig og mettende hamburger med godt norsk råstoff på hotellet, før kursen settes ned dalen mot Fortun, Gaupne og Sogndal.
Som det het i stilene på folkeskolen: Vi var alle enige om at vi hadde hatt en fin tur.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar