Jeg stemmer mitt emosjonelle register og gjør meg klar til nok en gang å dvele ved de mange rasjonelle og irrasjonelle tråder fra oppveksten, tråder som er vevd inn i et uslitelig nostalgiens bakteppe. Den årlige nostalgivandring langs Memory Lane.
Det er i de mest inntrykksvare barndoms- og ungdomsår mennesket samler sitt lager av følelser og stemninger som senere blir en dyrebar skatt i livet. Den fredelige småbyen, materiell trygghet og ingen store problemer å hanskes med. Da blir alt det vi sanser og ser for aller første gang lagret i sinnet, blir til erindring og drømmer, former vår lengsel etter det vakre, våre spørsmål om det evige, vår sang og vår glede.
Noen opplevde kanskje Prektigheten, Konformiteten og Fasaden i oppveksten som trang og som tvang, og følte det befriende å komme ut, «ut for å se, over de høie fjelle....», Andre kjente de samme begrensningene satt i aller beste mening, opplevde dem som trygge og bevarende inntil man nådde myndighetsalder og selv kunne velge.
I Molde var fasaden viktig, og kodene for kristen oppførsel rimelig klare. Gjerdene sto i betryggende avstand fra syndestupene, og den kristne frihet var et begrep jeg ikke hørte noe særlig om før noen år senere.
Det var mest antydningenes og de forsiktige berøringers tid. Når det var så kjekt å vaske opp i familieselskaper eller på leir, skyldes det noe andre forhold enn de sanitære. Og var det juni og heggeduft kunne man til og med oppleve virkeliggjøringen av Nordahl Griegs sykkelstyre: "de går og holder i noe sammen og begge later som ingen ting".
Min generasjon er blant de stadig færre som opplevde krigen, som husket russiske krigsfanger som arbeidet rundt brakkene, kanskje prøvde vi å stikke til dem litt mat. Som husker 8.mai 1945 og flaggene og gleden. Årene på folkeskolen falt sammen med den store gjenoppbyggingstiden, preget av fellesskap og vilje til samhandling.
Jeg husker 50-årenes utviklingsoptimisme med lysbildeforedrag av Jens Bjerre og Per Høst samt verdensstjerner i Musikkens Venners regi i Utstillingshallen, The Silver Fox Hall, ute på Røysan. Noen av oss lurte oss til en gammel tyskerbrakke kalt kabarethuset, der vi kunne avstandsbeundre Doris Day «by the light of the silvery moon». Og glem endelig ikke Hoppalong Cassidy som ekspederte skurkene over til en tvilsom skjebne i den evigheten Ole Hallesby og Kristian Schjelderup akkurat i begynnelsen av 50-årenenvar noe uenige om.
Vi var ingen barrikadestormere i vår oppvekst. Ingen pre68'ere.I det store og hele aksepterte vi det bestående, godtok grensene. Vi hadde en trygg, god og uproblematisk oppvekst, der vi levde etter mottoet fra NSB: "Len Dem ikke ut av vinduet". Hjemmefra var imperativet: Du skal leve et gudfryktig liv. Du skal arbeide med dyktige hender, klar hjerne og et kjærlig hjerte. Du skal kjenne din plikt og oppfylle den. Livet består i å levere videre til neste generasjon det du overtok fra den forrige - i en litt bedre stand enn det var.
Vi kjøpte sjokolade med rasjoneringskort helt til rasjoneringen ble opphevet våren i 6.klasse – jeg har for øvrig fremdeles Lohengrin som min yndlingssjokolade. Vi opplevde sensasjonelle nye smaker da det kom en båt med bananer og en og annen appelsin snek seg inn i butikkhyllene.
Vi så et av de mest krigsherjede bysentrum i landet reise seg, og våre foreldre hadde intense diskusjoner om ikke det nye sentrum var en overdimensjonert steinørken og et utslag av stormannsgalskap, tenke seg til en så bred Storgate.
En parallell til slutten av 60-tallet da jeg som redaktør i Romsdals Budstikke var være med på å kjempe frem både en av de tre første distriktshøyskolene og flyplass –til tross for de som mente at den var det neppe noen utenom forretningsfolkene i Storgata som hadde bruk for. Men det var det jo.
Bjørnson er nærmest innrullert som et hedersbysbarn. I kvadet om Sigurd Jordsalfar påpeker han at norrønafolket det vil fare. Men det er en sannhet med betydelige modifikasjoner. For er det ikke ofte slik at både moldensere og andre når de i utlandet, ofte uten å være klar over det, er på intens leting etter hjemstedet? Las Palmas og Naxos, javel, men husker du den gangen på Høstmarksberga og på Hjertøya? Vi stopper opp foran et eldgammelt hus i Bhutan og forbløffes over hvordan det ligner på en bygning på Romsdalsmuseet. Det er lett å bruke verden som en målestokk på å gjøre Molde og Romsdal større og bedre. Jo skitnere de har det i utlandet, dess renere blir vannet i Kringstadbukta og Mardalsfossen. Dess tettere folk bor i Bangladesh, dess friere blir Moldeheia.
Den amerikanske forfatteren Sherwood Anderson skrev engang om hvor komplisert verden holdt på å bli for menneskene. Fra et lokalt miljø som de kjente ut og inn ble de tvunget til å bevege seg fra det kjente til det ukjente, fra mennesker de møtte jevnlig til en ustanselig eksplosjon av nyheter, dogmer, oppfatninger, slagord og propaganda fra en mektig og opprevet verden.
I dag ville Anderson antagelig bevisst ha trukket seg enda mer inn i det lokale, til huset og gaten og det lille stedet, for derfra å fange inn himmelen i en dråpe, den store verden, i en bortgjemt flekk. Slik Ibsen brukte Molde i ”Rosmersholm” og Bjørnson i ”Fiskerjenten”, dette å ta utgangspunkt i den norske småbyen for å trekke inn i nærbilde almenmenneskelige karakterer i bryting og konflikt.
Det lokale er ofte det beste utgangspunkt både når det gjelder å forstå vårt eget norske samfunn og verden med alle dens påtrengende katastrofetrusler. Og derfor har jeg aldri sett noen motsetning mellom et sterk, lokalt ståsted og et vidt utsyn og forpliktende vilje til medlevende engasjement i den verden vi blir en stadig mer integrert del av. Jo sterkere røtter vi har, jo tryggere og åpnere kan vi være i møtet med det fremmede. Provinsialismen trives vel så godt i New York eller Oslo som på Kringstad eller i Fannestrandsveien.
Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Nettopp i en tid preget av stadig økende globalisering, trenger vi å minnes Vinjes ord om at
Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit
Så snus kalenderbladet. Det er blitt mandag morgen. Jeg drar fra gardinene i hotellrommet på Seilet og ser fjellene, men kanskje må jeg likevel snart rope med Osvald i ”Gengangere”: ”Mor, gi meg solen”.
Om noen timer blåses jazzfestivalen i gang , den 50. i rekken. Jeg tar på meg den svarte t-skjorta fra 1984-festivalen med silhuetten av Miles Davis, og går ut - i Storgata.
Molde, Molde, vuggende rytmer
hvis tanke kjær er,
følger i farver ditt billed og bærer
skjønnhet over min gang.
Intet så sterkt som din syns-ring av fjell,
intet så fint i en sommerlys kveld.
Molde, Molde, tro som en sang,
nynner du på min gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar