I dag er det er en glede å registrere at advokat Per Danielsen tapte på alle punkter i Oslo Tingrett i et søksmål mot Dagbladet. Danielsen blir i mange saker engasjert av den antatt fornærmede part i saker der forholdet personvern – ytringsfrihet står sentralt. Selv sa han for noen år siden at hans firma ”har vel godt over halvparten” av de ”maks ti nye” injuriesakene hvert år.
Danielsen fremfører han sine synspunkter med stor dyktighet, men form kan ikke alltid overskygge substans. Injurieekspert Cato Schiøtz laget for noen år siden en oversikt som viste at Danielsen tapte alle injuriesakene han hadde vært involvert i over en periode på tre år, men Danielsen bestred dette.
Dagblad-saken handler om to utsagn om privatetterforsker Harald Olsen: ”Jeg oppfatter Olsen som en ynkelig bedrager” (faren til fetteren i Birgitte Tengs-saken) og ”Namsmannen i Asker har opplyst at Olsen har ført alle verdier over på kona”.
Olsen tapte på alle punkter og må betale saksomkostningene.
”Tingretten fastslår at Olsen ikke er beskyldt for noe straffbart, men at det dreier seg om kritikk mot hans handlemåte overfor familien” (Dagbladets advokat, Frode Elgesem). Danielsen ser det annerledes og anker også i denne saken: ”Tingretten synes å mene at fordi det fremsettes kritikk, må man finne seg i å bli beskyldt for straffbare handlinger”. Han synes også at dommen bryter med tidligere praksis i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).
Elgesem og Danielsen møttes forøvrig nylig i en interessant ankesak for Høyesterett, En person anla sak mot Arbeiderpartiet etter at han ble kastet ut av partiet i 2007, men fikk ikke medhold i lagmannsretten og måtte betale saksomkostninger. Danielsen fremholdt at den eneste muligheten man har til å delta i den politiske debatten i Norge er gjennom et parti. Elgesem mente partiene selv må få bestemme hvem de vil ha som medlemmer. Høyesterett avslo å behandle anken.
Personlig mener jeg at hendelsen som førte til eksklusjon burde være til å leve med for et parti. Men det er vanskelig å ta fornærmedes realitetssans alvorlig når han etter Høyesteretts kjennelse uttaler: ”Jeg føler meg som jeg tror en kvinne vil føle seg hvis hun blir utsatt for en gruppevoldtekt og senere dømt til å betale overgriperne for det hun ble utsatt for.”
Olsen mot Dagbladet minner om en sak mot Asker og Bærums Budstikke for 10 år siden. Offeret i en straffesak ville ha oppreisningserstatning en påstått ærekrenkelse i reportasjen om dommen. Gjerningsmannen (B) var frifunnet for en voldstiltale fordi han hadde oppfattet det slik at den han overfalt (A) like før hadde blottet seg for kjæresten hans. A mente at avisen hadde fremstilt ham som blotter.
I herredsretten ble B frifunnet for legemskrenkelse på grunn av provokasjon. Retten tok ikke stilling til om A var blotteren, men begrunnet frifinnelsen med at B hadde oppfattet situasjonen slik. En anmeldelse av A for blotting hadde politiet henlagt.
A anket til Borgarting lagmannsrett, som tilkjente ham en oppreisningserstatning . Retten brukte begrepet ”en alminnelig avisleser ”– hvem nå den enn måtte være, et usedvanlig ujuridisk uttrykk, synes jeg. Denne avisleseren måtte oppfatte avisomtalen slik at den personen som ble slått ned, hadde blottet seg, og videre at for folk som kjente til hendelsen, var opplysningene egnet til å identifisere A. Etter rettens mening tilsa ikke hensynet til ytringsfriheten at hensynet til personvernet skulle vike.
Høyesterett kom til at den overfalte ikke var identifisert i overskriften (”Slo ned kioskansatt”) , og i den grad han kunne identifiseres i avisartikkelen, gikk det der klart frem at retten i straffesaken ikke hadde tatt stilling til gjerningsmannens påstand om blotting, og at anmeldelsen for blotting mot den overfalte var henlagt.
Når det gjelder Høyesterett og EMD har Per Danielsen en triumf å vise til. Staten må betale en oppreisning på 280 000 kroner til mann som følte seg uthengt i Baneheia-saken i. Han gikk til sak mot Fædrelandsvennen for krenkelse av ære og privatlivets fred. Saken gikk helt til Høyesterett som ikke ga ham medhold, men det gjorde altså EMD. Danielsen krevde så en gjenåpning av saken og fremmet ny krav om oppreisning for ærekrenkelse. Dette ble tidligere i år avvist av Høyesterett.
Også en mann som ble saksøkt av sin tidligere hustru for brudd på privatlivets fred gjennom en lokal historiebok, ble nylig frifunnet i Høyesterett. I tingretten ble mannen frifunnet, men i Agder lagmannsrett ble han dømt.
Flere av disse sakene viser altså uenighet i de ulike rettsinstansene. Det er verd å merke seg at det i 2008 ble vedtatt at det nå ikke lenger kan reises straffesak på bakgrunn av påståtte ærekrenkelser, og at muligheten for å få ytringer erklært "døde og maktesløse" (mortifikasjon) blir borte. Ærekrenkelser overføres til den sivilrettslige erstatningslovgivningen.
Personvern er et begrep der det er vanskelig å finne en entydig definisjon. Forholdene er ulike i ulike livs- og samfunnsområder. Samfunnstopper i politikk, næringsliv og kultur bør ha et annet personvern de som ikke har fremtrådt i det offentlige liv. Og naturligvis vil saksforholdet og alvoret i den enkelte sak innvirke på vurderingene.
I Ytringsfrihetskommisjonen advarte vi generelt mot «tilstander der allmennheten må nøye seg med å få vite at grove beskyldninger eller kraftige påstander er fremsatt i saker av offentlig interesse, men der allmennheten ikke kan skaffe seg kunnskap om beskyldningenes innhold fordi ingen tør formidle dem offentlig av frykt for ansvar».
Og uten at det direkte går på de saksforhold som jeg her har omtalt, synes jeg det er grunn til både for journalister og oss alle å tenke over hva vi sa om personvern:
”Man kan bare utvikles som menneske ved at man har et rom der man ikke behøver å stå til ansvar for hva man gjør eller sier overfor ytre, ukjente kontrollører. Når man offentliggjør det som bør forbli privat, er det ikke bare retten til privatliv som brytes ned. Også den offentlige samtale korrumperes. Den fungerer ikke lenger etter forutsetningen, men forfaller til sladder.”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar