varmt over Hardangerfjords vande,
hvor høit imot himlen i blålig luft
de mægtige tinde stande (Andreas Munch)
En drøm om
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg (Olav H. Hauge)
Jeg står foran inngangen til kraftverket i Sima. I Eidfjord, Hardanger. Et teknologisk vidunder, et av de største vannkraftanleggene i Europa. En stasjonshall med mektige dimensjoner 700 m inne i fjellet, 200 m lang, 20 m bred og 40 m høy. Kraft herfra har i 30 år skapt trivsel og fremgang. Det har vært en bred enighet om den store samfunnsnytte kraftverket representerer.
Den brede enigheten forsvant da Regjeringen besluttet å gi Statnett konsesjon til å bygge et luftspenn over Hardangerfjorden, en linje på 90 km gjennom delvis uberørt natur til Samnanger. De høyeste mastene blir 45 meter, ”monstermaster” sies det på folkemunne. Rundt linjen blir det en kraftgate på¨40 meter.
Linjen innebærer sterke naturinngrep. Den folkelige motstanden er enorm, og den har vakt sterke reaksjoner langt inn i regjeringspartiene. De tillitsvalgte i Granvin Ap har lagt ned vervene sine, ”det er et resultat av den systematiske feilinformasjonen som har kommet fra statlig hold, spesielt at sjøkabelløsninga er umulig”. Det samme gjør partifellene i nabokommunen Ulvik. ”Skjemmende monumenter over en arrogant og udugelig kraftnæring”, mener Bergen SV.
”Det er trasig at de ofrer Hardanger-landskapet på bekostning av oljeindustriens ønsker om kortsiktig profitt. Industrien kunne ha vært med og betalt for nedgravde kraftlinjer, men regjeringen vil ikke engang diskutere det”, fremholder Klaus Rasmussen, leder i ”Bevar Hardanger”
Usikkerheten rundt mulige alternative traséer har vært stor, og en rekke forslag til hvordan luftspenn gjennom Hardanger kan unngås har vært lansert. En uavhengig utredning av mulige alternativer ville derfor vært fornuftig. Men Regjeringen vil ikke.
Den planlagte kraftlinjen er ikke vsamfunnsøkonomisk lønnsom, er konklusjonen i tre ulike rapporter. Men Regjeringen lytter ikke, den har gjort et lite fremtidsrettet vedtak og overkjørt både lokalinteresser og sterke faglige påstander om "skremmende feiltenkning og manglende forståelse av helt elementgær samfunnsøkonomi".
Når jeg reiser gjennom Hardanger, er det åpenbart at turisme er hovednæringen. Svært mange innbyggere frykter at kraftlinjen vil gå ut over både livskvalitet og levegrunnlag.
I dag leser jeg i avisene at pensjonert sjøkabelsjef fra Televerket, Alf Johan Rykkel, reagerer mot de ”feilaktige påstandene” som har kommet om sjøkabler: ”Å legge kabler på store dyp er ikke noe problem.” ”I Sognefjorden har vi kabler ned på 1.300 meters dyp og vi skal legge flere kabler der i høst” (prosjektkoordinator for kabellegging i Telenor, Magnar Greve).
Statnett mener sjøkabel ville være en dårlig løsning. ”Vi vet at det er lagt strømkabler på store dyp andre steder i verden, men man må vurdere hvert prosjekt konkret” (Tor Inge Akselsen. Kommunikasjonsdirektør i Statnett)
”Sjøkabel vil bli vesentlig dyrere enn luftspenn. Men det er fullt mulig å gjennomføre teknisk uten at man trenger å være urolig for de sikkerhetsmessige sidene” (teknisk sjef Gunnar Evenset hos kabelprodusenten Nexans.
Jeg husker Alta-utbyggingen. I ettertid er det enighet om at den var unødvendig, at t Norge egentlig ikke hadde behov for utbyggingen, noe også Gro Harlem Brundtland uttalte. Statsminister og energiminister snakker om å ta ansvar. Jeg er redd for at ettertiden vil være mest opptatt av denne rødgrønne regjeringens ansvar for miljøødeleggelse i Hardanger, på mange måter noe av indrefiléten på den opplevelsesmenyen vi tilbyr turistene.
Et par kilometer fra Sima-verket begynner veien opp til Kjeåsen, den berømte gården 530 m.o.h. - en liten grønn flekk oppe i de stupbratte liene. Utsyn herfra gir en følelse av Norge på sitt aller vakreste og mest dramatiske. Dette er en del av fortellingen om Norge. For 100 år siden bodde det to familier med 13 barn her. De minste ble tjoret fast så de ikke skulle dette utfor stupet. Veien opp fra bratt og lite fremkommelig. I en grotte gjemte man finklærne som ble tatt på før man kom ned til bygda. Alle varer og dyr måtte bæres opp på ryggen. Så kom en taubane, og i 1980 kom kjørevei gjennom en lang tunnel som kraftverket bygde.
Jeg står ytterst på knausen og ser fjorden og fjellene. Det er så vakkert, og jeg siterer igjen fra Andreas Munchs ønske
”....det hele, strålende billed,
og løfter det stolt for verden frem,
at alle kan kjende vort herlige hjem
og vide de eventyr klare
som Norges fjorde bevare”
Og jeg tenker – vil de som ødelegger dette vakre stykke Norge noen gang føle hard anger?
Ja, dette blir et nytt Alta! Og hundre millioner som plaster på såret - for å satse på turisme (ironisk nok - er det ment som å strø salt i såret?) - dekker på langt nær verditapet kraftlinjen vil representere for Hardanger. Kvamskogtunnel ville vært en rimelig erstatning, for da hadde man blitt mindre avhengig av turisme.
SvarSlett