Aldri for mye fotball?

Søndag kveld tenkte jeg at jammen er fotballen repeterende: Molde har overtaket i 70 minutter og så scorer Steffen Iversen. Slik det var også i vår. Slik det er hver gang med Rune Bratseths og Nils Arne Eggens etterkommere i alle kamper: Alltid er det en rosenborger som scorer det nødvendige mål på tampen.

Mandag, tirsdag og onsdag var det enda mer déjà vu. Rike onkler, kakebasarforeldre og ivrige supportere gjorde sitt, fra cupfinalistbyene kom støtte for å unngå poengtap hvis FC Lyn ble slått konkurs (Molde kunne miste sølvplass og Ålesund ligge betenkelig nær nedrykk). Vi har sett det før, vi kommer til å få se det igjen. Lederne tror at nu blir alt så meget bedre, omtrent som «Her blir det 2-0, nesten identisk med 1-0...» da Øyvind Johnsen kommenterer skjerm-reprisen av et mål i en landskamp.

Før konkursspøkelsene plutselig synes å dukke opp som en Erik Huseklepp på venstyrekanten eller en Mame Biram Diouf i bakrommet, har de administrative fotball-lederne i beste fall vært passive på sidelinjen. Førnevnte Eggen har en klassisk illustrasjon da han uttalte følgende under en engelsk fotballkamp der forsvarer og keeper ble stående og se på hverandre mens ballen trillet midt mellom dem: "…og her er 2 kandidater til paralympics, i klassen totalt handlingslammet!!"

I norsk fotballøkonomi er det ingen vinnere, bare overlevende. På banen kjemper store barn om en ball mens store barn ser på. I klubbkontorene burde man ha tatt et grunnkurs i økonomi, i stedet for å spekulere på om det det finnes flere fremmedsoldater å leie inn.

Trolig har man aldri hørt om balanse, i alle fall finnes den ikke i regnskapene. Om den innimellom opptrer hos spillere på banen blir den like fraværende - som seire for landslaget - når lett kroppskontakt med motspiller i straffefeltet umiddelbart utløser nedfall verdig en Oscar i kategorien beste bløff. Med påfølgende rop på straffespark, hender som slås ut og øyne som ruller vilt hvis fløyten ikke går.
Ingen i Lyn synes å ha hørt om saldo, muligens har man trodd at det dreide seg om feilsnakk for en salto av Kim Holmen som tar den både i midten og til høyre mens saldoen bare hører hjemme lengst til venstre.

Om målkontoen ofte er tom, fylles kontogruppe 5 (personalkostnader) og kontogruppe 5driftsutgifter. Aldri ser man en debetsaldo i kontogruppe 2 ( har noe tilgode hos noen), mens nødvendig spillersalg med et sukk hos fansen krediteres i kontogruppe 3. Sparekniven slipes bare hver femte år.
”Kredit og debet de vandre ad hope,
medgang og motgang hverandre tilrope”,

Det er nok er greit å lære seg noen salmer, for Kjell Magne Bondevik har fastslått at ”i himmelen får vi spille så mye fotball vi ønsker”. Jeg lurer imidlertid på om han ikke la til at ”men Jon Lilletun får bare være cornerflagg". Bondevik er for øvrig en meget ivrig supporter som reiser hjem til kamp på Røkkeløkka så ofte han kan. Tittelen på hans selvbiografi ”Et spennende liv” kunne vel så gjerne vært brukt på historien om Molde FK siden Kjell Inge Røkke åpnet skattkistene tidlig på 90-tallet og ga byen et flott stadion, et monument av en helt annen størrelse enn bysten av Bondevik ved inngangen til hotell Seilet i Dubai-stil et middels Thorkildsen-kast unna.

Men mer enn salmer høres i dag stadig optimistiske ”We shall overcome” , og Fotball-Norges begredelige regnskaper forteller at
"We are not alone
We are not alone today”

Og slik vil det fortsette. Akkurat som i verdensøkonomien. Det går godt noen år, så kommer det økonomiske pustebesvær. Gjeld blir ”gammel moro”, kreditorer ettergir, og utgiftene stiger uansett som en brøddeig.
Nordmenn som klager over politikerlønninger - statsministeren tjener så vidt over 1mill.kr og stortingsrepresentantene noe under - synes det er i sin aller skjønneste orden at middelmådige spillere i eliteserien har en gjennomsnittslønn rundt 900 000 kroner, mens de best betalte tar både fire- og femgangen på våre beste forskere og flinkeste professorer.

Fotballøkonomi i eliten er 5o pst psykologi, 40 pst vurderingssvikt og 10 pst tillit til at noen alltid ordner opp.

To enkle forslag fra en tilskuer på bakerste tribunebenk:
(1) Sett en grense slik at intet lag kan ha mer enn tre utenlandske spillere i troppen.
(2) Lag en nordisk superliga. Jeg vil heller se Molde mot FC København og AIK enn mot Hønefoss (fra 2010?).

Uansett blir det nok aldri for mye fotball. Eller for å sitere NRKs Sølve Grotmol: Er det for mange bøker på biblioteket?