Rasisme og fremmedfrykt

Rasisme og fremmedfrykt – vi møter det stadig i det norske samfunnet anno 2009. Både fra grasrota i LO og i kirken – to av våre største massebevegelser – kommer det beretninger om det som ofte skyldes fremmedfrykt, men som i sine uttrykk likevel er rasisme. Og dessverre gjør ikke regjeringen nok for å demme opp mot negative holdninger, snarere tvert imot. Eller for å sitere den ikke direkte regjeringsuvennlige Dagsavisen: ”Innstramningene i asyl- og flyktningspolitikken har et helhetsinntrykk som ikke er de grønne partiene verdig. Her papirfestes en omfattende mistenkeliggjøring av mennesker som av ulike grunner søker mot Norge”.

LO-nestleder Gerd Kristiansen sier det slik: ”Jeg tror ikke dette handler om bevisst rasisme, men snarere om frykten for det man ikke kjenner”. LO-ledelsen, i samarbeid med de enkelte forbundene, vil nå aktivt oppsøke norske arbeidstakere for å snakke om innvandring og arbeidsliv. Flott!

I Vårt Land i dag forteller lederen av KIA (Kristent Interkulturelt arbeid) at han er overrasket over at det i ”Kristen-Norge” ennå finnes så mange innvandringskritiske holdninger. ”Det fins altfor mange konkrete historier. Til dømes når vi ser personar som har støtta misjonen og bedt flor at afrikanarar skal bli kristne, flyttar seg frå kyrkjebenken sin når ein med ein annan hudfarge set ved sida av”.Biskop Tor B. Jørgensen har denne uken sagt at kirken må ta enda klarere avstand fra rasisme og fremmedfrykt – til og med fra prekestolen. ”Dersom presten har bakgrunn i Bibelen”, kommenterer Høidahl.

Slik bakgrunn er ikke vanskelig å finne.
”Du skal elske din neste som deg selv" (Matt 22,37-39).
”For jeg var sulten og dere ga meg mat; jeg var tørst og dere ga meg drikke; jeg var fremmed og dere tok imot meg……. Sannelig jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg” (Matt. 25,35-40)
I 3.Mosebok kap.19 står det en del formaninger som åpenbart er farget av datidens samfunn, men Herrens ord er ikke til å misforstå her: ”Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke undertrykke ham. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt”,

Spørsmålet om hvordan vi forholder oss til mennesker på flukt, og mennesker i bevegelse over landegrenser, er ikke et valgfritt tilleggsspørsmål for oss som kirke. Det står i sentrum for læren om hvem Gud er, hvem vi er og hva jorda og landet er fordi vi lærer at landet først og fremst tilhører Gud (Salme 24,1 og Jeremia 7,6-7).

Mange av konfliktene mennesker flykter fra er født og næres av kampen for ressurser som følger i globaliseringens kjølvann. Andre konflikter er etterlevninger etter kolonitidas tilfeldige tegning av grenser mellom landene og etter gamle og nye koloniherrers maktpolitikk der ulike etniske grupperinger settes opp mot hverandre. I tillegg tvinger miljøforringelser og naturkatastrofer mennesker bort fra hjemstedet i økende grad. Andre igjen ønsker å ta del i velferdsutviklingen de ser i Nord, og søker en bedre økonomisk framtid for seg og sine langt hjemmefra. Mennesker på flukt fra disse konfliktene, og mennesker som søker et bedre liv for seg og sine, møter i økende grad hindringer hvis de velger å komme til vår del av verden

”Kristne kan ikke velge å ikke ta imot fremmede. Vi kan heller ikke stille betingelser. Kristus har ikke kalt kristne til bare å ta imot de fremmede som har sine papirer i orden eller som snakker vårt språk”, sa tidligere gen.sekr. i Kirkenes verdensråd, Samuel Kobia nylig..
Det er enkelt for kirken å ta imot innflyttere så lenge de tilpasser seg tradisjonene og formene til kirken på stedet. Men integrering handler om vilje til å la seg påvirke og la nye menneskers bidrag føre til at det skapes noe nytt. Å å ta imot fremmede er et spørsmål om rettferdighet og ofte en politisk ytring i dagens verden.

På Kirkemøtet (Den norske kirkes Storting) i 2006 behandlet vi viktigheten av at vi i møte med integreringens utfordringer må holde fram det kristne
menneskesyn og vektlegge alle menneskers likeverd. Vi sa – enstemmig – at en majoritetskirke må spille en aktiv rolle og delta i samarbeid med andre kristne kirker og andre tros- og livssynssamfunn. Møtet meislet ut en rekke konkrete utfordringer både til lokalmenigheter, kommunale og nasjonale myndigheter.

Svært mye godt arbeid gjøres på integreringsfronten. Men en del holdninger må endres.Både hos enkeltmennesker - og entralt. ”Det er menneskelig å ha fordommer, men en regjering kan ikke holde seg med dem ” (Inger Anne Olsen, Aftenposten).