Barnevernet i krise

”Jeg orker ikke å flytte igjen nå. Jeg har tidligere har bodd i Sogn og Fjordane, Tønsberg, Drammen og Hokksund. Jeg synes det er dritvanskelig å få nye venner hele tiden. Det er kjipt hvis hjemmet mitt går konkurs, liksom! Jeg vet ikke hva som skjer med meg da, jeg blir sikkert flytta langt vekk i helvete . Det er så kjipt som det kan bli”, sier ”Siri”.

”Jeg fikk fem timer på meg til å pakke og flytte en annen plass. Jeg fatter ikke at jeg har mistet nok et hjem, etter 12 ganger med flytting. Hvorfor skal vi bytte hjem like ofte som andre skifter sokker”, spør ”Kristian”.
Det handler om barnevern, om
* et system der regjeringer med ulik farge har satt ut på anbud institusjoner der det bor barn og unge med mange flyttinger bak seg
* et system der førstelinjen ikke sjelden er i utakt med resten av barnevernet
* sprikende faglige vurderinger
* å snu utviklingen fra å plassere barn og unge i institusjon til fosterhjem, uten at det ofte er nok fosterhjem
* at kvalitet koster, i form av kompetanse, bemanningsnorm og gode nettverk og fritidstilbud
* at et anbudssystem umulig kan være beste måte til å finne gode og stabile omsorgsløsninger
* at økonomi ikke må prioriteres først slik at barn og unge til slutt blir en handelsvare

Situasjonen skaper uro og utrygghet. Barn og unge utsettes for offentlig omsorgssvikt. Selve konseptet omsorg på anbud er dypt krenkende for individet.
”Barnevernet er i en dyp systemkrise. Det er for få hender til å håndtere de mange sakene som kommer inn. I mange kommuner fins det ingen tilbud i helger og om kveldene. Situasjonen går ut over de aller svakeste. Barn som opplever overgrep, vold eller omsorgssvikt”, påpeker Reidar Hjermann, barneombudet som var for frittalende for regjeringen, men takket være opinionen fikk fornyet åremålet.

Hjermanns rapport til FNs barnekomité peker på en rekke forhold i Norge som strider imot FNs barnekonvensjon, blant annet barnevernets manglende ressurser. Hvert fjerde barnevernskontor har bare én ansatt - og flere av dem jobber i halv stilling.
Barneombudet krever at det må være minst to fagstillinger på hvert kontor. Og han kaster ut en politisk brannfakkel: ”For å få til dette, kan det bli nødvendig å slå sammen kommuner. Det er for mange kommuneromantikere. Når de fleste kommuner som blir gransket ikke klarer å gi et skikkelig tilbud til barna, er vi nødt til å finne på noe”.Kan du gjette hva departementet svarte? Ikke uventet : ”Hjermann svartmaler situasjonen”. Men man er likevel bekymret for at mange kommuner ikke har gjort nok for å styrke barnevernet.
Jeg tror Hjermann har rett, selv om han med Sp i regjering ikke vil få rett. Med dagens kommunestruktur er det vanskelig å bygge opp et tilfredsstillende kommunalt velferdstilbud til borgerne. Om lag 80 prosent av arbeidet i barnevernet foregår i kommunene. Barns rettssikkerhet burde være viktigere enn kommunestruktur.

En hovedtillitsvalgt mener at institusjonsbarnevernet smuldrer opp: ”Tidligere kunne vi si til ungdommene våre at de kunne bo hos oss så lenge de trengte. Anbud og tanken om at barn skal bo mindre på institusjon gjør at vi må si «kanskje et år, kanskje mer» til barn og unge som virkelig trenger stabilitet”.

Og en annen: ”En dag på jobb i institusjonen krever all vår energi og oppmerksomhet. Vi har ungdom med komplisert problematikk og det kan være utagering og trusler. Vi skal være der for ungdom som har opplevd tap og avvisning. Når vi i tillegg må lure på hvordan institusjonen skal drives og hvor lenge, er det fortvilende”.

For all del: Det gjøres mye godt barnevernsarbeid både i kommunene, i staten og i institusjoner som har avtale med staten. Men bør man ikke bli flinkere til å få med alle seriøse private krefter? Fremtidige aktører, ofte idealister som bryter ut av det offentlige barnevernet, og som ønske å drive frem alternative tiltak, må få mulighet til å realisere sine prosjekter.

Praktiske erfaringer og tyngden i tradisjonen trampes ned hvis man rir ideologiske kjepphester. Lokale erfaringer, andre fagfolks oppfatninger, alt dette blir lett irrelevant når barnevernsmyndighetene sentralt lever i troen på at kunnskap om et saksforhold blir mer presist når avstanden blir stor nok og man derfor kan skjerme seg frå alle forstyrrende elementer. Deres forståelse, deres tolkning av det som stod i anbudspapirene, skulle utgjøre grunnlaget for deres vurdering. En slik metode er symtomatisk for visse miljøers verdensoppfatning, en "vi vet best-holdning" og bekjennelse til troen på sentraliseringens velsignelse. Den er et motstykke til subsidiaritetsprinsippet, i norsk sammenheng forsøkt oversatt til «nærhetsprinsippet», at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå.

Barn har krav på fremtid. Alle barn. Også de med foreldre som har kommet i vanskelige livssituasjoner. Barnevern er nødvendig. Men det koster, og beløpene vil øke i takt med at samfunnet blir hardere.
”Alt henger sammen med alt”, sa Gro. Men samfunnet i dag klarer på langt nær alltid å se sammenhengene, se hvordan investeringer på ett felt kan redusere utgifter i dag – eller ofte: i fremtiden.
Det gjelder rehabilitering av bygg når det er nødvendig, ikke vente til kostnadene blir desto større. Enkelte kirkereparasjoner er tydelige bevis på det. Det gjelder politikernes fristelse til å bygge nytt og stort, rehabilitering er ikke spektakulært, blir ingen monumenter.
Det gjelder trygdesektoren, der en instans har ansvaret for innkjøp og tildeling av hjelpemidler til mennesker med ulike bevegelseshemninger, mens reparasjoner utføres og betales et annet sted. Dette har ført til at gode og dyre hjelpemidler kasseres, det er enklere for den ene hånden å slenge en nyanskaffelsesregning over til den andre, enn selv å betale reparasjon.

Og det gjelder barnevernet. Forskere ved Nova (Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring) har påvist at nesten tre av fire tidligere barnevernsbarn har mottatt sosialhjelp etter at de fylte 18 år. Til sammenligning mottok bare ca. 8 prosent av alle i aldersgruppen 20 - 24 år sosialhjelp i fjor. Det kan bli dyrt for samfunnet å forsøke å spare her. Brukeren kan bli enda mer avhengig av statens og kommunens tjenester

Der det er skapes utrygghet om disse personene kan fortsette i jobben, er dte vanskelig å bygge nødvendig gjensidig tillit.
Vår velferdsstat må gi et romsligere armslag til barn og familier i krise. Gode relasjoner er alfa og omega for et sårbart barnevernsbarn. ”Når du vet at du ikke skal være et sted lenge investerer du heller ikke mye i de relasjonene du har der, og det er virkelig trist, for det er nettopp det de trenger”, sier en som i mange år har arbeidet i førstelinjen. Barn knytter seg til bestemte personer.
Stikkordene må være kvalitet, kontinuitet og forutsigbarhet.