Norge trenger ny EU-debatt

En utfordring til Ap og Høyre: Når vil dere våge å sette EU-spørsmålet i fokus igjen? ¨Når kan vi få den stadig mer aktuelle - og nødvendige - debatten om Norges forhold til Europa, knyttet til spørsmålet om norsk medlemskap i EU? "Vi kan ikke ha noen ny avstemning før det er grunn til å tro at folket sier ja", mener mange politikere. Det er ikke lederskap.
EU-holdningene i Norge synes altfor mye preget av utdaterte slagord og symboler. Og mon ikke EU fortjener Fredsprisen langt mer enn enkelte av dem som har fått den i senere år?

"Ja-sida i klar framgang" setter Klassekampen som overskrift på en artikkel i dag i sammenheng med at i det månedlige EU-barometeret er nå avstanden mellom blokkene den minste siden juli 2006.

Atter en gang: Enkeltmålinger må tas med saltsekker, bare tendenser over tid eller mange målinger i samme tidsrom bør gi sterke konklusjoner. Uansett - kan denne målingen føre til at at spørsmålet blir tatt opp i den bredde det fortjenert, og kan sentrale sentrale politikere lokkes frem av de Europa-hulene de prøver å gjemme seg i, ville det være bra. Det påligger Arbeiderpartiet og Høyre et klart ansvar for at så skjer, her må politikerne gå foran og lede. Men Ap er trolig så bundet opp av hopehavet med nei-partiene SV og Sp (som i denne saken henger fast i utdaterte forestillinger), at det må blir Høyre som her leder an.

Lederen i Europabegvegelsen sier at han tror dette tendensene til økt ja-oppslutning kan skyldes det store ja-flertallet i folkeavstemningen i Irland, men enda mer at Sverige gjennom sitt formannskap i EU spiller en så viktig rolle i verden. "Nei til EU" synes dette er overraskende: ”Et enda mer overnasjonalt, stormaktsstyrt og markedstro EU frontkolliderer med det norske folks motstand mot Brussels fjernstyring” .

I Europa i dag er det Norge, Sveits, Lichtenstein og Island som står utenom EU. Makedonia har vært kandidatland siden 2005, Tyrkia vil gjerne være med.

Selv har jeg fulgt EEC/EF/EU-debatten i Norge siden begynnelsen av 60-tallet. Jeg har stemt ja ved begge folkeavstemningene, og jeg er enda mer overbevist i dag om at Norge hører hjemme i EU. Ikke alt er perfekt ved EU, langtifra. Foran folkeavstemningen i 1994 skrev jeg, hvis jeg husker rett, syv ledere om Norge og EU: tre som problematiserte forholdet, og tre der jeg prøvde å belyse fordelen ved norsk tilslutning, før jeg endte opp med en redaksjonell anbefaling av ja-alternativet.
Og det er ikkje lenge siden jeg skrev en bloggartikkel der jeg mente at Norge må dissentere i EØS når det gjelder Datalagringsdirektivet.

Men de viktigigste argumentene for mitt ja er
• fordelene av å være innenfor og komme med synspunkter FØR avgjørelse i de stadig flere og viktige avgjørelser som gjeldere Norge
• fredsperspektivet
• nødvendigheten av overnasjonale instrumenter – først og fremst når det gjelder forpliktende tiltak når det gjelder klimautfordringen.
Her er jeg helt enig med nåværende statssekretær Heidi Sørensen (SV) , som i 1997 sa: ”I EU avgjøres miljøspørsmål ved flertallsavgjørelser. Dermed kan ikke sinkene bestemme tempoet i miljøpolitikken. EU er en garantist for et grønt og bærekraftig Europa. En samlet internasjonal miljøbevegelse fant grunn til å takke EU. Det er ingen tvil om at de er heltene i denne sammenhengen”.

Med stor interesse – og tilslutning – registrerer jeg kommentarene til Klassekampen fra Svein Tuastad, statsviter ved UiS og markant EU-tilhenger:
"Problemet sett med ja-øyne er at Nei til EU har skapt en reell folkebevegelse som har klart å gjøre EU-motstanden til noe kult. Selv mener jeg det er objektivt feil,og utfordringen for Europabevegelsen og resten av ja-sida er å få fram et venstreside-ja.....Venstresida kjører en skamløs argumentasjon om EU som et markedsliberalistisk helvete, og det viser seg å virke”.

Venstre var det eneste partiet som våget å ta dette spørsmålet opp foran årets stortingsvalg. Det ble en nyansert og god debatt, men jeg er skuffet over nei-standpunktet. Jeg tror det kommer til å endre seg til neste gang.
Urviklingen i Europa vil uvegerlig føre til at vårt forhold til EU for alvor aktualiseres igjen. Det er en del myter som bør torpederes både om hva som anno 2009 i praksis ligger i begrepet selvstyre, og på hvilke baner klimakampen best kan føres.

Viktige årstall:
1958: Belgia, Frankrike, Italia, Luxembourg, Nederland og Forbundsrepublikken Tyskland oppretter Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC).
1967: Kull- og stålunionen), EEC og Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM) slås sammen til De europeiske fellesskap (EF).
1973: Storbritannia, Irland og Danmark blir medlemmer; 1981: Hellas 1986 Spania og Portugal, 1995 Sverige, Finland og Østerrike. 2004: Polen, Ungarn, Kypros, Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, og Malta (Makedonia søker). 2007: Romania og Bulgaria.

I begynnelsen ville Norge inn (i EEC). Stortinget vedtok våren 1962 å endre Grunnloven slik at norsk suverenitet kunne overføres til internasjonale sammenslutninger, og vi søkte om medlemskap.
Men Frankrike ville ikke. De Gaulle nedla veto mot britisk medlemskap, dermed var det heller ikke aktuelt for Norge.

I 1969 ble døren åpnet for Storbritannia, og våren 1970 vedtok Stortinget igjen å søke medlemskap med 132 mot 17 stemmer.
”Folkebevegelsen mot EF ble stiftet i 1970, året etter kom ”Ja til EF”. I 1972 signerte vi en avtalefor medlemskap. I september samme år ble det holdt en rådgivende folkeavstemning. 53,5 pst nei, 46,5 pst ja.
Folket ville ikke.

1992: EUs indre marked utvides til Norge, Island og Liechtenstein. Sveits sa Nei. Stortinget vedtok tilslutning med 130-35. EØS-landene underordner seg EUs regler om konkurranse og de fire friheter - fri utveksling av varer, tjenester, personer og kapital. En fiskeriavtale om adgang til fiskebestanden og betingelser for fiske, reforhandles hvert år.
1994: Rådgivende folkeavvstemning om norsk tilslutning til Eu. 52,2 pst nei, 47,8 pst ja.
Folket ville ikke denne gangen heller.

Når blir det nødvendig med en tredje gang?