Er det klokt at Thorbjørn Jagland, nyvalgt gen.sekr. i Europarådet, også er leder av Nobelkomiteen? Bør sittende stortingsrepresentanter være medlemmer av komiteen? Bør det være en periode med karantene for politikere som går ut av aktiv rikspolitikk før de kan velges som medlemmer av komiteen som bestemmer hvem som skal få Fredsprisen? Har det de siste tiårene vært for få komitemedlemmer uten rikspolitisk fartstid? Og: Bør Stortinget ta en debatt om intensjonene i Alfreds Nobels testamente, lest med briller anno 2009?
Mine svar er Nei, Nei, Ja, Kanskje og Ja.
Det kontroversielle – og ukloke? – valg av prisvinner i år har aktualisert spørsmålet, men det er først og fremst prinsipielt, og burde ha vært stilt selv om prisvinneren hadde vært Sima Samar, Piedad Cordoba, Den internasjonale kampanjen mot klasevåpen, kinesiske dissidenter eller russisk-kritiske menneskerettsaktivister.
Thorbjørn Jagland overtok ledervervet i Nobelkomiteen etter Ole Danbolt Mjøs (KrF, professor), Gunnar Berge (Ap), 2000-2002) Francis Sejersted (H, professor)1991-99, Gidske Anderson(Ap, journalist og forfatter)1990-91, Egil Aarvik (KrF) 1982-90, John Sanness (Ap, professor 1979-81, Aase Lionæs (Ap) 1968-78, Nils Langhelle (Ap) 1967, Gunnar Jahn, V) 1942-66, Fredrik Stang (H) 1922-41, Jørgen Løvland (V) 1901-21. Mjøs, Sejersted, Sanness og Anderson hadde ingen sentrale politiske verv.
Jagland er en politiker som har vokst og satt spor etter seg. Han har vært både statsminister og stortingspresident, og spesielt i den siste rollen markerte han seg som en perspektivrik samfunnsdebattant, og han satte på mange måter en ny standard for landets nr.2 etter kongen. Han ønsker å ha en aktiv politisk rolle i Europa, men mener at hans nye posisjon ikke svekker hans habilitet eller Nobelkomiteens uavhengige rolle.
Habilitet og uavhengighet er ikke er noe man kan tildele seg selv, det kan bare andre gjøre. Bare det at et slikt spørsmål kan stilles, burde være nok til at Jagland ga avkall på sin dobbeltrolle. Det svekker Fredsprisens status hvis lederen for en organisasjon som omfatter 50 europeiske stater kan knyttes til mulig kontroversielle tildelinger. Thorbjørn Jagland har sagt han ikke ser noe problem i dobbeltrollen. Det bør imidlertid Arbeiderpartiet og Stortinget se.
Ågot Valle var stortingsrepresentant (SV) og medlem av utenrikskomiteen da hun ble medlem av Nobelkomiteen fra i år. Hun var med på å gi prisen til Barak Obama, men er nå gått ut av Stortinget.
Sissel Rønbeck (Ap) er medlem i dag. Hun ble statsråd mens hun satt i komiteen, gikk ut og så rett inn igjen etter statsrådperioden vært statsråd (1996-97) i løpet av tiden. Aase Lionæs (første kvinnelige stortingspresident) og Egil Aarvik var begge komiteledere mens de satt på Stortinget. Helge Rognlien var justis minister (1970-71) og satt i komiteen fra 1966 til 1973, da han trakk seg i protest mot at prisen gikk til Henry Kissinger og Kle Duc Tho.
I de senere år har det ikke vært andre tilfeller av at sittende representanter har vært komitemedlemmer. Det var Alfred Nobel som ville gi en pris til ” fredsförfäktare af ett utskott af fem personer, som väljas af Norska Stortinget”. Jeg synes imidlertid det er uheldig at stortingsmedlemmer har en dobbeltrolle. Ja , faktisk ville det vvære en styrke om ingen gikk rett over fra regjering eller storting til Nobelkomiteen. En ”karantene” på noen år, ville svekke en (spesielt utenlandsk) mulig oppfatning av at det er norske aktive politikere som deler ut prisen.
Politikere har naturligvis gode forutsetninger for å sitte i Nobelkomiteen, selv om bred globale orientering og perspektiv kanskje ikke alltid er mest fremtredende. Men ikke minst Francis Sejersted og Ole Danbolt Mjøs viste i sine lederperioder at det også finnes svært gode Nobel-ressurser med annen erfaring og bakgrunn enn de som har deltatt i rikspolitikken.
Siden 1980 har 11 komitemedlemmer rikspolitisk bakgrunn og fem (Gidske Anderson, Else Germeten, Kaare Sandegren, Ester Kostøl og Mjøs) fra andre miljøer. Jeg tror vurderingene i komiteen kunne blitt bredere om forholdet politikere–andre ble jevnere, selv om vi siden 1980 har sett en klar bedring.
Alfred Nobel skriver i sitt testamente at Fredsprisen skal gå ”åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser”.
Fredspris-tildelingene har stundom vært kontroversielle. Det henger nok ikke minst sammen med påstander om at Nobels intensjoner enten er vannet ut eller gitt et forbedret perspektiv tilpasset vår tid.
Fredrik Heffermehl vil være kjent som den som sterkest har angrepet Nobelkomiteen for mange av dens valg, som han kaller devaluering av prisen. Han har nylig skrevet en bok som ikke går mot et utvidet fredsbegrep, men som fremholder at Nobel ville utfordre militarisme og opprustning og at Nobelkomiteene etter siste krig ikke har vært innstilt på dette. Blant dem som han mener har fått priser som strider mot loven og testamentet er Al Gore og FNs klimapanel, Muhammad Yunus, Wangari Maathai, Shirin Ebadi og Det internasjonale atomenergibyrået IAEA. Han mener det også var feil å gi prisen i 1994 til Yasir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin, og i 1973 til Henry Kissinger og Le Duc Tho. Heller ikke Røde Kors, Amnesty, Leger uten grenser, Elie Wiesel, Norman Borlaug eller Mor Teresa burde fått fredsprisen, de var ikke "fredsforkjempere" slik Nobel forsto begrepet. Heffermehl Han var vært visepresident i Det internasjonale fredsbyrå( fikk fredsprisen i 1910) og president i Norges Fredsråd.
Siden det er Stortinget som oppnevner medlemmene av Nobelkomiteen kunne det kanskje være en ide at folkets kårne tok en skikkelig debatt – slik et "styre" skal gjøre – om rammene for prisen, ikke som et pålegg til men som en bakgrunn for Noelkomiteen. Har Heffermehl et poeng? En helt ubundet debatt – ikke om enkeltvinnere – men om hva som i dag ligger i Alfreds Nobels intensjon. Særlig ”folkens förbrödrande” er et uttrykk som kan defineres bredt.
Da ville vi også få en debatt som kunne engasjere Stortingets medlemmer noe mer enn å vedta tre rødgrønne lederes uforanderlige kompromisser.
Mine svar er Nei, Nei, Ja, Kanskje og Ja.
Det kontroversielle – og ukloke? – valg av prisvinner i år har aktualisert spørsmålet, men det er først og fremst prinsipielt, og burde ha vært stilt selv om prisvinneren hadde vært Sima Samar, Piedad Cordoba, Den internasjonale kampanjen mot klasevåpen, kinesiske dissidenter eller russisk-kritiske menneskerettsaktivister.
Thorbjørn Jagland overtok ledervervet i Nobelkomiteen etter Ole Danbolt Mjøs (KrF, professor), Gunnar Berge (Ap), 2000-2002) Francis Sejersted (H, professor)1991-99, Gidske Anderson(Ap, journalist og forfatter)1990-91, Egil Aarvik (KrF) 1982-90, John Sanness (Ap, professor 1979-81, Aase Lionæs (Ap) 1968-78, Nils Langhelle (Ap) 1967, Gunnar Jahn, V) 1942-66, Fredrik Stang (H) 1922-41, Jørgen Løvland (V) 1901-21. Mjøs, Sejersted, Sanness og Anderson hadde ingen sentrale politiske verv.
Jagland er en politiker som har vokst og satt spor etter seg. Han har vært både statsminister og stortingspresident, og spesielt i den siste rollen markerte han seg som en perspektivrik samfunnsdebattant, og han satte på mange måter en ny standard for landets nr.2 etter kongen. Han ønsker å ha en aktiv politisk rolle i Europa, men mener at hans nye posisjon ikke svekker hans habilitet eller Nobelkomiteens uavhengige rolle.
Habilitet og uavhengighet er ikke er noe man kan tildele seg selv, det kan bare andre gjøre. Bare det at et slikt spørsmål kan stilles, burde være nok til at Jagland ga avkall på sin dobbeltrolle. Det svekker Fredsprisens status hvis lederen for en organisasjon som omfatter 50 europeiske stater kan knyttes til mulig kontroversielle tildelinger. Thorbjørn Jagland har sagt han ikke ser noe problem i dobbeltrollen. Det bør imidlertid Arbeiderpartiet og Stortinget se.
Ågot Valle var stortingsrepresentant (SV) og medlem av utenrikskomiteen da hun ble medlem av Nobelkomiteen fra i år. Hun var med på å gi prisen til Barak Obama, men er nå gått ut av Stortinget.
Sissel Rønbeck (Ap) er medlem i dag. Hun ble statsråd mens hun satt i komiteen, gikk ut og så rett inn igjen etter statsrådperioden vært statsråd (1996-97) i løpet av tiden. Aase Lionæs (første kvinnelige stortingspresident) og Egil Aarvik var begge komiteledere mens de satt på Stortinget. Helge Rognlien var justis minister (1970-71) og satt i komiteen fra 1966 til 1973, da han trakk seg i protest mot at prisen gikk til Henry Kissinger og Kle Duc Tho.
I de senere år har det ikke vært andre tilfeller av at sittende representanter har vært komitemedlemmer. Det var Alfred Nobel som ville gi en pris til ” fredsförfäktare af ett utskott af fem personer, som väljas af Norska Stortinget”. Jeg synes imidlertid det er uheldig at stortingsmedlemmer har en dobbeltrolle. Ja , faktisk ville det vvære en styrke om ingen gikk rett over fra regjering eller storting til Nobelkomiteen. En ”karantene” på noen år, ville svekke en (spesielt utenlandsk) mulig oppfatning av at det er norske aktive politikere som deler ut prisen.
Politikere har naturligvis gode forutsetninger for å sitte i Nobelkomiteen, selv om bred globale orientering og perspektiv kanskje ikke alltid er mest fremtredende. Men ikke minst Francis Sejersted og Ole Danbolt Mjøs viste i sine lederperioder at det også finnes svært gode Nobel-ressurser med annen erfaring og bakgrunn enn de som har deltatt i rikspolitikken.
Siden 1980 har 11 komitemedlemmer rikspolitisk bakgrunn og fem (Gidske Anderson, Else Germeten, Kaare Sandegren, Ester Kostøl og Mjøs) fra andre miljøer. Jeg tror vurderingene i komiteen kunne blitt bredere om forholdet politikere–andre ble jevnere, selv om vi siden 1980 har sett en klar bedring.
Alfred Nobel skriver i sitt testamente at Fredsprisen skal gå ”åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser”.
Fredspris-tildelingene har stundom vært kontroversielle. Det henger nok ikke minst sammen med påstander om at Nobels intensjoner enten er vannet ut eller gitt et forbedret perspektiv tilpasset vår tid.
Fredrik Heffermehl vil være kjent som den som sterkest har angrepet Nobelkomiteen for mange av dens valg, som han kaller devaluering av prisen. Han har nylig skrevet en bok som ikke går mot et utvidet fredsbegrep, men som fremholder at Nobel ville utfordre militarisme og opprustning og at Nobelkomiteene etter siste krig ikke har vært innstilt på dette. Blant dem som han mener har fått priser som strider mot loven og testamentet er Al Gore og FNs klimapanel, Muhammad Yunus, Wangari Maathai, Shirin Ebadi og Det internasjonale atomenergibyrået IAEA. Han mener det også var feil å gi prisen i 1994 til Yasir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin, og i 1973 til Henry Kissinger og Le Duc Tho. Heller ikke Røde Kors, Amnesty, Leger uten grenser, Elie Wiesel, Norman Borlaug eller Mor Teresa burde fått fredsprisen, de var ikke "fredsforkjempere" slik Nobel forsto begrepet. Heffermehl Han var vært visepresident i Det internasjonale fredsbyrå( fikk fredsprisen i 1910) og president i Norges Fredsråd.
Siden det er Stortinget som oppnevner medlemmene av Nobelkomiteen kunne det kanskje være en ide at folkets kårne tok en skikkelig debatt – slik et "styre" skal gjøre – om rammene for prisen, ikke som et pålegg til men som en bakgrunn for Noelkomiteen. Har Heffermehl et poeng? En helt ubundet debatt – ikke om enkeltvinnere – men om hva som i dag ligger i Alfreds Nobels intensjon. Særlig ”folkens förbrödrande” er et uttrykk som kan defineres bredt.
Da ville vi også få en debatt som kunne engasjere Stortingets medlemmer noe mer enn å vedta tre rødgrønne lederes uforanderlige kompromisser.
God gjennomgang. Enig i at det er fornuftig med en "vid" pris som utfordrer og våger å skape debatt.
SvarSlettMen mener Lundestad/Jagland bommer når de peker på analogier til Arafat, som for mange var beryktet terrorist, Obama er (inntil videre) en av verdens mest folkekjære personer.
Og så må de slutte med referanser til intrikate statutter, dette er en folkepris, ikke The Economist Annual Bezzerwizzer Award.
Når det gjelder komponeringen av komitéen er det gode grunner til å si at de nå har gitt ikke bare én, men tre, anti-Bush-priser, og at USAs høyreside nå ser på Nobelkomitéen som et redskap for Europas venstreside (berettiget eller ei).
Jagland må selvsagt ut. Hvordan kan han vurdere å gi prisen til EU eller Europarådet eller noen som Europarådet støtter aktivt.
Har selv blogget om prisen her (mener at de siktet godt, men bommet): http://bergesen.wordpress.com/2009/10/10/nobelkomiteen-siktet-godt-men-bommet-pa-malet/.
Vennlig hilsen,
Eirik Bergesen
Fredsbegrepet er blitt så utvidet at det nå er en pris for alt vi synes er fint. Uavhengig av detaljene i Nobels testamente blir det meningsløst å gi prisen for treplanting eller for Gores lysbildeshow.
SvarSlettUtdelingen av Nobels fredspris ”får en høyst blandet mottagelse, både her hjemme og i utlandet” (VG), og er ”både overraskende og dristig” (Aftenposten). Nordmennene ”har sans for humor”, hevder en tidligere amerikansk FN-ambassadør.
SvarSlettSe resten i http://saigon-oslo.blogspot.com/2009/10/fred-fakta-og-fantasier-om-en-fredspris.html
Bore skriver: Særlig ”folkens förbrödrande” er et uttrykk som kan defineres bredt. Det er helt riktig - men her som ellers er spørsmålet ikke hva vi i dag måtte synes det er rimelig å legge i ordene. Et testament handler om testators vilje, derfor kalte jeg min bok "Nobels vilje" (jfr. "siste vilje" og engelsk: will), det er her komiteen helt har mistet retningssans og forståelse for sitt mandat.
SvarSlettFredrik S. Heffermehl