Budsjett og misnøye

I verdens beste land å bo i, i verdens nesten rikeste land, er misnøye en voksende følelse, særlig på Budsjettdagen. Mange får. Men de fleste av dem ”får ikke nok”. Mye vil ha mer. Mange får ikke. Verdens fattige får smuler fra de rikeste bord. Noen løfter er holdt, noen er brutt.

Opposisjonen litt kritisk: ”Regjeringen er tom for ideer”. ”Hvilke skjær innen forskningene”. ”Skuffet over bistandsjuks”. ”Svikter de fattigste og de minste”.
Regjeringen svært fornøyd: ”Opposisjonen tom for gode argumenter”. ”Et budsjett for arbeid, bedre skole og tryggere alderdom”. ”Tidenes satsing på samferdsel”.
Alt i alt: Forutsigbar skjønnmaling. Forutsigbar kritikk. Pragmatisme er sterkere enn
ideologi.
Fedrelandet overlever nok 2010 også. Men hva med handlingsregelen?

Det er interesseorganisasjonens dag. Særinteressenes dag. PC-budskapenes dag. ”Moderne mennesker er søkende mennesker, og søkende mennesker søker statsstøtte, statsstøtte..”(Wesensteen).

Av en eller annen grunn tenker jeg på den morgenen i Stavanger Aftenblad da alt gikk trengt og det kom stadig inn nytt stoff etter at deadline for innholdet i avisen var passert.
”Du ser så sur ut”, sa red.sekr. Tor Feyling-Hansen til en typograf.
”Jeg er betalt for å være sur”, sa typografen.
Og Feyling-Hansen repliserte: ”Da må jeg si at du er kraftig underbetalt”.

Helheten i samfunnskritikken mangler ofte. Misnøye med behandlingen av egen interessegruppe. Klaging på vegne av andre som er i en situasjon der en selv kan havne. Mer til gamle og syke i Norge, men hva med de som er i samme situasjon i andre land?
Viktigst i politikken bør være: Fattigdomsbekjempelse hjemme og ute. Miljø og klima. På der siste feltet er det ”mange små skritt i riktig retning, men det store taktskiftet mangler” (Bellona). ”Frykter større utslipp fra samferdselssektoren (Naturvernforbundet).

”Bistanden øker”, sier regjeringen. Men økningen går i all hovedsak til asyltiltak og integreringstilbud i Norge. Bistanden finansierer utslippsreduksjon av klimagasser i fattige land. Budsjettet ikke gir noe signal om økte midler utover bistandsløftet på 1 prosent av BNI til fattige lands klimatilpasninger. Dette betyr at fattige land som rammes av klimaendringene må finansiere flomsikring og landbrukstilpasning med midler som ellers ville gått til helse, undervisning og inntektsskapende aktiviteter.

Verden har i dag ressurser nok til å utrydde ekstrem fattigdom og sult.
Til å gi alle jenter og gutter skolegang.
Til å redusere småbarnsdødeligheten med to tredjedeler.
Til å redusere dødeligheten bland gravide og fødende med tre fjerdedeler.
Det er mulig å stoppe og reversere aids, malaria og andre sykdommer som truer menneskeheten.
Mulig å halvere andelen av mennesker uten sikkert drikkevann.

Vår vakre jord har nok til alles behov men ikke til alles grådighet. Verden har mer enn nok informasjon, mer enn nok kunnskap.
Men klarer vi å demontere de tikkende sosiale og politiske bombene?
Dette er et utfordring vi slett ikke overser, men vi må gjøre mer. Det trengs mer hjelp til selvhjelp fra de som har til de som ikke har. Norge må øke takten. Veien til en bedre verden for flere betyr at vi må realisere rettferdighet, solidaritet, tilgivelse og kjærlighet i alle mellommenneskelige forhold, lokalt, nasjonalt og internasjonalt.