Vi vil bevare monarkiet

4 av 10 stortingsrepresentanter og statsråd Bård Vegar Solhjell vil ha republikk. Det tror jeg det norske folk er uenig i. Kongedømmet står stadig sterkt i det norske samfunnet.
• Kong Haakons ”jeg er også kommunistenes konge”,
• hans nei i 1940 til tyskernes krav om å utheve en regjering med nasjonalsosialisten Vidkun Quisling som statsminister
• ”Slik vil Kongen leve for oss:
Ved en sølvblek bjørkestamme,
mot en naken vårskogs mørke,
står han ensom med sin sønn.
tyske bombefly er over”
(”Nordahl Griegs dikt til bildet tatt i Molde under flukten til England)
• bildet under oljekrisen i 1973 av Kong Olav i nikkers og anorakk på trikken ble selve symbolet på Folkekongen
• ”Kjære Mette-Marit, du viser mot og tro når du i dag sier ja til en ukjent fremtid. Du begynner på et nytt kapittel med blanke ark. Du gjør det med verdighet. I dag står du sterkere rustet til å møte alle som bærer på smerte for sine liv” (biskop Gunnar Stålsett)

Dette er noen av de hendelsene som har skaffet Kongen og hans familie en sterk plass i nordmenns hjerter, som har gjort at mange prinsipielle republikanske standpunkter har veket for pragmatismens erkjennelse av de kongelige som et samlende symbol.

Tidsskriftet Samtiden innbød for noen år siden til en essaykonkurranse med bidrag som er med på å styrke kunnskaps- og refleksjonsnivået om hva den norske statsformen innebærer, kulturelt og politisk.
”Kanskje har kongeideologien utviklet seg til en demokratisk motkraft som er retta mot eit meir og meir kjenslelaust, avpersonalisert, lite menneskevenleg og svært framandsleg statsapparat", skriver vinneren, Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, Universitetet i Stavanger.

2.premievinneren, Maria Alnæs, mener derimot at ”monarkiet er blitt en dynastifortelling over flere generasjoner, og dette passer godt overens med det sirkuset og det underholdningsteateret et moderne kongehus er. Monarkiet er ikke en demokratisk motkraft, men en mytisk og udemokratisk institusjon”.

Historikeren Nils Rune Langeland, også han ved Universitetet i Stavanger, så det slik: ”Det er det grasiøse i kvardagen til fritidsfolket som utgjer karismaen til dette kongedømet. Det sorglause livet bortanfor ni til fire-kvardagen er deira arena, men det er ikkje den eksklusive fritida til eit fordums aristokrati i eit hav av slitarar. Det er fritida til kvardagsfolket."

Med utgangspunkt i tall fra Norsk Monitor skrev Carl-Erik Grimstad og Erik Dalen i 2005 at norske republikanere ”fra å være en innadvendt, nasjonalistisk, bygdeorientert bevegelse, har norsk republikanisme endret seg til å bli et urbant, akademisk, elitepreget, sekulært fenomen. Det avtegner seg et bilde av at det er 68-generasjonen som utgjør det store tyngdepunktet i norsk skepsis til monarkiet i våre dager: et pastaspisende, intellektuelt, humanetisk korps av kaffe latte-drikkende, middelaldrende, ukebladfiendtlige P2-lyttere”.

Republikanerne grupperer seg blant de moderne materialister, mens monarkistene er mer å finne blant de tradisjonelle idealister. Vil det bety at monarkiets stilling gradvis svekkes og kravene om en folkevalgt president øke?

Jeg tror ikke nødvendigvis det. Monarkiet er en anakronisme i såkalt moderne tankegang. Men det utgjør ikke noe demokratisk problem i symbol og funksjon så lenge det fremstår utmerket i representasjonsøyemed,”oppfører seg ordentlig” og har oppslutning fra et klart flertall i folket. Jeg har ingen tro på at direkte valg av en president uten politisk makt i realiteten vil innebære noen merkbar demokratisk gevinst i forhold til en monark som er fratatt makt, ikke kan velges og derfor tilhører oss alle like mye og ikke en gruppe velgere.

Kristin Halvorsen har sagt: «Jeg er republikaner av prinsipp.(…) Men jeg har respekt for for kongefamilien». Jeg tror det dekker holdningene til mange ”skaprepublikanere”. De forener seg med ”bekvemmelighetsmonarkistene”, og vil fremdeles han en 17.mai der kongefamilien hilser barnetoget fra Slottsbalkongen og stortingspresidenten vinker fra vinduet i Stortingsbygningen.

Monarkiet som funksjon og symbol er avhengig av tillit. Og selv om konge- eller dronning-tittelen går i arv, må den stadig erobres. Kronprins Haakon har fornyet kongefamiliens rolle, og synes å ha gode sko til å gå såvel de nødvendige tradisjonelle festveier som de nye, mer ukjente stiene inn i et landskap stadig preget av endring og prøving av de tradisjonelle. Ingrid Alexandra tid ligger lenger fremme, men også den nye arverekkefølgen er et eksempel på nye tider, nye skikker, nye holdninger – men gamle funksjoner og symbolkraft.

De 40 pst. av stortingsrepresentantene som overfor ntb har beskjent seg som republikanere, burde kanskje arveide for at republikk/monarki ble et tema i valgkampen 2013. Det kan gi interessante resultater.