Har vi bruk for et sosialliberalt parti? En gang hadde landets eldste parti brobyggerfunksjonen mellom de to blokkene. Men finnes det behovet i dag når Arbeiderpartiet er blitt så sentrumsorientert at det ikke tør trykke ordet ”sosialisme” i sitt prinsipp-program, og Høyre så ideologisk utvannet at Fremskrittspartiet kan ble det idemessige ledende opposisjonsparti på høyresiden?
Utfordringen for Venstre må være å skape et alternativ til de sosiale utopier og til høyrebølgens frihetslengsel uten sosialt sikkerhetsnett. Det ligger et spennende skjæringspunkt mellom de grønne ideer om felles ansvar og reguleringer for å sikre naturgrunnlaget , og det liberale perspektivet om hvordan mennesket skal stimuleres til å utfolde seg.
Hvordan skape et offentlig apparat som tar lærdom fra det private næringsliv når det gjelder dynamikk, men beholder sikkerhetsnettet som ligger i selve organiseringen.
Venstre har en plassering som burde gjøre det mulig å bli det partiet som setter de store interesseorganisasjonene sterkere på dagsorden. Vi trenger en skikkelig grensegang mellom samfunnsinteressene, folkevalgtes innflytelse og profesjonsgruppenes og interesseorganisasjonenes innflytelse i vårt samfunn.
Venstre burde hatt muligheter for å nå en del velgere. Men profileringen har ikke vært troverdig nok. Lars Sponheim gjorde som leder et hederlig forsøk på å samle partiet. Når han ikke maktet den oppgaven, var det langt fra bare hans skyld. Flere solospillere, ureflekterte utspill og ikke minst det faktum at partiets egen politikk kom litt mye i skyggen av det regjeringsalternativ man valgte, er noen av årsakene.
Det sosialliberale alternativ er konfliktfylt. Hvis Venstre kan makte å fornye samfunnsdebatten og stille de helt sentrale og nye problemstillinger utfra en plattform bygget på en sammensmelting av grønn politikk og den liberale utfordring kan det bli et vitaliserende innslag.
Men det haster med å presentere en helhetlig politikk og å finne et lederskap som peker i samme retning. Timeglasset er i ferd med å renne ut for vårt eldste parti.
- * - * - * - * - * -
"Alt hender bare omatt". Bloggen ovenfor er i sin helhet (minus Sigurds Hoel-sitatet og at daværende partileder Arne Fjørtoft er byttet med Lars Sponheim) en leder jeg skrev i Stavanger Aftenblad etter valget i 1989. I 1973 fikk partiet to på Stortinget, i 1977 og 1981 også 2. Til tross for svært gode meningsmålinger i starten av valgkampen 1985 fordunstet oppslutningen i løpet av sommeren, og partiet ble uten representanter. Heller ikke i 1989 ble partiet representert. 4 år senere kom Lars Sponheim inn fra Hordaland, og i 1997 fikk han med seg fem andre. I 2001 falt partiet under sperregrensen igjen, men fikk – som i 2009 – to direktevalgte representanter. I 2005 toget 10 V-representanter inn i stortingssalen, men i år nådde man ikke over sperregrensen og fikk bare to direktevalgte representanter.
Bortsett fra fire ord om utspill og solospillere kunne jeg ha skrevet den samme lederartikkelen i dag 20 år senere - og jeg er mer optimistisk, selv om tre målinger over sperregrensen ikke må få noen til å tro at krisen er over.
Rekken 2 – 2 – 2 – 0 – 0 – 1 – 6 – 2 – 10 – 2 og slalåm langs sperregrensen forteller i alle fall at det et godt 2 (to) i partiet, og at ”they never come back” kan være en overilt konklusjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar