Norske menneskerettighets-brudd

“Norske brudd på menneskerettighetene (MR)” er temaet for et foredrag Tore Sandberg skal holde på Misjonshøyskolen i Stavanger fredag. Brudd? Norge? Er det ikke vi som frelser verden, vi som er MR-nasjon nr.1 og sender hvite riddere ut i felten eller undertegner fordømmelser mot andre lands oppførsel overfor sine borgere? Helst mot land vi ikke er i allianse med?

Journalisten, forfatteren og privatetterforskeren Tore Sandberg skal snakke om ressurssvake i møte med det norske rettsvesenet. Han har i sitt arbeid vist at det er nødvendig å snu kikkerten: Norge kan også kritiseres for lemfeldig holdning til MR.
Dette skal han gjøre (kl.14-15.30) gjennom årets ”Bjørn Bues minneforelesning om menneskerettighetene”. En forelesning som følger opp Misjonshøyskolens arbeid gjennom årene for å skape forståelse for nødvendigheten av studentenes kamp mot slaveri i vest-Afrika, raseskille i Sør-Afrika, kvinners rettigheter i Etiopia og barns rettigheter i Kina.

Tore Sandbergs arbeid gjennom grundig arbeid med straffesaker, har frembrakt åtte frikjennelser. ”Jeg vil selvsagt ikke undergrave innsatsen til noen som har arbeidet for menneskerettigheter i utlandet, men det er altså flusst av problemstillinger å få tak i over vår egen dørstokk. Jeg setter virkelig pris på æren: misjonen har alltid være grunnleggende opptatt av MR”, sier han til Misjonstidende.

De fleste tror vel at Norge ikke er et land som bryter menneskerettighetene. I forhold til de ”store” på dette området er vi da også ganske beskjedne. Men vi har bl.a. vært omtalt i Amnesty Internationals rapporter for vår behandling av militærnektere. I flere saker er v i på gyngende grunn i forhold til MR, eksempelvis praksis ved varetektsfengsling, en ny lov som tillater bruk av tvang mot psykisk utviklingshemmede er på trappene, og om urbefolkningenes og andre minoriteters rettigheter ivaretas gjennom det demokratiske flertallsprinsipp.

Enkeltpersoner og bedrifter bryter MR når jenter blir hentet fra Øst-Europa og Asia til slavelignende forhold som hushjelper eller prostituerte i Norge. Og hva med arrangerte ekteskap uten samtykke fra de det gjelder?
Ingeborg Grimsmo i FN-sambandet har pekt på at ansatte i Norsk Folkehjelp ble pålagt å organisere seg i LO. I Artikkel 20 står det at ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon. Dette skjer også i andre sammenhenger, i strid med MR-paragrafen om organisasjonsfrihet.

MR-spørsmålet aktualiseres også hver gang en asylsøker blir fengslet eller sendt ut av landet. MR sier at ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning, og MR omfatter også retten til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.

Sammen med et fåtall stater, som USA og Kina, motarbeider Norge en planlagt klagemekanisme under FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Vi vil at statene skal selv avgjøre hvilke økonomiske og sosiale rettigheter som kan påklages internasjonalt (eksempelvis at personer får klage over krenkelser av retten til skolegang, men ikke retten til helsetjenester.

Norge synes økonomiske og sosiale rettigheter ikke egner seg for juridisk håndheving, at de er for vage og omhandler politikk, ikke jus. ”Men erfaringer fra mange nasjonale og regionale domstoler viser at dette synet ikke er korrekt. Det blir vanskeligere å overbevise andre land om å gjennomføre MR-forpliktelser hvis vi ikke gjør det selv. Internasjonale klageordninger er ikke bare for andre land”, skriver høyesterettsdommer Ketil Lund og advokat Jan Borgen, norsk avdeling av International Commission of Jurists, i Aftenposten.

Norske MR-forkjempere har presset på flere regjeringer for å få inkorporert menneskerettighetene i norsk lov. Gro Hillestad Thune har fortalt hun i sitt arbeide i MR-kommisjonen i Strasbourg ofte blir konfrontert med denne slappe norske holdningen, og at hun blir svar skyldig. ”Det finnes ingen god forklaring på hvorfor Norge som ett av få vestlige land ikke skal inkorporere konvensjonene i norsk lov”. Hun påpeker at det norske Storting gjennom selve ratifiseringen av MR-konvensjonene i realiteten har bestemt at de skal være forpliktende fornorske myndigheter. Argumentet mot tilpasning er at norsk lov allerede er i godt samsvar med MR. Her står vi i så fall overfor et problem når vi skal argumentere overfor land som bryter MR. Hvordan kan vi tvinge andre til å endre sin lovgivning, når ikke vi selv er villige til det?"

Tore Sandberg kan fra sitt arbeid åpenbart si noe viktig om Norge og MR. Han forholder seg i stor grad til en stat med janusansikt. Det ene gir ham kafkask motgang når han søker om innsyn i dokumenter, ”det kan ta måneder før jeg får svar”. Det andre inviterer ham til å holde foredrag og gir ham departementets MR-pris.