Prosjekt maraton

Søndag er det New York Marathon igjen. Med nærmere 50 000 deltakere gjennom alle metropolens fem bydeler. Tre ganger har jeg hatt et startnummer der, en synliggjøring av det største alle mine skippertak gjennom årene.
Blogging må springe ut av lyst. Og i dag har jeg lyst til å feire et nesten dobbelt høyst privat jubileum. Siden jeg 4.november i fjor startet www.boreaktuelt.blogspot.com etter sterke oppfordringer til 70-åringen fra neste generasjon, er det med denne blitt akkurat 300 blogger.

Jeg har alltid hatt sans for skippertak, enten det gjelder å rydde i kjelleren eller vektreduksjoner. Uten bremser hiver jeg meg derfor ut i den ultimate hemningsløse og mimrende selvopptatthet. "Prosjekt maraton" var et slikt skippertak( = plutselig, kortvarig krafttak. På lange sjøreiser hadde mannskapet lite å gjøre mesteparten av tida man reiste, men akkurat i de korte tidsrommene når skipet skulle inn i, eller ut av en havn var det masse å gjøre og alle måtte stå på det de var gode for, inkludert skipperen). Det handler om å sette seg et mål – i dette tilfelle om å komme i mål.

Du kan ikke spille cupfinale for Tottenham på Wembley. Ikke jage Petter Northug i sporet, ikke kjøre parallellslalåm med Aksel Lund Svindal.
Men du kan løpe New York Maraton sammen med Alberto Salazar, Bill Rodgers og Grethe Waitz.
Det ble målet, det utløste skippertaket, og dette er beretningen om et prosjekt som strakk seg over 3 år.

1. 1938-1958
I begynnelsen var 60 meter, det var akkurat langt nok. Mye aktivitet, men ingenting ligner på seriøs trening. Da jeg i mai 1957 tilfeldigvis får se Bjørn Nilsen flyte inn til 10.3 i et stevne i Stavanger, etableres det første idrettslige skippertak: Jeg vil bli 100m-løper. Intens trening får stoppeklokken til å stanse på 11.7, men så sier det stopp.

2. 1959 -1978
Ingen aktivitet utenom idrettsmerkeprøver på Frogner langt uti oktober hver høst.
Vekten øker, blodtrykket stiger. Familien bor en høst i New York, og vi ser på NY Marathon. ”Det ser kjekt ut, kanskje jeg skulle prøve”, undres jeg. Familien ler. Høyt og lenge.

3. 1979-1982
”Det er egentlig ikke noe som feiler deg”,sier legen til en bekymret redaktør som synes hjertet oppfører seg litt skummelt, og som bekymrer seg over at buksene krymper så mye i vask. ”Men formen bør opp og blodtrykket ned”.

Jeg går fra helmelk til skummet, vekk med smør, brun saus og italiensk salat. Gode løpesko og hyppige besøk i Frognerparken. Jeg orker litt mer litt raskere uke for uke. Begynner å føre treningsdagbok.
Etter tre måneder er vekten gått ned fra 85 til 70 kilo, og blodtrykket er blitt normalt.

Vinterdvale – men i februar 1980 begynner en liten løpskarusell på Bygdøy. Det går bra. En annonse for New York Marathon utfordrer. 42 195 meter - det må da kunne gå an å jogge til mål når kreftene ikke holder lenger?
Jeg møter veggen på 5.Avenue, langt oppe i Bronx. 1.30 på første halvmaraton, men 2.20 på den siste. Hvorfor tok han ikke snarveien, Feidippides, da han i 490 f.Kr. løp fra Marathon både med et seiersbudskap og en advarsel mot perserflåten. Jeg vakler i mål og blir liggende vel en time i førstehjelpsteltet med varme tepper, mye å drikke og bekymret lege. Nok en time trengs på å stavre meg et par kilometer ned til Sheraton. Aldri mer maraton!

1981 kommer, jeg har trent vinteren igjennom. Tidene blir bedre, en langrunde rundt Nøklevann på lørdagene gjør godt. New York – here we come again! Jeg får notert i 3.10, med minimal stivhet i beina. Jeg skjønner likevel at skippertaket ikke er fullført. Nå skal det trenes for alvor!

1982 – jeg har trent jevnt utover vinteren, og får styrketrening hos Hans og Olav i gamle Torggata Bad. Johan Kaggestad anbefaler noe han kaller intervall. Hvert torsdag kjører jeg 6 x 1000m med 3.15 på hver, med 3 minutters pause imellom. Totalt forteller treningsdagboken om rundt fem timer pr.uke. Jeg kjenner mange som trener mer, men redaktørjobben i Vårt Land er ingen 9-16 virksomhet. Og Kaggestad sier at jeg trener effektivt, "gamping gir ikke særlig resultat".

Jeg girer litt ned og tar en pastakur siste uken. Dagen før løpet er Thorleif Rekkebo (en legende, i mai 1996 gjennomførte han 9 maratonløp på like mange dager, natten før det 10. døde han i soveposen sin) og jeg blant de første som i den hyggepregede frokostjoggen fra FN-bygningen krysser mållinjen oppe i Central Park.
Har jeg vært for ivrig?

Løpsdagen tar jeg tre kopper kaffe før start. Ellers drikker jeg aldri kaffe, men jeg har lest et sted at i en slik sammenheng kan koffein ha positiv virkning og lette overgangen til fettforbrenning. Doping?
Jeg sniker meg til en glimrende posisjon, startskuddet avfyres av kanonen på Fort Wadsworth, jeg taper bare noen få sekunder i starten på Verrazano-broen. Det går uanstrengt gjennom Brooklyn. 1.20 halvveis, den siste milen styres løpet av viljen.

2.45.13. Jeg er 45 år og lykkelig. Skippertaket er fullført. Men aldri mer maraton.

Barnevernet i krise

”Jeg orker ikke å flytte igjen nå. Jeg har tidligere har bodd i Sogn og Fjordane, Tønsberg, Drammen og Hokksund. Jeg synes det er dritvanskelig å få nye venner hele tiden. Det er kjipt hvis hjemmet mitt går konkurs, liksom! Jeg vet ikke hva som skjer med meg da, jeg blir sikkert flytta langt vekk i helvete . Det er så kjipt som det kan bli”, sier ”Siri”.

”Jeg fikk fem timer på meg til å pakke og flytte en annen plass. Jeg fatter ikke at jeg har mistet nok et hjem, etter 12 ganger med flytting. Hvorfor skal vi bytte hjem like ofte som andre skifter sokker”, spør ”Kristian”.
Det handler om barnevern, om
* et system der regjeringer med ulik farge har satt ut på anbud institusjoner der det bor barn og unge med mange flyttinger bak seg
* et system der førstelinjen ikke sjelden er i utakt med resten av barnevernet
* sprikende faglige vurderinger
* å snu utviklingen fra å plassere barn og unge i institusjon til fosterhjem, uten at det ofte er nok fosterhjem
* at kvalitet koster, i form av kompetanse, bemanningsnorm og gode nettverk og fritidstilbud
* at et anbudssystem umulig kan være beste måte til å finne gode og stabile omsorgsløsninger
* at økonomi ikke må prioriteres først slik at barn og unge til slutt blir en handelsvare

Situasjonen skaper uro og utrygghet. Barn og unge utsettes for offentlig omsorgssvikt. Selve konseptet omsorg på anbud er dypt krenkende for individet.
”Barnevernet er i en dyp systemkrise. Det er for få hender til å håndtere de mange sakene som kommer inn. I mange kommuner fins det ingen tilbud i helger og om kveldene. Situasjonen går ut over de aller svakeste. Barn som opplever overgrep, vold eller omsorgssvikt”, påpeker Reidar Hjermann, barneombudet som var for frittalende for regjeringen, men takket være opinionen fikk fornyet åremålet.

Hjermanns rapport til FNs barnekomité peker på en rekke forhold i Norge som strider imot FNs barnekonvensjon, blant annet barnevernets manglende ressurser. Hvert fjerde barnevernskontor har bare én ansatt - og flere av dem jobber i halv stilling.
Barneombudet krever at det må være minst to fagstillinger på hvert kontor. Og han kaster ut en politisk brannfakkel: ”For å få til dette, kan det bli nødvendig å slå sammen kommuner. Det er for mange kommuneromantikere. Når de fleste kommuner som blir gransket ikke klarer å gi et skikkelig tilbud til barna, er vi nødt til å finne på noe”.Kan du gjette hva departementet svarte? Ikke uventet : ”Hjermann svartmaler situasjonen”. Men man er likevel bekymret for at mange kommuner ikke har gjort nok for å styrke barnevernet.
Jeg tror Hjermann har rett, selv om han med Sp i regjering ikke vil få rett. Med dagens kommunestruktur er det vanskelig å bygge opp et tilfredsstillende kommunalt velferdstilbud til borgerne. Om lag 80 prosent av arbeidet i barnevernet foregår i kommunene. Barns rettssikkerhet burde være viktigere enn kommunestruktur.

En hovedtillitsvalgt mener at institusjonsbarnevernet smuldrer opp: ”Tidligere kunne vi si til ungdommene våre at de kunne bo hos oss så lenge de trengte. Anbud og tanken om at barn skal bo mindre på institusjon gjør at vi må si «kanskje et år, kanskje mer» til barn og unge som virkelig trenger stabilitet”.

Og en annen: ”En dag på jobb i institusjonen krever all vår energi og oppmerksomhet. Vi har ungdom med komplisert problematikk og det kan være utagering og trusler. Vi skal være der for ungdom som har opplevd tap og avvisning. Når vi i tillegg må lure på hvordan institusjonen skal drives og hvor lenge, er det fortvilende”.

For all del: Det gjøres mye godt barnevernsarbeid både i kommunene, i staten og i institusjoner som har avtale med staten. Men bør man ikke bli flinkere til å få med alle seriøse private krefter? Fremtidige aktører, ofte idealister som bryter ut av det offentlige barnevernet, og som ønske å drive frem alternative tiltak, må få mulighet til å realisere sine prosjekter.

Praktiske erfaringer og tyngden i tradisjonen trampes ned hvis man rir ideologiske kjepphester. Lokale erfaringer, andre fagfolks oppfatninger, alt dette blir lett irrelevant når barnevernsmyndighetene sentralt lever i troen på at kunnskap om et saksforhold blir mer presist når avstanden blir stor nok og man derfor kan skjerme seg frå alle forstyrrende elementer. Deres forståelse, deres tolkning av det som stod i anbudspapirene, skulle utgjøre grunnlaget for deres vurdering. En slik metode er symtomatisk for visse miljøers verdensoppfatning, en "vi vet best-holdning" og bekjennelse til troen på sentraliseringens velsignelse. Den er et motstykke til subsidiaritetsprinsippet, i norsk sammenheng forsøkt oversatt til «nærhetsprinsippet», at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå.

Barn har krav på fremtid. Alle barn. Også de med foreldre som har kommet i vanskelige livssituasjoner. Barnevern er nødvendig. Men det koster, og beløpene vil øke i takt med at samfunnet blir hardere.
”Alt henger sammen med alt”, sa Gro. Men samfunnet i dag klarer på langt nær alltid å se sammenhengene, se hvordan investeringer på ett felt kan redusere utgifter i dag – eller ofte: i fremtiden.
Det gjelder rehabilitering av bygg når det er nødvendig, ikke vente til kostnadene blir desto større. Enkelte kirkereparasjoner er tydelige bevis på det. Det gjelder politikernes fristelse til å bygge nytt og stort, rehabilitering er ikke spektakulært, blir ingen monumenter.
Det gjelder trygdesektoren, der en instans har ansvaret for innkjøp og tildeling av hjelpemidler til mennesker med ulike bevegelseshemninger, mens reparasjoner utføres og betales et annet sted. Dette har ført til at gode og dyre hjelpemidler kasseres, det er enklere for den ene hånden å slenge en nyanskaffelsesregning over til den andre, enn selv å betale reparasjon.

Og det gjelder barnevernet. Forskere ved Nova (Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring) har påvist at nesten tre av fire tidligere barnevernsbarn har mottatt sosialhjelp etter at de fylte 18 år. Til sammenligning mottok bare ca. 8 prosent av alle i aldersgruppen 20 - 24 år sosialhjelp i fjor. Det kan bli dyrt for samfunnet å forsøke å spare her. Brukeren kan bli enda mer avhengig av statens og kommunens tjenester

Der det er skapes utrygghet om disse personene kan fortsette i jobben, er dte vanskelig å bygge nødvendig gjensidig tillit.
Vår velferdsstat må gi et romsligere armslag til barn og familier i krise. Gode relasjoner er alfa og omega for et sårbart barnevernsbarn. ”Når du vet at du ikke skal være et sted lenge investerer du heller ikke mye i de relasjonene du har der, og det er virkelig trist, for det er nettopp det de trenger”, sier en som i mange år har arbeidet i førstelinjen. Barn knytter seg til bestemte personer.
Stikkordene må være kvalitet, kontinuitet og forutsigbarhet.

Norge trenger "lykkejegere"

Hyppig anvendt begrep i innvandringsdebatt og etter hvert blant flere og flere partier om de fleste av alle de som kommer til Norge og søker asyl: Lykkejeger.

Den norske innvandringspolitikken på dette området vil bli strengere de kommende årene, sier Sp-politikeren som har vært i Danmark, studert landets strenge praksis, og har sett lyset: ”Tøff”. ”Stramme inn”. ”Døren til Norge må bli trangere”.
Ola Borten Moe tror han har funnet koden. Han synger med i klagekoret. Han vil opp og frem i politikken.
Politisk lykkejeger?

Kari er lavtlønnet, sliter med å få endene til å møtes. Men hver uke gjør hun en liten Lotto-innsats. Hun ønsker seg et litt bedre liv, i et land der kravet om lykke og ønsket om et enda bedre liv, er en legitim del av virkeligheten for de aller fleste.
Lykkejeger?

Mette og Jørgen og de tre barna og hans familie bor i et rekkehus. Ingen hage, litt trafikkstøy. De ønsker seg en litt større bolig, en liten hage, mer trafikksikker skolevei for barna.Et bedre liv.
Lykkejegere?

Far har gått konkurs, mor har fått ALS og ligger i permanent respirator. Hege skjønner at hun kan ikke få alt som de i den kule gjengen har. Men nå har hun fått en liten kveldsjobb på supermarkedet. Tenk om hun kunne få nok til å bytte ut den to år gammel allværsjakken! Og enda bedre: Klare å få kjøpt et skateboard!
Lykkejeger?

Guri i Rakkestad var aktiv i motstandsbevegelsen. Hadde venner som tatt og torturert. Ble angitt av en nordmann, klarte å rømme til Sverige våren 1943 - og fikk bli.
Steinar på Rubbestadneset unnslapp så vidt Gestapo sa han sammen med seks andre dra over Nordsjøen til Skottland i fiskeskøyta ”Håpet”.
Lykkejegere?

Lise vokser opp i en familie preget av volds og alkoholbruk, liten omsorg, dårlig råd. Hun ønsker seg et liv i trygghet, muligheter for selvrealisering.
Lykkejeger?

Oldefar Kristoffer var nest yngst av 8 søsken, på en liten gård i en liten bygd. Lite mat, lite klær, dårlige fremtidsutsikter. Han og Maria klarte å skrape sammen til en Amerika-billett. Ble møtt av frihetsstatuens “Give me you tired, you poor”, ikke med med “Gate closed.
De jaktet etter lykken - og fant den.

Sør-Afrika ville skille rasene. Apartheid. USA behandlet hvite og svarte forskjellig. Nordmenn var sterke kritikere mot urett langt borte. Norske røster i dag: “Norge for nordmenn”, “nei til raseblanding”. Nei, nei, nei.
Apartheid i ny emballasje?

FN: Hvis alle verdens mennesker skulle ha et like høyt forbruk som en gjennomsnittlig nordmann, ville vi trengt nesten 6 jordkloder.
Flere kåringer: Norge verdens beste land å leve i. Norge verdens rikeste land.
Norge - et land som har vunnet i Lotto uten å ha tatt lodd. Et land som stadig vil bygge ut velferden, også for de bedre bemidlede. Mer statsstøtte til gode formål. Mer, mer, mer.
Norge - konstant på jakt etter mer lykke?

42 millioner mennesker verden over er på flukt, er flyktninger. 18 000 antas å komme til Norge. 0,45 promiller.
Lykkejegerbrigaden?

De lever med terror, fattigdommens svøpe, mangel på muligheter. De satser alt på å komme seg til Norge. Hva svarer vi:
Lykkejegere!

De jakter på friheten, ønsker et menneskeverdig liv. De banker på døren til Kongeriket Norge. For dem er Norge eventyrland. I en verden der det normale er krig, sult, himmelropende forskjeller, tortur og undertrykkelse - i en slik verden er Norge ekstremt fredelig, ekstremt rikt, ekstremt demokratisk.
Men rikdom som ikke deles med andre, blir fattigdom.
Storhet som setter grenser, blir armod.
Fedrelandskjærlighet uten global solidaritet, blir forfall.

Norge trenger flere kalde hjerner og varme hender. Vi trenger økt innvandring. Skal velferdsstaten opprettholdes? Skal dagens ungdom få den hjelp de kan kommer til å trenge når de passerer 80? Da trengs det nye nordmenn.
De vil bidra til fremtidens lykke.

”Eldretsunami” blir det kalt når tallene forteller at det blir stadig flere over 65 år, at levealderen stiger, at dette er problemskapende. Jeg er 71 og håper jeg skal bli gammel.
Lykkejeger?

Den norske regjeringen kan ikke styre hvor mange som søker asyl her, og de som kommer, har krav på behandling. Vi må følge internasjonale konvensjoner i vurderingen av hvem som trenger beskyttelse,
Innvandringsstrømmen kan best reguleres gjennom restriktiv politikk på familiegjenforening og arbeidsinnvandring.

Vi må åpne for atskillig større innvandring enn i dag og modernisere velferdsstaten slik at den tåler det. De fleste asylmottak og de som bor der oppleves som en positiv faktor i lokalmiljøene rundt omkring i Norge. Mange steder ønsker tilflytting, averterer etter og tilbyr gode rammebetingelser for tilflyttere.

Asyl og innvandring er kompliserte spørsmål Både på en ene og den andre fløyen er det lett å henfalle tilslagord, lett å forenkle. På samme måte som vi ikke kan ta imot alle verdens fattige og forfulgte, må en gjennomgripende drøfting naturligvis skje på en annen måte og i et annen omfang enn disse blogg-linjene. Men la oss slippe fremmedfrykten, frasene og unnskyldningene om “lykkejegere”.

Jeg slutter meg i de store linjer helt til UDI-direktør Ida Børresen når hun sier: ”Lykkejegerne” må stoppes, ropes det. Stadig oftere og høyere. Det er riktig at Norge ikke kan redde hele verden og at alle land har behov for å regulere sin innvandring. Vi må ha et system som raskt og riktig skiller mellom de som har rett og de som ikke har rett til beskyttelse, og som setter inn tiltak for å redusere andelen søkere uten behov for beskyttelse – ikke minst av hensyn til søkerne selv. Men er det galt å jakte på lykken? Og hvem er vi til å fordømme”?

Min konklusjon: Deler man sin lykke med andre, blir den samlede lykke i verden større.
”Håpet gjør ingen til skamme” (Rom. 5.5)

Rettssikkerhet, media og tunnelsyn

Til politiet: «Er en bestemt person mistenkt, skal etterforskningen søke å klarlegge både det som taler mot ham og det som taler til fordel for ham». (Straffeprosesslovens paragraf 226, tredje ledd)

Til media:”Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom. Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere” (Vær Varsom-plakaten 4.5), og ”Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder” (VVP 3.2)

Til skatte- og trygdeetaten: På hvilken måte kan man føle seg trygg på at rettsstatsprinsippene ligger til grunn når etatene setter igang sitt mektige apparat? Husk: Det er anklageren som skal bevise skyld. Ikke motsatt.

Til oss alle (I): Livet må aldri være er kunsten å trekke tilstrekkelige konklusjoner på utilstrekkelige premisser.
Til oss alle (II): Djevelens advokat tar ikke 3500 kr timen.

”Etterforskningen synes helt og fullt å være rettet inn mot å bevise at de tre siktede i saken er skyldige. Det er et fullstendig feil utgangspunkt”, sa advokat Odd Rune Torstrup i en straffesak i Stavanger. Mange forsvarere har sagt det før ham, enkelte av dem har nok hatt rett.

I en menneskerettighetsforelesning nylig på Misjonshøyskolen i Stavanger hørte jeg privatetterforsker Tore Sandberg. Det var spennende og skremmende å følge hans gjennomgang av flere justismord som er snudd til oppreisning og erstatning.
To av dem:
Per Liland ble med hjelp av Sandberg og andre frikjent for drap, og en erstatning på 13 millioner kroner. Syv navngitte personer ble anmeldt for bl.a. påvirkning av vitner; at aktor, politi og rettsmedisinere avga forklaringer for retten som de måtte vite var uriktige, samt at Statsadvokaten nektet ny etterforskning på tross av åpenbare, påviste feil. Anmeldelsene ble alle henlagt, Riksadvokaten ønsket ingen behandling.

Fritz Moen ble dømt for to drap i Trondheim og fikk 21 års fengsel og 10 års sikring. Men Sandberg tok saken, rekonstruksjoner og intervjuer. Historien ble satt sammen bit for bit. Han og hr.adv. John Chr. Elden møtte vitner som politiet hadde oversett, og oppdager beviser som aktor unnlot å legge frem. Til slutt ble Høyesterett tvunget til å gjenoppta saken. Moen ble først frikjent for det ene drapet, og året etter (!) at Moen døde ble han frikjent for det andre; en mann hadde tilstått begge drapene på sitt dødsleie. Dette er Europas eneste kjente tilfelle av dobbelt justismord i drapssaker.

Gjennom selektiv bevisførsel og manipulasjon klarte man å få Moen dømt for drapene, og han var en glimrende kandidat til tiltalen. Et tidligere barnehjemsbarn med en far som var tysk soldat, og en mor som ikke ville vite av ham. Fysisk og psykisk handikappet, døv, stum og ute av stand til å forsvare seg ble

Lagmann Karl Solberg har fått sterk kritikk, og Sandberg anmeldte høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Maria Bruzelius for å få vurdert om de hadde gjort seg skyldig i grov uforstand i tjenesten da de vurderte gjennopptakelsesbegjæring. Justiskomitreen fant at det ikke var noe grunnlag for riksrettsak.

Nylig ble en sak der en psykisk utviklingshemmet ble dømt for mord, tatt opp til ny behandling etter at Sandberg ebngasjerte seg. Åge Vidar Fjell fikk medhold i at han aldri skulle vært dømt i 1990.

Disse sakene er alle avslørende beretninger om hvordan det norske politi- og rettssystemet ikke har klart å yte et ressurssvakt menneske rettferdighet. Fritz Moen og Per Liland ble dømt for hvem de var, for hva livet hadde påført dem - og for andres uhyrligheter. Politi kjørte bare etter ett spor, hadde bestemt seg for hva som hadde hendt, hvoretter påtalemyndigheten fulgte etter i det dype hjulsporet og kom seg aldri opp av gjørma. Det har i rettssystemet åpenbart vært noe, og noen, som vegrer seg for å erkjenne manglende institusjonell ufeilbarlighet. I hvert fall offisielt - som en del av rettshistorien. så å si.

Rettssystemet, uansett hvor det, er skal garantere full rettssikkerhet. Men slik er det ikke alltid, en kan bare spørre seg om det ikke er naturlig at det finnes andre Liland- og Moen-saker. Fordommer, klasse og tilvente oppfatninger virker inn både på dommere, anklager og jury. Og laugslojaliteten er sterk både hos politi og andre juridiske miljøer. Alt dette påvirker naturligvis både etterforskning, tiltale, dom og straffeutmåling.

Spørsmålet må uavlatelig stilles: På hvilken måte kan man føle seg trygg på at rettsstatsprinsippene ligger til grunn når samfunnet setter igang sitt mektige apparat?

Norske medier har fått kraftig kritikk for å ikke ha ivaretatt sin rolle som «den fjerde statsmakt», og kritikk for at de i ettertid har vist liten interesse for hvordan justismordene kunne bli begått. Da Oslo Redaktørforening skulle ha en debatt over temaet «Justismordene - hvor var pressen?», måtte møtet måtte avlyses på grunn av for få påmeldte.

Jeg satt i 10-12 år som medlem av Pressens Faglige Utvalg. Det var åpenbart at i enkelte saker hadde journalisten gått ut fra en teori og gjort alt for å få denne belyst, uten å sjekke alternativer, foreta bredt kildesøk. ”Det måttet jo være slik”.
Tunnelsyn.
Andre ganger legger man for stor vekt på politiets opplysninger og lekkasjer uten å spørre hvilke beveggrunner politiet har for å få ut. Mange ganger er grunnene svært gode, men ikke alltid,

For oss alle gjelder at det er lurt å praktisere Djevelens Advokat. Det var hans oppgaver å fremlegge argumenter og eventuell dokumentasjon som tilsa at personene det var snakk om, ikke burde bli helgener. Han talte altså djevelens sak idet han motarbeidet utkåringen av hellige personer.
I dag trenger alle makter og myndigheter – og i mindre målestokk, men like viktig, den enkelte av oss – noen som kommer med kritiske innvendinger, negative synspunkter og pessimistiske spådommer, særlig når det store flertall er skjønt enige og optimistiske.

PS:Burde jeg gått en omgang med denne, og alle mine andre meningsblogger, for å spørre om jeg for ensidig har vært opptatt av å henge ut enkeltpersoner og enkeltgrupper? Burde jeg ikke ha fortalt at mange av opplysningene er hentet fra Wikipedia, har jeg sjekket dem for lite? Er det riktig å navngi fire jurister?

Jeg har prøvd, og resukltatet er blitt som det er.

Fotball: Fremmedlegionærene, Nordlie, Stoltenberg, og lønn

Særmelding fra Fremmedlegionen til leiesoldatene i Eliteserien og 1.divisjon: Forsterkninger på vei, norske fotballklubbers økonomi er i sterk bedring, opptil et par stykker av dem kommer ut i balanse i år. Særlig eldre og litt utslitte etter mange kamper rundt om i verden er etterspurt. Ta vel imot dem!

Norges Fotballforbund melder: Etter nest siste runde i Eliteserien har NFF med sorg og undring registrert at klubbene ikke er dyktige nok i rekrutteringen av utenlandske spillere. Bare 73 av de 176 som startet i gårsdagens åtte kamper kommer fra utlandet.

På en pressekonferanse søndag kveld sa president Sondre Kåfjord: ”Tatt i betraktning at det før sesongstart var 123 utenlandske spillere i eliteklubbenes staller, er dette skuffende. Dette er ikke en utvikling vi ønsker. Vi trenger flere utlendinger på banene og vi må få forsterkninger utenfra for at norske unge og lovende spillere kan få mer å bryne seg på. Skal det norske landslaget gjøre seg sterkere gjeldende, må nåløyet for norske spillere bli trangere, innsatsen må heves, og veien til elitelagene bli enda smalere”.

NFF har besluttet å dele ut rødt kort både til Tromsø (kun to utlendinger på laget), Odd (2) og Strømsgodset (3). De mister to poeng hver til neste sesong. ”Dette er en sterk advarsel. Vi venter at disse klubbene nå gjør sitt ytterste foran 2010, slik at også de kan komme opp i et tilfredsstillende antall”, sier Kåfjord. ”Det er absolutt utålelig at 1.div.og 2.div. ikke lenger kan påregne en slik styrke-tilførsel”.

Gult kort er delt ut til Start (4), Bodø-Glimt (4). Viking (4), Lillestrøm (4), Lyn (5), Stabæk (5), Sandefjord (5), Brann (5) og Molde (5). ”NFF er heller ikke fornøyd med innsatsen hos disse lagene, men regner med at de skjønner alvoret, og intensiverer jakten i utlandet. Forbundet vil etter sesongslutt her hjemme arrangere et speidertokt til utlandet. NB! - det er bare plass til 25 trenere, spilleutviklere og talentjegere”. Flere ligaer har meldt om billigsalg etter høstens serier, her ligger det gode muligheter for økte utlegg og større samlet gjeld. ”Den som har meget brukt, skal få desto større nåde, tilgivelse og ettergivelse hos sponsorer og forretningsforbindelser”, sier Kåfjord (han er fra Sørlandet, derfor den bibelsk inspirerte syntaksen).

Fotballpresidenten trekker frem Ålesund 6) og VIF (6) som eksempler til etterfølgelse, med over halvparten av laget utenfra. Men mest er han fornøyd med Rosenborg (7) og Fredrikstad (7). ”FFK vil for sin satsing få NFFs gjeveste utmerkelse, ”Tullballen”, samtidig bruker forbundets sin variant av kreativ regnskapsforankring og tildeler FFK i år de fire poengene som blir fratatt Odd og SIF neste år, slik at laget kan ha muligheter til å spille seg opp fra kvalifiseringsplass”.
Dette imøtekommer et stykke på vei henstillingen fra Opprykksfantomets Tom Nordlis lege, Ned Rykk, som har bedt om tiltak for å hindre de psykiske og fysiske utslag som denne gang kan komme som følge av situasjonen. Ofte har norske klubber fulgt samme råd som faren til den unge, lovende skuespilleren Alexandra Troy, Horizons Unlimited, ga henne: «Kommer du i vanskeligheter, gå ut i jungelen og rop på Fantomet”. Men ein skigard kan’kje vara evig, veit du, denne gang er det ikke sikkert at Nordlie kan Sala sin Hero og ri bort i solnedgangen som en annen Hoppalong Cassidy etter å ha nedlagt motstanderen.

NFF vil også påpeke at bare fire av de åtte med karakteristikken ”banens beste” i denne runden var utlendinger. Man er derimot ganske fornøyd med at av de fire spillerne som konkurrerer sterkest om å bli årets målkonge, er det tre utlendinger. Det er også rimelig tilfredsstillende at av de syv på ”servitørtoppen” er det fem utlendinger.

NFF tar i en annen uttalelse sterk avstand fra reiselivseksperters antydninger om at antallet tilreisende til et fotball-EM i Norge kanskje ikke kommer over den millionen som NFF har fastslått. Forbundet beklager også økonomers påstand om at de totale kostnadene for Norge ved å arrangere dette mesterskapet kan bli mer enn NFFs 8,5 milliarder. Og han regner med at det er en misforståelse når ikke hele Norge tiljubler tanken om et nytt nasjonalstadion i Groruddalen med plass til 50 000 tilskuere og en ny arena i Lillestrøm med plass til 40 000. "Når tilskuertallet på tribunene går ned, er svaret naturligvis å utvide kapasiteten. Tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees” sier Kåfjord.

NFF er også meget fornøyd med boken til ”alle elsker” Raymond Kvisvik, ”han står som en lysende bauta , som en eksponent for ”de rene og ranke, de faste og sterke menn” (Rudolf Nilsen).

Endelig er NFF meget fornøyd med at de fjorten eliteserielagene i eliteserien og de 16 i 1.div. i fjor leverte et samlet underskudd før skatt på 313 mill.kr. ”Dette er en økning som gir løfter for fremtiden. Skulle vi ikke i verdens rikeste land ha råd til å holde oss med en underholdning som gleder stadig flere TV-seere og reduserer muligheten for tribunesammenbrudd”?

Forbundet er svært glad for den oppmerksomhet som elitespillerne lønn får gjennom offentliggjørelsen av skattelistene. ”Dette vil virke inspirerende op de mange unge som slipper å ta snarveien om utdannelse og kan havne rett på reservelagene, ja kanskje tilogmed på reservebenkene”, fastslår Kåfjord, selv om han er kritisk til klubbenes tilbakeholdenhet, til tider nærmest feighet: ”Det hører ingen steder hjemme at bare 112 toppspillere i fjor mottok over en million kroner”, tordner han. ”Statsminister Stoltenberg tjener hele 1 140 697 kr, og han skaper da mindre entusiasme i de 750 hjem , enn de mange som må nøye seg med lønninger rundt 900.000 kr, kanskje helt ned imot 700.000. Det er 40.731 nordmenn som tjener med enn statsministeren, og så skulle det ikke være flere fotballspillere blant dem? Latterlig”.

Erik Huseklepp hadde 5,6 mill.kr i inntekt i 2008, Martin Andresen 5,3 og Steffen Iversen 5,2. "Slike spillerlønninger, det vil fotball-Norge ha”, smiler Kåfjord, samtidig som han er forundret over at bare 10 tjente over 4 mill.kr.

JoJo-prisen ble under stor begeistring delt ut til Hamkam, som ikke bare på 357 dager har rykket ned fra Eliteserien til 2.div, men som de siste 42 årene har rykket opp og ned 20 ganger mellom de tre øverste seriene.
Universitetet i Bergen orienterte om at man arrangerer et såkalt ”crahskurs i norsk” etter sesongslutt, men det er bare plass til 150.

Fotballforbundets funksjonærer sang til slutt i møtet med pressen.
Opp alle fotballs bundne trelle!
som nøden knuget har!
Nå drønner det av rettens velde,
til siste kamp det gjøres klar.

Og fra den gamle arbeiderbastionen kom Vålerenga og fortsatte resitasjonen fra Rudolf Nilsens ”Revolusjonens røst” under den kjente proletar Martin Andresens ledelse:
Gi meg de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. Gi de poengfattiges stolte, som ikke har trang til mystikk,
men dristig vil skape en himmel her etter sin egen skikk.
Ja, gi meg de beste de beste blant dere, og jeg skal gi dere alt.
Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt.
Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt.

Tidligere gen.sekr. Karen Espelund var ikke til stede, men hun hadde sendt en hilsen fra Henrik Ibsen: ”Hva skal man med det fremmede ordet idealer når man har de gode norske løgner”.

OBS SISTE: Kjell Inge Røkke kom sent i natt med følgende korte uttalelse: Sølv er nederlag!

Skapelsen, Vestlandet, verdensarv, kraftlinjene, samordnings-Schjøtt'en og Sissel Kyrkjebø

I begynnelsen skapte Gud Vestlandet.
Gud sa: Det skal bli en hvelving midt i vannet, og den skal skille vann fra vann. Det ble slik, og Gud kalte den himmel. Norges største og mest skiftende himmel. Runde linjer og vid synsrand.”Det er annerledes her”, sier Sigbjørn Obstfelder.
Gud skapte dei steinutte Strender for at nordmannen sjølv skulle sette sine Hus oppaa deim. an skapte det baarutte Havet som var ruskutt aa leggja ut paa. Og naar Liderna grønka som Hagar, naar det lavar av Blomar på Straa, og naar Næter er ljosa som Dagar, kunne vestlendingen seinare ingenstad faa vænare sjaa.
Gud så på alt det han hadde gjort på Vestlandet, og se, det var overmåte godt og fint.

Så fint at National Geographic i sitt siste nummer kårer de norske fjordane til verdens flotteste og beste reisemål. De går til topps fordi det i tillegg til et fantastisk landskap viser frem et levende jordbruk som blir ”heltemodig bevart”. Ifølge Svenegilssoga innebærer det at folk må klore seg til en tilværelse i skårfester og motbakker. Åkrene er så bratte at du kan pløye dem på begge sider, og bare folk som er alvorlig låghalte kan få til en behagelig arbeidsstilling i våronna.
Det er betre å reise til de norske fjordane enn til Serengeti parken i Tanzania, Grand Canyon i USA, Maya-ruinene i Sør-Amerika, Angkor Wat i Kambodsja, Petra i Jordan, Santorini i Hellas, California-kysten og det skotske høylandet.
UNESCO har gjort Geirangerfjorden og Nærøyfjorden til en del av verdensarven, World Heritage. Her er dramatisk natur, her kan du reise i enestående ramme av stupbratte, snødekte fjell, ville fossefall og levende kulturlandskap.

Alt dette det var før søknaden om å få bygge en 90 km lang kraftlinje med 45 meter høye master gjennom Hardanger. Før NVE ga Statnett konsesjon til å legge en 280 km lang 420 kV-linje mellom Fardal i Sogndal og Ørskog på Sunnmøre; den skal gå gjennom 15 kommuner og to fylker, koste 2,5 milliardar kroner og sikre strømforsyninga til Midt-Norge. Særlig Møre og Romsdal, har et økende kraftunderskudd, mens det er overskudd i Sogn og Fjordane-.

Statnett sier de har vurdert sjøkabel, men at dette er mange ganger dyrere. Mastene blir 35 meter høye og 20-25 meter brede. De kan males grønne, ”om det kan hjelpe noe”. Ryddebeltet under kabelen vil være 40 meter bredt.
Kabelen blir den største kraftlinje som noensinne er bygd i Norge. Den vil krysse tre fjorder i innseilingen til verdensarven Geiranger; nærmest i Storfjorden, 25 km fra grensen til området. Den vil mange steder gå nær eller gjennom viktige friluftsarealer og vassdrag som er vernet.

Vestlandsfjordene er eksklusive. Skal deres unike verdi devalueres fordi det er dyrere å legge sjøkabel enn luftspenn? Skal Norge holde fast på gammeldagse og ressursødende løsninger? Er ikke tidene for lengst blitt slik at kraftbyggere også må forholde seg til miljøhensyn? Skal det være én økonomisk vurdering når det gjelder sjøkabel for krafteksport til utlandet, og helt andre argumenter når det gjelder sjøkabler på Vestlandet? Skal reiselivsnæringen svekkes? Skal vi sørge for at UNESCO ikke kan bli nødt til å fjerne fjordene fra verdensarv-listen?
Nei, Nei, Ja, Nei , Nei og Ja.

Canada la kabel til øyene utenfor Vancouver. Danmark, tar nå fatt på å fjerne en stor del av de høyspent-mastene ”der i dag skæmmer landskabet”. Nå må Norge følge etter. Og vi bør få lik nettleie over hele landet.

Naturligvis planlegger ikke NVE og Statnett slike utbygginger for å ødelegge naturverdier . Naturligvis har de vært viktige instrumenter for å bygge det norske velferdssamfunnet. De gjør den jobben myndighetene og det norske folket har satt dem til.

Men la grensene gå før man strekker seg over noe av det aller vakreste landskapet vi har i fedrelandet. Noen verdier kan bare ikke måles i penger. Jeg skjønner dem som snakker om et nytt Alta, som antyder at de mer enn gjerne vil legge seg i lenker om ikke myndighetene tar til fornuft.

Samordningsminister Karl-Erik Schjøtt-Pedersen har her har en glimrende anledning til å samordne miljø, eenergi, industri, samferdsel og finans. Og gjør han det på riktig måte, kan vi slippe å la Sissel Kyrkjebø synge denne versjonen av

”Vestland Vestland”
Å Vestland, Vestland når eg ser deg slik
der før var fagre fjord og tronge vik
No høge spenn frå mastar over fjell
vil gjera oss til mammons trogne trell

Frå gamle tider til dei dressblå menn
som drøymer stort om kraft og lange spenn
Kva bryr seg mange om vår verdensarv?
Dei held nok fast på statens høge tarv

Og planar strøymer i dei still og stor
og utan sans for bjørk og blåe fjord
Dei ynskjar aldri kjenna djupnar av
vår stille skog og Noregs store hav

Turistar - i ein solblank dag dei for
såg såg fjell og himmel, aldri leidningssnnor
Men no i dalen med sitt grøne fang
det skin av hogst og kvasse sagars gang

Sjå kablane som kliv dei kvasse fjell
ein gamal teknologisk ferd mot kveld
Men aldri meir om tind og tronge dal
eit draumeslør vi får i natta sval

Eit sårbart landskap vil dei søpla ut
den norske krona vinn frå hav til nut
Men kanskje gjer dei rekning utan vert
når folk i lenkjer nekta vil så tvert!
(Sigurd Førsund/Tore Ørjaseter/Thor Bjarne Bore)

Der det er vilje er det alltid en vei, alltid en sjøkabel. Åse-Marie Nesse sier dette:
”Det går ein stor vilje gjennom verden
Den tvingar Negevs ørken til å bløme
Den får korn til å gro i Katmandu
Den vatnar fire tulipanar i Narvik”
……og den må sørge for at Vestlandet fremdeles blir det storslåtte, det verdenskjente, det bevaringsverdige.

Norske menneskerettighets-brudd

“Norske brudd på menneskerettighetene (MR)” er temaet for et foredrag Tore Sandberg skal holde på Misjonshøyskolen i Stavanger fredag. Brudd? Norge? Er det ikke vi som frelser verden, vi som er MR-nasjon nr.1 og sender hvite riddere ut i felten eller undertegner fordømmelser mot andre lands oppførsel overfor sine borgere? Helst mot land vi ikke er i allianse med?

Journalisten, forfatteren og privatetterforskeren Tore Sandberg skal snakke om ressurssvake i møte med det norske rettsvesenet. Han har i sitt arbeid vist at det er nødvendig å snu kikkerten: Norge kan også kritiseres for lemfeldig holdning til MR.
Dette skal han gjøre (kl.14-15.30) gjennom årets ”Bjørn Bues minneforelesning om menneskerettighetene”. En forelesning som følger opp Misjonshøyskolens arbeid gjennom årene for å skape forståelse for nødvendigheten av studentenes kamp mot slaveri i vest-Afrika, raseskille i Sør-Afrika, kvinners rettigheter i Etiopia og barns rettigheter i Kina.

Tore Sandbergs arbeid gjennom grundig arbeid med straffesaker, har frembrakt åtte frikjennelser. ”Jeg vil selvsagt ikke undergrave innsatsen til noen som har arbeidet for menneskerettigheter i utlandet, men det er altså flusst av problemstillinger å få tak i over vår egen dørstokk. Jeg setter virkelig pris på æren: misjonen har alltid være grunnleggende opptatt av MR”, sier han til Misjonstidende.

De fleste tror vel at Norge ikke er et land som bryter menneskerettighetene. I forhold til de ”store” på dette området er vi da også ganske beskjedne. Men vi har bl.a. vært omtalt i Amnesty Internationals rapporter for vår behandling av militærnektere. I flere saker er v i på gyngende grunn i forhold til MR, eksempelvis praksis ved varetektsfengsling, en ny lov som tillater bruk av tvang mot psykisk utviklingshemmede er på trappene, og om urbefolkningenes og andre minoriteters rettigheter ivaretas gjennom det demokratiske flertallsprinsipp.

Enkeltpersoner og bedrifter bryter MR når jenter blir hentet fra Øst-Europa og Asia til slavelignende forhold som hushjelper eller prostituerte i Norge. Og hva med arrangerte ekteskap uten samtykke fra de det gjelder?
Ingeborg Grimsmo i FN-sambandet har pekt på at ansatte i Norsk Folkehjelp ble pålagt å organisere seg i LO. I Artikkel 20 står det at ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon. Dette skjer også i andre sammenhenger, i strid med MR-paragrafen om organisasjonsfrihet.

MR-spørsmålet aktualiseres også hver gang en asylsøker blir fengslet eller sendt ut av landet. MR sier at ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning, og MR omfatter også retten til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.

Sammen med et fåtall stater, som USA og Kina, motarbeider Norge en planlagt klagemekanisme under FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Vi vil at statene skal selv avgjøre hvilke økonomiske og sosiale rettigheter som kan påklages internasjonalt (eksempelvis at personer får klage over krenkelser av retten til skolegang, men ikke retten til helsetjenester.

Norge synes økonomiske og sosiale rettigheter ikke egner seg for juridisk håndheving, at de er for vage og omhandler politikk, ikke jus. ”Men erfaringer fra mange nasjonale og regionale domstoler viser at dette synet ikke er korrekt. Det blir vanskeligere å overbevise andre land om å gjennomføre MR-forpliktelser hvis vi ikke gjør det selv. Internasjonale klageordninger er ikke bare for andre land”, skriver høyesterettsdommer Ketil Lund og advokat Jan Borgen, norsk avdeling av International Commission of Jurists, i Aftenposten.

Norske MR-forkjempere har presset på flere regjeringer for å få inkorporert menneskerettighetene i norsk lov. Gro Hillestad Thune har fortalt hun i sitt arbeide i MR-kommisjonen i Strasbourg ofte blir konfrontert med denne slappe norske holdningen, og at hun blir svar skyldig. ”Det finnes ingen god forklaring på hvorfor Norge som ett av få vestlige land ikke skal inkorporere konvensjonene i norsk lov”. Hun påpeker at det norske Storting gjennom selve ratifiseringen av MR-konvensjonene i realiteten har bestemt at de skal være forpliktende fornorske myndigheter. Argumentet mot tilpasning er at norsk lov allerede er i godt samsvar med MR. Her står vi i så fall overfor et problem når vi skal argumentere overfor land som bryter MR. Hvordan kan vi tvinge andre til å endre sin lovgivning, når ikke vi selv er villige til det?"

Tore Sandberg kan fra sitt arbeid åpenbart si noe viktig om Norge og MR. Han forholder seg i stor grad til en stat med janusansikt. Det ene gir ham kafkask motgang når han søker om innsyn i dokumenter, ”det kan ta måneder før jeg får svar”. Det andre inviterer ham til å holde foredrag og gir ham departementets MR-pris.

Når Ap (og Høyre?) svikter

«I Vårt Parti skal alle få gjøre som de vil. Og vil de ikke det, så skal vi nok få dem til det!». Det var partiformann Leif Sonell som da dette midt på 60-tallet, i et av programmene til radiolegenden Gunnar Haugan, som døde for tre uker siden.
Bytt Vårt Parti med Regjeringen og Sonell med Stoltenberg/Schjøtt-Pedersen – har vi da en situasjon som vi nok skal få merke sterkere fremover enn i de fire foregående år?

Ta for eksempel Datalagringsdirektivet fra EU. Av høstens reviderte utgave fremgår at ” Arbeiderpartiet vil implementere datalagringsdirektivet forutsatt at det i utredningen ikke framkommer klare negative konsekvenser for personvernet. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil av personvernmessige hensyn gå mot implementering av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett. SVs og SPs statsråder og stortingsrepresentanter stilles fritt i denne saken”

Protesterer - og følger med på ferden. Det kan de gjøre, og Stoltenberg kan trygt åpne for fristilling. Regjeringen kan nemlig føle seg nokså sikker på at den får følge av Høyre. Det er beklagelig at et parti med en fin historie når det gjelder vern om det enkelte menneske og dets personvern, synes å svikte i en situasjon som partiets nye stjerne, Torbjørn Røe Isaksen, kommenterer slik: "Man har aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør (se blogg og kronikk ).

Ingen tror på Soria Moria IIs "forutsatt", det er bare å registrerer hva justisminister ">Knut Storberget (les Halvor Elviks glimrende artikkel "Storberget selger strikk" i Dagbladet 20.10) og parlamentarisk leder Helga Pedersen har sagt om saken. De ønsker at data samlet inn til ett formål, skal kunne tas i bruk for helt andre formål. De argunenterer for at "Alle skal med" også kan tolkes som at "Alle skal kunne overvåkes", eller "Hele folket under mistanke".
Veien til helvete er som kjent brolagt med gode forsetter.

Jeg har tidligere i bloggen "Vi overvåkes mer og mer", redegjort nærmere for direktivet og mitt syn på det-

Arbeiderpartiet har en sterk tro på utredning og høringsrunder. Det er utmerket, partiet har en god tradisjon for administrativ ryddighet. Kunnskap er alltid en fordel, hvis man tar konsekvensen av den. Men kunnskap er slett ikke alltid ensbetydende med klokskap.
Ap ønsket ikke å si noe konkret om oljeboring i Lofoten/Vesterålen før valget. Tilforlatelig har man sagt at man vil avvente konklusjonene fra seismikkarbeidet som Oljedirektoratet driver i de omstridte områdene og kartleggingen av fiske- og dyreliv samt andre marine forhold, før partiet konkluderer. Det kommer først til å skje i 2010 når den oppdaterte forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten skal behandles.
Tror noen at Ap, nær sagt uansett utredninger, vil si nei til oljeproduksjon i indrefileten av norsk miljø når det brukes nær en halv milliard kroner på kartlegging, (se blogg om Lofoten)

Og tror noen at Arbeiderpartiet - etter mye å dømme med støtte fra Høyre - nær sagt uansett utredninger og uttalelser fra kompetant hold, vil ta sjansen på å skape irritasjon og misnøye i EU, selv om Norge er omtrent flinkeste gutt i klassen til å implementere EU-direktiver i vårt lovverk?
Ingenting vil glede meg mer om jeg tar feil i disse to sakene, men jeg tror det ikke.

Hva vet vi om synspunkter på Datalagringsdirektivet?
Datatilsynene i Europa uttrykker stor bekymring for datalagringsdirektivet.

Den internasjonale juristkommisjonen anbefaler norske myndigheter å la være å innføre direktivet i norsk lov. "Myndighetene bør også vurdere om de aksepterer en uspesifisert og generell frykt som tilstrekkelig grunnlag for inngrep i hver enkelt borgers personvern".

To av Norges fremste eksperter på EØS/EU- konkluderer med at datalagringsdirektivet trolig faller utenfor EØS-avtalen.
Personvernkommisjonen har en spørsmålstegn:"Vi mener at datalagringsdirektivet setter både personvernet og ytringsfriheten på prøve. Dette vil gjelde selv om lagring av trafikkdata i henhold til direktivet ikke anses som kontinuerlig eller regelmessig overvåkning av borgerne".

Andre viktige synspunker:
"Ropet på den totale overvåkning i en liberal rettstat som Norge springer ut av den teknokratiske dagdrømmen om den totale trygghet, forutsigbarhet, og sosiale så vel som individuelle harmoni tuftet på tilgjengeliggjorte persondata, lover og offentlige institusjoner" (Datatilsynets direktør, Georg Apenes, i Dagbladet).

"Man innfører et etterforskningsmiddel som omfatter hele befolkningen og som altså ikke er et målrettet tiltak mot de enkeltpersoner eller grupper av personer det hefter en mistanke ved" (Guro Slettemark, seniorrådgiver, i Aftenposten).

"Regjeringen må si nei til datalagringsdirektive" (Per Aage Pleym Christensen i Liberaleren)

Forfatteren Eugen Semjatin skriver i boken «Vi» (1936) at det overhodet ikke er problemer knyttet til å forebygge kriminalitet hvis man bare vil bruke de nødvendige, radikale virkemidler: «Det som trengs er bare at vi opphever friheten».

Vi må ikke få et samfunn der alle skal overvåkes i tilfelle du skulle gjøre noe ulovlig.
Terrorister ønsker å spre frykt og å undergrave vårt åpne og liberale samfunn. Hvis vi stadig innskrenker personvernet i terrorbekjempelsens navn lar vi dessverre terroristene vinne kampen
Den som er villig til å bytte noe av sin frihet mot økt sikkerhet fortjener ingen av delene!

Bill.mrk. "Alder ingen hindring"

Er det “gubbete” å være over 50 år, hatt en fartstid som politiker, fått en ny karriere i privat næringsliv eller offentlig administrasjon, og så komme tilbake i politikken medbrakt erfaringer liv som de stadig flere politikkens broilere mangler?

Det er interessant å registrere reaksjonene på at det nå kommer folk inn i regjeringen som har passert 50. Sigbjørn Johnsen er 59, Grete Faremo 54. “Gubbete” skriver Dagbladets Marie Simonsen. Store Norske Ordbok definere gubbe som “(aktverdig) gammel mann”, men det kan også være “dynamittpatron”
”Dette begynner å ligne mer på en mimrefest for Gro enn en ny regjering. Stoltenberg har erstattet veteranene med eldre veteraner. Både Johnsen, Berg-Hansen og Faremo er solide navn, men pensjonert fra rikspolitikken. Når han i tillegg satser på Strøm-Erichsen og Schjøtt-Pedersen i sentrale posisjoner, er det smått med fornying. Totalbildet er litt gubbete”, mener Simonsen.

Det viktigste bør være at vi har en regjering som vet noe om det samfunnet de skal styre, og i så måte føler jeg at med de budsjettinnstrammings-tider som ligger foran, er det betryggende at Stoltenberg har satset på kompetanse og erfaring frenfor ungdommelig friskhet.
Det er nødvendigvis ingen fordel at en regjering har en lav gjennomsnittsalder. Der som ellers i samfunnet bør styrer, råd osv ha en bred aldersspredning for å best mulig utsyn og erfaringsbakgrunn. Tora Aasland (66) er regjeringens eldste, jeg er sikker på at hennes bakgrunn, hennes erfaring, er hun et pluss for regjeringen.

Alder er ikke et spørsmål om år, men om sinnstilstand. Denne erkjennelsen - eller er det innerst inne bare en forsvarsmekanisme? - er jeg kommet til med årene, men jeg holder stadig fast på at høy alder alltid er minst 10 år mer enn jeg selv er (i øyeblikket 71.

Jeg kjenner folk som hadde tenkt alle de tanker de kommer til å tenke i en alder av 30, flere har vært utbrent før passerte 40. Andre blir bare bedre og bedre med årene. Kåre Willoch (81) har ikke rustet, tvertimot vil noen av oss si. Inge Lønning (71)var mer oppegående enn de fleste av sine kolleger i stortings-Høyre da Oslo Høyre fant det hensiktsmessig å kaste ham. Kåre Ellingsgård var 25 år da han ble valgt inn i Molde bystyre, etter en lang tid utenfor partipolitikken ble han for to år siden i en alder av 81 valgt inn i Molde bystyre, der han har markert seg som den skarpeste og mest dyptloddende opposisjonspolitiker. Olav T. Laake (gratulerer med dagen, han fyller 75 i dag) satt i Stavanger bystyre 1964-88 og kom inn igjen for to år siden, hans inntreden løftet Ap-gruppen klart.
Edward “Ted” Kennedy var 77 da han døde i august, en Senatets løve, en av de aller mest sentrale USA-politikere frem til det siste.
Og jeg kunne nevne andre senatorer, Konrad Adenauer, kinesiske ledere osv. som har vært viktige i samfunnsutviklingen både nasjonalt og internasjonalt.

Hørte jeg rett på radioen i morges, er senior nå en betegnelse på 54+ (i idretten blir du senior allerede når du passerer 20 og oldboys ved 35). I Norge synes det å være en redsel for eldre i stillinger og verv, kanskje burde man være vel så mye på vakt overfor sløv vanetenkning blant yngre?
Jeg tror Faremo og Johnsen mer vil være "dynamittpatroner" enn kvinnegubber, de kan ha en viktig gjennomslagskraft i den reviderte regjeringen - en regjering som i mine øyne i alle fall ikke er svekket.
Fremover bør media uanset være mer opptatt av de sakene som skal løses enn spille rundt hvem som skal gjøre det-

Norge trenger ny EU-debatt

En utfordring til Ap og Høyre: Når vil dere våge å sette EU-spørsmålet i fokus igjen? ¨Når kan vi få den stadig mer aktuelle - og nødvendige - debatten om Norges forhold til Europa, knyttet til spørsmålet om norsk medlemskap i EU? "Vi kan ikke ha noen ny avstemning før det er grunn til å tro at folket sier ja", mener mange politikere. Det er ikke lederskap.
EU-holdningene i Norge synes altfor mye preget av utdaterte slagord og symboler. Og mon ikke EU fortjener Fredsprisen langt mer enn enkelte av dem som har fått den i senere år?

"Ja-sida i klar framgang" setter Klassekampen som overskrift på en artikkel i dag i sammenheng med at i det månedlige EU-barometeret er nå avstanden mellom blokkene den minste siden juli 2006.

Atter en gang: Enkeltmålinger må tas med saltsekker, bare tendenser over tid eller mange målinger i samme tidsrom bør gi sterke konklusjoner. Uansett - kan denne målingen føre til at at spørsmålet blir tatt opp i den bredde det fortjenert, og kan sentrale sentrale politikere lokkes frem av de Europa-hulene de prøver å gjemme seg i, ville det være bra. Det påligger Arbeiderpartiet og Høyre et klart ansvar for at så skjer, her må politikerne gå foran og lede. Men Ap er trolig så bundet opp av hopehavet med nei-partiene SV og Sp (som i denne saken henger fast i utdaterte forestillinger), at det må blir Høyre som her leder an.

Lederen i Europabegvegelsen sier at han tror dette tendensene til økt ja-oppslutning kan skyldes det store ja-flertallet i folkeavstemningen i Irland, men enda mer at Sverige gjennom sitt formannskap i EU spiller en så viktig rolle i verden. "Nei til EU" synes dette er overraskende: ”Et enda mer overnasjonalt, stormaktsstyrt og markedstro EU frontkolliderer med det norske folks motstand mot Brussels fjernstyring” .

I Europa i dag er det Norge, Sveits, Lichtenstein og Island som står utenom EU. Makedonia har vært kandidatland siden 2005, Tyrkia vil gjerne være med.

Selv har jeg fulgt EEC/EF/EU-debatten i Norge siden begynnelsen av 60-tallet. Jeg har stemt ja ved begge folkeavstemningene, og jeg er enda mer overbevist i dag om at Norge hører hjemme i EU. Ikke alt er perfekt ved EU, langtifra. Foran folkeavstemningen i 1994 skrev jeg, hvis jeg husker rett, syv ledere om Norge og EU: tre som problematiserte forholdet, og tre der jeg prøvde å belyse fordelen ved norsk tilslutning, før jeg endte opp med en redaksjonell anbefaling av ja-alternativet.
Og det er ikkje lenge siden jeg skrev en bloggartikkel der jeg mente at Norge må dissentere i EØS når det gjelder Datalagringsdirektivet.

Men de viktigigste argumentene for mitt ja er
• fordelene av å være innenfor og komme med synspunkter FØR avgjørelse i de stadig flere og viktige avgjørelser som gjeldere Norge
• fredsperspektivet
• nødvendigheten av overnasjonale instrumenter – først og fremst når det gjelder forpliktende tiltak når det gjelder klimautfordringen.
Her er jeg helt enig med nåværende statssekretær Heidi Sørensen (SV) , som i 1997 sa: ”I EU avgjøres miljøspørsmål ved flertallsavgjørelser. Dermed kan ikke sinkene bestemme tempoet i miljøpolitikken. EU er en garantist for et grønt og bærekraftig Europa. En samlet internasjonal miljøbevegelse fant grunn til å takke EU. Det er ingen tvil om at de er heltene i denne sammenhengen”.

Med stor interesse – og tilslutning – registrerer jeg kommentarene til Klassekampen fra Svein Tuastad, statsviter ved UiS og markant EU-tilhenger:
"Problemet sett med ja-øyne er at Nei til EU har skapt en reell folkebevegelse som har klart å gjøre EU-motstanden til noe kult. Selv mener jeg det er objektivt feil,og utfordringen for Europabevegelsen og resten av ja-sida er å få fram et venstreside-ja.....Venstresida kjører en skamløs argumentasjon om EU som et markedsliberalistisk helvete, og det viser seg å virke”.

Venstre var det eneste partiet som våget å ta dette spørsmålet opp foran årets stortingsvalg. Det ble en nyansert og god debatt, men jeg er skuffet over nei-standpunktet. Jeg tror det kommer til å endre seg til neste gang.
Urviklingen i Europa vil uvegerlig føre til at vårt forhold til EU for alvor aktualiseres igjen. Det er en del myter som bør torpederes både om hva som anno 2009 i praksis ligger i begrepet selvstyre, og på hvilke baner klimakampen best kan føres.

Viktige årstall:
1958: Belgia, Frankrike, Italia, Luxembourg, Nederland og Forbundsrepublikken Tyskland oppretter Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC).
1967: Kull- og stålunionen), EEC og Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM) slås sammen til De europeiske fellesskap (EF).
1973: Storbritannia, Irland og Danmark blir medlemmer; 1981: Hellas 1986 Spania og Portugal, 1995 Sverige, Finland og Østerrike. 2004: Polen, Ungarn, Kypros, Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, og Malta (Makedonia søker). 2007: Romania og Bulgaria.

I begynnelsen ville Norge inn (i EEC). Stortinget vedtok våren 1962 å endre Grunnloven slik at norsk suverenitet kunne overføres til internasjonale sammenslutninger, og vi søkte om medlemskap.
Men Frankrike ville ikke. De Gaulle nedla veto mot britisk medlemskap, dermed var det heller ikke aktuelt for Norge.

I 1969 ble døren åpnet for Storbritannia, og våren 1970 vedtok Stortinget igjen å søke medlemskap med 132 mot 17 stemmer.
”Folkebevegelsen mot EF ble stiftet i 1970, året etter kom ”Ja til EF”. I 1972 signerte vi en avtalefor medlemskap. I september samme år ble det holdt en rådgivende folkeavstemning. 53,5 pst nei, 46,5 pst ja.
Folket ville ikke.

1992: EUs indre marked utvides til Norge, Island og Liechtenstein. Sveits sa Nei. Stortinget vedtok tilslutning med 130-35. EØS-landene underordner seg EUs regler om konkurranse og de fire friheter - fri utveksling av varer, tjenester, personer og kapital. En fiskeriavtale om adgang til fiskebestanden og betingelser for fiske, reforhandles hvert år.
1994: Rådgivende folkeavvstemning om norsk tilslutning til Eu. 52,2 pst nei, 47,8 pst ja.
Folket ville ikke denne gangen heller.

Når blir det nødvendig med en tredje gang?

Trenger vi Venstre?

Lille Anders sitter på trappa og filosoferer: ”Alt hender bare en gang, sia hender det bare omatt” (Fra Sigurd Hoels ”Veien til verdens ende”). Kanskje ville han også ha spurt:

Har vi bruk for et sosialliberalt parti? En gang hadde landets eldste parti brobyggerfunksjonen mellom de to blokkene. Men finnes det behovet i dag når Arbeiderpartiet er blitt så sentrumsorientert at det ikke tør trykke ordet ”sosialisme” i sitt prinsipp-program, og Høyre så ideologisk utvannet at Fremskrittspartiet kan ble det idemessige ledende opposisjonsparti på høyresiden?

Utfordringen for Venstre må være å skape et alternativ til de sosiale utopier og til høyrebølgens frihetslengsel uten sosialt sikkerhetsnett. Det ligger et spennende skjæringspunkt mellom de grønne ideer om felles ansvar og reguleringer for å sikre naturgrunnlaget , og det liberale perspektivet om hvordan mennesket skal stimuleres til å utfolde seg.

Hvordan skape et offentlig apparat som tar lærdom fra det private næringsliv når det gjelder dynamikk, men beholder sikkerhetsnettet som ligger i selve organiseringen.
Venstre har en plassering som burde gjøre det mulig å bli det partiet som setter de store interesseorganisasjonene sterkere på dagsorden. Vi trenger en skikkelig grensegang mellom samfunnsinteressene, folkevalgtes innflytelse og profesjonsgruppenes og interesseorganisasjonenes innflytelse i vårt samfunn.

Venstre burde hatt muligheter for å nå en del velgere. Men profileringen har ikke vært troverdig nok. Lars Sponheim gjorde som leder et hederlig forsøk på å samle partiet. Når han ikke maktet den oppgaven, var det langt fra bare hans skyld. Flere solospillere, ureflekterte utspill og ikke minst det faktum at partiets egen politikk kom litt mye i skyggen av det regjeringsalternativ man valgte, er noen av årsakene.
Det sosialliberale alternativ er konfliktfylt. Hvis Venstre kan makte å fornye samfunnsdebatten og stille de helt sentrale og nye problemstillinger utfra en plattform bygget på en sammensmelting av grønn politikk og den liberale utfordring kan det bli et vitaliserende innslag.

Men det haster med å presentere en helhetlig politikk og å finne et lederskap som peker i samme retning. Timeglasset er i ferd med å renne ut for vårt eldste parti.

- * - * - * - * - * -

"Alt hender bare omatt". Bloggen ovenfor er i sin helhet (minus Sigurds Hoel-sitatet og at daværende partileder Arne Fjørtoft er byttet med Lars Sponheim) en leder jeg skrev i Stavanger Aftenblad etter valget i 1989. I 1973 fikk partiet to på Stortinget, i 1977 og 1981 også 2. Til tross for svært gode meningsmålinger i starten av valgkampen 1985 fordunstet oppslutningen i løpet av sommeren, og partiet ble uten representanter. Heller ikke i 1989 ble partiet representert. 4 år senere kom Lars Sponheim inn fra Hordaland, og i 1997 fikk han med seg fem andre. I 2001 falt partiet under sperregrensen igjen, men fikk – som i 2009 – to direktevalgte representanter. I 2005 toget 10 V-representanter inn i stortingssalen, men i år nådde man ikke over sperregrensen og fikk bare to direktevalgte representanter.
Bortsett fra fire ord om utspill og solospillere kunne jeg ha skrevet den samme lederartikkelen i dag 20 år senere - og jeg er mer optimistisk, selv om tre målinger over sperregrensen ikke må få noen til å tro at krisen er over.

Rekken 2 – 2 – 2 – 0 – 0 – 1 – 6 – 2 – 10 – 2 og slalåm langs sperregrensen forteller i alle fall at det et godt 2 (to) i partiet, og at ”they never come back” kan være en overilt konklusjon.

Rasisme og fremmedfrykt

Rasisme og fremmedfrykt – vi møter det stadig i det norske samfunnet anno 2009. Både fra grasrota i LO og i kirken – to av våre største massebevegelser – kommer det beretninger om det som ofte skyldes fremmedfrykt, men som i sine uttrykk likevel er rasisme. Og dessverre gjør ikke regjeringen nok for å demme opp mot negative holdninger, snarere tvert imot. Eller for å sitere den ikke direkte regjeringsuvennlige Dagsavisen: ”Innstramningene i asyl- og flyktningspolitikken har et helhetsinntrykk som ikke er de grønne partiene verdig. Her papirfestes en omfattende mistenkeliggjøring av mennesker som av ulike grunner søker mot Norge”.

LO-nestleder Gerd Kristiansen sier det slik: ”Jeg tror ikke dette handler om bevisst rasisme, men snarere om frykten for det man ikke kjenner”. LO-ledelsen, i samarbeid med de enkelte forbundene, vil nå aktivt oppsøke norske arbeidstakere for å snakke om innvandring og arbeidsliv. Flott!

I Vårt Land i dag forteller lederen av KIA (Kristent Interkulturelt arbeid) at han er overrasket over at det i ”Kristen-Norge” ennå finnes så mange innvandringskritiske holdninger. ”Det fins altfor mange konkrete historier. Til dømes når vi ser personar som har støtta misjonen og bedt flor at afrikanarar skal bli kristne, flyttar seg frå kyrkjebenken sin når ein med ein annan hudfarge set ved sida av”.Biskop Tor B. Jørgensen har denne uken sagt at kirken må ta enda klarere avstand fra rasisme og fremmedfrykt – til og med fra prekestolen. ”Dersom presten har bakgrunn i Bibelen”, kommenterer Høidahl.

Slik bakgrunn er ikke vanskelig å finne.
”Du skal elske din neste som deg selv" (Matt 22,37-39).
”For jeg var sulten og dere ga meg mat; jeg var tørst og dere ga meg drikke; jeg var fremmed og dere tok imot meg……. Sannelig jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg” (Matt. 25,35-40)
I 3.Mosebok kap.19 står det en del formaninger som åpenbart er farget av datidens samfunn, men Herrens ord er ikke til å misforstå her: ”Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke undertrykke ham. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt”,

Spørsmålet om hvordan vi forholder oss til mennesker på flukt, og mennesker i bevegelse over landegrenser, er ikke et valgfritt tilleggsspørsmål for oss som kirke. Det står i sentrum for læren om hvem Gud er, hvem vi er og hva jorda og landet er fordi vi lærer at landet først og fremst tilhører Gud (Salme 24,1 og Jeremia 7,6-7).

Mange av konfliktene mennesker flykter fra er født og næres av kampen for ressurser som følger i globaliseringens kjølvann. Andre konflikter er etterlevninger etter kolonitidas tilfeldige tegning av grenser mellom landene og etter gamle og nye koloniherrers maktpolitikk der ulike etniske grupperinger settes opp mot hverandre. I tillegg tvinger miljøforringelser og naturkatastrofer mennesker bort fra hjemstedet i økende grad. Andre igjen ønsker å ta del i velferdsutviklingen de ser i Nord, og søker en bedre økonomisk framtid for seg og sine langt hjemmefra. Mennesker på flukt fra disse konfliktene, og mennesker som søker et bedre liv for seg og sine, møter i økende grad hindringer hvis de velger å komme til vår del av verden

”Kristne kan ikke velge å ikke ta imot fremmede. Vi kan heller ikke stille betingelser. Kristus har ikke kalt kristne til bare å ta imot de fremmede som har sine papirer i orden eller som snakker vårt språk”, sa tidligere gen.sekr. i Kirkenes verdensråd, Samuel Kobia nylig..
Det er enkelt for kirken å ta imot innflyttere så lenge de tilpasser seg tradisjonene og formene til kirken på stedet. Men integrering handler om vilje til å la seg påvirke og la nye menneskers bidrag føre til at det skapes noe nytt. Å å ta imot fremmede er et spørsmål om rettferdighet og ofte en politisk ytring i dagens verden.

På Kirkemøtet (Den norske kirkes Storting) i 2006 behandlet vi viktigheten av at vi i møte med integreringens utfordringer må holde fram det kristne
menneskesyn og vektlegge alle menneskers likeverd. Vi sa – enstemmig – at en majoritetskirke må spille en aktiv rolle og delta i samarbeid med andre kristne kirker og andre tros- og livssynssamfunn. Møtet meislet ut en rekke konkrete utfordringer både til lokalmenigheter, kommunale og nasjonale myndigheter.

Svært mye godt arbeid gjøres på integreringsfronten. Men en del holdninger må endres.Både hos enkeltmennesker - og entralt. ”Det er menneskelig å ha fordommer, men en regjering kan ikke holde seg med dem ” (Inger Anne Olsen, Aftenposten).

Vi vil bevare monarkiet

4 av 10 stortingsrepresentanter og statsråd Bård Vegar Solhjell vil ha republikk. Det tror jeg det norske folk er uenig i. Kongedømmet står stadig sterkt i det norske samfunnet.
• Kong Haakons ”jeg er også kommunistenes konge”,
• hans nei i 1940 til tyskernes krav om å utheve en regjering med nasjonalsosialisten Vidkun Quisling som statsminister
• ”Slik vil Kongen leve for oss:
Ved en sølvblek bjørkestamme,
mot en naken vårskogs mørke,
står han ensom med sin sønn.
tyske bombefly er over”
(”Nordahl Griegs dikt til bildet tatt i Molde under flukten til England)
• bildet under oljekrisen i 1973 av Kong Olav i nikkers og anorakk på trikken ble selve symbolet på Folkekongen
• ”Kjære Mette-Marit, du viser mot og tro når du i dag sier ja til en ukjent fremtid. Du begynner på et nytt kapittel med blanke ark. Du gjør det med verdighet. I dag står du sterkere rustet til å møte alle som bærer på smerte for sine liv” (biskop Gunnar Stålsett)

Dette er noen av de hendelsene som har skaffet Kongen og hans familie en sterk plass i nordmenns hjerter, som har gjort at mange prinsipielle republikanske standpunkter har veket for pragmatismens erkjennelse av de kongelige som et samlende symbol.

Tidsskriftet Samtiden innbød for noen år siden til en essaykonkurranse med bidrag som er med på å styrke kunnskaps- og refleksjonsnivået om hva den norske statsformen innebærer, kulturelt og politisk.
”Kanskje har kongeideologien utviklet seg til en demokratisk motkraft som er retta mot eit meir og meir kjenslelaust, avpersonalisert, lite menneskevenleg og svært framandsleg statsapparat", skriver vinneren, Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, Universitetet i Stavanger.

2.premievinneren, Maria Alnæs, mener derimot at ”monarkiet er blitt en dynastifortelling over flere generasjoner, og dette passer godt overens med det sirkuset og det underholdningsteateret et moderne kongehus er. Monarkiet er ikke en demokratisk motkraft, men en mytisk og udemokratisk institusjon”.

Historikeren Nils Rune Langeland, også han ved Universitetet i Stavanger, så det slik: ”Det er det grasiøse i kvardagen til fritidsfolket som utgjer karismaen til dette kongedømet. Det sorglause livet bortanfor ni til fire-kvardagen er deira arena, men det er ikkje den eksklusive fritida til eit fordums aristokrati i eit hav av slitarar. Det er fritida til kvardagsfolket."

Med utgangspunkt i tall fra Norsk Monitor skrev Carl-Erik Grimstad og Erik Dalen i 2005 at norske republikanere ”fra å være en innadvendt, nasjonalistisk, bygdeorientert bevegelse, har norsk republikanisme endret seg til å bli et urbant, akademisk, elitepreget, sekulært fenomen. Det avtegner seg et bilde av at det er 68-generasjonen som utgjør det store tyngdepunktet i norsk skepsis til monarkiet i våre dager: et pastaspisende, intellektuelt, humanetisk korps av kaffe latte-drikkende, middelaldrende, ukebladfiendtlige P2-lyttere”.

Republikanerne grupperer seg blant de moderne materialister, mens monarkistene er mer å finne blant de tradisjonelle idealister. Vil det bety at monarkiets stilling gradvis svekkes og kravene om en folkevalgt president øke?

Jeg tror ikke nødvendigvis det. Monarkiet er en anakronisme i såkalt moderne tankegang. Men det utgjør ikke noe demokratisk problem i symbol og funksjon så lenge det fremstår utmerket i representasjonsøyemed,”oppfører seg ordentlig” og har oppslutning fra et klart flertall i folket. Jeg har ingen tro på at direkte valg av en president uten politisk makt i realiteten vil innebære noen merkbar demokratisk gevinst i forhold til en monark som er fratatt makt, ikke kan velges og derfor tilhører oss alle like mye og ikke en gruppe velgere.

Kristin Halvorsen har sagt: «Jeg er republikaner av prinsipp.(…) Men jeg har respekt for for kongefamilien». Jeg tror det dekker holdningene til mange ”skaprepublikanere”. De forener seg med ”bekvemmelighetsmonarkistene”, og vil fremdeles han en 17.mai der kongefamilien hilser barnetoget fra Slottsbalkongen og stortingspresidenten vinker fra vinduet i Stortingsbygningen.

Monarkiet som funksjon og symbol er avhengig av tillit. Og selv om konge- eller dronning-tittelen går i arv, må den stadig erobres. Kronprins Haakon har fornyet kongefamiliens rolle, og synes å ha gode sko til å gå såvel de nødvendige tradisjonelle festveier som de nye, mer ukjente stiene inn i et landskap stadig preget av endring og prøving av de tradisjonelle. Ingrid Alexandra tid ligger lenger fremme, men også den nye arverekkefølgen er et eksempel på nye tider, nye skikker, nye holdninger – men gamle funksjoner og symbolkraft.

De 40 pst. av stortingsrepresentantene som overfor ntb har beskjent seg som republikanere, burde kanskje arveide for at republikk/monarki ble et tema i valgkampen 2013. Det kan gi interessante resultater.

Budsjett og misnøye

I verdens beste land å bo i, i verdens nesten rikeste land, er misnøye en voksende følelse, særlig på Budsjettdagen. Mange får. Men de fleste av dem ”får ikke nok”. Mye vil ha mer. Mange får ikke. Verdens fattige får smuler fra de rikeste bord. Noen løfter er holdt, noen er brutt.

Opposisjonen litt kritisk: ”Regjeringen er tom for ideer”. ”Hvilke skjær innen forskningene”. ”Skuffet over bistandsjuks”. ”Svikter de fattigste og de minste”.
Regjeringen svært fornøyd: ”Opposisjonen tom for gode argumenter”. ”Et budsjett for arbeid, bedre skole og tryggere alderdom”. ”Tidenes satsing på samferdsel”.
Alt i alt: Forutsigbar skjønnmaling. Forutsigbar kritikk. Pragmatisme er sterkere enn
ideologi.
Fedrelandet overlever nok 2010 også. Men hva med handlingsregelen?

Det er interesseorganisasjonens dag. Særinteressenes dag. PC-budskapenes dag. ”Moderne mennesker er søkende mennesker, og søkende mennesker søker statsstøtte, statsstøtte..”(Wesensteen).

Av en eller annen grunn tenker jeg på den morgenen i Stavanger Aftenblad da alt gikk trengt og det kom stadig inn nytt stoff etter at deadline for innholdet i avisen var passert.
”Du ser så sur ut”, sa red.sekr. Tor Feyling-Hansen til en typograf.
”Jeg er betalt for å være sur”, sa typografen.
Og Feyling-Hansen repliserte: ”Da må jeg si at du er kraftig underbetalt”.

Helheten i samfunnskritikken mangler ofte. Misnøye med behandlingen av egen interessegruppe. Klaging på vegne av andre som er i en situasjon der en selv kan havne. Mer til gamle og syke i Norge, men hva med de som er i samme situasjon i andre land?
Viktigst i politikken bør være: Fattigdomsbekjempelse hjemme og ute. Miljø og klima. På der siste feltet er det ”mange små skritt i riktig retning, men det store taktskiftet mangler” (Bellona). ”Frykter større utslipp fra samferdselssektoren (Naturvernforbundet).

”Bistanden øker”, sier regjeringen. Men økningen går i all hovedsak til asyltiltak og integreringstilbud i Norge. Bistanden finansierer utslippsreduksjon av klimagasser i fattige land. Budsjettet ikke gir noe signal om økte midler utover bistandsløftet på 1 prosent av BNI til fattige lands klimatilpasninger. Dette betyr at fattige land som rammes av klimaendringene må finansiere flomsikring og landbrukstilpasning med midler som ellers ville gått til helse, undervisning og inntektsskapende aktiviteter.

Verden har i dag ressurser nok til å utrydde ekstrem fattigdom og sult.
Til å gi alle jenter og gutter skolegang.
Til å redusere småbarnsdødeligheten med to tredjedeler.
Til å redusere dødeligheten bland gravide og fødende med tre fjerdedeler.
Det er mulig å stoppe og reversere aids, malaria og andre sykdommer som truer menneskeheten.
Mulig å halvere andelen av mennesker uten sikkert drikkevann.

Vår vakre jord har nok til alles behov men ikke til alles grådighet. Verden har mer enn nok informasjon, mer enn nok kunnskap.
Men klarer vi å demontere de tikkende sosiale og politiske bombene?
Dette er et utfordring vi slett ikke overser, men vi må gjøre mer. Det trengs mer hjelp til selvhjelp fra de som har til de som ikke har. Norge må øke takten. Veien til en bedre verden for flere betyr at vi må realisere rettferdighet, solidaritet, tilgivelse og kjærlighet i alle mellommenneskelige forhold, lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Stortinget og Fredsprisen

Er det klokt at Thorbjørn Jagland, nyvalgt gen.sekr. i Europarådet, også er leder av Nobelkomiteen? Bør sittende stortingsrepresentanter være medlemmer av komiteen? Bør det være en periode med karantene for politikere som går ut av aktiv rikspolitikk før de kan velges som medlemmer av komiteen som bestemmer hvem som skal få Fredsprisen? Har det de siste tiårene vært for få komitemedlemmer uten rikspolitisk fartstid? Og: Bør Stortinget ta en debatt om intensjonene i Alfreds Nobels testamente, lest med briller anno 2009?

Mine svar er Nei, Nei, Ja, Kanskje og Ja.

Det kontroversielle – og ukloke? – valg av prisvinner i år har aktualisert spørsmålet, men det er først og fremst prinsipielt, og burde ha vært stilt selv om prisvinneren hadde vært Sima Samar, Piedad Cordoba, Den internasjonale kampanjen mot klasevåpen, kinesiske dissidenter eller russisk-kritiske menneskerettsaktivister.

Thorbjørn Jagland overtok ledervervet i Nobelkomiteen etter Ole Danbolt Mjøs (KrF, professor), Gunnar Berge (Ap), 2000-2002) Francis Sejersted (H, professor)1991-99, Gidske Anderson(Ap, journalist og forfatter)1990-91, Egil Aarvik (KrF) 1982-90, John Sanness (Ap, professor 1979-81, Aase Lionæs (Ap) 1968-78, Nils Langhelle (Ap) 1967, Gunnar Jahn, V) 1942-66, Fredrik Stang (H) 1922-41, Jørgen Løvland (V) 1901-21. Mjøs, Sejersted, Sanness og Anderson hadde ingen sentrale politiske verv.

Jagland er en politiker som har vokst og satt spor etter seg. Han har vært både statsminister og stortingspresident, og spesielt i den siste rollen markerte han seg som en perspektivrik samfunnsdebattant, og han satte på mange måter en ny standard for landets nr.2 etter kongen. Han ønsker å ha en aktiv politisk rolle i Europa, men mener at hans nye posisjon ikke svekker hans habilitet eller Nobelkomiteens uavhengige rolle.

Habilitet og uavhengighet er ikke er noe man kan tildele seg selv, det kan bare andre gjøre. Bare det at et slikt spørsmål kan stilles, burde være nok til at Jagland ga avkall på sin dobbeltrolle. Det svekker Fredsprisens status hvis lederen for en organisasjon som omfatter 50 europeiske stater kan knyttes til mulig kontroversielle tildelinger. Thorbjørn Jagland har sagt han ikke ser noe problem i dobbeltrollen. Det bør imidlertid Arbeiderpartiet og Stortinget se.

Ågot Valle var stortingsrepresentant (SV) og medlem av utenrikskomiteen da hun ble medlem av Nobelkomiteen fra i år. Hun var med på å gi prisen til Barak Obama, men er nå gått ut av Stortinget.
Sissel Rønbeck (Ap) er medlem i dag. Hun ble statsråd mens hun satt i komiteen, gikk ut og så rett inn igjen etter statsrådperioden vært statsråd (1996-97) i løpet av tiden. Aase Lionæs (første kvinnelige stortingspresident) og Egil Aarvik var begge komiteledere mens de satt på Stortinget. Helge Rognlien var justis minister (1970-71) og satt i komiteen fra 1966 til 1973, da han trakk seg i protest mot at prisen gikk til Henry Kissinger og Kle Duc Tho.

I de senere år har det ikke vært andre tilfeller av at sittende representanter har vært komitemedlemmer. Det var Alfred Nobel som ville gi en pris til ” fredsförfäktare af ett utskott af fem personer, som väljas af Norska Stortinget”. Jeg synes imidlertid det er uheldig at stortingsmedlemmer har en dobbeltrolle. Ja , faktisk ville det vvære en styrke om ingen gikk rett over fra regjering eller storting til Nobelkomiteen. En ”karantene” på noen år, ville svekke en (spesielt utenlandsk) mulig oppfatning av at det er norske aktive politikere som deler ut prisen.

Politikere har naturligvis gode forutsetninger for å sitte i Nobelkomiteen, selv om bred globale orientering og perspektiv kanskje ikke alltid er mest fremtredende. Men ikke minst Francis Sejersted og Ole Danbolt Mjøs viste i sine lederperioder at det også finnes svært gode Nobel-ressurser med annen erfaring og bakgrunn enn de som har deltatt i rikspolitikken.
Siden 1980 har 11 komitemedlemmer rikspolitisk bakgrunn og fem (Gidske Anderson, Else Germeten, Kaare Sandegren, Ester Kostøl og Mjøs) fra andre miljøer. Jeg tror vurderingene i komiteen kunne blitt bredere om forholdet politikere–andre ble jevnere, selv om vi siden 1980 har sett en klar bedring.

Alfred Nobel skriver i sitt testamente at Fredsprisen skal gå ”åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser”.

Fredspris-tildelingene har stundom vært kontroversielle. Det henger nok ikke minst sammen med påstander om at Nobels intensjoner enten er vannet ut eller gitt et forbedret perspektiv tilpasset vår tid.
Fredrik Heffermehl vil være kjent som den som sterkest har angrepet Nobelkomiteen for mange av dens valg, som han kaller devaluering av prisen. Han har nylig skrevet en bok som ikke går mot et utvidet fredsbegrep, men som fremholder at Nobel ville utfordre militarisme og opprustning og at Nobelkomiteene etter siste krig ikke har vært innstilt på dette. Blant dem som han mener har fått priser som strider mot loven og testamentet er Al Gore og FNs klimapanel, Muhammad Yunus, Wangari Maathai, Shirin Ebadi og Det internasjonale atomenergibyrået IAEA. Han mener det også var feil å gi prisen i 1994 til Yasir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin, og i 1973 til Henry Kissinger og Le Duc Tho. Heller ikke Røde Kors, Amnesty, Leger uten grenser, Elie Wiesel, Norman Borlaug eller Mor Teresa burde fått fredsprisen, de var ikke "fredsforkjempere" slik Nobel forsto begrepet. Heffermehl Han var vært visepresident i Det internasjonale fredsbyrå( fikk fredsprisen i 1910) og president i Norges Fredsråd.

Siden det er Stortinget som oppnevner medlemmene av Nobelkomiteen kunne det kanskje være en ide at folkets kårne tok en skikkelig debatt – slik et "styre" skal gjøre – om rammene for prisen, ikke som et pålegg til men som en bakgrunn for Noelkomiteen. Har Heffermehl et poeng? En helt ubundet debatt – ikke om enkeltvinnere – men om hva som i dag ligger i Alfreds Nobels intensjon. Særlig ”folkens förbrödrande” er et uttrykk som kan defineres bredt.
Da ville vi også få en debatt som kunne engasjere Stortingets medlemmer noe mer enn å vedta tre rødgrønne lederes uforanderlige kompromisser.

Aldri for mye fotball?

Søndag kveld tenkte jeg at jammen er fotballen repeterende: Molde har overtaket i 70 minutter og så scorer Steffen Iversen. Slik det var også i vår. Slik det er hver gang med Rune Bratseths og Nils Arne Eggens etterkommere i alle kamper: Alltid er det en rosenborger som scorer det nødvendige mål på tampen.

Mandag, tirsdag og onsdag var det enda mer déjà vu. Rike onkler, kakebasarforeldre og ivrige supportere gjorde sitt, fra cupfinalistbyene kom støtte for å unngå poengtap hvis FC Lyn ble slått konkurs (Molde kunne miste sølvplass og Ålesund ligge betenkelig nær nedrykk). Vi har sett det før, vi kommer til å få se det igjen. Lederne tror at nu blir alt så meget bedre, omtrent som «Her blir det 2-0, nesten identisk med 1-0...» da Øyvind Johnsen kommenterer skjerm-reprisen av et mål i en landskamp.

Før konkursspøkelsene plutselig synes å dukke opp som en Erik Huseklepp på venstyrekanten eller en Mame Biram Diouf i bakrommet, har de administrative fotball-lederne i beste fall vært passive på sidelinjen. Førnevnte Eggen har en klassisk illustrasjon da han uttalte følgende under en engelsk fotballkamp der forsvarer og keeper ble stående og se på hverandre mens ballen trillet midt mellom dem: "…og her er 2 kandidater til paralympics, i klassen totalt handlingslammet!!"

I norsk fotballøkonomi er det ingen vinnere, bare overlevende. På banen kjemper store barn om en ball mens store barn ser på. I klubbkontorene burde man ha tatt et grunnkurs i økonomi, i stedet for å spekulere på om det det finnes flere fremmedsoldater å leie inn.

Trolig har man aldri hørt om balanse, i alle fall finnes den ikke i regnskapene. Om den innimellom opptrer hos spillere på banen blir den like fraværende - som seire for landslaget - når lett kroppskontakt med motspiller i straffefeltet umiddelbart utløser nedfall verdig en Oscar i kategorien beste bløff. Med påfølgende rop på straffespark, hender som slås ut og øyne som ruller vilt hvis fløyten ikke går.
Ingen i Lyn synes å ha hørt om saldo, muligens har man trodd at det dreide seg om feilsnakk for en salto av Kim Holmen som tar den både i midten og til høyre mens saldoen bare hører hjemme lengst til venstre.

Om målkontoen ofte er tom, fylles kontogruppe 5 (personalkostnader) og kontogruppe 5driftsutgifter. Aldri ser man en debetsaldo i kontogruppe 2 ( har noe tilgode hos noen), mens nødvendig spillersalg med et sukk hos fansen krediteres i kontogruppe 3. Sparekniven slipes bare hver femte år.
”Kredit og debet de vandre ad hope,
medgang og motgang hverandre tilrope”,

Det er nok er greit å lære seg noen salmer, for Kjell Magne Bondevik har fastslått at ”i himmelen får vi spille så mye fotball vi ønsker”. Jeg lurer imidlertid på om han ikke la til at ”men Jon Lilletun får bare være cornerflagg". Bondevik er for øvrig en meget ivrig supporter som reiser hjem til kamp på Røkkeløkka så ofte han kan. Tittelen på hans selvbiografi ”Et spennende liv” kunne vel så gjerne vært brukt på historien om Molde FK siden Kjell Inge Røkke åpnet skattkistene tidlig på 90-tallet og ga byen et flott stadion, et monument av en helt annen størrelse enn bysten av Bondevik ved inngangen til hotell Seilet i Dubai-stil et middels Thorkildsen-kast unna.

Men mer enn salmer høres i dag stadig optimistiske ”We shall overcome” , og Fotball-Norges begredelige regnskaper forteller at
"We are not alone
We are not alone today”

Og slik vil det fortsette. Akkurat som i verdensøkonomien. Det går godt noen år, så kommer det økonomiske pustebesvær. Gjeld blir ”gammel moro”, kreditorer ettergir, og utgiftene stiger uansett som en brøddeig.
Nordmenn som klager over politikerlønninger - statsministeren tjener så vidt over 1mill.kr og stortingsrepresentantene noe under - synes det er i sin aller skjønneste orden at middelmådige spillere i eliteserien har en gjennomsnittslønn rundt 900 000 kroner, mens de best betalte tar både fire- og femgangen på våre beste forskere og flinkeste professorer.

Fotballøkonomi i eliten er 5o pst psykologi, 40 pst vurderingssvikt og 10 pst tillit til at noen alltid ordner opp.

To enkle forslag fra en tilskuer på bakerste tribunebenk:
(1) Sett en grense slik at intet lag kan ha mer enn tre utenlandske spillere i troppen.
(2) Lag en nordisk superliga. Jeg vil heller se Molde mot FC København og AIK enn mot Hønefoss (fra 2010?).

Uansett blir det nok aldri for mye fotball. Eller for å sitere NRKs Sølve Grotmol: Er det for mange bøker på biblioteket?