Mediene som både lupe og lim

Nyttårsaften. Oppsummering, ettertanke og løfter. Dystre fremtidsutsikter melder seg på i dagens aviser: «Krisen er enda mer alvorlig nå». «Russland har aldri varsløet om atomhendelser» . «Et skred av økonomiske flyktninger fra EU-land vil presse ned norske lønninger». «Ny varmerekord på Sydpolen». «Iran varsler testing av langdistanseraketter».

Men vi gleder oss likevel over lyspunktet, selv om de er av varierende styrke:
"HIV-medisin, partikler over fartsgrensa og genspor til vår felles fortid var noen av de viktigste forskningsresultatene i 2011".
"Fyrverkerirelaterte personskader er redusert med nesten 60 prosent på tre år."
"Ungdom med innvandrerbakgrunn fullfører nå videregående skole i nesten like stor grad som ungdom med norsk bakgrunn."
"Laveste antall trafikkdrepte i Norge siden 50-årene"

Noen nyheter trenger man ikke lete etter. Ødeleggelser, eksplosjoner, ulykker og alt som kan registreres, telles, veies, måles. Andre nyheter må graves frem av dyktige journalister, ikke sjelden etter tips fra varslere som ikke tør ta sjansen på å stå frem fordi detofte resulterer i negative reaksjoner fra myndigheter, ledelse og eiere. Sørgelig nok ofte på tross av vakre ord om «mer åpenhet».

I de 12 årene som er gått siden jeg sluttet som aktiv pressemann, har det skjedd svært mye positivt i norsk presse, ikke minst i mindre og mellomstore aviser, når det gjelder undersøkende journalistikk (egentlig burde det være et overflødig begrep, enten det er i det store eller det mindre bør journalistikk være undersøkende og kritisk). SKUP (stiftelsen for kritisk journalistikk) får stadig flere gode bidrag når priser skal deles ut.

Vi lever i et stadig mer uoversiktlig samfunn. Stadig flere lobbyister. Tidligere politikere som betalte interessepåvirkere. Økt politisk opinionspåvirkningsapparat rundt statsrådene. Kommunale og interkommunale selskaper for det meste unntatt offentlighet. Aannelig trenger vi stadig flere i mediene som avdekker og setter lys på det makthavere av ulik bonitet ønsker å holde skjult.

Mediene har en sterk integrerende og sammenbindende funksjon, og det er ingen oppgave å skamme seg over. De skal være både lupe og lim i samfunnet. Som sjefredaktør Arne Blix i Adresseavisen uttrykker det: "Avisa er best egnet til å binde oss sammen som samfunn."

Journalistisk er det ofte vanskeligere å levendegjøre trivselen, lykken, fremgangen og freden - enn å skildre konflikten, fallitten, katastrofen og ulykken. Men jo skarpere medienes kritiske og oppsøkende funksjon profileres, desto viktigere tror jeg det er at avslørende, undersøkende journalistikk også innebærer å finne ut hva som lykkes, tiltak som gir en bedre hverdag for noen, hvem som får det til, hva andre kan lære.

Ikke bare tror jeg dette er riktig, jeg tror faktisk også at det er kommersielt.