Fire lys - når jord og himmel møtes

Tenn lys !
Nå stråler alle de fire lys for ham
som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.
Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.
(Eyvuind Skeie

I min barndom tilbrakte jeg mange sommerferieuker ute på Reve, Jærens rev. Der møtes Norges største lavlandsslette med havet. Der ute kan man ane slitets og steinens og torvmyrenes forblåste uendelighet under Norges største og mest skiftende himmel. Der er det runde linjer og vid synsrand. Øyet kan vandre og aldri møte noe som stenger, stadig lys.

«Det er annerledes her», sier Sigbjørn Obstfelder.
«Det er som der ute fra de vide synsrender kommer nye håp, en ser sitt liv i nye lys, en forstår meget en ikke har forstått før»

Og visst har han rett, ute på Jærens ytterste rev er verden - og er himmelen. Her møter vi det uendelige – også i oss selv.

Der Jesus er, møtes jord og himmel. Der gudstjenesten er, møtes Gud og mennesket. For noen år siden hadde jeg tre annerledes gudstjenesteopplever i løpet av seks uker. Den første i Moskva, Kristi Frelserkirken, oppført i betong og hvit marmor og med 100 kilo bladgull i kuplene ti,l en samlet pris av to milliarder kroner. Den enorme 15 etasjer høye kirken står som et symbol på den russisk-ortodokse kirkes endelige seier over kommunismen. Den står der den opprinnelige frelserkirke ble bygget i takknemlighet til Gud over russernes seier over Napolon i 1812. I 1931 bestemte Stalin at kirken skulle sprenges i luften for å skape plass til et 315 meter høyt Sovjet-palass med en 100 meter høy Lenin-statue på toppen, verdens høyeste byggverk. Men da kirken var jevnet med jorden, oppdaget man at elvebredden ikke kunne bære den planlagte kjempebygning. Gudfryktige russere så det den gang som Guds hevn over Stalins babeltårn. Nå er en ny kirke på plass, med praktfulle ikoner som dekker alle vegger, og stående og tilbedende russere i en messe som er nokså annerledes enn vår norske samling søndag formiddag.

Neste søndag var jeg i et stort kjellerlokale i Quito i Ecuador. Det så ut som et lagerrom, den evangelikale menigheten hadde flyttet ut av kirken sin fordi den var blitt så altfor liten. Nå hadde man tre gudstjenester hver søndag, 7-800 mennesker hver gang. En aktivt medvirkende menighet, frisk sang ikke nettopp preget av gregorianske rytmer, friske rytmeinstrumenter – totalt annerledes enn i Moskva.

Og endelig til den tredje gudstjenesten, i Bergen, i Mariakirken, som var overtatt av Kirkens Bymisjon. Evangeliet ble der forkynt annerledes, med tekster og musikk og endog en liten tangosekvens, som i den sammenhengen det sto ikke virket fremmed men tvert imot fortalte meg at alle grunnleggende kunstneriske ytringsformer i prinsippet burde ha plass innen kirkens rom.

I et litt større perspektiv tror jeg det er viktig å stimulere til å synliggjøre at kristendommen fremdeles er et levende og skapende element i vår tids kunst og kultur. Til å se at skillet ikke uten videre går mellom kirke og bedehus på den ene siden og på den annen side det såkalte verdslige liv. Skillet er snarere vertikalt, mellom kjød, altså det gudfiendtlige vesen, og ånd i det enkelte menneske.

Vi trenger en Gud i verden, en Menneskesønn som kan rykke oss opp, minne oss på håpet som ligger i det å ha en overordnet regnskapsplikt og frelse oss fra oss selv.

For kjærlighet er ikke å finne seg selv, men å rykkes ut av oss selv så vi kan finne hverandre.

Neste lørdag møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.