Dagens Næringsliv satte i går offentlige ord på det som lenge har vært åpenbart: Sørensen styrer i det daglige, Solheim tar reising og pressen. I dagens situasjon tror jeg det er en utmerket arbeidsdeling. Heidi er faglig på topp og ser sammenhengene, og Solheim skal ha ros for at han våger å delegere. Som han selv sier det: «Det er ikke mulig for meg å spille en helt sentral rolle i den internasjonale klimakampen, og samtidig være tilstede i alle store og små saker.»
Uten sammenligning minner dette litt om da tidligere statsminister Odvar Nordli vble varaordfører i Stange, og gammelordføreren forklarte arbeidsdelingen slik: «Der det er varm mat går je, resten tar du.»
DN-artikkelen kom dagen etter at Norge raste ni plasser da den årlige klimaranking Climate Change Performance Index ble offentliggjort. Rapporten ser på både utslippsutvikling og nasjonal og internasjonal klimapolitikk i de 61 landene som vurderes. Utviklingene i klimautslipp er det som veier tyngst, og her får Norge karakteren «svært dårlig». Derimot når det gjelder innsatsen på internasjonale tiltak mot klimautslipp får vi, sammen med Mexico, Storbritannia og Sør-Afrika, særlig ros i rapporten.
Erik Solheim har en høyere stjerne i utlandet enn i Norge. En av grunnene til at han kanskje ikke når så mye frem på hjemmebane i regjeringen som han - og miljøbevegelsen – skulle ønske, er kanskje noe av det som DN skriver: «Solheims overfladiske grep om sakene viser seg i møtet med en svært detaljopplest regjeringssjef. Siden det er Heidi Sørensen som kan sakene, har det hendt at Solheim har kommet til kort overfor Jens Stoltenberg når SV kjemper for sitt syn».
Hadde miljøsakene fått sterkere gjennomslag på hjemmebane dersom Erik Solheim ikke hadde hatt også bistand som en del av sin ministerportefølje, eller dersom Heidi Sørensen var miljøvernminister og Solheim konsentrerte seg om bistand? Antagelig ikke. De ulike utbyggingskreftene er sterke.
Regjeringen Willoch skilte i 1983 ut norsk bistandsvirksomhet fra Utenriksdepartementet og opprettet et eget departement for utviklingshjelp. I 2007 ble dette ført tilbake til DU. Begrunnelsen om å kunne ta nasjonale og internasjonale initiativer som ser utvikling og miljø i sammenheng, var grei nok. Hensikten var å integrere bistanden i den samlede utenrikspolitikken og arbeide for at utviklingsland får kontroll over egne inntekter gjennom programmene.
Det bør likevel være nyttig å få en vurdering av om 2007-grepet har styret den samlede innsats for miljø- og utviklingspolitikk. Kanskje bør det skje i sammenheng med drøfting av en forenklet og mer overordnet departementsstruktur. Tiden burde f.eks. være overmoden for å få et primærnæringsdepartement som omfattet både landbruk og fiske, eller at disse områdene går direkte inn i et utvidet Næringsdepartement, med én statsråd og flere statssekretærer. Og jeg har tidligere skrevet om viktigheten av å få et overordnet vurdering av alle departementers avgjørelser som berører miljø og klima.
Heidi Sørensen forfølger alt som truer det som er verdifullt eller kan gjøre uopprettelig skade for natur og miljø og klima. Hun har gode gener i så måte, hennes onkel Knut Knudsen tok OL-gull (1972) og vant VM (1973) i 4000 m forfølgelsesritt på sykkel. Trolig har han også fortalt henne om viktigheten av både fornybar energi og energieffektivisering i sin idrett. Heidi fører dette bredt videre når det gjelder spørsmålet om hva som skal redde klimaet: «Det aller mest miljøvennlige vi kan gjøre er å satse på energieffektivisering. I spørsmål om hva man skal gjøre for å redde klimaet, er det ti ganger så viktig som alt vi gjør av utbygging. Det er garantert miljøvennlig uansett».
I den viktige kampen Heidi Sørensen står, møter hun så mange sterke motkrefter at hun nok trenger stadig fornybar energi selv også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar