Buen av håp

Julaften.
Ser vi buen av håp fra stjernen på himmelen og til Jesus-barnet i krybben?
Ser vi Gud i de fattige og forfulgte, i mennesker med ulik hudfarge og kulturell bakgrunn? Ser vi en Gud som først og sist er kjærlighet og er å finne overalt hvor det er mennesker til?
Svaret avhenger av mottakerapparatet, av vår vilje til å være stille og lytte og søke.

Fortellingene om hyrdene som fikk englebesøk, Guds sønns fødsel utenfor herberget, og løftene om fred på jorden treffer noe i vår dypeste lengsel, to tusen år etter begivenhetene. I et så langt perspektiv er det svært få ting som overlever og bevarer sin aktualitet.
Og merkelig nok kjennes de gamle juletekstene nye og friske, mens for eksempel politiske problemstillinger eller skikk og bruk virker totalt foreldet etter noen tiår.

Julen tilbyr en inngang til en annen virkelighet. Noe vi kan bli samtidige med. Noe som kan komme til oss og tilby oss sin fred. Og legger vi øret til, vil vi høre at vi på en underlig måte er samtidige med alle generasjoner som har feiret denne høytiden. Vi kan avlese noen av deres håp og lengsler når de hørte englenes budskap som skulle glede alt folket.

Bruker vi anledningen, kan vi nå inn til noe av det som varer, det som klinger fra slekt til slekt og fra sekel til sekel. Det ligger noe befriende i dette at det som virker overveldende viktig og stort akkurat nå - på godt eller vondt - vil få mindre dimensjoner i et langt perspektiv. Å feste blikket på det som varer, gir ro og balanse.

Fremdeles er nyhetsbildet slik at løftet om fred på jorden lyder som et ennå uoppfylt håp. Det kan virke mistrøstig, og mange må gjennomleve forferdelige tilstander. Desto viktigere er det å holde fast på håpet om at det ennå kan bli annerledes, og i sentrum av julens budskap ligger nettopp et slikt håp: at det forunderlige kan møte dem som minst av alt venter det, at den høyeste kan stige ned til de laveste