Karakterbok mest til tidtrøyte

Hva er egentlig en dyktig statsråd? Er politiske kommentatorers karakterbøker over innsatsen i 2011 særlig relevant? Er det mulig å vurdere en statsråds innsats objektivt? Evnen til å være pådriver både innen eget departement, hos stats- og finansminister og i regjeringen som helhet? Kjapphet til å fange opp aktuelle problemstillinger, sluse dem inn i administrasjon og solid saksbehandling før man går ut offentlig med klare og velbegrunnede forslag? Eller er det slik at det er de flyktige øyeblikksreaksjoner og kåte medieutspill som fanger oppmerksomheten?

Er det de store og spektakulære sakene som får oppmerksomheten, mens de mange, mange små som betyr en bedring i forholden for utsatte grupper vanskelig vinner frem på førstesider og tv-skjerm?

Finnes det noe annet grunnlag for vurdering enn det man ser og hører, og hvor godt er dette som bakgrunnsmateriale for egne meninger, for å forstå? Er mediene like interesserte i alle typer saker? Er det kanskje slik at problemstillinger som fornyings- og adminstrasjonsministeren, landbruksministeren og fiskeriministeren steller med lite sexy for journalister?

Hender det at man lar seg fascinere mer av statsråders evne til dyktighet i det politiske spill enn deres handlingsevne på fagfeltet og evne til langsiktig strategisk tenkning?

Slik kunne en dåre fortsette å spørre, og må uansett svar konkludere med at objektive karaktermål for statsråders virke finnes ikke.

Sjefredaktør Arne Strand i Dagsavisen har denne kommentaren: «Fra min tid som statssekretær for statsministeren minnes jeg at regjeringskollegiet ofte var dundrende uenige i medienes terningkast. Det ble hevdet at journalistene ikke hadde forutsetning for å uttale seg fordi de ikke visste hvordan statsrådene jobbet bak lukkede dører. Mitt inntrykk var at de politiske journalistene overraskende ofte traff blink. Statsråder som er anonyme utad, er som regel også lite aktive innad. De beste statsrådene viser seg fram.»

Pål Hellesnes i Klassekampen spør om en tenkelig vurderingsmåte ville være hvor dyktig en politiker er til å få satt sin egen politikk ut i livet, eventuelt til å vinne oppslutning for sin egen politikk: «Problemet med en slik vurdering vil være at politikere som Robert Mugabe, Adolf Hitler og Josef Stalin ubestridelig ville kvalifisere seg til seksere i Yatzy».

Er det vel så mye orden og oppførsel regjeringens karakterer gir uttrykk for, som substans? Alf Skjeseth i Klassekampen har gitt denne vurderingen av prosessen: ”Karakterane blir til gjennom eit skjørt og tilfeldig kompromiss, mellom ei samling av sensorar prega av erfarne analysar, klare meiningar, sterke sympatiar og imponerande inkompetanse …..politikarane må te seg slik at dei blir populære blant journalistane, for dermed å sleppe meir til media – og får gode karaktar frå journalistane”.

Trygve Bratteli sa en gang at noe av det viktigste ved å ha regjeringsmakten er at det gir anledning til å sette dagsorden. Arne Strand har et viktig poeng i dagens mediesamfunn: Statsrådene må bruke den muligheten det gir til å presentere partiets og regjeringens politikk. Når en sak er avgjort internt, er bare halve jobben gjort.

Den som har fulgt den danse serien «Borgen», fra livet rundt den danske nasjonalforsamlingen har – kanskje særlig i del 2 som kommer i NRK til våren – fått en klar innføring begrepet «spinndoktor». Dette er også en profesjon som utøves i norsk politikk. Vi ser stadig flere taleskrivere og informasjonsrådgivere, nye skritt tas i retning av at departementene i noen saker kan oppfattes som en funksjon som PR-byråer og politiske sekretariater for regjeringen.

Terningkast er synsing og underholdning. Noen av oss synes det er morsomt tidtrøyte og lager derfor tabeller og oversikter og sammenfatninger slik jeg gjør nedenfor. Jeg tror ingen lar sitt politiske syn eller stemmegivning forandres av slike lister. Heldigvis. Tabellen nedenfor har også en svakhet i Arne Strand er den som sammen med Stein Kåre Kristiansen har gitt karakterene i TV2, samtidig som han leder Dagsavisens politiske redaksjon.

Karakterer i rekkefølge TV2 – Dagbladet – Aftenposten - Dagsavisen – gj.snitt
Statsminister: Jens Stoltenberg 6 – 6 - 4,4 - 6 = 5,6
Utenriks: Jonas Gahr Støre 4 - 4 – 4,8 - 4 = 4,2
Finans: Sigbjørn Johnsen 5 - 5 – 4,3 - 5 = 4,8
Justis: Grete Faremo 2 – 5 - 3,8 - 4 = 3,7
Barn og likestilling: Audun Lysbakken 3 - 5 – 3,3 - 4 = 3,8
Fornying: Rigmor Aasrud 4 - 4 – 3,3 - 4 = 3,8
Næring: Trond Giske 3 - 4 - 3,6 - 3 = 3,4
Samferdsel: Magnhild Meltveit Kleppa 2 - 4 - 2,9 - 4 = 3,2
Miljø og utvikling: Erik Solheim 3 - 3 - 3,5 - 3 = 3,1
Kultur: Anniken Huitfeldt 2 - 4 - 3,3 - 3 = 3,1
Olje og energi: Ola Borten Moe 4 - 2 - 3,5 - 2 = 2,9
Helse: Anne-Grete Strøm-Erichsen 2 - 3 - 3,1 - 3 = 2,8
Kunnskap: Kristin Halvorsen 3 – 3 - 3,3 - 2 = 2,8
Arbeid: Hanne Bjurstrøm 2 - 3 - 3,2 - 2 = 2,6
Kommunal: Liv Signe Navarsete 3 - 2 - 3,2 - 2 = 2,6
Forskning: Tora Aasland 1 - 3 – 3,1 - 2 = 2,3
Fiske: Lisbeth Berg-Hansen 1 - 1 - 2,9 - 2 = 1,7
Landbruk: Lars Peder Brekk 1 - 1 - 3,2 - 1 = 1,5

I Aftenposten får 12 statsråder bedre karakter enn i juni. Tallene fra Aftenposten er hentet fra gallupundersøkelser, derfor desimalene . Tallene viser noe ulik vurdering av enkelte statsråder, største karaktersprang er 3, 0 (Faremo, men hun har skiftet departement i høst), 2,2 (Brekk) og 2,1 (Aasland). Størst likhet mellom kommentatorene får Erik Solheim (0,5 i differanse mellom høyeste og laveste karakter).

Det mest bemerkelsesverdige er kanskje at der kommentatorene gir Stoltenberg en blank sekser, vil «folket» bare gi ham 4,4, selv med tiden etter 22.juli tatt i betraktning, Det er o,6 opp fra juni, men likevel bak Gahr-Støre og såvidt foran Sigbjørn Johnsen. Trolig er forklaringen at Stoltenberg oppfattes som mer politisk enn disse to, og av en del bedømmes mer ut fra om de liker regjeringens politikk. Totalt sett har statsministeren en klar førsteplass når hver enkelt kommentator teller like sterkt som folket.
Uansett, disse tre utgjør A-laget.

Skillet mellom kommentatorene og folket gjelder først og fremst statsrådene i primærnæringene, et felt kommentatorene er minst interesserte i og har minst kunnskap om.

Et siste spørsmål: Hvor mye egentlig folket om alt som har skjedd i departementene i siste halvår/år? Folket er jevnt over avhengig av det som mediene presenterer som viktig stoff.