mandag 5. desember 2011

«...også for Efterslægten»

«Vi lister oss på oljesand,
for den må vi utnytte,
og har vi noen klimamål,
så kan vi disse flytte … ».


Vi var bare rundt 60 som forrige mandag kveld sang om Oljå, Jens og Helge på Domkirkeplassen i Stavanger. Å demonstyrere mot oljeutvinning og Statoil i Rogaland er omtrent som da jeg i cupfinalen i 1994 hadde fått billett i en Lyn-sektor og heiet på Molde, iført Molde-skjerf (vi vant 3-2).

1962. Rachel Carson, miljøbevegelsens mor, slo alarm om manglende balanse i naturen med «Den tause våren». Hun gikk inn i rommet mellom vitenskap og politikk, og viste tydelig hvordan naturens imperativ måtte settes opp mot den altfor dominerende økonomiens imperativ. Enda mer aktuelt i dag i et land der hensynet til Statoil og inntekter er langt sterkere enn til klimautfordringene.

1972. Den første FN-konferansen om «Menneskets miljø» i Stockholm:
«Vi står ved et veiskille. Vi har valget mellom to veier, og de fortoner seg ganske forskjellige. Den veien vi så lenge har reist på, er bedragersk lett å komme fram på, en jevn autostrada, hvor vi kan kjøre med en fantastisk hastighet - men ved slutten av veien venter katastrofen. Den andre veien er mindre trafikkert, men den byr oss vår siste sjanse, vår eneste sjanse til å komme fram til en verden som kan fortsette å bestå.»

Verden har så langt valgt autostradaen, der det eneste som bremses er en offensiv miljøpolitikk. Eller kanskje landene som allerede opplever ødeleggende oversvømmelser tenker mer på Titanic-kursen (1912), der orkesteret flyttet ut på dekket og spilte helt til båtdekket ble oversvømt.

2011. Durban-konferansen startet mandag. Samtidig kom beskjeden om at konsentrasjonene av drivhusgasser i atmosfæren nærmer seg svært raskt nivåer som vil bety en økning av gjennomsnittstemperaturen på verdensbasis med mellom 2 og 2,4 grader.

«Det har vært en frustrerende høst å drive med miljø», sa en sentral miljøverner til Aftenposten nylig. Finansdepartementet vil bryte med klimaforliket størsteparten av norske klimakutt gjøres i form av kvotekjøp i utlandet. 4 av 10 miljøfaglige råd og innvendinger blir oversett ved tildeling av oljeblokker. Kullgruve skal åpnes på Svalbard. Klimaforskningen nedprioriteres. Alternativ energi tas ikke alvorlig.
Trusselen om klimakatastrofe er gått fra hett tema til glemt gjesp.

Bill Clinton har for lengst kåret seierherren i kampen mellom økonomi på kort sikt og klodens fremtid: «It’s the economy, stupid».

Flere departementer har miljøansvar, men har få operasjonelle klimamål og bruk av virkemidler i egen sektor. Riksrevisjonen kritiserte da også dårlig samsvar mellom ansvar for måloppnåelse og virkemidler, og mangelfullt systemer for mål- og systemoppfølging

1972. Olav Gjærevoll ble vår første miljøvernminister. og mente departementet skulle ha et overordnet ansvar for norsk miljøpolitikk. Slik ble det ikke, men det er enda viktigere i dag. Alle saker med miljømessige konsekvenser trenger en overordnet vurdering. En klimalov kunne forplikte Regjeringen til å gjennomføre den vedtatte politikken innen de tidsfrister som er satt?

Grunnlovens §110b sier at «Enhver har Ret til et milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Productionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsiktig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret også for Efterslægten» .

Kanskje skulle vi begynne å ta realitetene i grunnlovsparagrafen på ordet?
Rachel Carson var glad i Albert Schweitzers ord: «Menneskene har mistet evnen til å forutse og til å hindre at det uforutsette skjer. De vil ende med å ødelegge jorden. Mennesket er en del av naturen, og vår krig mot naturen vil uvegerlig være en krig mot oss selv.»

Det hjelper ikke å ha lovet oldebarna penger til gummistøvler når dekket oversvømmes.
(Kommentar i Klassekampen lørdag 3.12)


Blogglisten

1 kommentar:

  1. Jeg lurer på om regjeringen forsøker å ta for mye ansvar men mangler vilje/evne til å levere. Når oljelobbyen og LO puster på dem driver de avgårde i tilfeldige retninger.

    Ansvaret for å endre klimautslipp må ligge på industrien og forbrukerne. De ma reelle insentiver for å endre oppførsel. Regjererings muligens velmente, måte å ta ansvar på, kupper det fra der det hører hjemme, og slik pulveriseres ansvar slik at ingenting skjer.

    Det finnes etterhvert sterke krefter som ønsker å skape nye arbeidsplasser basert på fornybar energi mer miljøvennlig indsutri, men de har en svært trang fødsel under dagens vilkår og en "ansvarsfull" regjering.

    SvarSlett