torsdag 15. desember 2011

Nødvendig avissamarbeid

«Vi gir ikke ut avis for å tjene penger, men vi må tjene penger for å kunne gi ut en god avis». Dette mottoet for virksomheten ble jeg møtt med da jeg begynte som sjefredaktør i Stavanger Aftenblad i 1983. Og slik fungerte mange norske aviser.
Det er lenge siden.
I en ideell medieverden burde det stadig være slik.

De siste 10-15 årene har det skjedd nesten dramatiske og fundamentale endringer i det norske mediemarkedet. I publiseringsteknologi, brukeradferd og annonsering . Aviser er blitt mediehus, mediehusene er blitt kjeder. Konsentrasjon, rasjonalisering, samarbeid og felles løsninger har vært papiravisens svar på utfordringene.

Situasjonen anno 2011 vil ikke fryses, vi ser utviklingen, men vi bare gjette om hvor den vil føre oss hen. Avisopplagene går nedover, og andelen av reklame på nett er økende, men enn så lenge finansieres nesten alle mediehusenes nettsatsninger av papiravisene. I en situasjon der publikum er blitt vant til å hente nyheter gratis på nettet - noe som ikke har styrket papiravisene - er det ikke lett å finne inntektsgivende betalingsordninger.

A-pressen (tidligere Norsk Arbeiderpresse) kjøper nå en annen av de tre store, Edda Media, fra britiske Mecom for 1,725 milliarder kroner.
Eierskifte og aviskonsentrasjon - fører det til at avisene på en enda bedre måte kan fungere som lim og lupe i lokalsamfunnene?
Blir det en bedre økonomihåndtering, slik at det blir enda bedre arbeidsrom for den journalistikken som avslører maktmisbruk, korrupsjon, juks, skjulte agendaer, manglende offentlighet og alle de andre forhold som det er viktig å avdekke og rette på?
Vil et konsern bygget på det beste fra hver av dagens to organisasjoner, kunne gi større utviklings- og innovasjonskraft?
Vil det tresifrede antall millionene som kan spares administrativt/økonomisk brukes til å styrke og videreutvikle de redaksjonelle miljøene?

Jeg håper at svarene blir Ja, Ja, Ja og Ja - med den tilføyelse at når man har kompenserer for annonsetap er det dessverre neppe mye igjen av gevinstene.

Medietilsynet har i et brev til A-pressen varslet at de vurderer å forby oppkjøp. Så lenge man både har et slikt tilsyn og en lov, er reaksjonen forståelig. Det annonserte oppkjøpet kolliderer med nåværende eierskapslov,der det fastslås at man ikke kan eie mer enn 60 pst av opplaget i en region. A-pressen blir helt dominerende på begge sider av Oslofjorden. I Østviken gi A-pressen ca. 93 st av opplaget,i Vestviken er tallet ca. 83 pst A-pressen må selge ut aviser med 100.000 i opplag for å være innenfor lovens rammer.
Salget bryter også med kravet om at et selskap som kontrollerer mer enn 10 pst av det totale avisopplag ikke kan fusjonere med et annet selskap som også eier mer enn 10 pst av det samlede avisopplag.

Mange aviser er blitt mediehus med ulike publiseringsplattformer. Teknisk utvikling krever på en helt annen måte enn tidligere store ressurser og fellesløsninger. I dagens medieøkonomiske situasjon ser jeg ikke noe annet alternativ for å sikre både lokalavisenes demokratiske funksjon enn maksimalt teknisk-økonomisk samarbeid.Det kan bare skje i store enheter. Men da blir det desto viktigere at redaksjonell frihet og regional selvstendighet nedfelles i den publisistiske plattformen - og at dette blir mer enn fagre ord når konsernstyrene har det tyngste ord ved ansettelse av ansvarlig redaktør. Det vil også være svært uheldig hvis det ikke er en med stor faglig innsikt som velges til redaksjonell sjef

Ideologiske særtrekk er i de siste 40 årene langt på vei visket ut, avisene er ikke lenger propagandaorgan for ett partipolitisk syn. Ulike synspunkter får god plass.

Nyhetskonkurranse virker også skjerpende. For Stavanger Aftenblad er det en utfordring at Rogalands Avis konkurrerer godt på Stavanger-nyheter. Bergensavisen stimulerer Bergens Tidende. Men begge de relativt små avisene kjemper en heroisk overlevelseskamp der sjansene synker for hvert år. Det er gode grunner til å ønske dem lykke til, men selv en statsstøtte på omlag 1300 kroner pr. abonnent synes ikke å være nok.

Avismangfoldet er blitt mindre Haugesund, Drammen, Kristiansand, Trondheim, Larvik, Kristiansund, Molde og Ålesund er eksempler på byer som i de siste 20-30 årene av forrige århundre mistet en stemme. I Bodø og Lillehammer har vi fått sammenslåinger. Har alt dette ført til at nr.1-avisen har fått større redaksjonelle ressurser og blitt enda nyttigere, eller betyr det bare bedre pusterom?

Det aktuelle oppkjøpet innebærer at de to avisene i Fredrikstad og i Skien vil ha samme eier. Varden (Edda) og Telemarkavisa (A-pressen) har brukt endel penger på innbyrdes konkurranse, og ingen av dem har særlig store overskudd. A-pressen sier at den satser på å beholde begge fortsette? På ikke altfor lang sikt må det ubehagelige spørsmålet stilles: Er det bedre for lokalsamfunnet med én avis som har økonomiske muskler til å være en sterk redaksjonell kraft? De to tilsynene vil nok svare nei, men realitene kan komme til å tvinge frem andre løsninger.

I norsk medieverden er det et stort problem at det er så få langsiktige eiere. Egentlig er det bare Schibsted (Tinius-stiftelsen) og LO som stiller i den klassen, Telenor er jeg langt mer usikker på. LO har så langt jeg kjenner til aldri blandet seg inn i den redaksjonelle driften, og Schibsted har vært en stabil eier.

I tillegg til de inntil nå "tre store" kjedene, har vi Trondheims-baserte Polaris Media, med Adresseavisen som nav. Den henter neppe noen synergieffekt av betydning fra dagens konstruksjon, og eiersituasjonen er høyst uavklar. Rent journalistisk er det en fryd å se hvordan Adresseavisen gjennom sine reportasjer nærmest tukter konsernets administrative ledelse, men for Polaris er det en dårlig situasjon. Det hadde det vært konstruktivt med en sterk Trondheims-basert aktør, særlig dersom Edda faller ut, men i dag virker en slik løsning lite sannsynlig. Dessverre.

Hvordan gjøre de mellomstore lokalavisene så robuste at de kan stå imot et økende økonomisk trykk? Jeg har måttet slåss med mine tradisjonelle ryggmargsreflekser, med holdninger opparbeidet i en helt annen situasjon. Og jeg har tvilt meg frem til at dersom lokaldemokratiet skal fungere og helst styrkes, er det nødvendig med robuste aviskonstruksjoner som tar ut alt som er mulig i trykkerisamarbeid og administrative funksjoner for å bevare sterke redaksjonelle miljøer.

LO skal ha ros for at de har sett dette, selv om de forståelig og isolert nok har møtt kritikk fra de medlemmer som blir berørt. LO har sett realitetene i øynene, i motsetning til sine kolleger i Sverige og Danmark. .

Følelser, nostalgi og realiteter slåss i dette spørsmålet. Om jeg har (blitt tvunget til av realitetene, slik jeg oppfatter dem) å endre på noen synspunkter fra forrige århundres mye, mye enklere rammebetingelser, holder jeg likevel fast på en grunnholdning: Det viktigste er ikke hvem som eier, men hvordan.

I dagens medie-Norge tror jeg derfor at kjøpet at Edda er fornuftig for samfunnet, fordi avisene i alle fall inntil nå har en helt annen funksjon enn nettet i meningsbrytning og kvalitetsjournalistikk. Erfaringene med Mecom burde ikke friste til å få mer utenlandsk medieeierskap i Norge.

Eierskapslovgivningen er 15 år, og departementet har nå satt i gang arbeid med tanke på en ny lov i 2013. Dette bør fortsette, samtidig som spørsmålet om man egentlig trenger en eierskapslov når vi har Konkurransetilsynet, må drøftes inngående.

Jeg ser og skjønner alle reelle reaksjoner på inntrykket av at «noen har snakket sammen» og at det finnes bekvemmelige snarveier for slektninger. Men den beleilige tid er ikke alltid der når man trenger den. Forhåpentlig er det ikke slik at "du aldri bliver gift, om det i dag ei skjer", så det kan være klokt å vente på et - forhåpentlig raskt - lovarbeid. Der er det etter min oppfatning ikke prosenter som er viktigst, men å skape rammebetingelser slik at at avisenes tyngde i det nasjonale annonsemarkedet styrkes, at de gir grunnlag for sterke mediebedrifter som kan spiller den viktige rollen på den offentlighets- og samfunnscenen som norsk demokrati trenger.

I dag er tror jeg avis-Norge er fanget i av slags Catch22-situasjon, der bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer er et produkt av en fornuftig tankeprosess.

***

Her følger noen av reaksjonene i forbindelse med A-pressens kjøp av Edda Medier:

LOs store eierandel i A-pressen (48,6 pst) er i ferd med å gjøre LO-leder Roar Flåthen til Norges svar på Robert Murdoch.
Yngve Brox, H-leder i Trondheim

Roar Flåthen blir Norges Berlusconi.
Finansavisen

Vi mener sammenslåing mellom A-pressen og Edda Media vil sikre lokalavisenes utvikling og posisjon ytterligere. Dette vil også styrke den demokratiske debatten i vårt samfunn. Som eier i A-pressen har vi også vært en garantist for at gode publisistiske verdier blir videreført.
Roar Flåthen, LO-leder

Det vil styrke mediehusene i Edda å bli en del av en større norsk enhet. Ved å selge Edda Media har Mecom bidratt til en utvikling vi tror vil trygge Eddas aviser og nettsteder i et langsiktig perspektiv.
Karl Gunnar Opdahl, konsernsjef Edda

Ytringsfrihet, redaksjonell uavhengighet og kulturelt mangfold er grunnverdier som har preget begge konsernene så langt, og de vil vi selvsagt videreføre. Bare på den måten kan vi ivareta publikums forventninger til en fri og kritisk presse, og bare på den måten kan vi fylle vår rolle og utføre vårt viktige samfunnsoppdrag, Vi har ikke kjøpt Eddas mediehus for å endre dem politisk.
Thor Gjermund Eriksen, sjef A-pressen

Det kan ikke være sånn at LO gjennom sin innflytelse i regjeringsapparatet kan få til særordninger, mens andre må underkaste seg en begrenset lovgivning.
Olemic Thommesen, stortingsrepr. H

Noe vil nok skje når LO- og Ap-pampene tar plass i styrerommene.
Harry B.A. Strand, Adresseavisen

Det store spørsmålet er om fagbevegelsen og et politisk miljø skal få dominere holdningene i norske lokalaviser. Det er ikke redaktøren og dennes personlige integritet det er tvil om – tvert imot står norske redaktører fjellstøtt. Spørsmålet er hvem som velger ut og ansetter denne personen.
Jon Kristiansen adm. dir. i Gudbrandsdølen Dagningen

Tanken om et duopol i det norske mediemarkedet skremmer meg. Vi må ha regler som gjør at det blir plass til mer enn to store aktører. At det er A-pressen som er aktør, gjør det lettere for Ap å argumentere internt for en lemping av reglene.
Yngve Brox, H, Trondheim

Hva som er særskilt påfallende, ikke minst sett med Schibsted-øyne, er hvordan en foreldet lov ble håndhevet strengt så lenge det gjaldt å holde ekspansjon fra Schibsted i sjakk, mens arbeidet for å lempe på loven nå synes skreddersydd for A-pressen når det er den som overskrider eierskapsreglene.
Ulf Andenæs, Aftenposten


Det var eierne av Edda, britiske Mecom, som ville selge Edda nå. For oss hadde det vært veldig fint om det ikke skjedde akkurat nå, men det er det altså selgeren som bestemmer tidspunktet for.
Thor Gjermund Eriksen, sjef for A-pressen

Den fremtidige loven må være en garanti for at man ikke har færre nasjonale storeiere enn tre.
Norsk Journalistlag

Eiere kommer og går, men Fredriksstad Blad består.
Erling Omvik, redaktør

Noen har fått det for seg at dagens eierskapslov er «gammeldags» fordi den ikke inkluderer de digitale mediene. Mye tyder på at dette er stråmannsargumentasjon. Klassekampen

Hva i alle dager skal LO med 36 delvis lett høyrevridde Edda-aviser i A-pressen, sosialdemokratisere dem? Nei da, ideologiene er lagt på hylla i mediene verden.
Magne Lerø, Vårt Land

A-pressen er en profesjonell medieeier som har som fundament at det er den lokale redaktøreren som bestemmer den redaksjonelle linjen.
Thor Gjermund Eriksen

Det blir mer på bunnlinja, men mediemangfoldet er en saga blott.
Ulf Morten Davidsen, NRK Østfold

Så lenge LO er hovedaksjonær i A-pressen og LO har sine tette bånd til Arbeiderpartiet, får vi nok til neste år en ny lov som gjør oppkjøpet lovlig. Det er slik det ordner seg i Norge.
Trygve Hegnar

Da A-pressen skulle ha ny sjef, reiste statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre hjem til daværende styreformann, Knut Brundtland, for å få på plass sin kandidat. Det var Jan Erik Larsen, daværende redaktør i Tidens Krav i Kristiansund. Han står Stoltenberg nær og har vært hans statssekretær.
Harry B.A. Strand

Medielandskapet trenger flere aktører som kan se hverandre i kortene og bidra til konkurranse.
Marit Arnstad, tidl. statsråd, styremedlem i Polaris Media
Er nettverket av rødgrønne politikere og A-pressens mediepolitikere blitt så tett sammenvevet at det A-pressen og LO ønsker blir lov? Og er det slik vi synes at vårt samfunn skal fungere? Et samfunn der vi lærer at loven er lik for alle, men der noen åpenbart mener de er likere enn andre?
Marianne Henriksen, redaktør, Vestfold Blad



Blogglisten

2 kommentarer:

  1. Underlig. En så lang og tilsynelatende grundig bloggpost om A-pressens overtagelse av Edda, men ingen problematisering av det mest alvorlige ved transaskjonen: økt eierkonsentrasjon. Hvis oppkjøpet gjennomføres, er det duket for to store eiere i norsk presse. Antagelig er det nå bare et spørsmål om tid før Schibsted spiser Polaris. Dette reiser en rekke ubehagelige spørsmål.

    News of the World-skandalen har, blant annet, vist oss konsekvensene ved for stor eierkonsentrasjon i pressen.

    SvarSlett
  2. Jeg er i utgangspunktet helt enig i at eierkonsentrasjon fortjener diskusjon og oppmerksomhet, selv om hverken Italia eller Storbritannia har vår pressetradisjon og kan sammenlignes. FOg ja, jeg hadde absolutt gjerne sett flere kjeder og større konkurranse. Men hvem? Hadde det vært bedre om Edda ble solgt til et nytt eierskap i utlandet? Og hvem har store nok økonomiske muskler i Norge? Min store frykt på noen års sikt er - som jeg forsøker å skrive - så svekkede (mellomstore) aviser og den demokratiske funksjonen degenererer og vi får lokalaviser av den type vi f.eks.kan se i Frankrike. Kan eierkonsentrasjon sikre oss dagens eller bedre aviser, holder jeg meg for den idelle nesen og lever med det.Så får en kritisk offentlighet være årvåken og sørge fo at det blir ubehagelige publikumsreaksjon dersom makt misbrukes.
    Det er litt som når bedehusfolket konfronteres med Jesus som gjorde vann til vin: me veid det, men me liga det ikkje.

    SvarSlett