Jeg ble minnet om dette da NRK2 i går kveld kjørte det fjerde programmet i serien "Overeksponert" . Her ble det med all tydelighet vist ikke bare medienes, men også politikernes kappløp om å komme først og score billige poenger, og fagfolks og kollegers utnyttelse av anklagene til å fremme egen karriere i stedet for å komme til bunns i saken. Som en av de legefaglige har uttrykt det «Eg var ein nyttig idiot».
En honnør til tidligere stortingsrepresentant Olav G. Ballo som erkjente at han hadde uttalt seg på sviktende grunnlag, og klart og tydelig ba om unnskyldning. Et eksempel for andre aktører i saken, som etter at fakta ble kjent og alvorlige anklager tilbakevist, har forholdt seg meget tause.
Da støvet hadde lagt seg over jaktterrenget, viste det seg at det var Anne Alvik som hadde rett. Kritikerne havnet i skammekroken, men det har ikke så mange fått med seg. Media er ofte sørgelig sparsomme i slike sammenhenger.
Det er ellers et paradoks at daværende helseminister Tore Tønne, som deltok i den ukritiske behandlingen av sin helsedirektør, et par år senere selv fikk oppleve hvordan det var å være reven som ble forfulgt av jakthunder og jegere.
Høyesterettsadvokat Bjørn Dalan har i påpekt at i flokken av opphøyde jegere som jakthundene lokker med, finnes det som regel personer som neppe vil bestå en jaktprøve: ”Gruppen kan bestå av politiske motstandere, konkurrenter, misunnelige personer som mener at reven er overvurdert, personer som har markeringsbehov og gjerne vil styrke sin tvilsomme kjendisposisjon. Det finnes også mennesker som elsker å mobbe for å få redusert personer som har større tillit og anerkjennelse enn hva de selv forgjeves har prøvd å oppnå. Sladder blir ofte en slem følge”.
Aftenposten fikk en pris for kritisk og undersøkende journalistikk, den blant ettertraktede SKUP-prisen. I ettertid vil ikke denne tildelingen gå inn i historien over journalistiske bragder.
Bjørn Dalan stilte det spørsmål som er stilt i mange andre sammenhenger: Hvordan skal pressen unngå selv å gjøre urett? Hans oppskrift har stadig gyldighet: Det vil kanskje hjelpe om pressen nøyer seg med å være vaktbikkje og unngår å være aktor eller inkvisitor. Aktoratet tilligger politi og påtalemakt. En sterk tilbakeholdenhet må kreves i saker hvor det kan antas å foreligge lovbrudd og straffansvar.
Vær Varsom-plakaten sier i pkt. 4.5: ”Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom”.
Ikke all reportasje er rettsreportasje, ikke alltid foreligger det anmeldelser. Men prinsippet burde være like gyldig i enhver sammenheng.
Når pressen griper fatt i kritikkverdige forhold - og det skal den selvfølgelig gjøre - skapes ofte problemer mellom presse og publikum. Utenfra vil mediekjøret fort bli oppfattet som nådeløst og hensynsløst. Bare idioter og moralske blindgjengere kan være i tvil om hvilken enorm belastning det såkalte mediekjøret representerer. Og det er spesielt problematisk hvis pressen går ut med bastante konklusjoner på et altfor tidlig tidspunkt, med konklusjoner og vurderinger som i ettertid viser seg ikke å holde.
Det er slett ikke slik at ”alt var bedre før”. Pressen er blitt langt, langt flinkere til å stille kritiske spørsmål, avdekke feilgrep og systemfeil osv. Men samtidig opplever vi også i noen tilfeller at vakthundene kan ramle ned eller i eller komme farlig nær grøftene med merkelappen ”aktor” og "dommer”.
I grøftekantene ligger det også atskillige som har fått sin livsskjebne beseglet av udugelige journalister, sensasjonslyste aviser eller rett og slett ved at et offer for kritikk har oppleve det samlede mediepresset som umenneskelig stort, selv om den enkelte avisen eller nyhetsredaksjonen isolert sett har hatt en rimelig dekning av saken. Men i denne saken hadde noen åpenbart ikke det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar