Gjør vi det, trenger vi helter som Roald Amundsen? Ja – og nei.
Wikipedia gir denne heltedefinisjoner: «Helt er et begrep som beskriver en beundringsverdig person som har utført en stordåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofring, det vil si heltemot, for et større gode.»
Første halvpart av denne beskrivelsen passer svært godt på Amundsen. Han var en stor polfarer, han hadde mot, styrke, besluttsomhet og gjennomføringsevne som få. Hans innsats i de polare strøk har styrket Norge i utlandet. Og det skulle gå 45 år før nestemann satte sin fot på Sydpolen.
Og hvem vet - kanskje var Amundsen den første som nådde Nordpolen også. De tre ekspedisjonene (Robert Peary og Frances Cook til fots, Robert Byrd i fly) som tidligere hevdet å ha nådd polpunktet, er alle omdiskutert. Med Roald Amundsen som leder og 16 manns besetning fløy i mai 1926 luftskipet «Norge» fra Ny-Ålesund over den geografiske nordpol og landet i Alaska.
Sikkert er det i alle fall at Amundsen og rormann Oscar Wisting, fra Larvik, var de to første i verden som nådde begge polpunktene. (I kriminalromanene til Jørn Lier Horst forekommer politietterforsker William Wisting, en oppdiktet etterkommer av Oscar).
Men leksikonet skriver også at «fortellinger om helter kan tjene som moralske eksempler, som en kulturs etiske kode, spesielt for de unge». Roald Amundsen er etter mitt syn intet moralsk eksempel.
Naturlig nok ble nasjonen i 1912 ”fylt med stolthet” over at det norske flagget ble plantet på Sydpolen. Men det vi har fått vite senere, gjør at jeg karakteriserer Amundsens behandling av Hjalmar Johansen under ekspedisjonen en skamplett i norsk polarhistorie.
Hvem er Hjalmar Johansen?
I 1893 blir han med på Fridtjof Nansens ”Fram”-ekspedisjon mot Nordpolen. Båten fryser fast. Nansen og Johansen går på ski og med hundespann mot polen, men når bare 86.14 grader, lenger nord enn noen har vært tidligere.
En meget strabasiøs tilbaketur tar halvannet år, og de må overvintre på Franz Josef Land. Nansen har ryggproblemer i flere uker. Da må Johansen ta utstyret hans i tillegg til sitt eget, hjelper innimellom helten til å gå. Han gir Nansen sine egne tørre ytterbukser da Nansen har svømt etter to kajakker i isvannet. Han blir lenge gående og fryse mens Nansen får soveposen.
Mange mener han reddet Nansens liv og ekspedisjonens ære.
Det er under den 462 dager lange overvintringen på Franz Josef Land at Nansen og Hjalmar Johansen deler sovepose fordi det er så kaldt. Og det er her Nansen julaften foreslår at de skal være dus. Til dette skal Johansen svart: "Det må jeg få lov til å tenke over”. Senere skriver han: “På nyttårsaften ble Nansen og jeg dus”. Det er også her Johansen overfalles av en isbjørn. Mens Nansen kaver for å få tak i geværet hører han Johansens ganske rolig si “Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.” Nansen hiver seg rundt og skyter fra sittende stilling. Bjørnen faller død om.
Det er Nansen som får ære når de kommer hjem. Store folkemasser jubler. Kong Oscar II sier begeistret : “Leif Ericson, Vasco di Gama, Kolombus, Cook, Stanley, Nordenskiøld og nu Fridtjof Nansen.”
Nansen ble verdenskjent og den store nasjonalhelten. Johansen ble kaptein i Nord-Norge, men fikk aldri stillinger han søkte på i Sør-Norge fordi mange offiserskolleger var misunnelige. Han hadde et vanskelig liv, ogv fikk flere ganger hjelp av Nansen. I 1910 stilte f.eks. Nansen som et krav til Roald Amundsen at dersom han vil låne ”Fram” til en ekspedisjon, måtte Johansen få være med.
Så til Sydpol-ekspedisjonen.
Johansen advarer mot å starte sørover fra "Framheim" for tidlig, men i redsel for å bli slått av Scott vil ikke Amundsen høre. Men hundene stuper i 60 graders kulde, flere av mennene pådrar seg frostskader. Amundsen etterlater flere av dem, hver mann må klare seg selv tilbake til leiren. Johansen venter på den verst utsatte, Kristian Prestrud, og redder ham fra å fryse ihjel. De to vakler i hus åtte timer etter lederen.
Amundsen: Hvorfor somlet dere?
Johansen: Du sviktet og handlet i panikk!
Amundsen tåler ikke dette, og tar Johansen ut av gruppen som er bestemt for turen til Sydpolen.
Kanskje er Amundsen redd for at hendelsene skal bli kjent i Norge. Han finner i alle fall en grunn til å stopper Amundsen Johansens hyre, og setter han i land da Fram kommer til Hobart på Tasmania. Amundsen utstyrer ham med en minimal reisekasse, og sørger for at ingen skal intervjue ham når han kommer hjem.
I 1913 begår Hjalmar Johansen selvmord.
Når dette er sagt: Det blir en stor norsk markering onsdag. Den kan vi trygt koste på oss. Norsk polarhistorie rommer mange bragder. «Vi viste veien polarstrøkene».
Samtidig kan vi ta med oss Per Anders Madsens kommentar i Aftenposten i dag: «Det er ikke helt enkelt å overbevise verden om at norsk nasjonal identitet anno 2011 er knyttet til helt andre ting enn det gamle, velkjente, så tett knyttet til naturvilkår, vinteridrett og polare bragder».
Amundsen var en sammensatt type, og det den ekstreme ærgjerrigheten som preget ham var nok en forutsetning for suksess og samtidig en forklaring på hans overdrevne reaksjon på det han oppfattet som oppsetsighet.
SvarSlettNår det gjelder tilfellet Johansen, så kan en ikke skylde på Amundsen alene. Også Nansen spiller en rolle. Han stilte vel nærmest som vilkår for lånet av Fram at Johansen skulle få være med - mest for å bøte på sin egen dårlige samvittighet ift. Johansen og den skjebnen han led etter hjemkomsten fra ferden mot Nordpolen.
Han burde ha forutsett at dette ikke ville være helt ukomplisert for Amundsen - som jo i alt annet ønsket absolutt kontroll over alle detaljer ved planleggingen av ekspedisjonene sine, og som la kanskje størst vekt på utvelgelsen av sine mannskaper..