Anonyme nettinnlegg

Jeg skrev noen dager siden en blogg: Skjerpet nettdebatt.

Til nå har jeg fått fått 35 kommentarer. Noen av dem til ettertanke, særlig når det gjelder anonyme innlegg. Jeg holder fast på at innlegg som inneholder sterke personangrep, må skrives under fullt navn,. Men jeg ser også at det er en del gode grunner for anonyme innlegg, og jeg viser her til noen av begrunnelsene som går på dette temaet.

Jo-Erlend Schinstad: Når majoriteten av kommentarene er av typen "kommunist-jens er en skap-islamist", så er ikke det noen debatt. Om man kutter ut de kommentarfeltene, er det ingen samfunnsdebatt som rammes.
Det vi trenger, er skikkelig debattsteder. Og debatter kan gjerne være anonyme. Det finnes bedre måter å holde ting seriøst på enn å forby anonymitet. Jeg debatterer ofte anonymt, ikke fordi jeg ikke står for meningene mine, men fordi folk har lett for å bli forutinntatte. Nei, man bør kunne signere med hva man vil, men man må sørge for at en person ikke kan operere med flere kontoer. Kanskje man kan lære av StackExchange, men legge til en begrensning på hvor ofte man kan publisere et innlegg. Det finnes det løsninger for. Eller kanskje man måtte vente fem minutter fra man klikket "lagre" til man kunne klikke "publiser". Da tipper jeg at mange av disse "debattantene" ville miste tålmodigheten og finne på noe annet isteden.

Jan: Vi trenger langt mer av: Oppslagstavler på nettet som er nettopp kun det: Et sted der hver enkelt, anonymt eller ei, kan henge opp sine ytringer og selv være ansvarlig. Det MÅ være mulig i et intelligent, moderne samfunn å sette opp en ytringskanal uten at man skal ha redaksjonelt ansvar eller på annen måte være pliktig å drive sensur eller annen kvalitetssikring. En del av begrepet ytringsfrihet er av vi trenger kanaler der folk kan si hva de vil - inntil de bryter norsk lov.

Anonym (1): Hvis vi ønsker ett brukernavn,ja gjerne anonym også,skal vi rettmessig lov til dette.Det kan være mange ulike årsaker til vårt ulike brukernavn,eksempel,hensynet til familie,venner osv

Hans Skattør: Vi har da for svarte ytringsfrihet her i landet. Når vi har det må vi godta at ting blir sagt som vi ikke er enige i, blir kvalm av å føler avsky av. Kan ikke bare ha barnetv snakk i den offentlige debatten. Krever mere guts å bruke sitt eget navn i offentlig debatt da enn å gjemme seg bak ett anonymt nick.

Insomnia: Har bare en ting å si: Ytringsfrihet, ytringsfrihet, ytringsfrihet.

Brian: Det være en stor belastning for jenter med Anorexia å kreve at de skal måtte bruke fullt navn i en politisk debatt om ressursbruk til behandling av spiseforstyrrelser, liksom det neppe er en god idé å kreve fullt navn i en debatt om symptomer på Klamydia. Bruk av fullt navn er i praksis er en form for hersketeknikk mot samfunnets svakeste.

Anonym (2): Er mer for at man skal kunne si akkuratt hva man vil 100% anonymt ,hvor alt blir publisert uansett hva. (Selv om det er Tore W. Tvedt aka Woina Guerrilla).

Anonym (3): Når det blir skamfullt å mene noe annerledes en majoriteten beveger vi oss inn i et uønsket terreng. Demokrati er i grunn bare et flertallstyranni... i Norge mer oligarki. Hersketeknikk.

Halgeir Kjønås Rennehvammen: På 80-tallet og tidlig 90-tall før internettet hadde sin utbredelse hadde vi noe som heter BBS'er (Bulletin Board Systems). Dette var nettsteder man ringte opp med modem som gjør akkurat det samme som dagens internett gjør. Man kunne lese nyheter, diskutere, chatte, laste opp og ned filer. Sjefen for hvert nettsted var en SysOp og var ansvarlig for alt nettstedet publiserte. I tillegg var det utnevnt en SigOp for hvert eneste debattforum som modererte og holdt kvaliteten oppe på debatten.

Anonym (4): Jeg trodde alle var eninge om at vi ikke skulle reagere slik USA gjorde etter 11/9 - men tvert imot møte galskapen med "mer frihet - mer demokrati". Hvordan kan det da ha seg at til og med regjeringsmedlemmer nå går ut og agiterer for å stramme inn - nettopp på den åpne debatten på nettet ? De taler med to tunger - minst.

Anonym (5): Debatter kan kveles effektivt og etter som overrvåkningssamfunnet vokser blir fler og fler enige, andres meninger blir da satt under lupen og mistenkligjøres.

Anonym (6): Jeg har selv ytret meg i saker hvor jeg innlysende har ytret meg emosjonelt og feil, men med min anonymitet har jeg sluppet stempel som både dum og politisk farget.

Anonym (7): Den muligheten for ytringer ønsker jeg fortsatt tilgang til, i anonymitetens og demokratiets navn. Ved krav om tilkjennegivelse fjerner en ikke bare de yterligående og radikale fra forumene, men også oss moderate som ønsker å gi disse et tilsvar.

Anonym (8): Avvikende meninger må alltid få mulighet til å komme frem i lyset. Dersom disse meningene er "usunne", vil de kunne argumenteres i senk av oppegående mennesker.. Om disse argumentene fremføres av personer som ønsker å være anonyme er uten betydning.

Veronica: Vi er naive hvis vi tror at meninger kan ties ihjel ved å inskrenke ytringsfriheten og sensurere folks meninger.

Bob Njål: Å slutte å selje wow eller sensurere nettdebattar fører neppe til mindre terror, men heller til mindre fridom og ytringsfriheit. Når vi mister denne fridomen trur eg langt fleire vil gjere valdelege handlingar mot regimet enn no.

Anonym (9): Jeg svarer, skriver kommentarer til tider og kan gjerne gjøre det under fullt navn, men setter pris på å kunne bruke initialer.

Anonym (10): Tullete å kvele anonym debatt, jeg tror det er nettopp muligheten til det som gjør at man setter ord på visse tabu, og at folk får lette på trykket. Mye bedre det vel, enn at de med tabu oppfatninger går under bakken og bare snakker med hverandre.

Alex: Om fullt navn blir "påbudt" kan det også kvele debatten. Man må værhttp://www.blogger.com/img/blank.gife mer forsiktig med hva man sier, da ens meninger ikke er politisk korrekte og kan føre til stigmatisering. Det er viktigere å få frem nyansene i debattene istedet for å si at "alle disse meningene er det bare ufyselige mennesker som har, så da skal vi halshugge alle med slike meninger!".

Debattansvarlig i Aftenposten skriver dette:

En svært opplysende kommentar om ulike sider ved nettdebatten, den beste jeg har sett, ligger på professor Olav Torvunds blogg:

Fra 29.07.1030 til 22.07.2011

En nesten tusenårig norsk tradisjon – en terroraksjon med bakgrunn i motvilje og redsel for multikulturell påvirkning – forslag om multireligiøs senter og motaksjon fra krefter noen nokså upresist vil kalle kristenfundamentaliske.

Det er 29.juli og Norge opplever spennet fra markeringen av Olav den helliges dødsdag i 1030, Olsokfeiring gjennom århundrene frem til 22.07 2011. Den mindre og mindre påaktede fortellingen om helgenkongen har klare forbindelseslinjer til en uhyggelig konkretisering det onde, av dødens terror.

En aksjon i Trøndelag fikk brått stor oppmerksomhet. Biskop Gunnar Stålsetts forslo å opprette et senter for multireligiøs dialog om felles verdier nettopp på Stiklestad. Et samlingssted for verdensorganisasjonen "Religioner for fred".
Dette skapte reaksjoner. De ble støttet opp av et opprop offentliggjort på nettstedet document.no, der det ble oppfordret til å hegne om Stiklestad som et kristent minnesmerke, og tatt avstand fra det som ble kalt misbruk av dialog for å introdusere «fremmede religioner.

Mange av argumentene i oppropet har fellestrekk med kristenfundamentalistiske synspunkter Anders Behring Breivik har fremmet på det samme nettstedet. Stiklestad-aksjonistene fikk kraftig kritikk fra mange hold da de tidligere gikk ut og sa at de ikke kom til å avlyse aksjonen etter terroraksjonene sist fredag. Heldigvis kom de til fornuft, «Aksjon Stiklestad» ville blitt oppfattet som en hån mot de som døde på Utøya.

I Norge kommer vi fra en tradisjon hvor den ene religion eller det ene trossystem skulle deles av alle og var en usvikelig del av den nasjonale identiteten, både for nasjonen som helhet og for den enkelte. Enhetskulturen møter mangfoldet. En 1000årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av.

Formelt og i del kristenfolks bevissthet består på sett og vis denne kristne enhetskulturen fremdeles, men i har praksis opphørt å eksistere. Den har til dels smuldret opp innenfra, og den har vært under angrep både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.

Norske kirkeledere har i løpet de senere årene – og ikke bare av det mer aktive kristenfolket men også på mer folkekirkelig basis - blitt beskyldt for naivitet og ”lefling” med islam og muslimer. Noen tar til orde for å fremheve de uforsonlige sider av islam, særlig sammenblandingen av religion og politikk på en måte vi i Vesten og ut fra en kristen/protestantisk forståelse ikke har lett for å forstå eller akseptere. Retorikken som benyttes er den samme som den gang muslimer var ”der ute” og vi var ”her hjemme”.

Men den største utfordringen i dag er ikke å konfrontere islam i Vesten, men å skape et samtaleklima som fremmer forståelse og gjensidig respekt på alle steder hvor mennesker med ulik tro møtes: i nabolag, på skoler og arbeidsplasser. Da er det like viktig å understreke det vi har felles som det som splitter. I et samtaleklima der alle kjenner seg trygge og respektert, vil det også være mulig å snakke om de tingene som vi finner problematisk ved andre religioners praksis, akkurat som vi selv må tørre å bli utfordret.

Vi må ikke overlate til de mest ekstreme å ta opp kritiske spørsmål i religionsmøtet. Dialogviljen handler ikke om naivitet, men om et ønske og et behov for å skape et samfunn her i Norge med vilkår for samtale og dialog om spørsmål knyttet til religion og samfunn.

Vi må aldri bli fanget av retorikken om at det vi nå opplever er sivilisasjoner som støter sammen. Kristne så vel som muslimer farges av de samfunn de er en del av. Det finnes ikke en muslimsk og en kristen verden, bildet er mye mer nyansert enn som så.

Også den siste uken har vi opplevd at både politikere og kirkefolk oppsøker muslimske miljøer og åpner for dialogen og medvandringen. Dette er helt nødvendig både for å lære hverandre og hverandres tro å kjenne, men også fordi vil deler liv, naboskap og arbeid i byer og bygder og har behov for å bli bedre kjent og forstå hverandre.

Som majoritetskirke har vi et stort ansvar for å bidra til åpen samtale, samarbeid og samhandling. Nasjonalt og internasjonalt videreføres kontaktarbeidet overfor ledere av andre kirkesamfunn. Mangeårig dialog og tillitsbygging har åpnet muligheter for åpen samtale også om ømtålige temaer.

Den viktigste tillitsbyggingen mellom kristne og annerledes troende foregår gjennom samtaler på arbeidsplass og skole, i nabolaget og familien. For mange mennesker er religionen en viktig identitetsfaktor. Derfor kan samtalene både bli svært vanskelige og svært berikende.

Betoningen av religionsmangfoldet i Norge viser at det ikke går noen rettlinjet utvikling fra et religiøst til et sekularisert samfunn. Nettopp ved å vise åpenhet mot andres religiøse uttrykk, bidrar Den norske kirke til å sikre at religion fortsatt får ha sin naturlige plass i det offentlige rom.

I forhold til representanter for alle tros- og livsynssamfunn må vi hele tiden være åpne for å se og verdsette både likheter og forskjeller, og vi må unngå at det etableres fiendebilder basert på fordommer og misforståelser, enten det gjelder mellom kristne og muslimer, eller mellom kristne og humanetikere.

Kirken kan ikke stenge seg inn i en egen kulturell eller åndelig sfære. Og den kan ikke stenge seg ut fra de religiøse og kulturelle impulsene og den inspirasjon som kommer fra kristne søsken og kirkedannelser som opprinnelig er startet av misjonsvirksomheten, men som nå i mange tilfelle er blitt sterke nasjonale kirker som ønsker å inkludere sin egen, nasjonale kultur i sitt liturgiske og kulturelle uttrykk – ikke bare overta en vestlig, europeisk og fremmed form.

Korstogs-ideologien og kristning gjennom politisk makt hører til en arv vi neppe kan hente noe fra, annet enn selvbesinnelse og kritisk selvrefleksjon. Det nasjonalistiske i Olavsarven er ikke noe vi har særlig bruk for nå. Derimot kan Olavstradisjonen brukes positiv til å framheve lange linjer og framfor alt til å framheve det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fås ved enhver ideologisk kiosk. Den kan brukes til å fremheve
• lange linjer og dype røtter i norsk kultur
• bevisstgjøring av kristenkulturen
• Guds storhet som et orienteringspunkt i tilværelsen
• viktigheten av å tenke bakover og være våken oppover
• behovet for noe som er større enn oss selv for å bevare livskvaliteten

Den norske kirke må alltid være en Kristus-sentrert kirke, og ikke en kirke som knyttes opp til makt, prakt og pompøsitet. Olavsarven må da forankres i og utfolde seg som en økumenisk åndelig arv, med forgreninger til det europeiske pilegrimsnettverk og den verdensvide kirke.

Vi er del av noe som er større enn oss selv, både som kirke og som samfunn, både nasjonalt i forhold til det globale og kirkelig i forhold til andre kirkesamfunn og andre måter å tro på.


　

Skjerpet nettdebatt?

Hva gjør vi med nettdebatten? 22.07 skapte – midlertidige? – endringer. Aftenposten lukket debattsentralen og forhåndsmoderer nettdebatten i respekt for de rammede etter terrorangrepene. Flere av landets største nettaviser valgte å låse kommentarfelt på nyhetssaker. I Aftenposten har,debattansvarlig på nettet, Mina Nærland Hauge, skrevet en interesant kommentar, det samme har samfunnsredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende.

Sandvik mener at det heretter blir blitt umulig å bagatellisere hatefull og anonym skrift på nett. Jeg er også enig med Hauge Nærland, som fremholder at innvandringsfrykten vil ikke forsvinne på grunn av terrorangrepet, selv om sorgen kan knytte oss nærmere hverandre på tvers av tro, farge og livsfilosofi. Vi bør ikke fjerne muligheten for å diskutere bestemte tema, da kan vi risikere å henvise viktig samfunnsdebatt til de destruktive krokene på nettet vi dessverre er blitt bedre kjent med etter terrorhandlingen.
Men jeg er usikker på i hvilken grad nettdebattene har påvirket ABBs handlinger. Fremover kan vi få mange forslag om økte sikkerhetstiltak og restriksjoner med bakgrunn i 22.07, også her gjelder det å holde hjernen klar.

Internett har gjort det uendelig lettere for mange å nå andre, har gitt muligheter for alle til å delta i samfunnsdebatten. Den store demokratiske gevinst ligger i åpningen for bred meningsutveksling mellom vanlige, engasjerte borgere. Hvis man har noe å tilføre den offentlige debatten, blir man hørt. Her teller ikke fine titler. Nettet gir muligheter for raske meningsytringer og klare tilbakemeldinger på en helt annen måte enn avisenes brevspalter.

Det kanskje mest grapsete nettstedet, Hegnar online, stanset all meningsutveksling på sine sider, og har nå innført permanent brukerregistrering. Men redaktøren sier at det fortsatt vil være et ikke-redaksjonelt forum. «Vi tar ikke ansvar for hva brukerne skriver. Jeg har ikke tid til å lese alt de legger inn, men vi vil selvsagt fjerne innlegg som bryter med norsk lov dersom vi får klager». Det var på dette nettstedet SV-politiker Inga Marte Thorkildsen opplevde at en innsender oppfordret folk til å voldta henne.

Jeg skjønner ikke at en redaktør kan leve med ikke å ha full kontroll med hva som publiseres under hans eller hennes logo.En avis - enten den er på papir eller nett - er ingen postkasse, åpen for absolutt alt. Legger man ut en kommentar eller nyhetsartikkel på nettet, må det være en selvfølge at redaktøren har ansvar også for de meningsytringene som måtte følge. Det må ikke være slik at det er viktigst å få størst mulig nett-trafikk (og dermed økte annonseinntekter).

En redaktør som inviterer til debatt, bør har en forpliktelse både for - kanskje spesielt for - å gi plass for kontroversielle ytringer som avviker sterkt fra det store flertall, og for at ordvalg ikke er sjikanøst. Jeg kan heller ikke se at det vil svekke det offentlige ordskiftet om vi slapp ytringer som denne: "Puppene til NN er fine som Satan! Hun har de mest perfekte puppene jeg kan tenke meg. Spesiellt nå som hun har slanket seg".

Jeg har et klipp som jeg ikke har forfatteren til, der aviser advares mot å invitere til fest, sette fram spriten og si “lykke til”:
Du skal ikke ha vært på mange bygdefester for å skjønne at det der ikke er så lurt. Man trenger et vertskap, det sier alle som bygger vellykkede sosiale nettverk. Det er med nettdebatt som med en sosial sammenkomst i den fysiske verden: Hvis ikke verten er tilstede, passer på at alle har det hyggelig, tar med ham som har fått litt for mye å drikke ut på kjøkkenet for en alvorsprat og om nødvendig kaster ut gjester som ikke kan oppføre seg, blir det ikke noe hyggelig sted å være.

Generelt: Debatt under fullt navn skjerper debatten. Du tenker deg om før du publiserer. Det tror jeg gjør debatten mye bedre. Men så må det være unntak for "varslerne", for dem som ikke når frem internt i bedriften/organisasjoner med viktig informasjon, om forhold som er viktig for offentligheten, f.eks.om miljøforurensning. Disse skal kunne gjøre dette uten risiko for å bli forfulgt.

Dessverre har vi fått stadig strengere informasjonsreglementer i offentlige instanser. Det betyr at folk med faglig ansvar for utdanning, helse, kommunikasjon eller forsvar, for å nevne noe, ikke slipper til i det offenlige rom. De burde ha både rett og plikt til å redegjøre for problemer, utfordringer og mulige løsninger på sitt fagfelt. De har en faktisk kompetanse som ikke må stenges ute, og jeg ser få problemer med at man i noen sammehenger opptrer anonymt, så lenge man unngår personangrep og æreskrenkelser.
Kjappe meningsytringer om trafikkfeller, trær som bør felles, tv-program osv, må kunne leve et liv uten at man i alle sammenhenger trenger fullt navn.

Vær Varsom-plakaten krever ikke forhåndsmoderering av nettdebatter, men det presiseres at redaksjonene «har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.» Jeg tror nok at dette punktet bør vurderes nærmere, men uansett må nettavisene være svært forsiktige med å fjerne ting man mislike.
Dilemmaene illustreres med NRK Sámi radio, aom i sin tid stanset nettdebatten med begrunnelse: Rasistiske utfall mot samene og personangrep mot politikere. Men enhver kritikk mot samer er ikke rasistisk, og enda mindre er politiker-angrep alltid kritikkverdig.

Slike avveininger løses ikke ved at man fraskriver seg redigeringsfunksjonen. Det viktige må være at redaksjonen kjenner vedkommende navn (med totalt kildeansvar), og sørger for å ha rutiner som fanger opp dette. Det er nødvendig med visse sikkerhetsforanstaltninger og kontroll, slik at individets rettigheter ikke krenkes, men debatt-begreninger bør være meget begrenset

Endelig: Nettavisene og den offentlige debatt ville tjene på at journalister og redaktører i større grad svarer på kritikk, forklarer hvilke vurderinger som for eksempel ligger bak en kontroversiell reportasje, billedvalg o.l. Snakker med leserne, ikke til dem.

.

ABB, Frp - og vi alle

Det er ikke Fremskrittspartiet som har inspirert til ABBs forskrudde, men på sitt vis «logiske» tankerekker. ABB har vært medlem, men fant at partiet ikke dekket hans meninger godt nok og trakk seg derfor ut. Han kom, hørte, og forsvant.

En Aftenposten-kronikk i 2010 av fremtredende Frp-medlemmer møtte ikke jubel hos mange av oss, men den ligger langt innenfor det som må tåles i et politisk ordskifte. I den grad ABB har hentet inspirasjon til verdensbilde preget av ideen om islamisering og om at så godt som hele det sivile samfunn er styrt av “kulturmarxistene», er det nok andre miljøer vi bør se nærmere på.

Noen vil mene at Fremskrittspartiets største gevinst i asyl- og innvandringspolitikken er at partiet har medvirket til drive regjeringen i en mer restriktiv - og i noen tilfeller åpenbart mindre human – retning.

Vi kan forsøke å finne en forklaring på Utøya-massakren. Vi kan dissekere og diskutere barndom og oppvekst, forholdet til faren, personlige opplevelser, selvbilde, mulige inspirasjonskilder osv – men det endelige svaret får vi aldri, kanskje kan en rettspsykiatrisk undersøkelse hjelpe litt.

Å mene at Norge bør stenge grensene for innvandring fra visse land er et politisk standpunkt. Vi kan være rykende uenig, argumentere mot, korrigere feilaktige påstander om dagens situasjon, være uenig i verdivalg. Men et slikt standpunkt er legitimt og være en del av den løpende politisk debatt.

Å mene at Norge bør legge seg åpen for en innvandring av f.eks. 100.000 av verdens nødstilte og om nødvendig bruke av Oljefondet til å skape arbeidsplasser, økte trygdeutgifter osv, er også et legitimt standpunkt som må være en del av den løpende politiske debatt.

På skalaen mellom disse to synspunktene finner vi velgerne og partiene. Debatten, men i mye sterkere grad både egne og offentlige negativt/positivt oppfattede hendelser, galluptall osv. danner vår oppfatning, og for noen er dette så viktig at det blir helt avgjørende når stemmeseddelen legges i urnen.

Diskriminerende holdninger må få komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk. I prinsippet er altså ytringsfrihet tenkt som et vern mot slike fenomener som diskriminering. I det større historiske perspektiv er det heller ikke tvilsomt at det i de åpne samfunn med høy grad av ytringsfrihet har vært mindre grad av diskriminering og uro enn i de lukkede samfunn. Ytringsfrihet har i de fleste tilfeller fungert som et vern mot diskriminering.

Jeg slutter med til Dagens Næringsliv i dag»: «Vi som ønsker et multikulturelt samfunn ville aldri akseptert å få skylden dersom det var en islamsk terrorist som hadde gjort samme udåden. Det finnes ekstremister i alle leire, og det blir en nedrig og uinteressant debatt dersom de settes i bås med alle andre som har standpunkter vi ikke liker».

Lovbestemmelser som begrenser ytringer i det offentlige rom, kan, ved å unndra de rasistiske ytringer den offentlige kritikk, virke i retning av en større utbredelse av rasistiske holdninger. I en slik situasjon må man vokte seg for enkle løsninger og symbolske markeringer uten videre effekt. Det er for eksempel bedre å bekjempe diskriminerende holdninger gjennom offentligheten enn ved å innføre strafferettslige sanksjoner. Det er viktig å opprettholde samtalen. I den grad rasistene bringes til taushet eller går under jorden, vil også mye av den antirasistiske argumentasjon forstumme og den antirasistiske bevisstgjørelse svekkes.

Noen av oss som har vært portvoktere for andres ytringer og hatt lett adgang til selv å mene og kommenterer, hatt innflytelse på reportasjer og vinklinger, må også stille spørsmål til oss selv: I kampen for et multikulturelt samfunn og mot fremmedfrykt, unnlot vi bevisst eller ubevisst å ta opp kritikken? Stigmatiserte vi, tok vi «folkedypets» reaksjoner på alvor, klarte vi å belyse alle forhold og problemstillinger med økt innvandring? I «den gode saks tjeneste» - skapte vi en situasjon der mange følte at enten ble deres synspunkter ikke tatt på alvor eller ble oversett? Klarte vi å gi «full beskjed», klarte vi å snakke «med leserne og ikke til dem» slik Lars Oftedal formulerte det i programmet for Stavanger Aftenblad (1893)?

Med høyst ulik begrunnelse er det kanskje mange som både i og utenfor Frp i dag som i ettertankens stund et øyeblikk bør legge fra seg roperten og erstatte den med hørerøret.

"Uønskede ytringer" - hva gjør vi?

Ytringsfriheten er igjen kommet under debatt. Ønsker kommer om varsomhet når det gjelder å bringe videre forskrudde budskap. Her er ingen objektive sannheter. Ut fra mange ulike hensyn vil det komme velbegrunnede synspunkter og forslag.

Noen ytterst få vil mene at voldshandlinger kan være ytringer. I regjeringens Ytringsfrihetskommisjon (1997-1999) var vi helt enige om at voldshandlinger ikke omfattes av ytringsfriheten. Den er basert på et klart skille mellom tale og handling som fører til materiell eller fysisk skade.

Straffeloven rammer den som "offentlig opfordrer eller tilskynder til Iværksettelsen af en strafbar Handling eller forherliger en saadan eller tilbyder at udføre eller bistaa ved Udførelsen af en saadan, eller som medvirker til Opfordringen, Tilskyndelsen, Forherligelsen eller Tilbudet". Strafferammen er 8 års fengsel.
Det sentrale her er at en oppfordring alene ikke er gjort straffbar. Det kreves noe mer, oppfordring til "iverksettelse". Det er derfor bare de oppfordringer som umiddelbart har som formål å føre til handling som omfattes. Bestemmelsen har vært brukt med forsiktighet.

Testen på ytringsfrihet er at man kan tillate ytringer man ikke liker. Tanken er at det offentlige rom virker rensende, ved at misvisende ytringer kan blottstilles og imøtegås.
Men ytringsfrihetens bærende idé om demokratiets selvrensende kraft – der også «farlige» oppfatninger og ytringer imøtegås og nedkjempes i åpent lende – blir stadig oftere utfordret av politiske symbolsaker. Det er en tendens til å rope på lov og domstol hver gang det dukker opp noe man ikke liker, spørsmål der ytringsfrihetens verneverdi ikke synes å telle så tungt.

I Ytringsfrihetskommisjonen la vi stor vekt på at ytringsfriheten er knyttet til eksistensen av et offentlig rom, der friheten til å ytre seg fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk. For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk.

En grunnleggende rett til frie ytringer må også innebære retten til å hevde støtende meninger. Ytringsfriheten må aldri innskrenkes til bare å gjelde ideer som blir vel mottatt eller ansees for harmløse eller likegyldige. Den må også gjelde «ytringer som er støtende, sjokkerende eller foruroliger staten og deler av befolkningen».

Gjennom meningsutveksling kan fremsatte påstander korrigeres i konfrontasjon med andre meninger Dette forutsetter ytringsfrihet. Vi er alle feilbarlige og vår innsikt påvirkes av personlige begrensinger, irrasjonalitet og maktforhold. Ved å høre motargumenter minskes innflytelsen av slike begrensninger og bedre innsikt kan nås.

Det kollektivistiske individbegrepet sier at individet er underordnet hensynet til kollektivet. Det individualistiske individbegrepet sier at hensynet til individet går forut for hensynet til kollektivet. Men viktigere er å møte andre, høre deres argumenter og prøve deres alternative perspektiver.

Det ligger i hele ytringsfrihetens ide at de – i bred forstand – politiske ytringer skal nyte et spesielt vern. Prinsippet om et spesielt vern for politiske ytringer er også slått klart fast av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og reflekterer grunnleggende prinsipper for vår samfunnsform.

Det spesielle vern for politiske ytringer ble drøftet i domspremissene for den såkalte Kjuus-kjennelsen i Høyesteretts i 1997. Jack Erik Kjuus hadde som leder for Hvit Valgallianse distribuert partiets valgprogram der det blant annet het at adoptivbarn fra utlandet måtte steriliseres om de ønsket å bo i Norge. Det samme gjaldt "den fremmede parten" i blandede parforhold og deres felles barn. Kjuus ble dømt for overtredelse av straffeloven § 135 a ("rasismeparagrafen"), mens et mindretall på fem dommere stemte for frifinnelse.

Både flertall og mindretall la til grunn at politiske ytringer hadde et spesielt vern ved Grunnlovens bestemmelse om "frimodige Ytringer om Statsstyrelsen". Men i avveiingen mot "rasismeparagrafen" kom man altså til ulike resultater. De politiske ytringers spesielle vern var det dominerende argument for mindretallets votum, idet det fant at dette vern måtte slå igjennom til tross for at de tiltak som ble foreslått "i vesentlig grad strider mot grunnleggende rettsprinsipper". Poenget var at det ikke dreide seg om oppfordring til ulovlig handling, men altså om politiske ytringer. I realiteten vil det i denne sammenheng si at det dreide seg om et lovforslag som ikke kunne gjennomføres uten "tilstrekkelig oppslutning i folket". Et ikke ubetydelig mindretall i Høyesterett gikk altså langt i å ville tillate sterkt provoserende ytringer som må formodes å bryte klart med den almene moral, når ytringene fremsettes i en politisk kontekst.
Jeg deler mindretallets syn.

Det må være legitimt å sette grenser for ytringsfriheten for å unngå de verste utslag. Men hvor bør grensene gå? Er det offentliges viktigste oppgave å sette grenser? Bør vår største bekymring være rettet mot de "uønskede" ytringer som kommer frem i det offentlige rom, eller bør den rette seg mot de informasjoner og ytringer som ikke kommer frem i offentligheten, men som burde ha kommet frem? Det er gode grunner for å hevde at det er det siste som bør bekymre mest.

En slik korrigering i det åpne offentlige rom er å foretrekke fremfor forbud og straff. Det er positive grunner for ikke å prøve totalt å rense det offentlige rom for "uønskede" ytringer. I Ytringsfrihetskommisjojen sa vi til og med at vi paradoksalt nok bør ønske noen provoserende uttalelser for at vi skal bli tvunget til å skjerpe oss selv og generere og gi temperatur til den offentlige samtale.

"Uønskede" ytringer har i en viss forstand en nødvendig funksjon i det sunne samfunn. Man trenger f. eks. noen manipulatoriske ytringer for (bl. a. ved tekstgjennomgåelse i skolen) å kunne avsløre manipulasjonen og således gjøre oss bevisste og motstandsdyktige mot denne type ytringer. "Uønskede" ytringer kan være nødvendige i prosessen frem mot sannhet og bedre innsikt.

Det må ikke være noe krav om belegg for at ytringer i det offentlige rom skal være nødvendige eller positive eller anstendige eller sanne. Bevisbyrden er den motsatte. Man er fri til å ytre hva man måtte ønske, med mindre det godtgjøres at begrensningene er nødvendige. I et sunt samfunn med en offentlighet som fungerer kontrollerende, korrigerende og anstendiggjørende, må det være begrenset hvilke begrensninger som er "nødvendige".

Fra twitter-universet

Twitter har gitt mye god informasjon disse siste 18-20 timene, ofte presist før andre medier. I mitt twitter-univers har det vært en stor glede å følge all omtanke og medfølelse og hjelpevilje og innsikt. EspenJacobsen har en interessant kommentar: Facebook viser meg at det fins mange jeg skulle ønske jeg ikke kjente. Twitter viser meg at det er mange jeg skulle ønske jeg kjente.

Tvitringene har rullet forbi, jeg har sakset noen av dem:

Tragedien
Skjønner nå at jeg ikke aner hvordan 12. september 2001 føltes for amerikanerne. Sjetilv

Vi vet at tragedien er et faktum når hardbarka politisjefer holder pressebriefing med tårer som presser på. Morten Meyer

Vi er så få i dette landet at de fleste av oss ikke er mer enn to håndtrykk unna de som er direkte berørt av terroren. vadseth

Norge i sorg! Må dette vekke og ikke skape hat og skiller, men varme og samhold. Junebre

Verda kom plutseleg mykje nærare i dag. Ingerjs

Våknet av et forferdelig skybrudd i morges. Englene gråt og Vår Herre tordnet. Haaviksenior

Hadde mareritt uten å sove i natt. Våkner til nyheter som får meg til å grine. waagenilsen

Noen har stjålet lyset vårt. Det vil ta lang tid, men en dag skal vi få det tilbake.aleksanderschau

Idag är vi alla norrmän. granholm

Sett tv sammen med kjære morfar på 99 år. Han fikk tårer i øya, selv var han med under krigen, så Namsos ble bomba mm. Ingridnj

La dette bli dagens mantra: "Nå får mor Norge vise hva hun er laget av. Hold hodet kaldt og hjertet varmt." Amylin74

Her blir det ikke fjære sjø i dag. Jeg gråter havet fullt. enurb

I natt klarte eg ikkje å skru av TVen. No klarer eg ikkje å skru den på. tinyel

Sorg over ord som blir grusomme handlingar. Hildesandvik
Alle oss flagger på halv stang i dag, både innvendig og utvendig...ranch45

Media
Det svermer av pressefolk utenfor hotellet der vi overlevende og pårørende bor. Eier dere ikke respekt? PriyaPrasat

Media utanfor hotellet til overlevande og pårørande. Det er å respektere fordi det viser at alle bryr seg. Så lenge ingen begår overtramp. DagIdarJ

Flott prioritering. Reagerte selv voldsomt på Dagbladets toppbanner som gikk i går kveld om datingservices. Usmakelig. krisehandtering

En oppfordring til pressen: LIGG UNNA hotellet der pårørende desperat håper på gode nyheter om sine savnede! BjornJarle

Jeg er misfornøyd med den norske pressedekningen. Blod, skrik, følelser og altfor lite data. Gressplener

Du vet medieverden er forandret når navnet på gjerningsmannen er trending topic worldwide før noen norske medier har gått ut med det. Martin Johndal

Dagens tåpeligste spørsmål på politiets pressekonf: Har Norge noen sinde opplevet noe lignende... Haaviksenior

Jeg er ikke interessert i å høre en tilfeldig fyr spekulere om dette på NRK. Olveq
«Hvordan er det å være politimester på en dag som denne?» - Selv i ekstraordinære omstendigheter er norsk presse såpass tafatt. oslobomb

Layouten på VG.no viser med all tydelighet og respekt at dette er et unntakstilfelle. gardim

Kanskje NRK-anker kan slutte å kalle kaldblodig drap på Utøya for herjinger. vampus

ABCnyheter har et usensurert bilde på døde/skadde fra Utøya, hacking av mobilsvar blir mildt i forholdet til det presseovergrepet! nn

Redaksjonen i RB og @rbnett imponerte meg i går med sin menneskelighet og proffhet. Dyktig gjeng som lager avisen deres, romsdalinger. eltworld

NRK burde vært mer varsomme og ikke sendt intervjuet med han som mente å ha sett opp til 30 døde på Utøya.nn

Syns dagens avisforsider er usmakelige. Denne tragedien burde ikke vært koblet så tett til 11/9. Det burde vært forstått allerede i går. ErikMartiniussen

Avisene feilet. Alle fokuserte på bombene,mens den virkelige tragedien var på Utøya. Nettaviser og Twitter er eneste kilde nå. finansakrobat

Jeg utfordrer NRK som ringte meg mens jeg gjemte meg på Utøya til å be om unnskyldning for å ha satt oss under større press og i fare. Filosofaen

Synes i grunnen pressen kunne latt Gahr-Støre få besøke de pårørende i fred. Vi trenger ikke at tragedien(via media) sklir ut i sosialporno. Astrid_F

En av NRKs eksperter var tidlig ute og la skylden på islamister i går. I dag advarer han mot muslimfrykt. Go figure... brostrup

"Hva tenkte du da?" Er NRKs nyhetsteam erstattet av sportsjournalister? Olvew

Rosen
Midt i tragedien føler jeg stolthet over våre ledete, både politikerne og politiet som fremstår med klokskap og profesjonalitet. Ida Børresen

Terror: Quisling voks fram av norske røtter - det samme gjorde Anders Behring Breivik. På tide å gå i oss selv og spørre hva som skjer her. Krisehandtering

Også stor forskjell på ekspertene. Bjørgo og Romarheim gode hele tiden, andre gikk rett i al-Qaidafella. Svelle

En stor takk til Oslos politi, brannvesen og sykehusarbeidere! Vi er mange som er stolt av dere! eirikloke

Props til politimannen på tv for å være rolig, nøktern og kategorisk avvise alle forsøk på spekulasjon. jdonmartin

Glad vi har Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre i de jobbene de har nå. Vitenwahl

Syns Oslo Politiet gjør en kjempejobb, fortsett sånn! Mindfulphil

Knut Magnus Berge gjer eit forbiletleg arbeid med å roa nasjonen. nn

jensstoltenberg viser hvorfor han er statsminister i Norge. Skikkelig og preget.nn

Kjetil. H Dale TV2, du gjorde en sterk og solid jobb i går.nn

Norsk politi har gjort et meget godt inntrykk det siste døgnet.eriklundeby

Det står til respekt av Eskil Pedersens opptreden på NRK nå. Han har mistet mange av sine nærmeste kamerater, men opptrer trygg og rolig. iaunvik

Du er den sterkeste og mest fantastiske lederen AUF har hatt i nyere tid, @eskilpedersen. Er både stolt av og glad i BTHansen

AUF-lederen fremtidens statsminister ? lindawiik

Hverdag og fremtid
Og det vil òg vera klokt for barnet me har inni oss, å ikkje la det vonde fylle heile dagen, men gjera normale ting - om me kan. 2rvund

Denne tragedien gir oss muligheten til å utvikle et mer inkluderende, varmere og omsorgsfullt samfunn, framfor et kaldere, basert på frykt. Livsstil Norge

Måtte dette få frem det beste i oss. Det er tid for store hjerter og å by hverandre en skulder når det trengs!!!oysteinj

Det er i dag vi som mener at muslimer ikke har kollektiv skyld for terror, skal vise at prinsippet også gjelder motsatt vei. svelle

Dette bekrefter at alle religioner og ideologier kan brukes til vold og terror. Nå er det tid for å fremme inkludering og humanitet. Atle Sommerfeldt

Han skal ha en forsvarer, en lang og god rettssak, human straff, så takler vi dette som det vi er: Et sivilisert samfunn. Sånn vinner vi.andersheger

I demokratiet Norge er me glad i våre politiske motstandarar. Utan dei er me ikkje eit demokrati. Derfor er dette så grusomt vondt. donsjo

Lat oss no ei stund klage litt mindre over hol i vegen og dyre polvarer. Msoffie
Vondskapen kjenner ingen grenser. Ta vare på kvarandre, sett mot i kvarandre, gjer det gode der du kan. maritga

Skulle ha reist på jentetur til Sørlandet i dag. Fest, moro og konsert med deLillos. Kjennes meningsløst nå. Blir heller hjemme. vrangest

Spennende å se hvordan hendelsene vil påvirke valgkampen. Har troa på at det blir roligere debatter med fokus på saker, ikke personer...startvippen

Aktive ungdomspolitikarar er det viktigaste vi har. Hjelp dei gjennom desse dagane. magfly

Å visa vår motstand mot gjerningsmannens idear og handlingar, kan innebære å gå inn for omsorg, respektfull dialog og fleirkulturelt liv. 2rvund

Våre tanker går til berørte og pårørende. De som har trakassert våre nye landsmenn har i morgen muligheten til be om unnskyldning. Screensailor

Så gjør vi så og til jazzkirke går...

Musikere av alle slag i alle aldre fyller Moldes gater denne uken

Og det ble morgen på jazzfestivalens andre dag. Jeg åpner vinduet og ser at det er sol. Alt er såre vel. På vei til hotellet rundt midnatt, etter en vennekveld, ble jeg akkompagnert ned Chateau-hagen av en enslig saksofon, i Alexandra-parken møttes gammel og ny etusiasme til tonefølge, og utenfor Seilet satt noen åpenbart festivalgjengangere og diskuterte åpningskonserten.

Hva med koblingen mellom to høyt respekterte veteraner i hver sin sjanger? Den ene,årets Artist in Residence, jazzbassisten Dave Holland, som har hatt Miles Davis, Stan Getz og Chick Corea som musikalske partnere (disse opplysningene stammer fra Marit Heiene i Romsdals Budstikke, det jeg ikke vet om jazz kunne fulle et verk av imponerende dimensjoner). På den andre siden den spanske flamencogitaristen Pepe Habichuela.

Budstikka skriver om en spenst og en nerve som gjorde det hele til en fryd å høre på. Terningkast 5. Dagbladets Terje Mosnes, et av de faste inventarene igjennom årtier, trår til med en 6’er: “Flamencoåpning til olé +.” Han sparer ikke på adjektivene – “flammende, rørende, besnærende, befriende” og applauderer “ de rasende, takt-intrikate løpene, stolte melodiene, dirrende dialogene og syrlige akkordskiftene”.
Alle var enige om at det var en storartet kveld.

I kveld skal jeg i Domkirken; gjenhør med Lillian Boutté. For 30 år siden, i kirkekonsertenes mer spede begynnelse, hørte jeg henne sammen med Magnolia Jazzband, og det er denne kombinasjonen vi får også i kveld. Kristenfolket vil stå i kø utenfor og stundom trampe takten inne. Slik har det ikke vært alltid.

I min oppvekst var jazz synd. Enkelt og greit. Generelt opplevde nok noen Prektigheten, Konformiteten og Fasaden som tvang, og følte det befriende å komme ut, «ut for å se, over de høie fjelle....», Andre kjente de samme begrensningene satt i aller beste mening, opplevde dem som trygge og bevarende inntil man nådde myndighetsalder og selv kunne velge.

Men fasaden var viktig, og kodene for kristen oppførsel rimelig klare. Gjerdene sto i betryggende avstand fra syndestupene, og den kristne frihet var et begrep jeg ikke hørte noe særlig om før noen år senere.

Nå har betydelige deler av kirke og kristenfolk fått et helt annet syn på kunst og kultur. Ole Hallesby sa på Geilomøtet i 1946 at han anerkjente bare kulturlivets nyttevekster som jordbruk, skogbruk, hagebruk, fiske, håndverk, handel, husmoryrket, pleie av syke, barneoppdragelse osv. Men kulturens prydplanter som kunst, litteratur, musikk og teater kunne kristne godt klare seg uten. Hans motpol var forfatteren Ronald Fangen. Han fremholdt at Ordene taler ensidig til hodet, til forstanden. ”Men”, sa han , ”det er en voksende lengsel etter annen tilnærming Når kunsten på sitt beste utfolder den gudgitte skapende og profetiske evne, kan kunstneriske uttrykk formidle nye inntrykk av helheten i kirkens budskap. I så fall blir det skarpe skillet mellom nytte- og prydplaner verdiløst og kanskje også nedbrytende for kirken”.

Jeg er enig med Ronald Fangen. Dessverre var erkjennelsen av at vi som skapninger har et gudgitt kulturoppdrag og at vi bekjenner troen på en Gud som i Jesus er blitt ett med det menneskelige, lenge forsømt som premissleverandør for hva kirken tenker om det å være menneske. Derfor har det vært i kirkens egen interesse å nytenke forholdet mellom kirke og kultur. Kulturarven er nemlig ikke entydig gitt en gang for alle. Den er alltid omstridt. Enhver generasjon og enhver tid må selv vende seg til sin fortid og finne de krefter og forestillinger som har formet den kultur de er blitt en del av. Det dreier seg både om å forstå de krefter som har båret oss dit vi er, og om å finne de krefter som kan bære oss videre.

Sjømannskirken er alltid på plass med stand, og det er ikke minst sjømannskirken i New Orleans og festivalledelsens kontakter der som har åpnet for et svært konstruktivt samspill mellom kirke og jazz i Molde

En åpen og tilgjengelig kirke er en kirke som tar på alvor at mennesker tenker, føler og sanser. I vår kirke vektlegges ofte det å tenke og høre. Budskapet om snekkersønnen fra Nasaret sprenger også disse grenser.

En kulturåpen kirke skal ikke ha nok med seg selv og søke egen nytelse, men skal gi rom for det som oppfattes gjennom sansene og føre oss inn i sterkere erfaringer av gudsnærværet. Inn i brobyggende fellesskap med mennesker fra andre kulturtradisjoner. Kunst og kultur er mer enn et bilde, mer enn en sang eller en salme. Det handler om å fange livet i alle dets avskygninger. Menneskelivet er mangfoldig. Hvis ikke kirken kan fange opp menneskelivet i all dets glede, sorg, avmakt og jubel – hvem kan da gjøre det?

Og dette perpektivet forsvinner ikke, selv om skyene i løpet av disse morgentimene har skjøvet solen unnå. Bakom skyene er ikke himmelen bare blå, den ér der, evig.

Molde: Unntakstilstand erklært

MOLDE: Vi feirer 50års-jubileum Molde Internasjonale Jazzfestival og jeg. Festivalen fikk sin spede begynnelse i august 1961, og jeg starte et liv i pressen da jeg ble sommervikar i Romsdals Budstikke. Og når vi er i jubileumssektoren: Molde fotballklubb feirer sitt 100-årsjubileum med å toppe tabellen i Eliteserien halvveies.

Alt er som det skal være. Molde vinner søndagskampen på Røkkeløkka,. Mandag morgen er alle salgsteltene satt opp, fra genuine gamle jazzplater via vevde svenske drakter til Sjømannsmisjonens vafler. Storgata fylles, Jazzlosjens unge drar i gang Street Parade
med Lionel Batiste fra New Orleans som eksotisk anfører, Storgata fylles enda mer,Rådhusplassen fylles, ordføreren forteller hvor viktig jazzen er for Molde og Molde for jazzen,
unge musiker av lokal avl- No Name - blåser ørene av de nærmeste publikummer. Funkmusikken funker. Og ungdommene i Molde strengeleik leiker med toneuttrykk og er nok et bevis på på epler som faller tett inntil stammen; ung musikk i den etablerte festival.

Festivalgeneral med 3 stjerner, Jan Ole Otnæs, taler. Om at Moldejazz i år klarer seg uten typiske trekkplastre - internasjonale pop- og rockstjerner - som har sørget for publikumsrekord år etter år. Om å rive ned båser, og løfte fram musikk som både påvirker jazzen og som er beslektet med den.

Teatersjef Carl Morten Amundsen holder den beste åpningstalen jeg har hørt. Utenom de åpenbare åndelige akvaliteter er det ingen som ironiserer så godt over moldenserne. Og de/jeg liker det, enten det skyldes at de/jeg har selvironi eller at de/jeg er glade for enhver omtale uansett. Og når han bemerker at moldenseren ser det som helt naturlig at verdensstjerner vandrer rundt i den ene gaten, akkompagnerer kirketåret med ett slag.

Unntakstilstand er erklært, festival nr.51 er i gang. Solen skinner - i alle fall i dag. Vi er alltid nervøsw for at tilreisende ikke skal få se den vakre utsikten vår/min.
"Utsikten mandag 18.juli kl.17.12 (Alle fotos: tbb)
Og så venter vi bare på at en musiker langt borte fra skal si som Art Farmer: “This town must be next to heaven.” Vi er enormt mottagelige for slikt.

Moldefestivalen er et av de større under i norsk kulturhistorie. Verdens 4. lengstlevende jazzfestival bare slått av Newport (53) og Monterey (52) i USA og Ljubljana (50) i Slovenia.

Det var høsten 1960 at Rolv Wesenlund i en artikkel stilte spørsmålet om noen ville ta utfordringen om å bli Nordens Newport.). "Vi satt der og hørte denne gærningen fra Molde som snakket om å lage jazzfestival i en by som lå en dags togreise unna Oslo. Vi visste vel ikke engang hvor Molde lå, alle sammen, og vi lo av ham. At noe slikt skulle kunne arrangeres utenfor Oslo forekom oss aldeles tullete", sier Johs.Berg i Terje Mosnes' glimrende festivalreportasjebok. "Det ble jazz i en den gang liten, bortgjemt kystby på Nordvestlandet – uten tog, uten flyplass, uten konsertlokale (dog, vi hadde Utstillingshallen, populært kalt The Silver Fox Hall). Men Molde hadde entusiastene i Storyville, jazzklubben som hadde 450 medlemmer og en entusiastisk tro på at ”vi kan”.

Og de kunne. Det startet i 1961 med trompetisten Benny Bailey som eneste internasjonale gjest og norsk jazz anført av Kjell Karlsens sekstett, Laila Dalseth og Karin Krog. Jeg var det året sommervikar i Romsadal Budstikke, og husker hvordan skepsisen dryppet av de fleste prektige moldensere (dem var det mange av, livet ble mye levd etter NSB-advarselen: "Len Dem ikke ut av vinduet”).

Og skepsisen holdt seg lenge. Helge Flem Devold (selv aktiv utøver og deltaker i 1961, dette var før han gikk over til å kalle seg Simon) i Sunnmørsposten skrev i 1965 om narkotika på festivalen, noe som skremte mange på flat mark. Men i dag står kristenfolket i kø utenfor domkirken når Ytre Suløen eller Magnolia eller krefter fra New Orleans drar i gang kirkekonsert. Og det er helt naturlig at søndagen før åpningen er helgens gudstjeneste jazzmesse, med Molde Storband og sangkrefter av ulik norsk geografisk opprinnelse. Det er så riktig og det er så betagende vakkert og det forteller at ting tar tind men at tiden ikke står stille.

Selv husker jeg nok best den legendariske nattkonserten med Miles Davis i 1984, han ble syk i Paris og kom for sent, det var da konferansier Knut Borge meddelte oss at ”Gud venter i garderoben”.

Moldefestivalens historie er en spennende beretning om et kreativt miljø, pågangsmot, myndigheters erkjennelse hvor viktig det er å gi kunsten og kulturen virkerom, og først og sist om hvordan en mindre norsk by kan hevde som seg som en av verdens aller beste og mest kjente jazzfestivaler. Molde er alle norske jazzfestivalers mor, og det er blitt mange barn etter hver. Fra den spede begynnelse har festivalen slått dype røtter og befestet sin posisjon stadig sterkere i både i det blomstrende lokale kulturliv og nasjonalt.

Molde fotballklubb er den eneste klubben i Norge tenom Rosenborg som har spilt Champions League. Byen var inntil i fjor den minste europeiske med et lag i den eksklusive serien. Drømmen om ny deltagelse har fått næring i år. Jazzfestivalen er forlengst i Chamopions League, kan spillet på gressmattene bli av samme kvalitet? Får vi et streif av Sol(skjær)?

Venter på far

Generelt:
Gratulerer, Knut Storberget. Du og din regjering lykkes bedre og bedre i bestrebelsene på å minske avstanden til Fremskrittspartiet i asylpolitikken. Men pass på, det blir farlig, avstanden øker hvis dere gjør alvor av trusselen om å sikre at barns interesser blir ivaretatt i asylprosessen. Hold fast på praksis.
Fremskrittspartiet, ikke ta noe for gitt! Dere har vært uslåelige i verbaldelen i denne disiplinen, men regjeringens praksis kan innhente dere. Ein skigard treng’kje vara evig, veit du.

Gratulerer, regjeringen, med fasthet, rak rygg og kompromissløs evne til i handling å tale menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg rett imot. Den må ikke komme her og komme her: “Norge kan ikke la nasjonale interesser gå foran hensynet til hva som er best for et enkelt barn”. Selvfølgelig kan gamle Noreg, nørst i grendom? Sier FN at landene til enhver tid må la barnekonvensionen og hensynet til barns rettigheter styre de innvandringspolitiske prioriteringer? FN mener så mye rart. Menneskerettigheter, det er den politikk som den rødgrønne regjeringen hver tid praktiserer.

Gratulerer, regjeringen, med en verdig markering av Nansenåret, der dere har bestemt at vi Storberget sier: Norge er blitt tryggere mot uheldig påvirkning av hans humanitære verdier og kunnskap om Nansens humanitære virke.

Spesielt:
Gratulerer, avdelingsdirektør Ole Johan Heir i Politiets Utlendingsenhet og politiet i Stavanger. Dere trengte ikke mer enn fire barske politimenn og huset omringet av politi for å ta Kamuran Kaplan kl.04 om natten og få ham tvangsssendt til Tyrkia. Det er slik man skal prioritere, slik man skal bruke overtiden, slik man skal bruk menneskelige ressurser, og det er slik man kan få statuert et eksempel og minne oss om viktigheten av avskrekkende “politistat-metoder” (Kaplans advokat, som var på ferie. Tilfeldig?). Når en asylsøker er så dum at han aldri har forsøkt å skjule seg eller ta til motverge, kan han ikke vente annet.
Heir: “Vi foretar alltid en sikkerhetsvurdering før slike aksjoner”. Sikkert.

Gratulerer, alle som har presset på for at Borgarting lagmannsrett ble satt skikkelig på plass. “5 år gamle Rojins meget alvorlige barneautisme og hennes særlige behov for kontinuerlig oppfølging overskygger alle andre forhold.... oppfølgingsbehovet vil påføre familiemedlemmene en belastning langt utover det normale….mor fungerer marginalt…..far har aktivisert Rojin i det daglige og utgjør en grunnleggende støtte… må han reise ut kan utviklingsforstyrrelsen forverres….. familien blir neppe i stand til å forsørge seg selv. Kaplan må få bli”. Den slags lovforståelse kunne jo ikke bli stående .

Gratulerer UNE. Det er klart dere måtte anke denne dommen. Det skulle ta seg ut om vi beholdt en familiefar som i 10 år hatt fast jobb, fått skattekort, betalt to millioner kroner i skatt, blitt “ skiftleder og nøkkelmedarbeider, har tilegnet seg spesialkompetanse som krever lang opplæring”(arbeidsgiver) , har bodd på forskjellige adresser hos (UDI) i alle år siden og hver måned betalt UDI husleie for bolig.
Det er godt at noen skjærer igjennom slik at ikke stortingsrepresentant Solveig Horne, Frp, kan bli satt på plass når hun sier ”det ser ut til at Kaplan er en slik innvandrer vi ønsker oss. Han har lært seg norsk og han har forsørget familien i mange år".

Det er som det er sagt fra rødgrønt hold: "Vi må vokte oss vel for de enkle løsningers tyranni”. Der fikk de den, de som mumler frem ureflekterte ønsker om å slippe et regelrytteriets tyranni der sterke humanitære aspekter vrakes av redsel for konsekvensene.

Og en spesiell gratulasjon til høyesterettsdommerne Karl Arne Utgård, Bård Tønder, Kristin Normann, Aage Thor Falkanger og Liv Gjølstad. Slik gutter og og jenter, det vil gamle Norge ha. De syntes UNE måtte få rett når den hadde utvist så stor energi og vilje til å bruke ressurser for å få opphevet vedtaket i Borgarting. Hjerteløst? “De hadde bare et hjerte til sammen, og det var ikke særlig bra det heller” ( Kaplans fagforening).

Gratulerer, politikere. Dere gir lover. Da er er viktig å gi jussen stort spillerom. Da er det viktig at lovene ikke er for presise og ikke får ta opp i seg ulike situasjoner.

Kondolerer, Høyre og Fremskrittspartiet. Hadde dere vært i regjering, kunne dere fått æren for å en minst like kompromissløs asylpolitisk linje, kjennetegnet mer av innvandringspolitiske hensyn enn av forståelse av barns rettigheter og behov. Dere trenger ikke vente mer enn to år før dere får velgernes svar. Kaplans familie må i beste fall stå bare i fem år og vente på far, vente på far, trykke seg mot ruten, vente på far.

PS.
To dommer ved Menneskerettighetsdomstolen (EMD) og Høyesterett tvinger Utlendingsdirektoratet (UDI) til å endre praksis i utvisningssaker hvor barn er involvert:
http://www.dagsavisen.no/innenriks/article518247.ece

Om helgens begivenheter i Kaplan-saken:
http://www.aftenbladet.no/lokalt/Kaplan-hentet-av-politiet-i-natt-2837340.html
http://www.aftenbladet.no/lokalt/--Sterk-kontrast-til-Nansen-ret-2837448.html
http://www.aftenbladet.no/lokalt/--Dette-er-politistat-metoder-2837345.html

Mine tidligere kommentarer til Kaplan-saken:
http://bore-aktuelt.blogspot.com/2011/01/konsekvensene.html
http://bore-aktuelt.blogspot.com/2010/12/lovens-bokstav-humanitetens-alfabet.html
http://bore-aktuelt.blogspot.com/2011/02/praktisk-nestekjrlighet.html

Molde - småby og metropol

MOLDE: I kunne ta utgangspunkt i at I våkne tidlig på Rica Seilet og tenke med dikteren: Kom opp av sengen, morgenen er klar, ønsker å se om jeg fjellkjenning har. Fjorden. Holman. Fjellan. “Intet så sterkt som din synsring av fjeld” .

I kunne parafrasere ut fra at det er Uflytterdagen, når vi som var her en gang kommer hjem og treffer hverandre og minnes det som var en gang, treffer dem som var her en gang og fremdeles er her. Om Ibsen og Bjørnson og Keiser Wilhelm og Kjell Inge Røkke og Syltes ananasbrus. I kunne til og med i en bisetning få lurt inn at I høytidelig er utnevnt til Molde-ambassadør “, en titel som gis til “personer, institusjoner og bedrifter som har vært med på å profilere Molde på en positiv måte over et lengre tidsrom”, som Jo Nesbø, Åge Hareide, Jazzfestivalen, fotballklubben, Kjell Magne Bondevik, bygartneren (“Molde, Molde, blomsternes by! hus mellom haver, vennerne går der! Hundrede mil ifra dem – jeg står der under rosernes ly”).

Som Edvard Hoem. Som kan si alt så endelig mye bedre og har et mer realistisk kritisk blikk på det som er og det som var enn vi som når fire av oss hvert år samles en uke om sommeren blant hyttene i Vestfold, alltid reiser oss på avskjedsmiddagen og hvert år avsynger Moldesangen med den ene hånden på brystet, mens de øvrige 10 ikke en gang prøver å skjule sin misbilligelse.

Edvard, som var sommervikar da jeg på slutten av 1960-tallet hadde min første redaktørjobb, i hjembyen, tilgir meg sikkert når jeg heretter lar hans rungende røst – han er jo nesten som både å se og høre Bjørnstjerne Bjørnson – omtaler både det som var, det som er og det som bør blive:


Vi som har ei fortid her, veit at det er framtida det kan gjerast noko med. Molde er vår ungdoms by, og ungdomsminna bleiknar ikkje. Fjella og fjorden har brent seg inn i oss som valte å reise vidare da skoletida var forbi. Men det er sant som forfattaren Thomas Wolfe seier: You can´t go home again. Ein kan ikkje dukke opp etter tretti år og late som ingen ting. Du kan ikkje late som om tida har stått stille medan du sjøl var borte og blei ein annan.

Men ein kan kjenne korleis minna livnar til, og framleis pustar eg djupt og letta på flyplassen og gaular og syng når eg køyrer ned Romsdalen.

Det finst eit hemmeleg forbund for å bevare sekstitals-Molde sonm ein antikvitet, og der eg ikkje eg medlem. Dei som skrik opp mot all forandring, vil ikkje bli høyrt når det er grunn til å rope ulv. Hotellet på Reknes er ikkje høgt sett mot fjella og fjorden. Stadion er ikkje stort mot himmel og hav! Den som ikkje trur byen tåler nokre monumentalbygg har ikkje fått med seg kor mektig naturen er. Mot Romsdalsalpane bleiknar Røkkes rikdom.

Det som er smått, blir verkeleg smått i Molde, og eg skal ikkje legge skjul på at eg meir enn ein gong har slengt frå meg lokalavisa og tenkt at heile byen skulle vore pakka inn og sendt i posten for å bli hovudstad i Molboland, eller kanskje blitt vennskapsby med Jante.

Er det meir provinsialisme i Molde enn andre stader? Nei.
Men litt for ofte opplever ein at byens innbyggarar meiner Molde er i ferd med å vinne ein konkurranse om å vera den beste byen i Norges land, og at det som er bra, skjer fordi det skjer i Molde. Da er det som om jazzens store stjerner spelar spesielt godt fordi dei spelar i Molde, og at det i grunnen ikkje hadde gått dei så godt, om dei ikkje fekk opptre her. Det er tider da det verkar som det for mange er heilt normalt at verdensstjernene går i gatene her, ja at det nesten berre skulle mangle. Da seier somme Moldefolk til meg at dei ikkje kan forstå at eg kan bu i Oslo, for det er i Molde det skjer. Molde er med andre ord meir Oslo enn Oslo nokon gong kan bl.

Det finst ein falsk patriotisme i Molde som utartar til provinsialisme. Molde er ikkje verdens navle og kan heller aldri bli det, anna enn for dei som har sin eigen navle som sentrum i verda. Det er for lite av den ekte patriotismen, men det er også sant at den ekte patriotismen finst, og at det i stor grad er takk vere den at Molde er det den er i dag. Det er kaksane i byen legg inn pengane sine i byens velferd, det er dei frivillige organisasjonane, det er jazzentusiastane, det er korfolket, det er Molde Byes Vel og alle som utfører noko ekstra og gjer det det vel vitande om at Molde nettopp ikkje er verdens sentrum, men dei gjer det likevel, av kjærleik til sin eigen by.

Kvifor er det slik at forretningar i Molde ikkje tar kredittkort som er gyldige i det indre av Kina og i alle præriebyar i det ville vesten? Kvifor skiltar ein ikkje byen på fleire språk, så folk veit kvar dei er? Norge er eit land i verda, sa statsminister Korvald i si tid, og Molde er ein by i verda. Dei generasjonane som veks opp no, lever i ein internasjonal kultursfære, snakkar engelsk bortimot perfekt, ser film og fjernsyn på mange språk og høyrer musikk frå heile verda. Den byen som ikkje greier å legge bort sin provinsmentalitet, vil framstå som eit fangehol, og ingen vil orke å bu der. Folk spør ikkje lenger først og fremst kvar dei er født, men kvar dei kan realisere sine håp om eit godt liv og ei god framtid.

Byen må bli flinkare til å tolerere det særeigne, dei som går utanfor allfarvegen, dei som prøver å tenke noko som ikkje alle andre har tenkt. Kanskje tar dei somme gonger feil, men det er dei som til sjuande og sist dei som går sine eigne vegar som har rett, fordi dei veit at ikkje alt alltid skal vera slik det er, fordi det alltid har vore slik, men at den som vil ha ei framtid må forandre seg.

Hotell Rica Seilet og det noe stadionet, Røkkeløkka, er nye innslag i bybildet (alle foto: tbb)

Når eg ser tilbake, viser det seg jo at også fortida kan ein gjera noko med. Utan fortid er byen utan sjel, og fortida opnar seg som nye dimensjonar mot framtida og fortel nye forteljingar til nye generasjonar om det som ein gong var. Dei siste tretti åra har forandra synet vårt på kva det er verdt å beva-re, og den førti- og femtitalsfunksjonalismen som i min barndom uttrykte byens moder-nitet, er i ferd med å få alderens patina.

Det som var det nye Molde etter krigen er for nye generasjonar i ferd med å bli det gamle Molde. Det fell meg sterkt i auga sidan eg ikkje bur her fast, at det er eit aldrande sentrum eg køyrer inn i når eg sig gjennom byen ein haustkveld. Femti år heretter vil bygårdane langs Storgata vera frå ein fjern tidsalder som ikkje eingong gamlingane har noko minne om. På branntomtene etter andre verdskrigen vil det stå ein by som er unik fordi den vitnar om den katastrofen som den vart skapt i.

Det er kosmopolitisk å elske sin eigen by, for det gjer også folk overalt i verda. Den verkelege patriotismen er individualistisk og internasjonal. Individualisten finn til slutt det allment menneskelege, idet han og ho oppdagar at dei andre faktisk i forbausande grad er som oss. Ein kan reise bort og vende heim igjen, og vera heime der ute fordi ein lærte verda å kjenne i eigen by. Ein kan elske Molde fordi ein fekk lære i Molde at verda er større enn Molde.

Framtida for småbyen ligg i å vera til for menneska, slik at dei kan ha ein møtestad der individualisten kan finne andre menneske.
Molde er ein småby i den store verda, og det er som småby Molde har sin sjanse. Når folk flytter til ein småby er det ikkje fordi den skal bli stor, men fordi den skal ha den kvaliteten den viser i sine beste tider og beste stunder. Den må ha ein nærleiksdimensjon som er unik. Gjennom småbyen bør ein kunne gå på ein søndagskveld, på ein time eller så, frå den eine utkanten til den andre. Og så må ein møte andre, som ein kjenner eller har sett før,og så må ein gjenkjenne gater og hus.

Betyr Stortinget noe?

Klassekampens oversikt over de representantene som oppholder seg mest på Stortingets talerstol illustrerer til overmål at Stortinget ikke lenger er noen viktig arena for politisk virksomhet. Sakene er avgjort før de kommer til folkets kårne: “De rødgrønne stemmer bare det de får beskjed om uansett” (Ketil Solvik-Olsen, Frp).

Det som skulle være en flertallsregjerings styrke, er blitt en svakhet fordi alle skjøre kompromisser treffes av Jens, Liv Signe og Kristin, henger sammen og kan ikke endres. Den store og prinsipiell balansen, mellom den utøvende og den lovgivende makt, er parkert i regjeringskvartalets underjordiske garasje og låst inne av en jernhard trekant som ikke tillater noen slinger i styringsvalsen.

Med mindretallsregjeringer spiller Stortinget en viktigere rolle enn med flertallsregjeringer. Men spesielt når flertallet består av partier som står lenger fra hverandre i enkelte saker enn i noen annen etterkrigsregjering, oppstår en situasjon der både de rødgrønne og opposisjonens stortingsrepresentanter mistrives. Og det er et lite paradoks at både innad i Ap og i velgermassen i sin helhet ville det trolig være større tilfredshet med en Ap-regjering i mindretall, slik som det ved et eventuelt regjeringsskifte i 2013 for mange vil være mest ønskelig med en Høyre-regjering i mindretall.

Slike regjeringer kan søke støtte på begge sider av de langt på vei utdaterte skillelinjer. Et fornuftig ord i den sammenheng henter jeg fra stortingspresident Dag Terje Andersen: “En flertallsregjering skal ikke disponere stortingsflertallet, den skal representere stortingsflertallet”.

Inge Lønning – som takket være Oslo-Høyres dumhet dessverre ikke er å finne i Stortinget lenger(partiet kunne hatt bruk for ham som veiviser i den verdipolitiske debatt, Thorbjørn Røe Isaksen trenger medspillere) – har treffende skrevet: “Partidisiplin nærmer seg et drapsvåpen på demokratiet dersom den tas i bruk for å sikre at et lite mindretall i en koalisjonsregjering skal få vekslet inn en tilgodelapp fra tidligere oppgjør i den stående borgerkrig mellom regjeringspartiene. Dreier det seg om politisk skillemynt, kan den slags handel passere, men når tilgodelappen er påført beløp som er egnet til å tømme grunnleggende konstitusjonelle prinsipper for innhold, er det skjellig grunn til å si fra”.

Ser vi på taletidlisten, er det ganske typisk at den første rødgrønne på listen er på syvendeplass, Per Olaf Lundteigen (sp), han som er den mest fritt-talende fra Ap og Sp. SV må unntas , partiet driver stundom en privatpraktiserende parlamentarisme i en slags Peer Gynt-variant: protesterer i all verden. Hadde det ikke vært mer realt enten å ta en dissens i regjeringen eller å forsvare de vedtak man til syvende og sist er ansvarlig for?

Så kan det sies mye om hva en slik liste innebærer, og vi bør ikke legge mer vekt på den enn som et apropos til parlamentarisk liv anno 2011. I de store partiene er det ikke like lett å slippe til(Trine Skei Grande, V, topper listen suverent og den andre V-representanten Borghild Tenden er nr.8 – de skal fronte partiet i alle saker). Selvfølgelig vet jeg at det gjøres mye godt arbeid i komitéer, i møter med interessegrupper, organisasjoner og enkeltpersoner. Men slike argumenter kan også være en litt lettvint unnskyldning.

Mimir Kristjansson, politisk kommentator i Klasseklampen, har et godt poeng når han fremholder at “det er nok ikke få pressgrupper som skulle ønske seg en retorisk kanon av Grandes eller Solvik-Olsens kaliber fra sitt fylke”.

Men ikke glem Ivar Aasens ord til alle regjeringer og opposisjoner til alle tider: “Skulde alt vera gjort, som er sagt, so vardt mangt eit Ord usagt”.

Kina-glimt

Kina byr på mange opplevelser. Her har jeg samlet noen av mine bilder fra steder jeg har besøkt i år

Muren er det lett å komme til fra Beijing, og tar du det litt med ro (mange av oss merker det når en har passert 1000 trinn)kan du rekke over mye

Litt utenfor Xian møter denne spesielle terrakottahæren med rundt 8000 soldater som alle er laget av terrakotta. Dette ble oppdaget først i 1974 av en bonde som skulle grave en brønn, og er ett av 1900-tallets største arkeologiske funn. Hæren er en del av et mausoleum, som er over 2200år gammelt. 700.000 arbeidere og håndverkere brukte 38 år å fullføre det.

Det imponerende slottet Potala , som både er tempel og kloster,var til 1959 og Kinas okkupasjon Dalai Lamas residens. Potala står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv

Torget i Lhasa, hovedstaden i Tibet, 3600 m.o.h.

En av Kinas mange praktfulle hager, denne i sentrum av Shanghai


Guilin er kjent for sitt vakre landskap som ofte gjengis i kinesisk landskapsmaleri. En båttur på elven er en opplevelse

Cirkus og akrobatforestillinger
er alltid en opplevelse

Hangzhou: "Udiskutabelt fineste"

Det er mange parker og hager i aller beste kinesiske stil rundt Xihu, her er Marie og jeg i en av dem

HANGZHOU: «Udiskutabelt fineste og edleste i hele verden», sa Marco Polo (1254-1324) om Hangzhou. UNESCO er i alle fall kommet frem til at området ved Xihu (Western Lake) i byen hører hjemme på verdenarvlisten, den siste tilvekst.

Når jeg går rundt selve innsjøen, skjønner jeg avgjørelsen. Kommer du til Kina og reiser litt rundt, er Hangzhou et “must”. Kulturlandskapet, som består av sjøen og liene som omslutter tre av sidene, har inspirert poeter, lærde og kunstnere siden 800-tallet. Området har en rekke templer, pagoder, paviljonger, hager og utsmykkede trær, i tillegg til veifyllinger og kunstige øyer. Unesco sier at dette er “et eksepsjonelt vitnesbyrd om tradisjonen med å forsøke å skape ideallandskap”.

Ivar Aartun i en av de mange parkene

Og du bør absolutt får med deg Longjing (Dragebrønnen) litt utenfor byen. Her lages Kinas fineste grønne te, mange tusen kroner kiloen. Her er det eneste stedet i Kina der te bakes for hånd, og i skråningene rundt omkring er det grønt i grønt av teplanter
Du får en fin plantasje- og produksjonstur i Longjing, og du blir oppvartet med den fineste grønne te som finnes. Men de skjønner at du ikke er en vestlig kapitalist og ikke har tenkt å kjøpe annet enn en liten boks av den billige utgaven, forsvinner vertinnene raskt (Berit Weider Aartun t.h)

«Verdensarven» er UNESCO-listen over natur- og kulturarvsteder som har særlig betydning for menneskeheten (for øyeblikket er tallet nesten 900). For at et område skal regnes som del av verdensarven må det representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø som kan fortelle noe om jordens eller menneskenes historie. UNESCO fører listen, som stiller krav om at verdensarvområder skal vernes. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredte miljøvernavtalen i verden.

Vegaøyan er det første norske området der det er samspillet mellom menneskene og naturen som har fått plass på verdensarvlista (foto: Hurtigruten)

• Bryggen i Bergen (1979)
• Urnes stavkirke (1979)
• Helleristningene i Alta (1980)
• Bergstaden Røros (1981)
• Vegaøyan (2004)
• Vestnorsk fjordlandskap - Geirangerfjorden og Nærøyfjorden (2005)
• Struves triangelkjede – fire norske punkt (2005).

Av de 1000 opprinnelige stavkirkene i Norge, er det bare 28 igjen. Stavkirkene ble stort sett bygget mellom 1130 og 1350. Urnes er den eldste og mest dekorerte av kirkene (foto:Fortidsminneforeningen)

De fire første norske verdensarvstedene er kultursteder og ble skrevet inn i perioden 1979-1981. I 2004 fikk Norge sitt første kulturlandskap på listen - Vegaøyan. Vestnorsk fjordlandskap er det første naturområdet Norge har fått på listen. Struves triangelkjede er en del av en transnasjonal serienominasjon som inkluderer ti land. Dette er et teknisk-industrielt kulturminne som viser målepunkter i flere land og hvor formålet er å måle jordens krumning (Wikipedia)

Geirangerfjorden på Sunnmøre (foto:Fjord Tours)

Norge har hjulpet verdens yngste stat

NUBAFJELLENE, Sudan: Jeg syntes det har vært en tøff natt. Over 30 grader inne i huset der jeg overnattet, aircondition har de ikke hørt om. Vi går noen kilometer, så hører vi sangen og musikken før vi ser noe. Alle landsbyens innbyggere er samlet til fest. Kirkens Nødhjelp har bekostet en sårt tiltrengt sykestue. Gleden er stor. ”Vi ber ikke om flere gaver”, sier en av landsbyens eldste under den lille festen. ”Men vi ber om at vi får hjelp til selvhjelp slik at den unge generasjonen kan få et noe bedre liv, få muligheter til selv å forsørge seg og sine. Og fremfor alt – vi ønsker fred”.

Dette var en opplevelse fra et besøk jeg hadde for 7-8 år i et område som akkurat i dag, 9.juli 2011, trolig er gladere enn de fleste andre sudanesere for verdens yngste statsdannelse, Sør-Sudan.
Barn øver i forkant av uavhengighetsseremonien i Juba, Sør-Sudan. Foto: Paul Banks / UN Photo

Den langvarige borgerkrigen i Sudan rammet nubafolkene hardt, og folket ble utsatt for etnisk rensing og folkemord på 90-tallet.
Fredsønsket er oppfylt på papiret, så gjenstår det å se om man kan få slutt på vold og væpnede konflikter av flere slag.

Økumenisk bønn for en fredelig folkeavstemning ved All Saints-katedralen i Juba, Sør-Sudan. (Foto: Nils Carstensen/DCA/ACT) ...

“Vi ber om en varig fred mellom de to landene. At deres ledere må styres av viljen til det gode. La våpnene tie og rettferd få råde. Smi sverdene om til plogskjær”. Dette er den del av den bønnen Kirkens Nødhjelp og Norges kristne råd har oppfordret kirkesamfunn i Norge til å be i forbindelse med delingen av Sudan.

Et land som har vær sentralt i norsk bistandsarbeid i en årrekke og årlig har mottatt mellom 600 og 700 millioner kroner i norsk støtte. Norge har stor tillit her og blir sentralt i byggingen av landet. Nettopp på grunn av våre nære relasjoner til Sør, er det viktig at vårt engasjement innebærer strenge krav til at myndighetene i Sør tar grep for å sikre økonomisk transparens, politisk åpenhet, og levering av sosiale tjenester i takt med utviklingen i landet.

Tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson (49) skal være ansvarlig for alle FNs operasjoner i det nye landet. Ingen har bedre forutsetninger til en slik jobb enn Hilde (jeg kaller henne det, vi ble naboer med familien Johnson da vi kom til Stavanger i 1983 og har kjent henne siden). Hun er en av dem som aller best har klart å omsette idealisme til et arbeid for menneskerettigheter som har gitt konkrete resultater.

Hilde var den helt sentrale personen da USA, Storbritannia og Norge fikk meglet en fredsavtale i 2005 da regjeringen i Sudans hovedstad Khartoum ble enige med opprørsbevegelsen SPLM/A i sør. Avtalen innebar en seks år lang overgangsfase med delvis selvstyre i sør, som i januar ble fulgt av en folkeavstemning blant sørsudanerne
om uavhengigheten. Nylig kom hun med boken “Waging Peace In Sudan.The inside Story of the Negotiations That Ended Africa’s Longest Civil War”

Den “tredje sektor” i Norge , organisasjonsarbeid, har vært viktig for utviklingen i Sudan. Av de tre store bistandsorganisasjonene opererer Kirkens Nødhjelp (KN) som over hele Sudan i dag, mens Norsk Folkehjelp(tilføyd senere: det var veldig hyggelig at presidenten i den nye staten, Salva Kiir, nevnte i sin tale under feiringen i den nye hovedstaden Juba i dag spesielt Norsk Folkehjelp, og takket for organisasjonens innsats i Sør-Sudan). og Flyktninghjelpen bare opererer i sør.
Jeg kjenner ike andre norske organisasjoners arbeid i Sudan, men som styreleder i KN (2002-2006) kjenner jeg en del til arbeidet i Sudan, som har pågått siden 1972: Først i områder kontrollert av SPLA (Sudan People’s Liberation Army) i sør, og fra 1986 også i nord.


Langsiktighet er helt avgjørende når det gjelder utvikling og å skape tillit. I Nord-Sudan har bekjempelse av skadelige, tradisjonelle praksiser, som kjønnslemlestelse, stått senralt. I Sør-Sudan fokus vært på mødrehelse og vaksinering av barn. Det er bygget klinikker og delt ut medisiner, og det er samarbeidet med helsemyndighetene for å utvikle gode helsetjenester.

Generell langsiktighet: Opplysningsarbeid om hiv og aids for å bevisstgjøre folk og forebygge spredning. Bevisstgjøring av folk på deres rettigheter og holde myndighetene ansvarlige Fredsbygging og forebygging av konflikter.

Nødhjelp: I Darfur og i Sør-Sudan utdeling av matvarer, medisiner, myggnett og andre livsviktige artikler. I Nuba-fjellene startpakker til mennesker som har vært internt fordrevet, men nå vender hjem. Målet er å støtte dem slik at de kan bygge opp livene sine igjen.

KN har arbeidet for at kvinner skal få delta og inkluderes på alle nivåer der beslutninger tas. I tillegg styrkes kvinners økonomiske frihet og kompetanse gjennom spare- og lånegrupper som gir mulighet til å spare små beløp i en pott slik at de kan ta opp lån og starte sin egen gründervirksomhet. Kvinner som deltar i disse gruppene får dessuten lese- og skriveopplæring. I annen type grupper lærer kvinnene å lese budsjetter og spore offentlige midler. Dette er et godt virkemiddel for å bekjempe korrupsjon.

KN bygger kompetanse hos partnerorganisasjonenee slik at de selv blir i stand til å bore brønner og bygge demninger. I nødhjelpssituasjoner bidras med rent vann og sanitærfasiliteter, som for eksempel latriner, ogi kunnskap om god hygiene.
-Vi er forpliktet til å fortsette sitt arbeid med humanitær hjelp og fattigdomsbekjempelse både i Nord- og Sør-Sudan. Slik håper vi også at vi bidrar til gode naboforhold mellom de to nye statene, sier gen.sekr. Atle Sommerfelt, som for øvrig er en av de fire kandidatene til ny biskop i Borg.

Kirkens Nødhjelp har støttet folk i Sudan både i fredstid og krigssituasjoner siden 1972. Takket være denne langvarige og trofaste tilstedeværelsen nyter oganisasjonen stor tillit både i lokalsamfunn og i offentlige strukturer. Lang fartstid har dessuten gitt solid kunnskap og et verdifullt erfaringsgrunnlag som er svært nyttig i videre arbeid i Sudan. Dette grunnlaget vil brukes til å videreutvikle et program som proaktivt kobler sammen det KN i selv leverer av tjenester med kompetansebygging i sivilsamfunnet og myndighetenes innsats.

Jeg er overbevist om at en kombinasjon av og samarbeid mellom offentlig og privat bistand gir de beste resultater. Fremdeles er det slik at begeistring i kirke, LO og andre organisasjoner er et viktig ledd i holdningsdannelse og samarbeidsvilje med krefter i bistandslandene. Men det er viktig å være våken og ikke uten videre kanalisere hjelp gjennom organisasjoner og institusjoner med liten eller ingen faglig innsikt. Noen av dem drevet frem av brennende ildsjeler som sørger for at hver krone går dit de skal, andre dessverre opprettet for å gi inntekt til enkeltpersoner og med liten eller ingen dokumentert innsats.

Feilsteg, svindel, fiaskoer - alt er beklagelig, alt må gjøres for å redusere at slikt utvikler seg. Men slikt må aldri føre til at man med bredd penn avskriver utviklingsbistanden, det vil være feigt.
Så skal vi diskutere prinsipper og strategier, fadderordninger og innsamlingsmåter, og alle de andre problemstillinger som kan - og bør - reises omkring norske bistandsmidler og bruken av dem.
Men det er et ugjenkallelig faktum at norsk bistand bidrar til utvikling.

I en tid der suksesskriterier ofte er forakten for svakhet, en tid der det kan se ut som om vi bryr vi oss mindre med de store linjer og sosiale forpliktelser utenfor den lille private sfære, en tid der budskapet om den grenseløse egoismens belønning slår stadig sterkere rot; i en slik tid stilles hver enkelt av oss overfor et påtrengende spørsmål: Er det et slikt samfunn vi vil ha? Er det en slik verden vi vil ha?
Medmenneskelighet er et ord som alltid er aktuelt.