Det er 29.juli og Norge opplever spennet fra markeringen av Olav den helliges dødsdag i 1030, Olsokfeiring gjennom århundrene frem til 22.07 2011. Den mindre og mindre påaktede fortellingen om helgenkongen har klare forbindelseslinjer til en uhyggelig konkretisering det onde, av dødens terror.
En aksjon i Trøndelag fikk brått stor oppmerksomhet. Biskop Gunnar Stålsetts forslo å opprette et senter for multireligiøs dialog om felles verdier nettopp på Stiklestad. Et samlingssted for verdensorganisasjonen "Religioner for fred".
Dette skapte reaksjoner. De ble støttet opp av et opprop offentliggjort på nettstedet document.no, der det ble oppfordret til å hegne om Stiklestad som et kristent minnesmerke, og tatt avstand fra det som ble kalt misbruk av dialog for å introdusere «fremmede religioner.
Mange av argumentene i oppropet har fellestrekk med kristenfundamentalistiske synspunkter Anders Behring Breivik har fremmet på det samme nettstedet. Stiklestad-aksjonistene fikk kraftig kritikk fra mange hold da de tidligere gikk ut og sa at de ikke kom til å avlyse aksjonen etter terroraksjonene sist fredag. Heldigvis kom de til fornuft, «Aksjon Stiklestad» ville blitt oppfattet som en hån mot de som døde på Utøya.
I Norge kommer vi fra en tradisjon hvor den ene religion eller det ene trossystem skulle deles av alle og var en usvikelig del av den nasjonale identiteten, både for nasjonen som helhet og for den enkelte. Enhetskulturen møter mangfoldet. En 1000årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av.
Formelt og i del kristenfolks bevissthet består på sett og vis denne kristne enhetskulturen fremdeles, men i har praksis opphørt å eksistere. Den har til dels smuldret opp innenfra, og den har vært under angrep både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.
Norske kirkeledere har i løpet de senere årene – og ikke bare av det mer aktive kristenfolket men også på mer folkekirkelig basis - blitt beskyldt for naivitet og ”lefling” med islam og muslimer. Noen tar til orde for å fremheve de uforsonlige sider av islam, særlig sammenblandingen av religion og politikk på en måte vi i Vesten og ut fra en kristen/protestantisk forståelse ikke har lett for å forstå eller akseptere. Retorikken som benyttes er den samme som den gang muslimer var ”der ute” og vi var ”her hjemme”.
Men den største utfordringen i dag er ikke å konfrontere islam i Vesten, men å skape et samtaleklima som fremmer forståelse og gjensidig respekt på alle steder hvor mennesker med ulik tro møtes: i nabolag, på skoler og arbeidsplasser. Da er det like viktig å understreke det vi har felles som det som splitter. I et samtaleklima der alle kjenner seg trygge og respektert, vil det også være mulig å snakke om de tingene som vi finner problematisk ved andre religioners praksis, akkurat som vi selv må tørre å bli utfordret.
Vi må ikke overlate til de mest ekstreme å ta opp kritiske spørsmål i religionsmøtet. Dialogviljen handler ikke om naivitet, men om et ønske og et behov for å skape et samfunn her i Norge med vilkår for samtale og dialog om spørsmål knyttet til religion og samfunn.
Vi må aldri bli fanget av retorikken om at det vi nå opplever er sivilisasjoner som støter sammen. Kristne så vel som muslimer farges av de samfunn de er en del av. Det finnes ikke en muslimsk og en kristen verden, bildet er mye mer nyansert enn som så.
Også den siste uken har vi opplevd at både politikere og kirkefolk oppsøker muslimske miljøer og åpner for dialogen og medvandringen. Dette er helt nødvendig både for å lære hverandre og hverandres tro å kjenne, men også fordi vil deler liv, naboskap og arbeid i byer og bygder og har behov for å bli bedre kjent og forstå hverandre.
Som majoritetskirke har vi et stort ansvar for å bidra til åpen samtale, samarbeid og samhandling. Nasjonalt og internasjonalt videreføres kontaktarbeidet overfor ledere av andre kirkesamfunn. Mangeårig dialog og tillitsbygging har åpnet muligheter for åpen samtale også om ømtålige temaer.
Den viktigste tillitsbyggingen mellom kristne og annerledes troende foregår gjennom samtaler på arbeidsplass og skole, i nabolaget og familien. For mange mennesker er religionen en viktig identitetsfaktor. Derfor kan samtalene både bli svært vanskelige og svært berikende.
Betoningen av religionsmangfoldet i Norge viser at det ikke går noen rettlinjet utvikling fra et religiøst til et sekularisert samfunn. Nettopp ved å vise åpenhet mot andres religiøse uttrykk, bidrar Den norske kirke til å sikre at religion fortsatt får ha sin naturlige plass i det offentlige rom.
I forhold til representanter for alle tros- og livsynssamfunn må vi hele tiden være åpne for å se og verdsette både likheter og forskjeller, og vi må unngå at det etableres fiendebilder basert på fordommer og misforståelser, enten det gjelder mellom kristne og muslimer, eller mellom kristne og humanetikere.
Kirken kan ikke stenge seg inn i en egen kulturell eller åndelig sfære. Og den kan ikke stenge seg ut fra de religiøse og kulturelle impulsene og den inspirasjon som kommer fra kristne søsken og kirkedannelser som opprinnelig er startet av misjonsvirksomheten, men som nå i mange tilfelle er blitt sterke nasjonale kirker som ønsker å inkludere sin egen, nasjonale kultur i sitt liturgiske og kulturelle uttrykk – ikke bare overta en vestlig, europeisk og fremmed form.
Korstogs-ideologien og kristning gjennom politisk makt hører til en arv vi neppe kan hente noe fra, annet enn selvbesinnelse og kritisk selvrefleksjon. Det nasjonalistiske i Olavsarven er ikke noe vi har særlig bruk for nå. Derimot kan Olavstradisjonen brukes positiv til å framheve lange linjer og framfor alt til å framheve det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fås ved enhver ideologisk kiosk. Den kan brukes til å fremheve
• lange linjer og dype røtter i norsk kultur
• bevisstgjøring av kristenkulturen
• Guds storhet som et orienteringspunkt i tilværelsen
• viktigheten av å tenke bakover og være våken oppover
• behovet for noe som er større enn oss selv for å bevare livskvaliteten
Den norske kirke må alltid være en Kristus-sentrert kirke, og ikke en kirke som knyttes opp til makt, prakt og pompøsitet. Olavsarven må da forankres i og utfolde seg som en økumenisk åndelig arv, med forgreninger til det europeiske pilegrimsnettverk og den verdensvide kirke.
Vi er del av noe som er større enn oss selv, både som kirke og som samfunn, både nasjonalt i forhold til det globale og kirkelig i forhold til andre kirkesamfunn og andre måter å tro på.
http://liberal.no/2011/07/lykkes-anders-behring-breivik-eller-var-det-en-fiasko/
SvarSlettDet blir spennende å se hva som skjer fremover.