Så gjør vi så og til jazzkirke går...

Musikere av alle slag i alle aldre fyller Moldes gater denne uken

Og det ble morgen på jazzfestivalens andre dag. Jeg åpner vinduet og ser at det er sol. Alt er såre vel. På vei til hotellet rundt midnatt, etter en vennekveld, ble jeg akkompagnert ned Chateau-hagen av en enslig saksofon, i Alexandra-parken møttes gammel og ny etusiasme til tonefølge, og utenfor Seilet satt noen åpenbart festivalgjengangere og diskuterte åpningskonserten.

Hva med koblingen mellom to høyt respekterte veteraner i hver sin sjanger? Den ene,årets Artist in Residence, jazzbassisten Dave Holland, som har hatt Miles Davis, Stan Getz og Chick Corea som musikalske partnere (disse opplysningene stammer fra Marit Heiene i Romsdals Budstikke, det jeg ikke vet om jazz kunne fulle et verk av imponerende dimensjoner). På den andre siden den spanske flamencogitaristen Pepe Habichuela.

Budstikka skriver om en spenst og en nerve som gjorde det hele til en fryd å høre på. Terningkast 5. Dagbladets Terje Mosnes, et av de faste inventarene igjennom årtier, trår til med en 6’er: “Flamencoåpning til olé +.” Han sparer ikke på adjektivene – “flammende, rørende, besnærende, befriende” og applauderer “ de rasende, takt-intrikate løpene, stolte melodiene, dirrende dialogene og syrlige akkordskiftene”.
Alle var enige om at det var en storartet kveld.

I kveld skal jeg i Domkirken; gjenhør med Lillian Boutté. For 30 år siden, i kirkekonsertenes mer spede begynnelse, hørte jeg henne sammen med Magnolia Jazzband, og det er denne kombinasjonen vi får også i kveld. Kristenfolket vil stå i kø utenfor og stundom trampe takten inne. Slik har det ikke vært alltid.

I min oppvekst var jazz synd. Enkelt og greit. Generelt opplevde nok noen Prektigheten, Konformiteten og Fasaden som tvang, og følte det befriende å komme ut, «ut for å se, over de høie fjelle....», Andre kjente de samme begrensningene satt i aller beste mening, opplevde dem som trygge og bevarende inntil man nådde myndighetsalder og selv kunne velge.

Men fasaden var viktig, og kodene for kristen oppførsel rimelig klare. Gjerdene sto i betryggende avstand fra syndestupene, og den kristne frihet var et begrep jeg ikke hørte noe særlig om før noen år senere.

Nå har betydelige deler av kirke og kristenfolk fått et helt annet syn på kunst og kultur. Ole Hallesby sa på Geilomøtet i 1946 at han anerkjente bare kulturlivets nyttevekster som jordbruk, skogbruk, hagebruk, fiske, håndverk, handel, husmoryrket, pleie av syke, barneoppdragelse osv. Men kulturens prydplanter som kunst, litteratur, musikk og teater kunne kristne godt klare seg uten. Hans motpol var forfatteren Ronald Fangen. Han fremholdt at Ordene taler ensidig til hodet, til forstanden. ”Men”, sa han , ”det er en voksende lengsel etter annen tilnærming Når kunsten på sitt beste utfolder den gudgitte skapende og profetiske evne, kan kunstneriske uttrykk formidle nye inntrykk av helheten i kirkens budskap. I så fall blir det skarpe skillet mellom nytte- og prydplaner verdiløst og kanskje også nedbrytende for kirken”.

Jeg er enig med Ronald Fangen. Dessverre var erkjennelsen av at vi som skapninger har et gudgitt kulturoppdrag og at vi bekjenner troen på en Gud som i Jesus er blitt ett med det menneskelige, lenge forsømt som premissleverandør for hva kirken tenker om det å være menneske. Derfor har det vært i kirkens egen interesse å nytenke forholdet mellom kirke og kultur. Kulturarven er nemlig ikke entydig gitt en gang for alle. Den er alltid omstridt. Enhver generasjon og enhver tid må selv vende seg til sin fortid og finne de krefter og forestillinger som har formet den kultur de er blitt en del av. Det dreier seg både om å forstå de krefter som har båret oss dit vi er, og om å finne de krefter som kan bære oss videre.

Sjømannskirken er alltid på plass med stand, og det er ikke minst sjømannskirken i New Orleans og festivalledelsens kontakter der som har åpnet for et svært konstruktivt samspill mellom kirke og jazz i Molde

En åpen og tilgjengelig kirke er en kirke som tar på alvor at mennesker tenker, føler og sanser. I vår kirke vektlegges ofte det å tenke og høre. Budskapet om snekkersønnen fra Nasaret sprenger også disse grenser.

En kulturåpen kirke skal ikke ha nok med seg selv og søke egen nytelse, men skal gi rom for det som oppfattes gjennom sansene og føre oss inn i sterkere erfaringer av gudsnærværet. Inn i brobyggende fellesskap med mennesker fra andre kulturtradisjoner. Kunst og kultur er mer enn et bilde, mer enn en sang eller en salme. Det handler om å fange livet i alle dets avskygninger. Menneskelivet er mangfoldig. Hvis ikke kirken kan fange opp menneskelivet i all dets glede, sorg, avmakt og jubel – hvem kan da gjøre det?

Og dette perpektivet forsvinner ikke, selv om skyene i løpet av disse morgentimene har skjøvet solen unnå. Bakom skyene er ikke himmelen bare blå, den ér der, evig.