lørdag 9. juli 2011

Norge har hjulpet verdens yngste stat

NUBAFJELLENE, Sudan: Jeg syntes det har vært en tøff natt. Over 30 grader inne i huset der jeg overnattet, aircondition har de ikke hørt om. Vi går noen kilometer, så hører vi sangen og musikken før vi ser noe. Alle landsbyens innbyggere er samlet til fest. Kirkens Nødhjelp har bekostet en sårt tiltrengt sykestue. Gleden er stor. ”Vi ber ikke om flere gaver”, sier en av landsbyens eldste under den lille festen. ”Men vi ber om at vi får hjelp til selvhjelp slik at den unge generasjonen kan få et noe bedre liv, få muligheter til selv å forsørge seg og sine. Og fremfor alt – vi ønsker fred”.

Dette var en opplevelse fra et besøk jeg hadde for 7-8 år i et område som akkurat i dag, 9.juli 2011, trolig er gladere enn de fleste andre sudanesere for verdens yngste statsdannelse, Sør-Sudan.
Barn øver i forkant av uavhengighetsseremonien i Juba, Sør-Sudan. Foto: Paul Banks / UN Photo

Den langvarige borgerkrigen i Sudan rammet nubafolkene hardt, og folket ble utsatt for etnisk rensing og folkemord på 90-tallet.
Fredsønsket er oppfylt på papiret, så gjenstår det å se om man kan få slutt på vold og væpnede konflikter av flere slag.

Økumenisk bønn for en fredelig folkeavstemning ved All Saints-katedralen i Juba, Sør-Sudan. (Foto: Nils Carstensen/DCA/ACT) ...

“Vi ber om en varig fred mellom de to landene. At deres ledere må styres av viljen til det gode. La våpnene tie og rettferd få råde. Smi sverdene om til plogskjær”. Dette er den del av den bønnen Kirkens Nødhjelp og Norges kristne råd har oppfordret kirkesamfunn i Norge til å be i forbindelse med delingen av Sudan.

Et land som har vær sentralt i norsk bistandsarbeid i en årrekke og årlig har mottatt mellom 600 og 700 millioner kroner i norsk støtte. Norge har stor tillit her og blir sentralt i byggingen av landet. Nettopp på grunn av våre nære relasjoner til Sør, er det viktig at vårt engasjement innebærer strenge krav til at myndighetene i Sør tar grep for å sikre økonomisk transparens, politisk åpenhet, og levering av sosiale tjenester i takt med utviklingen i landet.

Tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson (49) skal være ansvarlig for alle FNs operasjoner i det nye landet. Ingen har bedre forutsetninger til en slik jobb enn Hilde (jeg kaller henne det, vi ble naboer med familien Johnson da vi kom til Stavanger i 1983 og har kjent henne siden). Hun er en av dem som aller best har klart å omsette idealisme til et arbeid for menneskerettigheter som har gitt konkrete resultater.

Hilde var den helt sentrale personen da USA, Storbritannia og Norge fikk meglet en fredsavtale i 2005 da regjeringen i Sudans hovedstad Khartoum ble enige med opprørsbevegelsen SPLM/A i sør. Avtalen innebar en seks år lang overgangsfase med delvis selvstyre i sør, som i januar ble fulgt av en folkeavstemning blant sørsudanerne
om uavhengigheten. Nylig kom hun med boken “Waging Peace In Sudan.The inside Story of the Negotiations That Ended Africa’s Longest Civil War”

Den “tredje sektor” i Norge , organisasjonsarbeid, har vært viktig for utviklingen i Sudan. Av de tre store bistandsorganisasjonene opererer Kirkens Nødhjelp (KN) som over hele Sudan i dag, mens Norsk Folkehjelp(tilføyd senere: det var veldig hyggelig at presidenten i den nye staten, Salva Kiir, nevnte i sin tale under feiringen i den nye hovedstaden Juba i dag spesielt Norsk Folkehjelp, og takket for organisasjonens innsats i Sør-Sudan). og Flyktninghjelpen bare opererer i sør.
Jeg kjenner ike andre norske organisasjoners arbeid i Sudan, men som styreleder i KN (2002-2006) kjenner jeg en del til arbeidet i Sudan, som har pågått siden 1972: Først i områder kontrollert av SPLA (Sudan People’s Liberation Army) i sør, og fra 1986 også i nord.


Langsiktighet er helt avgjørende når det gjelder utvikling og å skape tillit. I Nord-Sudan har bekjempelse av skadelige, tradisjonelle praksiser, som kjønnslemlestelse, stått senralt. I Sør-Sudan fokus vært på mødrehelse og vaksinering av barn. Det er bygget klinikker og delt ut medisiner, og det er samarbeidet med helsemyndighetene for å utvikle gode helsetjenester.

Generell langsiktighet: Opplysningsarbeid om hiv og aids for å bevisstgjøre folk og forebygge spredning. Bevisstgjøring av folk på deres rettigheter og holde myndighetene ansvarlige Fredsbygging og forebygging av konflikter.

Nødhjelp: I Darfur og i Sør-Sudan utdeling av matvarer, medisiner, myggnett og andre livsviktige artikler. I Nuba-fjellene startpakker til mennesker som har vært internt fordrevet, men nå vender hjem. Målet er å støtte dem slik at de kan bygge opp livene sine igjen.

KN har arbeidet for at kvinner skal få delta og inkluderes på alle nivåer der beslutninger tas. I tillegg styrkes kvinners økonomiske frihet og kompetanse gjennom spare- og lånegrupper som gir mulighet til å spare små beløp i en pott slik at de kan ta opp lån og starte sin egen gründervirksomhet. Kvinner som deltar i disse gruppene får dessuten lese- og skriveopplæring. I annen type grupper lærer kvinnene å lese budsjetter og spore offentlige midler. Dette er et godt virkemiddel for å bekjempe korrupsjon.

KN bygger kompetanse hos partnerorganisasjonenee slik at de selv blir i stand til å bore brønner og bygge demninger. I nødhjelpssituasjoner bidras med rent vann og sanitærfasiliteter, som for eksempel latriner, ogi kunnskap om god hygiene.
-Vi er forpliktet til å fortsette sitt arbeid med humanitær hjelp og fattigdomsbekjempelse både i Nord- og Sør-Sudan. Slik håper vi også at vi bidrar til gode naboforhold mellom de to nye statene, sier gen.sekr. Atle Sommerfelt, som for øvrig er en av de fire kandidatene til ny biskop i Borg.

Kirkens Nødhjelp har støttet folk i Sudan både i fredstid og krigssituasjoner siden 1972. Takket være denne langvarige og trofaste tilstedeværelsen nyter oganisasjonen stor tillit både i lokalsamfunn og i offentlige strukturer. Lang fartstid har dessuten gitt solid kunnskap og et verdifullt erfaringsgrunnlag som er svært nyttig i videre arbeid i Sudan. Dette grunnlaget vil brukes til å videreutvikle et program som proaktivt kobler sammen det KN i selv leverer av tjenester med kompetansebygging i sivilsamfunnet og myndighetenes innsats.

Jeg er overbevist om at en kombinasjon av og samarbeid mellom offentlig og privat bistand gir de beste resultater. Fremdeles er det slik at begeistring i kirke, LO og andre organisasjoner er et viktig ledd i holdningsdannelse og samarbeidsvilje med krefter i bistandslandene. Men det er viktig å være våken og ikke uten videre kanalisere hjelp gjennom organisasjoner og institusjoner med liten eller ingen faglig innsikt. Noen av dem drevet frem av brennende ildsjeler som sørger for at hver krone går dit de skal, andre dessverre opprettet for å gi inntekt til enkeltpersoner og med liten eller ingen dokumentert innsats.

Feilsteg, svindel, fiaskoer - alt er beklagelig, alt må gjøres for å redusere at slikt utvikler seg. Men slikt må aldri føre til at man med bredd penn avskriver utviklingsbistanden, det vil være feigt.
Så skal vi diskutere prinsipper og strategier, fadderordninger og innsamlingsmåter, og alle de andre problemstillinger som kan - og bør - reises omkring norske bistandsmidler og bruken av dem.
Men det er et ugjenkallelig faktum at norsk bistand bidrar til utvikling.

I en tid der suksesskriterier ofte er forakten for svakhet, en tid der det kan se ut som om vi bryr vi oss mindre med de store linjer og sosiale forpliktelser utenfor den lille private sfære, en tid der budskapet om den grenseløse egoismens belønning slår stadig sterkere rot; i en slik tid stilles hver enkelt av oss overfor et påtrengende spørsmål: Er det et slikt samfunn vi vil ha? Er det en slik verden vi vil ha?
Medmenneskelighet er et ord som alltid er aktuelt.


Blogglisten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar