ABB, Frp - og vi alle

Det er ikke Fremskrittspartiet som har inspirert til ABBs forskrudde, men på sitt vis «logiske» tankerekker. ABB har vært medlem, men fant at partiet ikke dekket hans meninger godt nok og trakk seg derfor ut. Han kom, hørte, og forsvant.

En Aftenposten-kronikk i 2010 av fremtredende Frp-medlemmer møtte ikke jubel hos mange av oss, men den ligger langt innenfor det som må tåles i et politisk ordskifte. I den grad ABB har hentet inspirasjon til verdensbilde preget av ideen om islamisering og om at så godt som hele det sivile samfunn er styrt av “kulturmarxistene», er det nok andre miljøer vi bør se nærmere på.

Noen vil mene at Fremskrittspartiets største gevinst i asyl- og innvandringspolitikken er at partiet har medvirket til drive regjeringen i en mer restriktiv - og i noen tilfeller åpenbart mindre human – retning.

Vi kan forsøke å finne en forklaring på Utøya-massakren. Vi kan dissekere og diskutere barndom og oppvekst, forholdet til faren, personlige opplevelser, selvbilde, mulige inspirasjonskilder osv – men det endelige svaret får vi aldri, kanskje kan en rettspsykiatrisk undersøkelse hjelpe litt.

Å mene at Norge bør stenge grensene for innvandring fra visse land er et politisk standpunkt. Vi kan være rykende uenig, argumentere mot, korrigere feilaktige påstander om dagens situasjon, være uenig i verdivalg. Men et slikt standpunkt er legitimt og være en del av den løpende politisk debatt.

Å mene at Norge bør legge seg åpen for en innvandring av f.eks. 100.000 av verdens nødstilte og om nødvendig bruke av Oljefondet til å skape arbeidsplasser, økte trygdeutgifter osv, er også et legitimt standpunkt som må være en del av den løpende politiske debatt.

På skalaen mellom disse to synspunktene finner vi velgerne og partiene. Debatten, men i mye sterkere grad både egne og offentlige negativt/positivt oppfattede hendelser, galluptall osv. danner vår oppfatning, og for noen er dette så viktig at det blir helt avgjørende når stemmeseddelen legges i urnen.

Diskriminerende holdninger må få komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk. I prinsippet er altså ytringsfrihet tenkt som et vern mot slike fenomener som diskriminering. I det større historiske perspektiv er det heller ikke tvilsomt at det i de åpne samfunn med høy grad av ytringsfrihet har vært mindre grad av diskriminering og uro enn i de lukkede samfunn. Ytringsfrihet har i de fleste tilfeller fungert som et vern mot diskriminering.

Jeg slutter med til Dagens Næringsliv i dag»: «Vi som ønsker et multikulturelt samfunn ville aldri akseptert å få skylden dersom det var en islamsk terrorist som hadde gjort samme udåden. Det finnes ekstremister i alle leire, og det blir en nedrig og uinteressant debatt dersom de settes i bås med alle andre som har standpunkter vi ikke liker».

Lovbestemmelser som begrenser ytringer i det offentlige rom, kan, ved å unndra de rasistiske ytringer den offentlige kritikk, virke i retning av en større utbredelse av rasistiske holdninger. I en slik situasjon må man vokte seg for enkle løsninger og symbolske markeringer uten videre effekt. Det er for eksempel bedre å bekjempe diskriminerende holdninger gjennom offentligheten enn ved å innføre strafferettslige sanksjoner. Det er viktig å opprettholde samtalen. I den grad rasistene bringes til taushet eller går under jorden, vil også mye av den antirasistiske argumentasjon forstumme og den antirasistiske bevisstgjørelse svekkes.

Noen av oss som har vært portvoktere for andres ytringer og hatt lett adgang til selv å mene og kommenterer, hatt innflytelse på reportasjer og vinklinger, må også stille spørsmål til oss selv: I kampen for et multikulturelt samfunn og mot fremmedfrykt, unnlot vi bevisst eller ubevisst å ta opp kritikken? Stigmatiserte vi, tok vi «folkedypets» reaksjoner på alvor, klarte vi å belyse alle forhold og problemstillinger med økt innvandring? I «den gode saks tjeneste» - skapte vi en situasjon der mange følte at enten ble deres synspunkter ikke tatt på alvor eller ble oversett? Klarte vi å gi «full beskjed», klarte vi å snakke «med leserne og ikke til dem» slik Lars Oftedal formulerte det i programmet for Stavanger Aftenblad (1893)?

Med høyst ulik begrunnelse er det kanskje mange som både i og utenfor Frp i dag som i ettertankens stund et øyeblikk bør legge fra seg roperten og erstatte den med hørerøret.